Timeout - med små barn

[SummerJoy]

Det handler mer om å ta barnet ut av situasjonen så man kan snakke om det som skjedde! Da vil barnet få en forklaring på hvorfor dette skjedde, om man kan snakke om det.

Det kan man fint gjøre uten å plassere barnet et spesielt sted i en bestemt tid. Det er misbruk av fysisk makt å plassere et barn mot sin vilje på en stol, uavhengig om foreldrene er i samme rom eller ikke!

Og angående bruk av Timeout i Nannyprogrammer. Man må huske på at de familiene som deltar på disse programmene er HELT ute å kjøre. Det er snakk om familier hvor barna mer eller mindre har overtatt alt ansvar, utagerende barn osv. Timeout er en ekstremmetode som kan fungere i slike tilfeller, bare for å snu situasjonen, det er ikke noe normale familier med normale barn trenger. Det er også noe de opplyser om i disse programmene så vidt jeg vet.

Endret 22. januar 2012 av SummerJoy

[Kosemose]

Alle her snakker om å plassere et barn alene på et rom under time-out. Det er da det siste man skal gjøre ved time-out! Jeg mener selv at det er noe som kan fungere, så lenge det blir utført riktig! Barnet skal ikke oppleve å bli stengt inne eller forlatt et sted. Time-outen skal foregå i samme rom som de voksne oppholder seg der og da. Barnet skal ikke sitte lenger enn det er gammel (2-åring 2 minutter, 3-åring 3 minutter osv.)

Poenget er ikke at barnet skal kjenne at det blir satt bort for å skamme seg, eller for å straffes. Det handler mer om å ta barnet ut av situasjonen så man kan snakke om det som skjedde! Da vil barnet få en forklaring på hvorfor dette skjedde, om man kan snakke om det.

Hvor har du dette fra? Definisjonen på Time-out slik folk flest har oppfattet det tror jeg neppe handler om at time-outen foregår i samme rom som resten av familien, tvert i mot. Og på disse Nanny-programmene som vel er inspirasjonskilden til bruken av time-out i norske hjem, er det vel aldri snakk om å bruke samme rom som resten av familien? Der settes vel barna i trappa og lignende?

Og hvor har du det fra at man skal ha likt antall minutter som alder? Hvorfor tenker du at det er en fasit? Barn er utrolig forskjellige, og mental alder er ikke det samme som hvor mange år barnet er, og kan variere med ganske så mye, så da bør man vel i såfall få fastslått barnets mentale alder og modenhetsnivå først?

Hvordan tenker du at en time-out ikke vil oppleves som straff eller et sted å skamme seg for et barn? Og hvor er linken mellom time-out og det å snakke sammen om det som skjedde?

Beklager, men jeg får på følelsen at du lager din egen teori/modell her, og lurer litt på hvordan du kan være så skråsikker på dine påstander og råd til hvilke straffemetoder som er lure for andre folk å bruke på barnet sitt.

[Kosemose]

Stående applaus til SummerJoy fra meg, jeg er så enig i alt du skriver og kunne ikke skrevet det bedre selv.

...og fra meg!

[AnonymBruker]

Jeg fikk ofte skikkelige raseriutbrudd da jeg var liten, 4 års aldern er det siste jeg husker godt.

I stede for å la meg skrike og hyle så skulle jeg ønske (nå når jeg tenker tilbake) at mamma eller pappa tok meg med bort fra de andre, et sted det var stille og snakket med meg, for å prøve å hjelpe meg med å finne ord for hva jeg følte. For jeg husker godt at de raseriutbruddene kom av at jeg ikke hadde det bra og ikke fant ordene som kunne forklare mamma og pappa hva problemet var.

Jeg kommer i hvert fall til å ta barna mine (når jeg får det) til side og prøve å forstå dem, si at de må sitte litt i ro og slappe av, tenke gjennom det vi har snakket om. Ser jo på det som en type time out, men hva annet er bedre enn å hjelpe barnet med å forstå følelsene sine?

[Gjest *Røyskatt*]

Hvor har du dette fra? Definisjonen på Time-out slik folk flest har oppfattet det tror jeg neppe handler om at time-outen foregår i samme rom som resten av familien, tvert i mot. Og på disse Nanny-programmene som vel er inspirasjonskilden til bruken av time-out i norske hjem, er det vel aldri snakk om å bruke samme rom som resten av familien? Der settes vel barna i trappa og lignende?

