Har vi jenter urealistiske forventninger til forelskelsen?

[Stella84]

Jeg føler at kjærlighetslivet mitt går i en gjentakende sirkel. Jeg treffer en gutt som føles "nesten rett", men sommerfuglene er ofte fraværende. Noen ganger blir jeg sammen med han, andre ganger ikke, men før eller siden tar det uansett slutt. Hvis han dumper meg blir jeg kjempeforelsket og bruker lang tid på å komme over han. Ved TO unntak i mitt 27 år gamle liv har jeg følt ville sommerfugler i magen, hjertebank og gelebein, og det var de to gangene gutten ikke ble min.

Etter hvert brudd lover jeg meg selv at neste gang skal jeg ikke gå inn i et forhold uten at de store følelsene er der. Men så går tiden og man savner å ha noen å ha det fint med. Nå er jeg igjen havnet i en situasjon med en gutt som får meg til å le, som jeg koser meg med og som det er godt å ha i livet mitt. Men han setter ikke i gang sommerfugler i meg. Jeg er ikke fortapt. Jeg er bare "glad i", ikke "forelsket". Det føles ikke som skjebnen... Atter en gang sitter jeg i et dilemma om jeg skal kose meg med det jeg har, eller om jeg skal avslutte i håp om at det fins noen større følelser rundt hjørnet med en annen?

Dette får meg til å undre.... Har vi jenter urealistiske forventninger til forelskelse i blant? Eller fins det faktisk noen der ute som kan skape de store følelsene i oss og som får oss til å høre på romantiske klissesanger slik vi gjorde da vi var 14? Jeg savner å føle meg fortapt... </3

I feel hopeless.

Endret 11. januar 2012 av Stella84

[Flanør]

Jeg tror svaret på det er ja. For mange menn er det nok at dama får dem til å føle seg vel, mens mange kvinner krever å bli swept away for å bli sammen med ham. Jeg har avfunnet meg med at denne følelsen er utenfor rekkevidde, den er umulig.

Noen kvinner har også temmelig klisjépregede forestillinger om forelskelse og forhold - gjerne adoptert fra media (les: kvinneblader og chickflicks). Fra samme sted får de også idéen om at de FORTJENER en mann som "tar dem med storm" (nok en klisjé) - uten at det noensinne spørres etter nøyaktig hva som gjør at de FORTJENER dette.

Mitt inntrykk er også at menn innser at deres egen lykke må de stå for selv, mens kvinner gjerne forestiller seg at de blir "reddet" av en mann som tar dem ut av den litt kjedelige tilværelsen sin og inviterer henne inn i sitt mer glamorøse univers av hyggelige, intelligente og vellykkede mennesker hvor alt flyter lettere enn i hennes eget.

Jeg sier ikke dette for å være slem, men fordi jeg tror det er sant. De fleste kvinnner blir jo mer realistisk med årene, men drømmen om ukomplisert og mindblowing romantikk er der likefullt.

[Stella84]

Men hvis så er tilfelle så kan man i teorien velge å bli kjæreste med nesten hvem som helst som man har det fint med?

[Flanør]

Men hvis så er tilfelle så kan man i teorien velge å bli kjæreste med nesten hvem som helst som man har det fint med?

Ja, og det tror jeg skjer også. Mange menn, kanskje spesielt når de er unge, la oss si i starten av tjueåra blir sammen med hun som tilfeldigvis detter ned i fanget på dem. Det gjelder ikke alle selvsagt, og endel er jo ikke ute etter noe langvarig, men blant dem som ikke kan velge og vrake tror jeg mange velger ei som er "god nok" eller "akseptabel": ei som har greit utseende, liker sex, har i alle fall ikke noe aversjon mot det, nagger lite, legger seg ikke oppi alt mulig, men lar ham være i fred, kommer så noenlunder overens med vennene hans, ei som han kan kose med etter Sportsrevyen på søndagene, ei som gjør hybeltilværelsen litt mindre kjip enn den ellers ville ha vært. Ei som er grei nok altså.

[Gjest Chloè]

Nei jeg syns ikke vi har urealistiske forventninger, hvertfall ikke jeg. Jeg har opplevd en gang, sånn som du beskriver, sommerfugler i magen,hjertebank og gelebein . Så jeg VET jo at det finnes, og kommer aldri til å slå meg til ro med noe mindre enn det!

