Timeout - med små barn

[AnonymBruker]

Og hvordan mener du at en timeout lærer et barn å bruke ord, og bli kjent med egne følelser?

Høres avansert ut for et barn. Hva med at man heller snur det om og tenker at foreldre heller burde vise forståelse og respektere at et barn blir fullstendig illsint i blant og at det er OK? Blir drittsint selv i blant, og er virkelig glad ingen sender meg på rommet alene da med beskjeden om å "roe meg ned", eventuelt plassere meg på en spesiell og truende, fryktet stol i stua.

Det er jo ikke som om man lar barnet sparke og slå i bord og stoler og vet ikke hva, helt uavbrutt, man gjør jo selvsagt et forsøk på å roe barnet ned, og når man bærer barnet rolig med seg ut gir man et signal om at all oppførsel er ikke god oppførsel i sosiale situasjoner. Timeout har ingenting med dette å gjøre.

jeg hadde ikke problemer med å forstå dette når jeg var 4, mulig foreldrene mine var superflinke, men tror mer det hadde med at de klarte å legge forklaringen på en 4årings nivå å samtidig være tydelig. hvordan å takle følelsene hadde nok mer med det å gjøre enn time-outen, men time-outen forkorta sinne og frustrasjonslengden(tidsmessig) siden ingen mata de følelsene.

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg "folk", jeg er en mor. Og barnet mitt blir hørt UANSETT om hun er illsint, glad, trist, trøtt, sur osv.

men tror du ikke barn ønsker å bli hørt av resten av verden også?

forresten er det ikke slik at jeg mener time-out er eneste rette løsning, og hvis man skal bruke time-out bør man gjøre det på en måte som barnet får godt av. å sette en 3åring i time-out å gå sin vei, for bare å gi en klem etterpå gjør sansynligvis ikke bedre. noen barn hadde tatt direkte skade av det, men noen hadde nok også lært av det. men det lotteriet bør man ikke spille.

[AnonymBruker]

jeg hadde ikke problemer med å forstå dette når jeg var 4, mulig foreldrene mine var superflinke, men tror mer det hadde med at de klarte å legge forklaringen på en 4årings nivå å samtidig være tydelig. hvordan å takle følelsene hadde nok mer med det å gjøre enn time-outen, men time-outen forkorta sinne og frustrasjonslengden(tidsmessig) siden ingen mata de følelsene.

de var forresten også veldig flinke til å lære meg å huske alle andres følelser også. dette er noe av det som jeg har hatt størst glede av her i livet, nesten alltid når jeg starter med å forstå andres behov og følelser, ønsker alle å møte meg med samme sinn.

jeg elsker å alltid bli hørt, forstått og tatt hensyn til, å det at de jeg møter i livet mitt føler akkurat det samme er glimrende!

har helt fra barnehagen løst konflikter, å det gjør jeg enda. da jeg var barn fikk jeg føle stolthet over dette, nå synes jeg bare det er godt å kunne hjelpe en psykotisk og en bipolar person i aggresjonsmodus til at de begge føle de blir respektert.

[AnonymBruker]

....

Høres avansert ut for et barn. Hva med at man heller snur det om og tenker at foreldre heller burde vise forståelse og respektere at et barn blir fullstendig illsint i blant og at det er OK? Blir drittsint selv i blant, og er virkelig glad ingen sender meg på rommet alene da med beskjeden om å "roe meg ned", eventuelt plassere meg på en spesiell og truende, fryktet stol i stua.

foreldre og noen andre nære voksne klarer nok fint å møte aggresjon med forståelse, men man kan ikke ta det forgitt at alle voksne gjør det, og sannsynligheten for at barn møter aggresjon(eller noe som oppfattes slik) med forståelse er jo ganske liten...

sorry, jeg er en liten krangefant i dag ser jeg...

[Clara11]

Dette er jeg enig i. Jeg skjønner ikke helt hvorfor "griser med maten = maten blir tatt vekk" er konsekvens mens "ødelegger lekene = lekene blir tatt vekk" skal være straff.

Nå mener jeg at å ta maten vekk fordi barnet griser med maten også er straff. Konsekvensen av at barnet griser med maten er at bordet blir skittent. Som Modig mor sa:

Forskjellen på konsekvens og straff er at straff er noe som brukes for å styre andres adferd, mens konsekvensen er en virkning av en årsak. Hvis du går ut i regnet uten paraply, blir du våt. Det er en konsekvens. Hvis du slår lillebror og ikke får se barne-tv, er det ikke noen konsekvens, men en straff.

