Sosialstønad

[AnonymBruker]

Det er en folkesykdom blant de unge. Alle vet jo at man kan få støtte av NAV om man setter i gang prosessen og får seg en sykemelding.

Det er så mange med «angst og depresjoner» som bare er late.

Jeg er delvis enig, men jeg tror ikke de bare er late. Jeg tror mange har for store forventninger til livet, tror livet skal være enkelt og får sjokk av arbeidslivet. Jeg tror mange gir opp og at de mangler stå-på-vilje og styrke. Og at de har for liten toleranse for motstand.

Spesielt når det finnes gode velferdsordninger man kan hvile på.

[AnonymBruker]

Helt enig. Norge må være det landet i verden med mest "psykisk sykdom" og "sosial angst. Mange er "syke" bare fordi de kan, rett og slett.

I mine øyne er det få gode unnskyldninger for å "ikke være i stand til å jobbe". Det finnes jobber som passer til de aller fleste. Sitter man i rullestol, kan man sitte på et kontor eller jobbe med telefonsalg hjemmefra, for eksempel.

Jeg fikk selv diagnosen depresjon for to år siden, men jeg er da likevel i full jobb, for jeg er overbevist om at alt hadde blitt mye verre dersom jeg hadde sluttet å jobbe, og utviklet "sosial angst" i tillegg fordi jeg ikke lenger hadde vært vant til å ha folk rundt meg hver dag.

Jeg blir rett og slett irritert på alle disse som "sliter psykisk" og tror at de har krav på å få alt mulig rett i fanget.

Jeg er faktisk helt enig med deg, men i TS sitt tilfelle har hun påvist psykiske lidelser hos både lege og psykolog, i tillegg til at hun har vært innlagt. Da er det rimelig alvorlig.

Men at noen utnytter systemet og later som at de er sykere enn de er stemmer nok. Og det er flott at du med depresjoner klarer å være i jobb, men det betyr ikke at det er likt for alle.

[Gjest Indra]

Jeg synes faktisk innleggene hennes gir et annet inntrykk. Det virker det også som det er flere som er enige med meg i.

Hun har også forklart hvorfor det er enklere å forholde seg til nav enn til potensielle arbeidsgivere. Jeg forstår veldig godt hva hun mener, og selv om det ikke var slik for deg, så betyr det at det kan være annerledes for andre. Og selvfølgelig må hun være selektiv når hun har angst. Da må hun velge en jobb som kan passe henne, og ikke en jobb som bare gjør sykdommen verre. At det skal være så vanskelig for deg å forstå det er veldig merkelig. Nav skal hjelpe folk ut i arbeidslivet og har mye kjennskap til tilrettelagt arbeid, og da er det naturlig for mennesker som sliter å kontakte dem. Det er en rettighet alle har, og jeg skjønner ikke hvorfor du synes det er så galt at hun spør nav om hjelp til dette.

Latskapen lyser ja, med bekreftelse om psykiske lidelser fra både lege og psykolog, i tillegg til en innleggelse.. (!) Tror du må være den mest usympatiske personen jeg noen gang har diskutert med her inne.

Gjentar ppenget, hadde hun virkelig vært i nød ville sparepengene blitt brukt og hun ville brukt energien på noe annet enn å finne ut hvordan hun kan få tynt penger av NAV.

Men jeg skjønner at nordmenn generelt støtter slik oppførsel. Jeg blir bare dårlig.

[Gjest Indra]

Jeg er faktisk helt enig med deg, men i TS sitt tilfelle har hun påvist psykiske lidelser hos både lege og psykolog, i tillegg til at hun har vært innlagt. Da er det rimelig alvorlig.

Dette er da virkelig ikke vanskelig. Naivt å tro at en sykemelding er særlig mye verdt når man vet hvor enkelt dette kan fikses.

[AnonymBruker]

Neida, jeg påpeker bare det åpenbare som også andre oppegående debattanter ser.

Dama er ikke syk, hun er lat. Hun kan ringe NAV, men ikke intervjuere. Hun kan jobbe litt, men hun kan ikke bruke sparepengene sine. Hun vil helst ha penger uten å bli blakk selv først.

Kvalmende og på linje med alle jeg kjenner i denne aldersgruppen som finner ut at de vil være «syke» i steden for å jobbe i en kjip jobb.

Så du som skriver her på kvinneguiden har bedre kompetanse til å gi en diagnose enn både leger, psykologer og psykiatere?