Jeg skjønner deg veldig godt, har det også sånn. Han får meg til å le, jeg er glad i han, men jeg får ikke sommerfugler i magen når jeg hører navnet hans, når han sender melding, beina mine blir ikke gele når han kysser meg, å uten det er det ikke verdt det, rett og slett. Da får jeg heller være alene resten av livet

[Stella84]

Ja, og det tror jeg skjer også. Mange menn, kanskje spesielt når de er unge, la oss si i starten av tjueåra blir sammen med hun som tilfeldigvis detter ned i fanget på dem. Det gjelder ikke alle selvsagt, og endel er jo ikke ute etter noe langvarig, men blant dem som ikke kan velge og vrake tror jeg mange velger ei som er "god nok" eller "akseptabel": ei som har greit utseende, liker sex, har i alle fall ikke noe aversjon mot det, nagger lite, legger seg ikke oppi alt mulig, men lar ham være i fred, kommer så noenlunder overens med vennene hans, ei som han kan kose med etter Sportsrevyen på søndagene, ei som gjør hybeltilværelsen litt mindre kjip enn den ellers ville ha vært. Ei som er grei nok altså.

Er ikke dette ufattelig deprimerende i såfall?

Jeg har egentlig også hatt den holdningen da jeg var yngre, men nå håper jeg at den neste kjæresten min kanskje kan være den jeg skal "slå meg til ro" med, og da er det ikke like enkelt å gå for noe som er "greit i øyeblikket"...

[Flanør]

Husk også at kvinner kan tillate seg å være uhemmet, tøylesløst forelsket, mens menn som regel må legge mer bånd på seg. En kvinne som er interessert i en mann som etter en stund viser seg å være hodestups forelsket i henne vil snart miste interessen, fordi hun synes han er "svak" og needy. Men hvis det var omvendt ville han bare synes hun var søt som var så svak.

Derfor kan kvinner ha større forhåpninger til forelskelsen enn det menn kan.

[Flanør]

Er ikke dette ufattelig deprimerende i såfall?

Jeg har egentlig også hatt den holdningen da jeg var yngre, men nå håper jeg at den neste kjæresten min kanskje kan være den jeg skal "slå meg til ro" med, og da er det ikke like enkelt å gå for noe som er "greit i øyeblikket"...

Jo, det er litt deprimerende, jeg skal innrømme det.

[Steinar40]

Nei jeg syns ikke vi har urealistiske forventninger, hvertfall ikke jeg. Jeg har opplevd en gang, sånn som du beskriver, sommerfugler i magen,hjertebank og gelebein . Så jeg VET jo at det finnes, og kommer aldri til å slå meg til ro med noe mindre enn det!

Dette er faktisk urealistisk, ja.

Og et annet poeng som er enda viktigere; det er at denne følelsen ikke betyr noe "evig lykkelig inn i evigheten".

Forelskelse er nemlig bare en kjemisk produsert illusjon inni din egen hjerne. Og ingenting å basere et samliv på.

[Grønt blad]

Dette får meg til å undre.... Har vi jenter urealistiske forventninger til forelskelse i blant? Eller fins det faktisk noen der ute som kan skape de store følelsene i oss og som får oss til å høre på romantiske klissesanger slik vi gjorde da vi var 14? Jeg savner å føle meg fortapt... </3

Jeg tror en del jenter har urealistiske forventninger til forelskelse. Mange går rundt og venter på den enorme forelskelsen som slår en overende, fyller kroppen med sommerfugler. Hollywoodfilmer og jenteblader er i alle fall flinke til å bygge opp under slike forventninger.

Jeg mener ikke at man skal bli sammen med den første og beste. En forelskelse kan være flott, men jeg mener også at forhold kan oppstå og vare uten den stormende forelskelsen. Noen ganger kan også forelskelsen la vente på seg litt. Den må ikke oppstå med en gang, hvis i den hele tatt oppstår. Kjærligheten kan likevel komme snikende.

Ja, det finnes menn som er superromantiske, tar deg med storm, gir deg blomster og smykker på hver årsdag livet igjennom, og som tar deg med storm. Men det er langt mellom dem, og det er heller ikke sikkert at det klaffer mellom dere.

Jeg har vel egentlig ingen gode råd å komme med, bortsett fra at du ikke må vurdere en mann ut fra om den stormende forelskelsen kommer eller ikke. Samtidig skal det føles riktig å inngå forholdet.

