Timeout - med små barn

[Kara W]

Jeg er sterk motstander av time-out, og kan enklest forklare det fordi jeg synes det er en dårlig pedagogisk metode å oppdra barn på. Jeg har heftige diskusjoner med kolleger (jobber i barnehage) når jeg ser noen praktiserer time-out, fordi jeg synes overhode ikke vi skal bruke det i barnehagen. I barnehagen er det pedagoger som jobber og de skal kunne bedre metoder enn time-out.

Time-out i barnehager er jeg enig i at er en uting. Jeg synes det er helt OK at personalet tar med seg et barn ut av rommet og sitter med dem et annet sted til barnet har roet seg og man har pratet igjennom situasjonen, men ikke at de forlater barnet. Selv om barnet tilbringer utrolig mye tid i barnehagen, mener jeg at det ikke har de samme trygge rammene som hjemme med foreldrene.

Les hva jeg skriver. Ren fakta.

Man kan ikke nekte noen å ha følelser - dette gjør du ved å be barnet flytte seg eller være stille når h*n får et "raseriutbrudd".

Hvis du synes ungen skriker for høyt får du flytte deg!!!

Barn er ikke i stand til å bruke ord på samme måte som oss voksne når de opplever noe. Dette virker fjernt for mange foreldre...

Kan ikke se behovet ved å prate vekk et raseriutbrudd eller hylskrik da det er barnets måte å gi uttrykk for en følelse som oppstår!

Time out er så usunt for nervesystemet som du får det, og når det gjelder unger KAN DU IKKE APPELLERE TIL DEN KOGNITIVE DELEN AV HJERNEN.

Du må appellere til mellomhjernen.

Beklager at jeg ikke har lest så mye psykologi at jeg husker nøyaktig hva de forskjellige delene av hjernen brukes til. At barns evne til kommunikasjon ikke er den samme som voksnes tror jeg en hver som har møtt et barn forstår. Men det betyr ikke at man ikke skal prøve å lære opp barnet til å kommunisere innenfor de rammene som resten av samfunnet bruker.

Hvorfor er det bedre at jeg forlater barnet hylende på kjøkkenet, enn at jeg ber det gå på rommet for å hyle ferdig?

Jeg blir SJOKKERT.

Hvorfor tror du et barn har foreldre? Tror du barnet av seg selv klarer å sortere følelser? "Kjenne på egne følelser"? Det er jo det ungen gjør når h*n får bekreftelse på at det er ok å være sint eller lei seg!

Du skriver at de kan etterhvert kan reflektere over hvorfor de får disse følelsene og hvordan de kan unngå dem.

Mener du at man skal unngå å få følelser? Eller bli sint og lei seg?

For det er ingen forskjell.

Man skal ikke stenge vekk visse følelser og slippe til andre.

Alle følelser er like viktige, og alle følelser kommer og går.

Ikke rart folk blir sjuke om man læres til å unngå følelsene sine!

En av oppgavene til en forelder (etter mitt syn) er å lære barnet å takle motgang. Noen barn for raseriutbrudd hver gang noe ikke helt går deres vei, enten det er at de ikke får en sjokolade, eller at de sølte melken sin. Selv om dette kanskje er helt normal oppførsel for en 3-åring, så mener jeg at det ikke skal være det for en 7-åring, og at de må lære seg å håndtere dette. Det skal være lov å være sint, men livet blir stort sett bedre om man klarer å beherske følelsene, ihvertfall de store utbruddene, til en viss grad. Jeg mener ikke at man skal unngå følelser, men lære når det er riktig å få dem. Akkurat slik det er for oss voksne.

[Gjest frøken am]

Så det er ikke alltid riktig å få følelser?

[Kara W]

Så det er ikke alltid riktig å få følelser?

Det er ikke alle følelser som er riktig i alle situasjoner. Som voksen kan man ikke la følelsene sine styre til en hver tid, og det er en av tingene barn trenger å lære.

Fint om du ellers kan svare på spørsmålene mine. Mye lettere å diskutere når jeg vet hva du mener.

[Gjest frøken am]

Jeg synes egentlig det er ganske nytteløst å diskutere.

Jeg er fullstendig uenig i det du skriver, at ikke alle følelser er riktig i alle situasjoner er direkte feil, og jeg ønsker deg og de evnt. barna dine lykke til

Endret 22. januar 2012 av frøken am

[AnonymBruker]

Jeg lærer sønnen min at det ALLTID er lov å føle det han føler, ingen får lov til å fortelle ham at han "føler feil".

[Kara W]

Jeg synes egentlig det er ganske nytteløst å diskutere.