[Gjest Indra]

Så du som skriver her på kvinneguiden har bedre kompetanse til å gi en diagnose enn både leger, psykologer og psykiatere?

Nei, men jenta nekter å bruke sparepengene sine. Er man sulten ryker de og for å kreve sosialstønad bør man være der at man er litt sulten.

Lat og grisk.

[Måndagsbarn]

Jeg tror ikke psykisk sykdom er noen myte. Det er kanskje det at jeg kjenner så mange med til dels alvorlig psykisk sykdom (nær familie og venner) som likevel klarer/prøver å jobbe. Jeg har også bodd mange år i et annet land der det å legge seg deprimert hjemme rett og slett ikke var noe alternativ.

For meg er det derfor absurd at en så stor andel av Norges befolkning ikke klarer å jobbe pga angst og depresjon. Jeg tror heller ikke det er noe bra å sitte hjemme så lenge, da blir det jo mer og mer umulig å skulle gjøre noe.

Kanskje det er jeg som har et forvrengt perspektiv etter å ha bodd i land der man ikke har norske velferdsordninger. Men å se folk virkelig slite for å få endene til å møtes og til å brødfø familien får en ikke akkurat til å sympatisere med norsk ungdom som sitter hjemme med støtte fra staten OG penger på bok. Nei.

Livet ER vanskelig.

Men det er jo dette TS klart og tydelig gir inntrykk av å ønske. Hun ØNSKER å jobbe, hun har bare ikke mulighet til å jobbe HELTID akkurat nå. Det må da være akseptabelt i dine øyne, når du selv vet om mennesker som gjør akkurat det samme?

Jeg er da også helt enig i at det er for mange som slipper billig unna. Det er en grunn til at jeg selv ikke bare har lagt meg ned for å få sykepenger, eller ikke ønsker å bo i Norge slik det er nå. Jeg har likevel sympati med mennesker som ønsker å bidra, men ikke klarer eller får noen som helst støtte eller hjelp til det. Jeg tror vi er enige her egentlig.

[Haustlauv]

Syns mest det begynner å bli morsomt å lese innleggene dine nå, Indra. Du har ikke så mye annet å gjøre om dagen du heller enn å henge på kvinneguiden nei? Du må jo nesten være like lat som meg, ikke sant? Kan du henge på kvinneguiden og skrive oppegående innlegg så må du jo være frisk nok til å kunne gå på jobb og gjøre noe fornuftig? Lyser jo lang vei at du skryter på deg depresjon... Du har vel "vært psykisk syk" i 20 år du også skjønner jeg, det er jo konge å utnytte nav-systemet såpass lenge? Det har jo jeg også skjønt nå. Deilig å bare surfe gjennom dagene med penger fra nav.

Neida, fra spøk til alvor...

Jeg tar tak i problemene mine og er på vei ut i arbeid kun få måneder etter jeg ble vurdert innlagt, mens du har vært psykisk syk i tjue år. Har du ikke greid å ta tak i problemene da eller? Du burde kanskje ta en titt på deg selv før du går rundt og kaller andre lat?

(PS: Jeg er egentlig en hyggelig person. Men ble bare så irritert på Indra akkurat nå (noe du kanskje gjør med vilje, Indra??). I motsetning til deg, Indra, så forstår jeg godt at folk lider forskjellig, det vil si at selv om jeg har blitt bedre ganske raskt, betyr ikke det at det samme gjelder for det. Det vil si at jeg kan være syk i ett år, mens du kan være syk i tredve. Folk er forskjellige, vet du:)

[Måndagsbarn]

Dette er da virkelig ikke vanskelig. Naivt å tro at en sykemelding er særlig mye verdt når man vet hvor enkelt dette kan fikses.

En sykdomsdiagnose (psykisk) er ikke det samme som en sykemelding, Indra. Men om du "bare" har depresjon slik som du skriver at du har hatt, er det bare en sykemelding som kreves. Nå har TS flere ganger forklart at det er mer som ligger til grunn for hennes diagnose enn noe som omtrent alle mennesker lider av i løpet av livet (depresjon), så du tyr til lettvinte svar igjen. Du må gi deg med å dømme, og innse at du ikke er spesielt dypt innsatt i TS' situasjon (eller diagnoser) her.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er noen endring i reglene de siste 6 årene, men da jeg var selvstendig næringsdrivende i et nyopprettet firma (butikk) og fikk hjerneslag så fikk jeg hjelp fra sosialkontoret. Siden firmaet var såpass nyoppstartet hadde jeg opparbeidet svært lite rett til sykepenger og fikk beskjed om å søke sosialstønad.

