Timeout - med små barn

[SummerJoy]

hva er forskjellen?

her for noen dager siden, pakket jeg bort lekene på rommet til guttungen, som en straff for noe han gjorde (han sto på noen leker å ødela dem, ena jeg hadde gitt han flere advarsler, å han er 3,5år). Det var jo en konsekvens førr at han ikke hørte på meg, å forsatte å ødelegge leken sin. Men det ble jo en straff også da.

jeg har også straffet han med - "Ingen barnetv i dag"

Jeg syns forskjellen ligger i om det har sammenheng eller ei.

En konsekvens av å leke med maten er at maten blir fjernet, en konsekvens av å smelle til tven er at tven blir skrudd av. Da er man ferdig med det der og da og ungen forstår sammenhengen.

Å bli straffet med ting som feks "idag blir det ingen nattalesing fordi du ikke oppførte deg på butikken idag", er straff. Å bli sendt på rommet alene fordi man griste med maten er straff.

Jeg syns iallefall det er forskjell på straff og negativ konsekvens, men skjønner om folk er uenig i det.

[Gjest Modig mor]

hva er forskjellen?

Forskjellen på konsekvens og straff er at straff er noe som brukes for å styre andres adferd, mens konsekvensen er en virkning av en årsak. Hvis du går ut i regnet uten paraply, blir du våt. Det er en konsekvens. Hvis du slår lillebror og ikke får se barne-tv, er det ikke noen konsekvens, men en straff.

[SummerJoy]

, men er det virkelig bare meg her inne som ikke ser på barnet 24/7? Dere andre går aldri på do? Eller beveger dere mellom stue og kjøkken? Vi har ovn i stua, selv om gutte eropptatt med lek så rekker han fint å løpe bort til ovnen mens jeg er på kjøkkenet. Selv om jeg gjør noe så kjapt som å hente et glass vann.

Spørsmål til meg: "hva lærer gutten av dette?"

nå er det snakk om så kort tid han må sitte i hjørnet sitt, så jeg tror ikke det gir ham noen skader. Etter å ha brukt dette bare en kort periode så vet han godt va som skjer om han tuller med eks. Ovnen. Han setter seg fint i hjørnet mår han følges bort. Når han hentes igjen er det alltid forklaringog en god mamma/pappa klem.

Nei, jeg kan ikke ha øynene mine på 1 åringen min konstant selvom jeg prøver. Når gutten vår har nærmet seg ovnen så sier vi bare "auu" og "uffa", og han kjenner jo varmen selv når han nærmer seg. Han enser den ikke lenger. Så lett kan det faktisk gjøres. Skjønner ikke hva vi skulle ha oppnådd ved å plassere han i en krok hver gang han nærmer seg ovnen. Det beste er at de lærer selv hvorfor ting er farlig.

[Noldus]

Nei, jeg kan ikke ha øynene mine på 1 åringen min konstant selvom jeg prøver. Når gutten vår har nærmet seg ovnen så sier vi bare "auu" og "uffa", og han kjenner jo varmen selv når han nærmer seg. Han enser den ikke lenger. Så lett kan det faktisk gjøres. Skjønner ikke hva vi skulle ha oppnådd ved å plassere han i en krok hver gang han nærmer seg ovnen. Det beste er at de lærer selv hvorfor ting er farlig.

Det samme har vi selvsagt gjort. Å nå skjønner han at ovnen er farlig når den er varm. Men han har faktisk åpnet døren når det akkurat er fyrt opp, da er ikke ovnen varm, men det er likevel farlig for ham. Etter at vi begynte med timeout er det blitt slutt på alt med ovnen. Så egentlig så var det en løsnimg vi brukte en periode til han lærte.

Likevel føler jeg at det fungerte å kommer nok til å bruke det igjen om det passer seg sånn.