Jeg er fullstendig uenig i det du skriver, at ikke alle følelser er riktig i alle situasjoner er direkte feil, og jeg ønsker deg og de evnt. barna dine lykke til

Det er en ærlig mening. Ønsker det sammen for deg og dine.

Jeg lærer sønnen min at det ALLTID er lov å føle det han føler, ingen får lov til å fortelle ham at han "føler feil".

Følelsene skal være lov å ha, men reaksjonene er ikke alltid riktig. Skal det være lov å slå fordi man blir sint når noen har leken man selv har lyst på? Eller ødelegge andres lek fordi man selv synes det er morsomt? Dersom en voksen er på restaurant og bestiller et glass rødvin, men får hvitvin i stedet for, er det greit at han kaster glasset i gulvet og begynner å kjefte på kelneren? Er det ikke bedre at man lærer å takle følelsene sine på en fornuftig måte, og hvordan man kan unngå å få store raseriutbrudd eller gjøre ting som sårer andre?

[SummerJoy]

Dette sier man naturligvis FØR man gir time-out! Hadde det virket, slik at ungen sluttet å hyle, hadde man jo ikke trengt å gi noen time-out.... Jeg gir jo ikke time-out hvis ungen gjør som jeg sier etter første beskjed!

Dør du av litt hyling? Du må på død og liv og ved å demonstrere makt, gjøre slik at ungen slutter å skrike?

Når jeg hører at han nærmer seg ferdig med å hyle, går jeg til ham og spør om han er ferdig med å hyle og er klar til å leke med oss. Noen ganger svarer han at han ikke er ferdig å hyle, så da får han sitte der litt til. På samme måte som at ditt barn får være på gangen så lenge hun vil hyle.

Hele poenget er jo at hun får et sted hun kan frivillig gå om hun vil skrike! Jeg plasserer henne ingen steder,og ser på klokka for når hun får "slippe ut"..

Endret 22. januar 2012 av SummerJoy

[Gjest Marmot]

Jeg skjønner ikke helt sammenhengen mellom å plassere dem på en stol/i trappa/på rommet og det å lære dem å mestre følelsene sine. Virkelig ikke.

[SummerJoy]

Det er jo nettopp dette vi gjør. Du tro vel ikke at vi låser barna inne ved minste lille tegn til ulydighet eller uønsket oppførsel? Du har fortsatt ikke svart på hva du gjør dersom barnet fortsatt ikke hører på deg.

Hører meg på angående hva da?

Det gir barnet tid til å kjenne på sine egne følelser, og etterhvert som de blir eldre kanskje reflektere over hvorfor de får dem, og hva de kunne gjort annerledes for å unngå dem. Dette krever selvfølgelig at man prater med barnet i tillegg (som nevnt mange ganger i tråden).

Vet ikke hvordan det er hos dere, men her i huset er alle følelser lov å ha. Tror du som forelder må gå noen runder med deg selv om du er "redd" for enkelte følelser eller oppførsel hos barnet.

Når jeg (eller mannen min) blir for sinte til at vi klarer å prate sammen rasjonelt, så går en av oss ut av rommet (eller blir sendt ut, dersom man ikke klarer å innse det selv), så kan vi heller fortsette diskusjonen når vi begge er litt roligere. Vi synes ihvertfall det fungerer veldig bra for oss, og kan ikke se at det samme skal være skadelig for barna våre.

Dere er voksne! Dere har lært å håndtere følelser.

Hva gjør du selv når du blir så sint? Fortsetter du å kjefte og smelle og forvente at folk bare skal godta det?

Nå er jeg faktisk voksen og har lært sosiale spilleregler. Dette er en tråd om små barn som ikke har lært seg og håndtere følelsene sine. Man lærer de ingenting ved å plassere de alene på steder med beskjeden om "å roe seg", unntatt at "slike følelser" er ikke lov å ha.

[SummerJoy]

Stående applaus til SummerJoy fra meg, jeg er så enig i alt du skriver og kunne ikke skrevet det bedre selv.

Tusen takk.

[SummerJoy]

Veldig interessant debatt. Har prøvd meg på time out, sitte på stol i samme rom som meg. Men det fungerer utrolig dårlig, så ble med forsøket. De gangene hun fullførte en time out (1 min), så spurte jeg om hun kunne fortelle hvorfor hun måtte sitte der, svaret var alltid; "vet ikke" eller så trodde hun det var for noe helt annet enn grunnen egentlig var. Tiltross for at jeg satt meg ned og forklarte så nøye som mulig på forrhånd hvorfor hun ble plassert på stolen. Så måten du SummerJoy fremstiller time outen, som en ulogisk konsekvens av en handling, passer fullstendig her i heimen. Har forresten ikke tenkt over det før jeg leste denne tråden. Så takk for en "øyeåpner".