[Gjest Chloè]

Dette er faktisk urealistisk, ja.

Og et annet poeng som er enda viktigere; det er at denne følelsen ikke betyr noe "evig lykkelig inn i evigheten".

Forelskelse er nemlig bare en kjemisk produsert illusjon inni din egen hjerne. Og ingenting å basere et samliv på.

Har jeg sakt det betyr "evig lykke" nei, men hvis jeg skal være uten dette...hva pokker er det jeg leter etter da? Uten disse tingene kan jeg like så godt være sammen med en god venn resten av livet å få barn osv

[kristian82]

Jeg føler at kjærlighetslivet mitt går i en gjentakende sirkel. Jeg treffer en gutt som føles "nesten rett", men sommerfuglene er ofte fraværende. Noen ganger blir jeg sammen med han, andre ganger ikke, men før eller siden tar det uansett slutt. Hvis han dumper meg blir jeg kjempeforelsket og bruker lang tid på å komme over han. Ved TO unntak i mitt 27 år gamle liv har jeg følt ville sommerfugler i magen, hjertebank og gelebein, og det var de to gangene gutten ikke ble min.

Etter hvert brudd lover jeg meg selv at neste gang skal jeg ikke gå inn i et forhold uten at de store følelsene er der. Men så går tiden og man savner å ha noen å ha det fint med. Nå er jeg igjen havnet i en situasjon med en gutt som får meg til å le, som jeg koser meg med og som det er godt å ha i livet mitt. Men han setter ikke i gang sommerfugler i meg. Jeg er ikke fortapt. Jeg er bare "glad i", ikke "forelsket". Det føles ikke som skjebnen... Atter en gang sitter jeg i et dilemma om jeg skal kose meg med det jeg har, eller om jeg skal avslutte i håp om at det fins noen større følelser rundt hjørnet med en annen?

Dette får meg til å undre.... Har vi jenter urealistiske forventninger til forelskelse i blant? Eller fins det faktisk noen der ute som kan skape de store følelsene i oss og som får oss til å høre på romantiske klissesanger slik vi gjorde da vi var 14? Jeg savner å føle meg fortapt... </3

I feel hopeless.

For de fleste er det vel et valg en bare må ta - vente på the one (som en mest trolig ikke finner/får) eller ta til takke med en som en syns er ganske ok. Mange velger nok sistnevnte - tydeligvis om en har 8 kjærester i løpet av 8 år - men for min del syns jeg det er bedre å være singel enn noe sånn "greit nok" forhold. Om en tror et forhold alltid er en dans på roser er vel urealistisk, men syns ikke det du sier høres sånn ut.

[AnonymBruker]

Jeg tror svaret på det er ja. For mange menn er det nok at dama får dem til å føle seg vel, mens mange kvinner krever å bli swept away for å bli sammen med ham. Jeg har avfunnet meg med at denne følelsen er utenfor rekkevidde, den er umulig.

Noen kvinner har også temmelig klisjépregede forestillinger om forelskelse og forhold - gjerne adoptert fra media (les: kvinneblader og chickflicks). Fra samme sted får de også idéen om at de FORTJENER en mann som "tar dem med storm" (nok en klisjé) - uten at det noensinne spørres etter nøyaktig hva som gjør at de FORTJENER dette.

Mitt inntrykk er også at menn innser at deres egen lykke må de stå for selv, mens kvinner gjerne forestiller seg at de blir "reddet" av en mann som tar dem ut av den litt kjedelige tilværelsen sin og inviterer henne inn i sitt mer glamorøse univers av hyggelige, intelligente og vellykkede mennesker hvor alt flyter lettere enn i hennes eget.

Jeg sier ikke dette for å være slem, men fordi jeg tror det er sant. De fleste kvinnner blir jo mer realistisk med årene, men drømmen om ukomplisert og mindblowing romantikk er der likefullt.

husk at menn også får litt rare forestillinger om det motsatte kjønn gjennom deres "chick-flick", altså porno. Dere har også noen j****** rare ideer om forhold, sex og kvinner, mann. Og rydd i eget reir før du bryr deg om andres.

[Gjest UngKalven]

En kvinne som er interessert i en mann som etter en stund viser seg å være hodestups forelsket i henne vil snart miste interessen, fordi hun synes han er "svak" og needy.

Er dette sant? I så fall kommer jeg aldri til å få meg en kjæreste som jeg vil ha.