[AnonymBruker]

hva er forskjellen?

her for noen dager siden, pakket jeg bort lekene på rommet til guttungen, som en straff for noe han gjorde (han sto på noen leker å ødela dem, ena jeg hadde gitt han flere advarsler, å han er 3,5år). Det var jo en konsekvens førr at han ikke hørte på meg, å forsatte å ødelegge leken sin. Men det ble jo en straff også da.

jeg har også straffet han med - "Ingen barnetv i dag"

Konsekvensen av at han sto på lekene er at de ble ødelagt. Det at du tok bort lekene er straff.

[Gjest True Khaleesi]

Jeg synes det er helt feil og er rimelig sikker på at så små barn ikke forstår hvorfor de blir satt bort. Jeg synes det er en dårlig måte å lære barnet konsekvenser på.

Nei til timeout!

[Sweet77]

Syns denne diskusjonen har blitt ganske interessant.

Straff eller konsekvens? Er det egentlig noen forskjell? Hva er det vi vil lære barna våre? Medfølelse, eller at den sterkeste vinner?

Jeg syns det er vanskelig å komme med noen fasitsvar her. Historisk har alt fra fri barneoppdragelse til "militær-disiplin" vært utprøvd, med varierende resultat. Selv går jeg for konsekvens-strategien, fordi jeg mener straff og skam skaper feil motivasjon for god oppførsel. Jeg vil ikke at frykt eller skam skal ligge til grunn når han tar sine store og små valg i livet.

Men hvor går grensen? Vanskelig, men jeg tror mye ligger i måten, og den innstillingen forldrene har selv. Vi har kjørt en ganske stringent linje på å ikke true, f.eks, og ikke bruke ensomhet eller atskillelse som et skremmepunkt. "ensomhet" bør få være en bra ting, som man søker til for å hente seg inn når man trenger det. Når vi satte vår på en stol, var det aldri etter en forutgående trussel, vi rett og slett løftet ham opp på den, med et smil. Og forsikret om at vi hadde veeeldig god tid og gjerne kunne bli sittende og slappe av ved siden av ham hele dagen. Han fikk krabbe ned når han selv ville, men forutsatt at han hadde bestemt seg for å la den utagerende oppførselen være. Den hørte hjemme på stolen

Jeg tror respekten (og varmen) i det du gjør er det viktigste. Også "konsekvens" er jo en form for frihetsbegrensning, selv om han kan velge selv når det er over. Altså, den sterkeste bestemmer grensene, men du velger selv om du vil holde deg innenfor dem.

Men er det egentlig galt? Jeg syns ikke det. Det er en "naturlov", når alt kommer til alt. Du møter den både på skole, arbeidsliv og i samfunnsstrukturen, og mye mer ubarmhjertig - visse typer oppførsel har bedriften bestemt fører til oppsigelse, f.eks. De skal jo forberedes, så det ikke kommer som en overraskelse at slike grenser fins. Poenget er heller å gjøre det på en slik måte at det å forholde seg til grenser ikke er forbundet med negatve opplevelser, tror jeg.

[Nerdemamma]

Nå har jeg ikke lest hele tråden her. Men her startet vi med time out når guttungen var 2 år. Til å begynne med satt vi med han uten å se på han, men vi var der. Tok noen ganger med at han reiste seg og vi måtte sette han ned flere ganger, men han tok til slutt poenget. Vi var også veldig bestemte på at vi ikke kunne sette han på trappen før vi hadde gitt han en advarsel. Og når de to minuttene hans var omme, snakket vi med han om hvorfor han var satt på trappen, og ga han en kos.

Nå som han snart er tre holder det som oftest med advarselen. Da slutter han med det han holder på med (vi bruker dette ytterst sjelden. Kanskje en gang i måneden, trengs ikke mer). Men de gangene det ikke holder så setter vi han på trappen og går ut i naborommet hvor han ikke kan se oss men vi kan høre når han reiser seg.

Har funket kjempe fint for oss, men hadde nok ikke funket før han var to år.

[Hedda-78]

Konsekvensen av at han sto på lekene er at de ble ødelagt. Det at du tok bort lekene er straff.