Jeg hadde aldri i mitt liv vært i den situasjonen før, ei heller satt en fot hos nav. Jeg fikk time hos de og etter å ha forklart situasjonen fikk jeg overraskende nok en utrolig positiv tilbakemelding om at de "selvfølgelig skulle hjelpe meg".

Dette var jo over en mer tidsbestemt periode (inntil jeg kunne begynne å jobbe om noen md), og jeg fikk beskjed om at jeg hverken måtte selge min gamle bil eller ta opp noe forbrukslån. Jeg hadde noen tusen på sparekontoen min også - men ikke veldig mye. Disse måtte jeg uansett bruke til å betale for vikar i butikken og andre faste utgifter.

Jeg fikk da i en periode over 5 md hjelp til å betale husleie og strømregningen min. De 3500 kr jeg fikk i sykepenger fra nav gikk til mat og livsopphold disse md.

Dette er min erfaring ihvertfall. I tillegg husker jeg godt at hun på sosialkontoret sa at det var nettopp i "disse tilfellene vi er her for - å hjelpe folk over en vanskelig periode". Jeg ble ihvertfall positivt overrasket.

[Gjest Indra]

Syns mest det begynner å bli morsomt å lese innleggene dine nå, Indra. Du har ikke så mye annet å gjøre om dagen du heller enn å henge på kvinneguiden nei? Du må jo nesten være like lat som meg, ikke sant? Kan du henge på kvinneguiden og skrive oppegående innlegg så må du jo være frisk nok til å kunne gå på jobb og gjøre noe fornuftig? Lyser jo lang vei at du skryter på deg depresjon... Du har vel "vært psykisk syk" i 20 år du også skjønner jeg, det er jo konge å utnytte nav-systemet såpass lenge? Det har jo jeg også skjønt nå. Deilig å bare surfe gjennom dagene med penger fra nav.

Neida, fra spøk til alvor...

Jeg tar tak i problemene mine og er på vei ut i arbeid kun få måneder etter jeg ble vurdert innlagt, mens du har vært psykisk syk i tjue år. Har du ikke greid å ta tak i problemene da eller? Du burde kanskje ta en titt på deg selv før du går rundt og kaller andre lat?

(PS: Jeg er egentlig en hyggelig person. Men ble bare så irritert på Indra akkurat nå (noe du kanskje gjør med vilje, Indra??). I motsetning til deg, Indra, så forstår jeg godt at folk lider forskjellig, det vil si at selv om jeg har blitt bedre ganske raskt, betyr ikke det at det samme gjelder for det. Det vil si at jeg kan være syk i ett år, mens du kan være syk i tredve. Folk er forskjellige, vet du:)

Skaff deg en jobb, du.

[Gjest Indra]

En sykdomsdiagnose (psykisk) er ikke det samme som en sykemelding, Indra. Men om du "bare" har depresjon slik som du skriver at du har hatt, er det bare en sykemelding som kreves. Nå har TS flere ganger forklart at det er mer som ligger til grunn for hennes diagnose enn noe som omtrent alle mennesker lider av i løpet av livet (depresjon), så du tyr til lettvinte svar igjen. Du må gi deg med å dømme, og innse at du ikke er spesielt dypt innsatt i TS' situasjon (eller diagnoser) her.

Jeg har ingen sykmelding for kun depresjon, hvorfor legger du ord i munnen min på denne måten?

[Måndagsbarn]

Jeg vet ikke om det er noen endring i reglene de siste 6 årene, men da jeg var selvstendig næringsdrivende i et nyopprettet firma (butikk) og fikk hjerneslag så fikk jeg hjelp fra sosialkontoret. Siden firmaet var såpass nyoppstartet hadde jeg opparbeidet svært lite rett til sykepenger og fikk beskjed om å søke sosialstønad.

Jeg hadde aldri i mitt liv vært i den situasjonen før, ei heller satt en fot hos nav. Jeg fikk time hos de og etter å ha forklart situasjonen fikk jeg overraskende nok en utrolig positiv tilbakemelding om at de "selvfølgelig skulle hjelpe meg".

Dette var jo over en mer tidsbestemt periode (inntil jeg kunne begynne å jobbe om noen md), og jeg fikk beskjed om at jeg hverken måtte selge min gamle bil eller ta opp noe forbrukslån. Jeg hadde noen tusen på sparekontoen min også - men ikke veldig mye. Disse måtte jeg uansett bruke til å betale for vikar i butikken og andre faste utgifter.