Her er ihvertfall ikke barnet alene under time-out. Barnet sitter på en stol, og jeg er rett ved siden av. For oss så fungerer dette som en pause. En sjanse å roe seg, så prater vi både før, under (om hun er tilgjengelig for det) og etter om hendelsen. Vi sitter maks ett miinutt, men som oftest bare til ho har roet seg såpass at vi kan snakke sammen igjen. Og det er lov å ha følelser. Det er lov å ha alle følelser. Men det er ikke lov å utagere disse følelsene i voldsomheter ved middagsbordet etc. Det brukes da mye som det AB 00:30 beskriver i sitt innlegg.

Ikke alle barn er like, og jeg ser veldig tydelig at toåringen min ikke alltid kan snakkes ned fra ett trassanfall. Ho skal heller ikke da tas på etc, og jeg er sterkt imot at vi andre skal flytte oss vekk fordi ho er sint og utagerer. Da prøver vi først å snakke, så gi beskjed om at nå blir det snart pause, og så gjennomfører vi pausen sammen på gangen.

[Gjest Modig mor]

Det er jo mye man kan kommentere i denne tråden, men jeg ville bare komme med et lite tankekors: Det er generelt akseptert at man fremmer ønsket adferd ved å gi oppmerksomhet til den, ikke sant? Det kan alle være enige om? Oppmerksomhet er barnas yndlingsdop.

Timeout er jo oppmerksomhet, det er masse styr, barnet har altså klart å overta en del av regien og får oppmerksomhet for adferd foreldrene ikke ønsker. All logikk tilsier at det blir vanskeligere å få slutt på adferd som næres med oppmerksomhet.

Det er ikke bare mer humant, men også mer hensiktsmessig å overse uønsket adferd mest mulig. Det mest illustrerende eksempelet jeg kan komme på: Pelle slår Kari, Kari begynner å gråte. Selvfølgelig sier jeg i forbifarten til Pelle at det ikke er lov å slå, men jeg konsentrerer meg ellers fullt og helt om Kari. Hun får trøst og kos. Hadde jeg kastet meg over Pelle og begynt å kjefte eller true med timeout, ville jeg forsterket nettopp den oppførselen jeg ikke vil ha noe av.

Når barna gjør noe som fører til at en ting går i stykker, f.eks., får de hjelpe til med å rydde opp eller reparere, hverken jeg eller noen andre har glede av at de sitter og furter ("tenker over hva de har gjort") på en stol. Igjen kan man tenke på sin egen reaksjon - hva om du gjorde en tabbe på jobb (eller var uoppmerksom og det dermed hendte noe uønsket) og sjefen kom hoppende og forlangte at du skulle fjerne deg så hun kunne rydde opp? Det føles rett og slett bedre å få ordne opp selv (gjerne med veiledning).

Litt rotete, dette, jeg kunne skrevet spaltemetervis, men skal gi meg her med å oppsummere hva jeg mener: Timeout er både skadelig og uhensiktsmessig.

[SøsterLiten]

Uenig. I barneoppdragelse-sammenheng så er det foreldrene som bestemmer konsekvensene! Straffing er noe helt annet.

Hva er da forskjellen på din type "konsekvens" og andres straff? Barna fratas jo noe?

Ikke for å være vrien eller vanskelig, jeg bare skjønner virkelig ikke helt forskjellen her...

[Kara W]

Flytter meg vekk og sier at jeg får vondt i ørene. Skriker hun enda mer da, så er det trolig fordi hun trenger meg, så da går jeg tilbake og holder rundt henne. Går fort over, bare å avlede litt det. Eventuelt får vi høre på skriking til det er over. Har vi besøk eller det av andre grunner passer seg veldig dårlig med skriking så forflytter vi oss bare litt vekk - sammen.

Jeg har prøvd å både holde rundt storebror, og la ham skrike fra seg mens jeg var til stede, og ingen av delene fungerte for ham. Han trenger rett og slett å få roet seg på egen hånd, og sier klart ifra når han ønsker trøst (og får da selvfølgelig dette). Alle barn er forskjellige, og det finnes ingen metoder som passer for alle. Kanskje lillesøster er annerledes, og vi bruker andre metoder når hun kommer i trass-alderen? Det viktigste er å kjenne sitt eget barn, og gjøre så godt man kan for dem.