Ordet "konsekvens" høres bare mye finere ut.

[Joe]

Det er helt feil.

Ingen burde bli overlatt til seg selv med vonde følelser, spesielt ikke små barn. Timeout er en moderne form for "skammekroken". Jeg er ikke for slik straff og dressur.

Jeg er veldig enig i dette. Timeout er overhodet ikke en metode jeg har tenkt å bruke på mine barn.

[Hedda-78]

Hører du selv hvor lite logisk det høres ut?

Hva med å heller si det som det er, "Kjære Anne, kan du slutte å skrike nå for mamma får veldig vondt i ørene?" Eller "skriking er ikke lov i stuen, men hvis du går ut i gangen kan du skrike alt du orker" (fungerer veldig godt å gi ungen en alternativ måte å gjøre ting på)

Dette sier man naturligvis FØR man gir time-out! Hadde det virket, slik at ungen sluttet å hyle, hadde man jo ikke trengt å gi noen time-out.... Jeg gir jo ikke time-out hvis ungen gjør som jeg sier etter første beskjed!

Jeg gir også en alternativ måte å gjøre ting på. "Skal du hyle, kan du sitte på stolen. Du kan komme tilbake når du er ferdig å hyle"

Når jeg hører at han nærmer seg ferdig med å hyle, går jeg til ham og spør om han er ferdig med å hyle og er klar til å leke med oss. Noen ganger svarer han at han ikke er ferdig å hyle, så da får han sitte der litt til. På samme måte som at ditt barn får være på gangen så lenge hun vil hyle.

Men tråden handler jo egentlig om barn under to år, og jeg ville bare nevne at jeg har ikke noe tro på at slikt fungerer på så små barn. Det har med språk å gjøre også, man kan ikke forklare i det vide og brede til noen som nesten ikke har ord selv. Da er det bedre å enten fjerne maten/leken, eller fjerne barnet fra situasjonen uten noe mer konsekvens.

[Kara W]

Hva med å heller si det som det er, "Kjære Anne, kan du slutte å skrike nå for mamma får veldig vondt i ørene?" Eller "skriking er ikke lov i stuen, men hvis du går ut i gangen kan du skrike alt du orker" (fungerer veldig godt å gi ungen en alternativ måte å gjøre ting på)

Det er jo nettopp dette vi gjør. Du tro vel ikke at vi låser barna inne ved minste lille tegn til ulydighet eller uønsket oppførsel? Du har fortsatt ikke svart på hva du gjør dersom barnet fortsatt ikke hører på deg.

Og hvordan mener du at en timeout lærer et barn å bruke ord, og bli kjent med egne følelser?

Det gir barnet tid til å kjenne på sine egne følelser, og etterhvert som de blir eldre kanskje reflektere over hvorfor de får dem, og hva de kunne gjort annerledes for å unngå dem. Dette krever selvfølgelig at man prater med barnet i tillegg (som nevnt mange ganger i tråden).

Høres avansert ut for et barn. Hva med at man heller snur det om og tenker at foreldre heller burde vise forståelse og respektere at et barn blir fullstendig illsint i blant og at det er OK? Blir drittsint selv i blant, og er virkelig glad ingen sender meg på rommet alene da med beskjeden om å "roe meg ned", eventuelt plassere meg på en spesiell og truende, fryktet stol i stua.

Når jeg (eller mannen min) blir for sinte til at vi klarer å prate sammen rasjonelt, så går en av oss ut av rommet (eller blir sendt ut, dersom man ikke klarer å innse det selv), så kan vi heller fortsette diskusjonen når vi begge er litt roligere. Vi synes ihvertfall det fungerer veldig bra for oss, og kan ikke se at det samme skal være skadelig for barna våre.

Hva gjør du selv når du blir så sint? Fortsetter du å kjefte og smelle og forvente at folk bare skal godta det?

Endret 21. januar 2012 av Kara W

[Gjest frøken am]

Følelser sitter ikke i cortex, men i mellomhjernen og det autonome nervesystemet.

Man har ikke kognitive følelser.

Derfor er det UMULIG å adresse følelser ved å prate med barnet etterpå.