Jeg fikk da i en periode over 5 md hjelp til å betale husleie og strømregningen min. De 3500 kr jeg fikk i sykepenger fra nav gikk til mat og livsopphold disse md.

Dette er min erfaring ihvertfall. I tillegg husker jeg godt at hun på sosialkontoret sa at det var nettopp i "disse tilfellene vi er her for - å hjelpe folk over en vanskelig periode". Jeg ble ihvertfall positivt overrasket.

Bra at du fikk hjelp, spesielt som selvstendig næringsdrivende! Det finnes altfor mange leie historier om folk som ikke får noen som helst hjelp når de selv driver noe, det er "straffen" for å skape eventuelle arbeidsplasser liksom. Tommelen opp for deg:)

[Måndagsbarn]

Jeg har ingen sykmelding for kun depresjon, hvorfor legger du ord i munnen min på denne måten?

Skrev du ikke at du hadde slitt med depresjoner? Såvidt jeg husker gjorde du det. Om det er "kun" depresjoner eller ikke, spekulerer jeg ikke i hverken i foregående innlegg eller nå, og er helt irrelevant for diskusjonen, så der er det ingen som legger ord i munnen på deg. Jeg går kun ut ifra den informasjonen du selv har gitt, her.

Det var du selv som skrev at det kun kreves sykemelding for depresjon og at det var noe "alle" kunne skaffe seg lett. Jeg påpekte dermed at TS selv informerte om at hun hadde flere diagnoser, diagnoser som utifra det jeg kan se ikke settes av en lege alene, og dermed er det ikke en lettvint sykemelding vi snakker om her, men ganske alvorlige tilfeller der man ikke egner seg i arbeid hverken for egen eller andres del. Dette forstår du vel forskjellen på?

[AnonymBruker]

Bra at du fikk hjelp, spesielt som selvstendig næringsdrivende! Det finnes altfor mange leie historier om folk som ikke får noen som helst hjelp når de selv driver noe, det er "straffen" for å skape eventuelle arbeidsplasser liksom. Tommelen opp for deg:)

Takk. Som sagt så ble jeg selv veldig overrasket over hvor greit det gikk og antagelig var jeg heldig som traff på hyggelige personer (nesten) hele veien. Det siste man trenger etter å ha sett døden i hvitøyet, og ikke helt klarer seg selv etter et hjerneslag, er jo at det nyoppstartede firmaet skulle gå konkurs og sette meg i enda mer gjeld! Men nå er dette kanskje en "solskinnshistorie" ettersom hva jeg leser rundt omkring. Alt endte vel, og nettopp fordi jeg fikk hjelp til det mest nødvendigste så klarte jeg meg bra. Å slippe store økonomiske bekymringer vil jeg tro også hjalp på prosessen med å bli raskere frisk til å jobbe selv. Butikken var et enkeltmannsforetak og i utgangspunktet lønnet jeg meg selv såvidt det var i begynnelsen. Derfor var det helt utelukket å ha ekstra ansatte, så når jeg ble syk så måtte det jeg tok ut i lønn gå til vikarer i butikken. Heldigvis hadde jeg også familie og venner som tro til og jobbet gratis for meg.

[AnonymBruker]

Her var det mye forhåndsdømming og usammenhengende vissvass. Spesielt er det vel litt korttenkt av folk som har vært psykisk syke selv å dømme andre som havner i samme situasjon. For det første så hjelper det ikke akkurat når det gjelder aksepten av egen sak, for det andre er det også stor forskjell på psykisk sykdom, og det er store individuelle forskjeller på reaksjoner på ulike psykiske sykdommer. Det er bred enighet om dette innen psykologien, så å påstå noe annet blir vel litt....ja, korttenkt.

For det tredje skjønner jeg ikke vitsen med å hoppe på "snylter" bølgen. Det har visst gått sport i å forhåndsdømme alle nedenom og hjem uten å engang ta innover seg hva ts skriver og ts sin bakgrunn. Hun skriver jo blant annet at hun har både vært i jobb og utdannelse, og på det grunnlaget så er det temmelig meningsløst å beskylde noen for å være snylter. Jeg skjønner ganske enkelt hvorfor det er så viktig for mange å kaste seg på dette massehysteriet. Har dere lest litt for mange utgaver av vg og mistet evnen til å reflektere i samme slengen?