Men hvis du ikke skal fjerne lekene, fordi det regnes som straff, hva gjør du da når han igjen og igjen ødelegger leken sine. Tenker du at han etterhvert skjønner konsekvensen av å trampe på lekene sine når han ser at de blir ødelagte? Gjør du noe annet enn å fortelle ham "Nei, slik må du jo ikke gjøre, for da blir leken ødelagt"?

Jeg er forøvrig opptatt av at når time-outen (eller hva man nå enn velger å kalle det) er over, så blir ungen forklart helt konkret hvorfor han fikk timeout. Det er alt for vagt å si "fordi du ikke klarte å oppføre deg" eller "du må være snill" eller andre vage begreper. Det må være helt konkret for at barna skal skjønne det. "Du måtte sitte på stolen fordi du ikke sluttet å rope da mamma ba deg om å være stille"

[AnonymBruker]

Men hvis du ikke skal fjerne lekene, fordi det regnes som straff, hva gjør du da når han igjen og igjen ødelegger leken sine. Tenker du at han etterhvert skjønner konsekvensen av å trampe på lekene sine når han ser at de blir ådelagte? Gjør du noe annet enn å fortelle ham "Nei, slik må du jo ikke gjøre, for da blir leken ødelagt"?

Jeg er forøvrig opptatt av at når time-outen (eller hva man nå enn velger å kalle det) er over, så blir ungen forklart helt konkret hvorfor han fikk timeout. Det er alt for vagt å si "fordi du ikke klarte å oppføre deg" eller "du må være snill" eller andre vage begreper. Det må være helt konkret for at barna skal skjønne det. "Du måtte sitte på stolen fordi du ikke sluttet å rope da mamma ba deg om å være stille"

Det jeg skrev var egentlig bare et svar på hva som er forskjellen på konsekvens og straff. Hvis gutten din gang på gang herjer med lekene sine selv om han blir vist at de blir ødelagt, ser jeg ikke noe galt i å ta lekene vekk. Men kall det for det det er, det er straff. Jeg ville sagt at "Hvis du tramper på lekene dine, så blir de ødelagt". Hadde han ikke sluttet ville jeg fjernet dem, som straff.

I utgangspunktet handlet denne tråden om time out på barn under to år. Jeg tror ikke så små barn forstår hvorfor de blir satt i time out, men jeg tror også det finnes bedre metoder å bruke på eldre barn. Som noen også har nevnt tidligere synes jeg det er viktig å veilede barna til selv å kunne velge det som blir sett på som riktig atferd. Barna må forklares hvordan deres atferd virker på andre og lære empati.

[AnonymBruker]

Dersom spyttingen var et uttrykk for frustrasjon, følelser jeg ikke klarte å sette ord på osv. synes jeg virkelig det er helt, helt feil å forvente at man "oppfører seg skikkelig", ja. Jeg synes ikke man lærer barn noe annet enn "dine følelser er ikke velkomne her" når man bruker time-out pga. det man kaller raserianfall.

hvis barnet sitter igjenn med denne følelsen er det pga foreldre som tror time out bare er en løsning i seg selv. man kan fint lære barn at alle følelser er velkommene og sunne selv om man bruker time out.

Altså. Litt oppdragelse må jo barna ha. Forskjellen er jo, som jeg sa, at timeout fungerer som en "skammekrok", man er alene med følelsene, man blir krenket, man blir straffet, man skal ynke seg for sin oppførsel (for å dra det litt langt), man får ikke bevege seg vekk før man har lært seg og oppføre seg etter mor og fars standard, man får ikke klem og kyss eller komme "inn i varmen" igjen før man har sagt unndskyld (unndskyld for at jeg bet lillebror, men jeg gjorde det ikke fordi jeg skulle være slem, men fordi jeg ble så frustrert fordi han rev ned duploen min!!) Det lærer ikke barna å takle følelser i det hele tatt, det lærer dem at enkelte følelser er ikke lov å ha.