Ja, det er uakseptabelt å slå, men at et lite barn SKRIKER og blir illsint fordi han ikke får sjokoladepålegg på skiven synes jeg er veldig forståelig! Hadde blitt ganske sint selv om noen nektet meg noe jeg hadde lyst på... Det beste man gjør som forelder er å vise forståelse for at ungen er sint, men å stå på sitt. Ungen får overhodet ikke noe sjokoladepålegg selvom han skriker. Jeg diskuterer forøvrig sjeldent med min 3 åring. Er begrenset hva man kan diskutere med så små barn. Enkle beskjeder og regler er det beste.

Og jeg mener at det å la min 3-åring bare stå og hyle ikke fungerer. Vi har prøvd å ignorere, men da bare eskalerer han til han får en respons. Da synes jeg det er bedre å gi responsene tidelig, heller å la det ta helt av.

Og hvor har du det fra at man skal ha likt antall minutter som alder? Hvorfor tenker du at det er en fasit? Barn er utrolig forskjellige, og mental alder er ikke det samme som hvor mange år barnet er, og kan variere med ganske så mye, så da bør man vel i såfall få fastslått barnets mentale alder og modenhetsnivå først?

Veldig enig i denne.

Og hvor er linken mellom time-out og det å snakke sammen om det som skjedde?

Det er ingen link mellom time-out og det å snakke sammen. Men det betyr ikke at de som bruker time-out ikke snakker med barna sine, akkurat som at de som ikke bruker time-out nødvendigvis snakker med barna sine. Både snakking om følelser og time-out er to av mange metoder som foreldre kan bruke når de oppdrar barna sine.

Det er jo mye man kan kommentere i denne tråden, men jeg ville bare komme med et lite tankekors: Det er generelt akseptert at man fremmer ønsket adferd ved å gi oppmerksomhet til den, ikke sant? Det kan alle være enige om? Oppmerksomhet er barnas yndlingsdop.

Timeout er jo oppmerksomhet, det er masse styr, barnet har altså klart å overta en del av regien og får oppmerksomhet for adferd foreldrene ikke ønsker. All logikk tilsier at det blir vanskeligere å få slutt på adferd som næres med oppmerksomhet.

Det er ikke bare mer humant, men også mer hensiktsmessig å overse uønsket adferd mest mulig. Det mest illustrerende eksempelet jeg kan komme på: Pelle slår Kari, Kari begynner å gråte. Selvfølgelig sier jeg i forbifarten til Pelle at det ikke er lov å slå, men jeg konsentrerer meg ellers fullt og helt om Kari. Hun får trøst og kos. Hadde jeg kastet meg over Pelle og begynt å kjefte eller true med timeout, ville jeg forsterket nettopp den oppførselen jeg ikke vil ha noe av.

Men hvor langt skal man la det gå før man gir oppmerksomhet? Barnet griser med maten på tallerkenen sin for å få oppmerksomhet, og blir ignorert. Barnet begynner å heller maten utover bordet, fortsatt ignorert. Kaster så tallerkenen på gulvet uten respons. Kaster melkeglasset etter. Til slutt har de tatt maten ut av grytene, klint den oppover veggene og kastet den tomme gryten i hodet på lillebror. Skal man fortsette å ignorere? Kanskje et litt ekstremt eksempel, men ikke totalt urealistisk. Et barn som opplever å bli ignorert kan fort bli mer og mer utagerende for å framprovosere en reaksjon.

Altså, jeg har brukt ignorering selv, og i noen situasjoner kan det fungere bra, men jeg mener samtidig at man må stoppe det før det eskalerer.

[SummerJoy]

Hva er da forskjellen på din type "konsekvens" og andres straff? Barna fratas jo noe?

Ikke for å være vrien eller vanskelig, jeg bare skjønner virkelig ikke helt forskjellen her...

Forskjellen på straff og konsekvens har jeg forklart tidligere i tråden.

Og det er jo ikke slik at med en gang man fratar barnet noe så er det straff. Om ungen min feks tusjer seg på hendene med tusjene sine gir jeg en beskjed om at hvis hun ikke slutter så tar jeg tusjene fra henne. Det er en konsekvens jeg lager til henne, og noe som har enkel sammenheng og som barnet forstår. Enkelt og greit, man kan ikke ha tusjer om man tusjer hendene full. Hadde jeg derimot sagt "du får ikke middag idag fordi du tusjet deg i sted", så er det straff.