For det fjerde ser jeg heller ikke problemet i å spørre om hvilke stønader man evt. har krav på. Når man er på et forum som angår forbruker og økonomi så bør man ha mulighet til å spørre om det man faktisk lurer på uten at "røkla" kommer rakende med nedlatende holdninger. (Men slapp av, jeg har skjønt at det er en utopi - when pigs fly)

Til sist så har jeg selv heller ingen betenkeligheter med å problematisere ordningen om at man må bruke opp absolutt alt man har av sparepenger for å få sosialstønad. Selv om det i utgangspunktet virker riktig, så fører det på sikt til at en del aldri kommer seg ut av uføret, man blir potensielt nødt til å leie dyrt samt ha en så sårbar økonomi at man uansett vil være avhengig av diverse stønader som botillegg ++ i etterkant. Jeg skulle ønske de som dømmer kunne tenkt litt mer over dette, for det blir til slutt en mye høyere regning enn sosialstønad i en periode til man kommer seg på beina igjen. Men, jeg har jo skjønt at det for mange er viktigere å benytte muligheten til å fordømme og rakke ned på fremfor å fokusere på løsninger som fungerer. Menneskeheten har visst ikke kommet så langt likevel.

[Ryvre]

Jeg har erklæring fra lege og psykolog i og med at jeg ikke er frisk.

Men du får nok fortsatt vente minst like lenge før du får penger om du får AAP.

Det er vel minimum 6-8 uker behandlingstid...jeg måtte vente 3 mnd før jeg fikk svar.

Så om du krever AAP fra NAV så må du jo fortsatt gå den tiden uten penger.

[AnonymBruker]

For meg er det derfor absurd at en så stor andel av Norges befolkning ikke klarer å jobbe pga angst og depresjon.

Som flere har påpekt, så finnes det ganske mange flere psykiske lidelser enn angst og depresjon (selv om disse nok er de vanligste, og mange får slike problemer som følge av andre). Å sause sammen angst og depresjon med schizofreni, traumeproblematikk, personlighetsforstyrrelser, suicidalitet, spiseforstyrrelser, psykoser og bipolar lidelse og kalle det "psykiske lidelser" er omtrent like dekkende som å sause sammen kreft, benbrudd, MS, revmatisme, diabetes og migrene og kalle det "fysiske lidelser".

Dama er ikke syk, hun er lat.

Ja, sist jeg sjekket var latskap en veldig vanlig ting å bli innlagt på psykiatrisk for.

---

Og hva er egentlig galt med å lage en tråd på forumet for å spørre hva man har rett på? Er det galt å ta i mot de fine ordningene vi har, dersom man blir syk? Studielån og stipend er jo også en god ordning (i en annen situasjon), men skal man bli kalt for lat fordi man tar i mot det, i stedet for å jobbe?

Det må da være mye bedre å få penger til å betale mat og husleie for en periode, slik at man kan jobbe med å bli frisk og komme sterkere tilbake senere!

[Mooria]

Dette er da virkelig ikke vanskelig. Naivt å tro at en sykemelding er særlig mye verdt når man vet hvor enkelt dette kan fikses.

Enig. Jeg har da også fått "påvist" min diagnose, kanskje jeg burde utnyttet dette systemet og søkt om AAP siden jeg har papirer fra legen? Jeg hadde fått sykemelding på dagen hvis jeg hadde villet slutte å jobbe. Det er faktisk bare ens egen innstilling som gjelder. Alle som VIL jobbe klarer det helt fint.

Når narkomane, multihandikappede og folk som er lamme fra halsen og ned klarer å være i jobb, så er det en jævlig dårlig unnskyldning å si at man sliter psykisk.

Finnes det noen som IKKE sliter med noe? Alle har sitt, men ALLE kan jobbe hvis de bare gidder.

[AnonymBruker]

Men du får nok fortsatt vente minst like lenge før du får penger om du får AAP.

Det er vel minimum 6-8 uker behandlingstid...jeg måtte vente 3 mnd før jeg fikk svar.

Så om du krever AAP fra NAV så må du jo fortsatt gå den tiden uten penger.

Man får etterbetalt penger fra det tidspunktet man søker, og da er det enklere å kanskje låne penger (eller bruke av oppsparte midler, med viten om at man kan sette pengene tilbake på sparekonto). I noen situasjoner går denne prosessen veldig fort også, min sak brukte ikke så lang tid som seks uker på å bli ferdig behandlet (men det er absolutt ikke noe jeg ville ha satset på, altså).