Men ja, litt oppdragelse må de ha, og vekk må de om de hyler på gulvet i et stort selskap f.eks, men man sender de ikke ut på gangen alene og lukker døren til de har roet seg, man ER der med de. Jada, du kan jo også kalle dette for tvang (man blir tvunget vekk fra selskapet) men man sender ikke de andre signalene til barnet, som jeg skrev over, i tillegg.

nå setter jeg det litt på spissen for å få frem et poeng. både barn og voksne bør lære og vite at enkelte måter å oppføre seg på fører til negative konsekvenser og reaksjoner hos andre mennesker.

barnet burde få anledning til å lære at sinne i form av agresiv adferd vanligvis lager flere problemer/agresivitet tilbake. hvis barnet lærer å bruke ord, blir det både bedre kjent med sine egene følelser og man finner enten en løsning fordi man blir møtt med forståelse eller at man får en forklaring som man er i stand til å ta innover seg, selv om man ikke altid kan få det som man vil. barnet burde lære at -når jeg prøver å forstå og respektere den jeg er sinna på, møter jeg oftere forståelse tilbake. dette er noe jeg unner et hvert barn sjansen til å få! (de fleste av disse eksemplene er viktigst i forhold til andre barn, siden de har mer..."impulsivt" følelseliv og derfor handlinger, men det gjelder jo egentlig alle.

jeg er så heldig at jeg fikk time out når jeg var liten og den muligheten til å få lære meg å utrykke sinne, skuffelse og sorg i en tidlig alder er noe av det jeg setter pris på her i livet. tror heller ikke jeg hadde skjønt hvordan det hang sammen hvis jeg hadde fått la følelsene herje fritt forran andre.

alt dette forutsetter jo at man er villig til å bruke tiden det trengs til å lytte på barnet når det er mulig å lytte til og forklarer på barnets nivå. jeg har omtrent aldri havnet i noen form for konfliter verken som barn eller voksen, ikke forde jeg har bite i meg ting, men forde jeg kunne utrykke følelsen mine lenge før det kunne bli en konflikt.

[Harlekin]

Konsekvensen av at han sto på lekene er at de ble ødelagt. Det at du tok bort lekene er straff.

Det er jeg uenig i. At lekene ble tatt bort er også en konsekvens - det er direkte relatert til at han står på lekene sine og ødelegger dem. En straff ville ha vært at han ikke fikk se barne-TV fordi han ødela lekene sine - det har ingen direkte sammenheng.

[Gjest Marmot]

Det er jeg uenig i. At lekene ble tatt bort er også en konsekvens - det er direkte relatert til at han står på lekene sine og ødelegger dem. En straff ville ha vært at han ikke fikk se barne-TV fordi han ødela lekene sine - det har ingen direkte sammenheng.

Dette er jeg enig i. Jeg skjønner ikke helt hvorfor "griser med maten = maten blir tatt vekk" er konsekvens mens "ødelegger lekene = lekene blir tatt vekk" skal være straff.

[SummerJoy]

Altså, den sterkeste bestemmer grensene, men du velger selv om du vil holde deg innenfor dem.

Selfølgelig skal foreldre sette grenser. Vi er veiledere. Barn skal ha grenser, barn trives med grenser.

Men vi skal ikke dressere, bruke makt og utfrysning til å få frem en spesiell atferd. Og mange sier de "forteller jo hvorfor barnet måtte sitte i timeout", altså poenget er ikke at ungen ikke forstår hvorfor de må sitte der - de ser jo sammenhengen i jeg slår - jeg må i timeout-kroken, men det gir dem jo ingen dypere forståelse av HVORFOR man ikke slår!

[SummerJoy]

Nå har jeg ikke lest hele tråden her. Men her startet vi med time out når guttungen var 2 år. Til å begynne med satt vi med han uten å se på han, men vi var der. Tok noen ganger med at han reiste seg og vi måtte sette han ned flere ganger, men han tok til slutt poenget.

Så klart så han poenget til slutt. Det er ikke så vanskelig å skjønne at man ikke vinner i kampen om å bli plassert i en stol av to sterke voksne.

og ga han en kos.