Det er det som er så farlig med en slik metode. Ungen klarer ikke alltid se sammenhengen (ikke så rart, for det er jo totalt ulogisk), og sitter gjerne der med noen helt andre tanker enn hva foreldrene tror (her sitter jeg alene fordi jeg er en veldig veldig slem jente). Og for mange foreldre er det jo nettopp disse tankene de ønsker skal komme frem hos barnet. For eksempel ved å illustrere at "Stine må være alene på rommet sitt fordi hun kastet mat på gulvet, hun får ikke komme inn igjen til oss får hun har lært seg å oppføre seg. Også sitter gjerne resten av familien og overdriver kosen rundt bordet". Ungen føler skam. Og man får frem en oppførsel hos barnet ved å bruke krenkelser og maktmisbruk. (Stine kastet gjerne aldri mer mat ved bordet etter denne hendelsen, men hvorfor det? Ikke fordi hun lærte noe om bordskikk, men fordi hun var livredd for å bli sendt alene på rommet igjen).

Endret 22. januar 2012 av SummerJoy

[SummerJoy]

Hvis du synes ungen skriker for høyt får du flytte deg!!!

Diskusjonen mellom straff og konsekvens er i og for seg interessant, men SummerJoy; å fjerne maten fra barnet som leker med det er en straff, ikke en konsekvens. Konsekvensen ville være at det ble grisete rundt barnet, eller at barnet ble klinete med mat. Å ta fra barnet maten må jo, om jeg får sette dette på spissen, være like ille som å sette et barn ned for å roe seg ned.

Uenig. I barneoppdragelse-sammenheng så er det foreldrene som bestemmer konsekvensene! Straffing er noe helt annet.

[Kara W]

Hører meg på angående hva da?

Når du ber henne slutte å skrike/slå eller gå i et annet rom for å gjør det. Hva gjør du om hun fortsetter å skriker/slå til deg?

Vet ikke hvordan det er hos dere, men her i huset er alle følelser lov å ha. Tror du som forelder må gå noen runder med deg selv om du er "redd" for enkelte følelser eller oppførsel hos barnet.

Jeg ser jeg kan ha formulert meg litt dumt. Det er ikke følelsen som er feil, det er reaksjonen. Det er uakseptabelt å begynne å slå/skrike fordi man ikke får sjokoladepålegg på brødskiven sin, og da må barnet lære seg å håndtere den følelsen på en bedre måte. Det er ganske så umulig å diskutere med en 3-åring i fullt raseriutbrudd, så da må man la barnet få roe seg før man kan fortelle dem hvorfor og hvordan.

Dere er voksne! Dere har lært å håndtere følelser.

Og barn trenger også å lære å håndtere følelser. Dette er ikke en evne som magisk dukker opp på 18-årsdagen. Jeg forventer absolutt ikke at en 3-åring skal la være å få raseriutbrudd, for jeg vet at det er helt normalt for alderen, men gradvis må de lære seg andre måter å vise følelsene sin på. Og jeg ser ikke noe galt i at hverken barn eller voksne venner seg til at det beste er å fjerne seg fra situasjonen frem til følelsene er under kontroll igjen.

Nå er jeg faktisk voksen og har lært sosiale spilleregler. Dette er en tråd om små barn som ikke har lært seg og håndtere følelsene sine. Man lærer de ingenting ved å plassere de alene på steder med beskjeden om "å roe seg", unntatt at "slike følelser" er ikke lov å ha.

Dersom det er det eneste man gjør, så lærer de ikke mye av det, nei. Men som alle andre ting, så inngår time-out som en del av en helhet. Jeg sender ikke barnet bort fordi det blir sint, men fordi det slår/kaster ting/skriker. Han har etterhvert begynt å si "jeg er sint" og stå der og furte, og det tillater jeg. Da er det også mulig å prate til ham, dersom han ønsker det, og hjelpe ham med å sette ord på følelsene. Det er de store utbruddene vi ønsker å kvitte oss med, ikke følelsene.

Endret 22. januar 2012 av Kara W

[AnonymBruker]

Mannen min er psykolog og sier blant annet at et av hovedproblemene til mange i dag er at de ofte ikke har fått lov til å uttrykke forskjellige følelser. Det er kun blid og snill som er lov; sinne, frustrasjon og sorg undertrykkes fra barndommen av foreldre som bare vil ha glade og veltilpassede barn. Dette gjør at man kan bli frustrert og deprimert som voksen, få problemer med aggresjon, få angst og ikke klare å kjenne igjen og håndtere følelser.