[AnonymBruker]

Men barnet syns jo temmelig sikkert at det er straff å bli fratatt tusjene, likemye som at det ikke hadde fått mat pga samme tingen!

[SummerJoy]

Men barnet syns jo temmelig sikkert at det er straff å bli fratatt tusjene, likemye som at det ikke hadde fått mat pga samme tingen!

I rest my case.......................

[Gjest Modig mor]

Men hvor langt skal man la det gå før man gir oppmerksomhet? Barnet griser med maten på tallerkenen sin for å få oppmerksomhet, og blir ignorert. Barnet begynner å heller maten utover bordet, fortsatt ignorert. Kaster så tallerkenen på gulvet uten respons. Kaster melkeglasset etter. Til slutt har de tatt maten ut av grytene, klint den oppover veggene og kastet den tomme gryten i hodet på lillebror. Skal man fortsette å ignorere? Kanskje et litt ekstremt eksempel, men ikke totalt urealistisk. Et barn som opplever å bli ignorert kan fort bli mer og mer utagerende for å framprovosere en reaksjon.

Altså, jeg har brukt ignorering selv, og i noen situasjoner kan det fungere bra, men jeg mener samtidig at man må stoppe det før det eskalerer.

Selvfølgelig lar jeg ikke barna fortsette å gjøre noe de ikke får lov til! Stikker en toåring neven ned i melkeglasset, beskriver jeg hva jeg ser: "Oi, nå ble du sølete. Glasset er til å drikke av." Så gir jeg barnet tørkepapir eller en klut og lar det tørke seg og bordet (jeg gir hjelp om nødvendig), men hvis sølingen fortsetter, flytter jeg bort glasset. Vi har aldri noen konflikter rundt sånne situasjoner, de løser seg greit.

Og jeg må bare presisere: Jeg har aldri "brukt ignorering" hvis det betyr å overse barnet. Jeg kommuniserer med barnet, forteller det hva jeg forventer, gir veiledning og hindrer det i å gjøre farlige/forbudte ting - men jeg lar være å øse oppmerksomhet utover uønsket adferd.

[Gjest anonym]

Et barn har ikke vondt av å måtte sitte i "time-out" eller måtte gå på rommet sitt dersom det har et raserianfall, slår/sparker eller oppfører seg uforskammet! Jeg mener at de lærer av dette. Hva gjør dere om barnet deres begynner å lugge, slå osv fordi det er sint for noe, lar dere dem bare fortsette? Det er ikke bestandig det hjelper å snakke til dem da raserianfallet er på det verste. Hva med å sette dem på rommet/i "skammekroken" og la det få roe seg? Deretter forklare barnet hvorfor det måtte sitte på rommet og få dem til å be om unnskylding!

[Gjest Modig mor]

Et barn har ikke vondt av å måtte sitte i "time-out" eller måtte gå på rommet sitt dersom det har et raserianfall, slår/sparker eller oppfører seg uforskammet! Jeg mener at de lærer av dette. Hva gjør dere om barnet deres begynner å lugge, slå osv fordi det er sint for noe, lar dere dem bare fortsette? Det er ikke bestandig det hjelper å snakke til dem da raserianfallet er på det verste. Hva med å sette dem på rommet/i "skammekroken" og la det få roe seg? Deretter forklare barnet hvorfor det måtte sitte på rommet og få dem til å be om unnskylding!

Pust dypt. Les tråden.

[Gjest Gjest]

Vi gjorde det med vår, husker ikke om han var 2 eller 3, men fra vi hadde inntrykk av at han fint kunne skjønne hva dette dreide seg om.

Vi satte ham på en stol, men en av oss satt alltid ved siden av. Poenget var ikke å straffe ved at han skulle føle seg ensom eller noe, men merke at visse typer oppførsel kunne føre til at friheten hans ble begrenset. Og aldri fast tid. Han fikk gå ned igjen så fort han hadde bestemt seg for å kutte ut det der.

Funket kjempefint. I starten testet han gjerne ut om det var en engangsgreie, når han fant ut at vi var konsekvente på det så bestemte han seg som regel ganske raskt. Kjedelig å sitte på en stol i lengden

Men forklarte dere hvorfor barnet ikke fikk lov til å gjøre det det hadde gjort? Barnet skal jo ikke skremmes til å ikke gjøre handlingen fordi det blir kjedelig å sitte på en stol. Barnet må jo skjønne hovedgrunnen til at det ikke skal gjøre det det gjorde. F.eks hvis det har slått så må barnet fortelles at det for den andre gjorde vondt..