Og da var alt greit fra deres side. Nå er han rolig som dere ønsker, og DA kan han få kos.

Har funket kjempe fint for oss, men hadde nok ikke funket før han var to år.

Ja, det fungerer. Dressurtrening pleier fungere. Man kan jo også få en hund til å oppføre seg akkurat slik man ønsker. Poenget er at det er ingen god pedagogisk metode.

[AnonymBruker]

Selfølgelig skal foreldre sette grenser. Vi er veiledere. Barn skal ha grenser, barn trives med grenser.

Men vi skal ikke dressere, bruke makt og utfrysning til å få frem en spesiell atferd. Og mange sier de "forteller jo hvorfor barnet måtte sitte i timeout", altså poenget er ikke at ungen ikke forstår hvorfor de må sitte der - de ser jo sammenhengen i jeg slår - jeg må i timeout-kroken, men det gir dem jo ingen dypere forståelse av HVORFOR man ikke slår!

men det er da ikke slik at time-out-foreldre har mindre evne til å lære barnet dette enn de som ikke bruker time-out, dette har med hvor flinke foreldrene er til å lære bort hvorfor.

[SummerJoy]

"Du måtte sitte på stolen fordi du ikke sluttet å rope da mamma ba deg om å være stille"

Hører du selv hvor lite logisk det høres ut?

Hva med å heller si det som det er, "Kjære Anne, kan du slutte å skrike nå for mamma får veldig vondt i ørene?" Eller "skriking er ikke lov i stuen, men hvis du går ut i gangen kan du skrike alt du orker" (fungerer veldig godt å gi ungen en alternativ måte å gjøre ting på)

[AnonymBruker]

.....

Og da var alt greit fra deres side. Nå er han rolig som dere ønsker, og DA kan han få kos.

....

det er jo slik at når man ikke kan oppføre seg så tar folk avstand... når man er rolig blir man hørt...

...jeg skjønner ikke hvorfor de skal bli voksne før de lærer dette?

[SummerJoy]

hvis barnet lærer å bruke ord, blir det både bedre kjent med sine egene følelser og man finner enten en løsning fordi man blir møtt med forståelse eller at man får en forklaring som man er i stand til å ta innover seg, selv om man ikke altid kan få det som man vil.

Og hvordan mener du at en timeout lærer et barn å bruke ord, og bli kjent med egne følelser?

barnet burde lære at -når jeg prøver å forstå og respektere den jeg er sinna på, møter jeg oftere forståelse tilbake.

Høres avansert ut for et barn. Hva med at man heller snur det om og tenker at foreldre heller burde vise forståelse og respektere at et barn blir fullstendig illsint i blant og at det er OK? Blir drittsint selv i blant, og er virkelig glad ingen sender meg på rommet alene da med beskjeden om å "roe meg ned", eventuelt plassere meg på en spesiell og truende, fryktet stol i stua.

jeg er så heldig at jeg fikk time out når jeg var liten og den muligheten til å få lære meg å utrykke sinne, skuffelse og sorg i en tidlig alder er noe av det jeg setter pris på her i livet. tror heller ikke jeg hadde skjønt hvordan det hang sammen hvis jeg hadde fått la følelsene herje fritt forran andre.

Det er jo ikke som om man lar barnet sparke og slå i bord og stoler og vet ikke hva, helt uavbrutt, man gjør jo selvsagt et forsøk på å roe barnet ned, og når man bærer barnet rolig med seg ut gir man et signal om at all oppførsel er ikke god oppførsel i sosiale situasjoner. Timeout har ingenting med dette å gjøre.

[SummerJoy]

det er jo slik at når man ikke kan oppføre seg så tar folk avstand... når man er rolig blir man hørt...

...jeg skjønner ikke hvorfor de skal bli voksne før de lærer dette?

Nå er ikke jeg "folk", jeg er en mor. Og barnet mitt blir hørt UANSETT om hun er illsint, glad, trist, trøtt, sur osv.