Selv fikk jeg ikke lov til å gråte da jeg var barn, moren min ble helt rasende når jeg gråt. Jeg fikk heller ikke lov til å være sint. Den dag i dag får jeg panikkanfall hvis jeg begynner å gråte så andre ser det, og jeg får angst når jeg blir sint. Jeg visste ikke engang før i godt voksen alder at det var sint jeg var, jeg kjente bare angst.

Jeg skjønner at foreldre ønsker lydige barn, men jeg ville vært veldig forsiktig med metoder som direkte eller indirekte forteller barna at de må undertrykke følelser de har.

[SummerJoy]

Hvorfor er det bedre at jeg forlater barnet hylende på kjøkkenet, enn at jeg ber det gå på rommet for å hyle ferdig?

Det første er jo helt logisk. Nei uff, hvis du skal skrike sånn så går jeg inn i stua jeg, for jeg får så vondt i ørene. Er jo helt opp til ungen hva den så vil gjøre...

Jeg vet ikke om du misforstod litt det jeg sa om at på gangen er det lov å skrike, det betyr ikke at om ungen ikke slutter og skrike så plasserer jeg henne på gangen, slik du plasserer dine på rommet. Jeg sier bare at der er det lov, fordi det er en metode som svært ofte fungerer, hun går gjerne ut og skriker og blir fort ferdig, men fungerer det ikke, pytt pytt ikke så farlig. Jeg forstår ikke de foreldre som på død og liv må bringe frem en bestemt atferd hos ungene sine. Timeout er jo å plassere ungene et sted mot deres egen vilje, for å straffe en bestemt handling. Ser du ikke forskjellen?

Endret 22. januar 2012 av SummerJoy

[SummerJoy]

Skal det være lov å slå fordi man blir sint når noen har leken man selv har lyst på?

Er det noen her som har sagt at det er lov å slå? Poenget er vel at man kan fint lære barn hvorfor man ikke slår uten at man må dressere dem (timeout) til en bestemt oppførsel.

Er det ikke bedre at man lærer å takle følelsene sine på en fornuftig måte, og hvordan man kan unngå å få store raseriutbrudd eller gjøre ting som sårer andre?

Unger lærer best å takle sterke følelser ved at en rolig voksen holder rundt dem og opptrer betryggende. Ikke av at de blir plassert alene på et rom mens mor og far står og lurer på gangen med stoppeklokka.

Endret 22. januar 2012 av SummerJoy

[SummerJoy]

Når du ber henne slutte å skrike/slå eller gå i et annet rom for å gjør det. Hva gjør du om hun fortsetter å skriker/slå til deg?

Flytter meg vekk og sier at jeg får vondt i ørene. Skriker hun enda mer da, så er det trolig fordi hun trenger meg, så da går jeg tilbake og holder rundt henne. Går fort over, bare å avlede litt det. Eventuelt får vi høre på skriking til det er over. Har vi besøk eller det av andre grunner passer seg veldig dårlig med skriking så forflytter vi oss bare litt vekk - sammen.

Slår hun sier jeg, som jeg har skrevet tidligere, med streng stemme at det er ikke lov å slå mennesker, men om hun er veldig sint så kan hun gå inn og slå i veggen så hardt hun vil. Så begynner jeg bare å snakke om noe annet, og alt er glemt. Hun vet godt at slåing ikke er lov, men jeg straffer henne ikke fordi hun slår.

Jeg ser jeg kan ha formulert meg litt dumt. Det er ikke følelsen som er feil, det er reaksjonen.

Jasså? Ingen kan noe for hvordan man reagerer på følelsene sine. Spesielt ikke en 2-3 åring. Men ja, foreldre skal guide og lære barna å håndtere egne følelser, timeout er ikke metoden.

Det er uakseptabelt å begynne å slå/skrike fordi man ikke får sjokoladepålegg på brødskiven sin, og da må barnet lære seg å håndtere den følelsen på en bedre måte. Det er ganske så umulig å diskutere med en 3-åring i fullt raseriutbrudd, så da må man la barnet få roe seg før man kan fortelle dem hvorfor og hvordan.