[Gjest *Røyskatt*]

Stiller meg fullt og helt bak Kara W og Hedda. Her og bruker vi time out om vi må. Først var det en slags time-out for å gi vesla ro og ett "armslag" når ho hadde trasseanfall, nå er vi komt dit at hun sitter på en stol i ett lite minutt, de gangene ho gjør ting som er gale, og slettes ikke er villig til å endre oppførsel. Hun får advarsel, og forklaring på hvorfor hun settes på stolen, og ny forklaring og kos når minuttet har gått. Jeg ser overhodet ingen forskjell på at jenta må sitte på en stol ett minutt, mot at ho kan få gå på rommet sitt. Jeg står der med ho hele veien, og om ho vil prate om det når ho er litt mer rolig så er det klar bane for det.

Og time-out er ikke første utvei. Først prøver man andre ting, så prøver man litt til. Så gir man advarsel, og om det fortsatt ikke fungerer så blir det en liten periode på stolen. Det betyr ikke at de av oss foreldrene som gjør dette ikke snakker med barna om hvordan de har det, eller ser følelsene deres.

Endret 21. januar 2012 av *Røyskatt*

[Harlekin]

Jeg har aldri i del hele tatt tenkt tanken på å bruke time-out på min 2,5-åring. Ikke har jeg hatt behovet enda heller. Kanskje hun ikke gjør så mye gale som jeg innbiler meg da? Jeg klarer rett og slett ikke å se for meg hvordan det skulle ha fungert. De gangene hun gjør ting som er galt, som å hoppe på CD-er eller lignende, får hun en advarsel ("hvis du ikke slutter, tar jeg dem vekk"). Vanligvis slutter hun ikke (bare ser på meg med et lurt blikk ...), og da løfter jeg henne vekk og fjerner CD-ene. Får hun raserianfall da, så er det helt greit, jeg er der i rommet og hun kan komme hvis hun trenger trøst. Stort sett er det over på sekunder. Men jeg kan jo ikke garantere at det vil gå så greit når hun er eldre, da, men da tar vi det som det kommer.

Endret 21. januar 2012 av Harlekin

[Kara W]

Følelser sitter ikke i cortex, men i mellomhjernen og det autonome nervesystemet.

Man har ikke kognitive følelser.

Derfor er det UMULIG å adresse følelser ved å prate med barnet etterpå.

Det er ganske så umulig å prate med en 2-3-åring i fullt raseriutbrudd også. Mener du at det ikke er mulig å prate med små barn om de negative følelsene i det hele tatt? Ved hvilken alder utvikler de denne egenskapen?

[Lassie]

Stående applaus til SummerJoy fra meg, jeg er så enig i alt du skriver og kunne ikke skrevet det bedre selv.

Jeg er sterk motstander av time-out, og kan enklest forklare det fordi jeg synes det er en dårlig pedagogisk metode å oppdra barn på. Jeg har heftige diskusjoner med kolleger (jobber i barnehage) når jeg ser noen praktiserer time-out, fordi jeg synes overhode ikke vi skal bruke det i barnehagen. I barnehagen er det pedagoger som jobber og de skal kunne bedre metoder enn time-out.

Les Jespes Juuls "Time out - ut med det!"

[AnonymBruker]

Veldig interessant debatt. Har prøvd meg på time out, sitte på stol i samme rom som meg. Men det fungerer utrolig dårlig, så ble med forsøket. De gangene hun fullførte en time out (1 min), så spurte jeg om hun kunne fortelle hvorfor hun måtte sitte der, svaret var alltid; "vet ikke" eller så trodde hun det var for noe helt annet enn grunnen egentlig var. Tiltross for at jeg satt meg ned og forklarte så nøye som mulig på forrhånd hvorfor hun ble plassert på stolen. Så måten du SummerJoy fremstiller time outen, som en ulogisk konsekvens av en handling, passer fullstendig her i heimen. Har forresten ikke tenkt over det før jeg leste denne tråden. Så takk for en "øyeåpner".

[Gjest frøken am]

Det er ganske så umulig å prate med en 2-3-åring i fullt raseriutbrudd også. Mener du at det ikke er mulig å prate med små barn om de negative følelsene i det hele tatt? Ved hvilken alder utvikler de denne egenskapen?

Les hva jeg skriver. Ren fakta.

Man kan ikke nekte noen å ha følelser - dette gjør du ved å be barnet flytte seg eller være stille når h*n får et "raseriutbrudd".

Hvis du synes ungen skriker for høyt får du flytte deg!!!

Barn er ikke i stand til å bruke ord på samme måte som oss voksne når de opplever noe. Dette virker fjernt for mange foreldre...