[AnonymBruker]

Time-outen skal foregå i samme rom som de voksne oppholder seg der og da. Barnet skal ikke sitte lenger enn det er gammel (2-åring 2 minutter, 3-åring 3 minutter osv.)

Poenget er ikke at barnet skal kjenne at det blir satt bort for å skamme seg, eller for å straffes. Det handler mer om å ta barnet ut av situasjonen så man kan snakke om det som skjedde! Da vil barnet få en forklaring på hvorfor dette skjedde, om man kan snakke om det.

For det første, hva har antall minutter å gjøre med å snakke om det som skjedde?? For det andre - la oss si du er 30år. Du gjør noe jeg synes ikke er akseptabelt, så jeg ber deg sette deg på en stol i 30minutter - for du er trossalt 30år. Logikken?

Jeg vet jeg tøyer strikken her, men det er jo bare teit.

Time-out er opprinnelig en metode som har blitt brukt på barn med spesielle behov, slik som autister, adhd-barn og lignende utfordringer. I tillegg til at det er en moderne versjon av gamle tiders skammekrok. Enough said.

[Gjest Anonym]

Hei,

eg er barnevakt for ein 5 åring og 3 åring og viss då ungane eg passer på er ville/ skrikete/ slår/ sparke/ lygger då setter eg dei på kvart sitt rom eller i skammekroken eller til ein vegg der dei må stå.

Eg forklarer kvifor dei må vere der.

Etter fer.eks 5 min så går eg bort igjen og forklarer kvifor dei måtte stå der. Så må dei be om unnskyldning også gi meg ein klem. Så kan dei gå å leike igjen !

[Sweet77]

Men forklarte dere hvorfor barnet ikke fikk lov til å gjøre det det hadde gjort? Barnet skal jo ikke skremmes til å ikke gjøre handlingen fordi det blir kjedelig å sitte på en stol. Barnet må jo skjønne hovedgrunnen til at det ikke skal gjøre det det gjorde. F.eks hvis det har slått så må barnet fortelles at det for den andre gjorde vondt..

Forklarte jeg meg så dårlig at det kunne forstås som at jeg begrenset friheten hans, uten å forklare ham hvorfor den ble begrenset?

Når jeg skrev "at han kunne skjønne hva dette dreide seg om" - så syns du den mest logiske konklusjonen var at ikke forklarte ham hva det freide seg om?

Sorry, men blir litt oppgitt over alt det går av å vri ut av setninger som ligger ganske så klart oppe i dagen!

Edit: Og om du hadde lest hele tråden, så kom det også ganske klart fram av det andre innlegget jeg skrev. Prøv å lese det, du ser det sikkert selv.

Endret 27. januar 2013 av Flair

[Gjest Anonym]

For det første, hva har antall minutter å gjøre med å snakke om det som skjedde?? For det andre - la oss si du er 30år. Du gjør noe jeg synes ikke er akseptabelt, så jeg ber deg sette deg på en stol i 30minutter - for du er trossalt 30år. Logikken?

Jeg vet jeg tøyer strikken her, men det er jo bare teit.

Time-out er opprinnelig en metode som har blitt brukt på barn med spesielle behov, slik som autister, adhd-barn og lignende utfordringer. I tillegg til at det er en moderne versjon av gamle tiders skammekrok. Enough said.

Supernanny er eit tv program eg ser på. Ho seier at det er per.min så gammal ungen er. Og eg trur ikkje du ender opp i timeout viss du er fer.eks 30 år !!! Men ungen blir jo eldre og viss ungen er 5 og den ugen må sitte der i 2 min så er det litt galt.... Ikkje sant ??? Men dere bestemmer jo sjølv !!!

[AnonymBruker]

Barn skjønner mye mer enn mange skulle tro. Er ikke noe ondskapsfullt med time-out synes jeg da, så lenge det blir gjort riktig.

Blir forferdet over at man ikke skal gjøre noenting nå til dags med barn som ikke hører etter.

Det går an å oppdra barn uten en "skammekrok" og en stol de skal sitte på til de blir snille.

Anonym poster: f9a59ff52b61087d52634f9625ebdb3f