Ja, det er uakseptabelt å slå, men at et lite barn SKRIKER og blir illsint fordi han ikke får sjokoladepålegg på skiven synes jeg er veldig forståelig! Hadde blitt ganske sint selv om noen nektet meg noe jeg hadde lyst på... Det beste man gjør som forelder er å vise forståelse for at ungen er sint, men å stå på sitt. Ungen får overhodet ikke noe sjokoladepålegg selvom han skriker. Jeg diskuterer forøvrig sjeldent med min 3 åring. Er begrenset hva man kan diskutere med så små barn. Enkle beskjeder og regler er det beste.

Og barn trenger også å lære å håndtere følelser. Dette er ikke en evne som magisk dukker opp på 18-årsdagen. Jeg forventer absolutt ikke at en 3-åring skal la være å få raseriutbrudd, for jeg vet at det er helt normalt for alderen, men gradvis må de lære seg andre måter å vise følelsene sin på. Og jeg ser ikke noe galt i at hverken barn eller voksne venner seg til at det beste er å fjerne seg fra situasjonen frem til følelsene er under kontroll igjen.

Så klart skal man fjerne dem fra situasjonen om man må, men man skal ikke isolere dem alene med egne følelser. Det er det som blir gjort med timeout.

[AnonymBruker]

Hva tenker du om det som blir sagt i denne artikkelen link

Frata barnet et privilegium

En siste mulighet, hvis barnet fortsatt ikke etterkommer beskjeden, er å si ganske rolig:

"Hvis du ikke legger lekene dine i lekekassa nå, vil jeg låse inn sykkelen din i garasjen i én time."

Ifølge Mørch er det viktig å gi en eller annen tidsangivelse, som for eksempel "til barne-TV begynner". Da fratar du barnet et privilegium.

- Velg et privilegium som barnet vanligvis har fri tilgang til. Ikke et ekstremt viktig privilegium - som et kinobesøk du har lovet barnet - men heller sykkelen, barne-TV, data-tid eller ute-tid, tipser Mørch.

Dette blir sagt av en professor ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, det er da en fagperson som man skal kunne stole på at gir riktig veiledning.

Vil bare si at det er en adtferdsanalytiker som mener at denne formen for oppdragelse er feil. Men man må liksom velge hvem man skal stole på; en professor ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge eller en adtferdsanalytiker/forsker.

[Kosemose]

Heisann,

Jeg ser på nanny-programmet hvor de kjører timeout med barn - og har også sett at noen tar timeout på unger som er under to år. Er det greit å kjøre timeout med barn som er under to år? Da tenker jeg på at de vil jo ikke forstå poenget med å sitte der de skal sitte og ha timeout, og vil prøve å gå til mor/far. Er det greit å liksom stenge dem inne på stuen feks, mens resten av fam er i et annet rom som har innsyn til barnet?

Jeg spør fordi min bror kjørte et slikt opplegg med jenta si som hadde et raseri-anfall, og hun måtte stå i et avstengt område på stuen og se på oss andre og hyle - Jeg forstår at ikke alle her er pedagoger, men det er interessant å høre hva dere mener om det.

Jeg syns det er forferdelig at disse Nanny-programmene selger inn time-out som den store quick-fixen. Jeg syns time-out er et ganske alvorlig virkemiddel som jeg mener man skal være forsiktig med å bruke. Jeg tror mange ser på time-out som en enkel løsning på ethvert problem og enhver situasjon. I mine øyne kan dette bli maktmisbruk og psykisk mishandling. Jeg mener man som voksen kan være konsekvent og forutsigbar og tydelig uten å behøve å bruke slike metoder, sånn til vanlig. Også syns jeg man bør konferere med noen som kan dette med time-out før man setter i gang, det bør ikke være noe man gjør i affekt, det bør være noe man har et bevisst forhold til.

Det samme syns jeg gjelder for disse belønningsskjemaene som noen ynder å bruke i tide og utide. Med mindre man kan en del om bruk av dette bør man holde seg langt unna, eller søke kompetanse om det, er min mening.

[AnonymBruker]

Alle her snakker om å plassere et barn alene på et rom under time-out. Det er da det siste man skal gjøre ved time-out! Jeg mener selv at det er noe som kan fungere, så lenge det blir utført riktig! Barnet skal ikke oppleve å bli stengt inne eller forlatt et sted. Time-outen skal foregå i samme rom som de voksne oppholder seg der og da. Barnet skal ikke sitte lenger enn det er gammel (2-åring 2 minutter, 3-åring 3 minutter osv.)

Poenget er ikke at barnet skal kjenne at det blir satt bort for å skamme seg, eller for å straffes. Det handler mer om å ta barnet ut av situasjonen så man kan snakke om det som skjedde! Da vil barnet få en forklaring på hvorfor dette skjedde, om man kan snakke om det.