Kan ikke se behovet ved å prate vekk et raseriutbrudd eller hylskrik da det er barnets måte å gi uttrykk for en følelse som oppstår!

Time out er så usunt for nervesystemet som du får det, og når det gjelder unger KAN DU IKKE APPELLERE TIL DEN KOGNITIVE DELEN AV HJERNEN.

Du må appellere til mellomhjernen.

Endret 21. januar 2012 av frøken am

[Gjest frøken am]

Det gir barnet tid til å kjenne på sine egne følelser, og etterhvert som de blir eldre kanskje reflektere over hvorfor de får dem, og hva de kunne gjort annerledes for å unngå dem. Dette krever selvfølgelig at man prater med barnet (...).

Jeg blir SJOKKERT.

Hvorfor tror du et barn har foreldre? Tror du barnet av seg selv klarer å sortere følelser? "Kjenne på egne følelser"? Det er jo det ungen gjør når h*n får bekreftelse på at det er ok å være sint eller lei seg!

Du skriver at de kan etterhvert kan reflektere over hvorfor de får disse følelsene og hvordan de kan unngå dem.

Mener du at man skal unngå å få følelser? Eller bli sint og lei seg?

For det er ingen forskjell.

Man skal ikke stenge vekk visse følelser og slippe til andre.

Alle følelser er like viktige, og alle følelser kommer og går.

Ikke rart folk blir sjuke om man læres til å unngå følelsene sine!

[SøsterLiten]

Jeg er for time-out hvis det brukes riktig og ikke til barn under 2 år. Barnet må få advarsler, ikke sitte i et annet rom ogdet skal få en god forklaring etterpå. Man skal snakke om det.

Diskusjonen mellom straff og konsekvens er i og for seg interessant, men SummerJoy; å fjerne maten fra barnet som leker med det er en straff, ikke en konsekvens. Konsekvensen ville være at det ble grisete rundt barnet, eller at barnet ble klinete med mat. Å ta fra barnet maten må jo, om jeg får sette dette på spissen, være like ille som å sette et barn ned for å roe seg ned.

Jeg mener barna trenger hjelp til å komme seg ut av fastlåste situasjoner, nøkkelen til oppdragelse ligger vel i kommunikasjonen? Og det finnes mange veier til Rom.p

[AnonymBruker]

Jeg blir SJOKKERT.

Hvorfor tror du et barn har foreldre? Tror du barnet av seg selv klarer å sortere følelser? "Kjenne på egne følelser"? Det er jo det ungen gjør når h*n får bekreftelse på at det er ok å være sint eller lei seg!

Du skriver at de kan etterhvert kan reflektere over hvorfor de får disse følelsene og hvordan de kan unngå dem.

Mener du at man skal unngå å få følelser? Eller bli sint og lei seg?

For det er ingen forskjell.

Man skal ikke stenge vekk visse følelser og slippe til andre.

Alle følelser er like viktige, og alle følelser kommer og går.

Ikke rart folk blir sjuke om man læres til å unngå følelsene sine!

Ikke rart barn blir selvopptatte og selvsentrertr om de lærer at det er ok å hyle og skrike og bælje å bråke hvor du vil når du vil og om hva du vil fordi det er viktig å kjenne på følelsene sine. Resten av verden må jo bare gå unna hvis de plages... Jeeez...

[Gjest frøken am]

Ikke rart barn blir selvopptatte og selvsentrertr om de lærer at det er ok å hyle og skrike og bælje å bråke hvor du vil når du vil og om hva du vil fordi det er viktig å kjenne på følelsene sine. Resten av verden må jo bare gå unna hvis de plages... Jeeez...

Du skjønner jo ikke hva det går i.

Man kan fint la vær å gi oppmerksomhet for skrikingen, men likevel gi positiv tilbakemelding på barnets følelser.

Tror du at barnet blir selvopptatt og selvsentrert hvis du overser den biten? Ikke så veldig, nei...

Men likevel. Velger du å få barn velger du å leve med at det kommer dager og perioder hvor det er mye bråk og faan, fordi det er slik barn er.

Hvordan skulle DU ønske en på 2 eller 3 gir uttrykk for følelsene sine? Kom gjerne med gode forslag

[Gjest *Røyskatt*]

Frøken Am, det er helt greit at vi er uenige etc, men må du rope med Caps Lock? Det er så slitsomt..