[Gjest just words]

Jeg har opplevd forelskelse, jeg har opplevd å være elsket og den store gleden med å elske tilbake.

Jeg vet hvor godt det er, hvor fantastisk vi har det sammen, og ja jeg setter mer pris på et forhold med kvalitet enn et middelmådig forhold.

Jeg tar også konsekvensen av det, med å si som sant er at vist vi skulle gå fra hverandre, så vil jeg heller bli gammel alene enn å være i lag med noen som jeg ikke er lykkelig med. Og det fortjener både han og meg, å være med noen som gjør at vi har det fantastisk. (JA vi fortjener det begge to, æmmmm selvsagt fortjener en å ha det best mulig her i livet. ) Og jeg vet at det er så himmla mange forhold som enten ganske raskt dabber av eller før eller siden dabber av, og jeg tror grunnen til det kan være at de fleste ikke er kresne nok.

Men jeg tror det også kommer an på hva en prioriterer med et forhold. For noen er yrke, status og hva andre mener om partneren mye mer viktig enn hva den personen har imellom ørene, og følelsene til partneren og for noen skal centimeterne være helt perfekte.. Disse sliter nok mer enn andre med å finne seg en partner. Men om det er det som skal til så skal en unne seg å ha det bra med den en elsker så mener jeg at en skal ta seg litt tid med å leite litt..

[Grønt blad]

husk at menn også får litt rare forestillinger om det motsatte kjønn gjennom deres "chick-flick", altså porno. Dere har også noen j****** rare ideer om forhold, sex og kvinner, mann. Og rydd i eget reir før du bryr deg om andres.

I denne tråden spør jo TS om jenter har urealistiske forventninger til forelskelsen, og da passer det å komme med slike svar, selv om man ikke har sitt på det rene heller.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri blitt forelsket etter at det ble klart at jeg ikke kom til å få gutten/mannen.

Jeg har vært forelsket kanskje tre, fire ganger. Så langt har ingen av dem ledet til noe forhold, stort sett fordi jeg har avbrutt det (pga praktiske årsaker, fordi jeg ble sammen med eksen igjen, osv).

Jeg forventer -ikke- å bli reddet av "Prins Charming", og jeg har null krav hva materielle goder angår, så lenge det å bli sammen med ham ikke ville sendt meg inn i hungersnød og stor fattigdom er alt bra sånn sett, MEN på det følelsesmessige planet skal jeg ALDRI nøye meg med en jeg bare synes er sånn passe igjen. Jeg har vel gjort slik enkelte her inne påstår mange menn gjør: Finne seg en men kan leve med (som i starten var spennende nok til at man beholdt ham til forholdet ble en vane), en man kan knulle, en å dele husarbeid og regninger med.

Det er bortkastet tid, og ikke rettferdig ovenfor den man "bruker", med mindre vedkommede er klar over dine manglende følelser og aksepterer dette.

Så ja, i fremtiden skal jeg ikke nøye meg med å gå inn i et forhold der forelskelsen fra min (OG hans, selvsagt) side ikke er til stede. Heldigvis tror jeg at jeg har funnet meg nettopp en slik en nå...

[AnonymBruker]

Er dette sant? I så fall kommer jeg aldri til å få meg en kjæreste som jeg vil ha.

Nei, det er selvsagt bullshit. Tvert i mot tror jeg de fleste kvinners drøm er å oppleve gjensidig forelskelse og kjærlighet. Eller rettere sagt, jeg tror det er alle menneskers drøm, å treffe "den rette".

"Svake menn" i mine øyne er ikke synonymt med forelskede menn. Ikke i min verden i hvertfall. Følelsen av å vite at mannen man liker er helt på knærne etter deg er noe av det mest fantastiske man kan føle. Gjensidig kjærlighet!

[Steinar40]

Har jeg sakt det betyr "evig lykke" nei, men hvis jeg skal være uten dette...hva pokker er det jeg leter etter da? Uten disse tingene kan jeg like så godt være sammen med en god venn resten av livet å få barn osv

Det du leter etter er en mann som du passer best mulig i sammen med på flest mulig ulike områder.

[Gjest UngKalven]

"Svake menn" i mine øyne er ikke synonymt med forelskede menn. Ikke i min verden i hvertfall. Følelsen av å vite at mannen man liker er helt på knærne etter deg er noe av det mest fantastiske man kan føle. Gjensidig kjærlighet!

Det var godt å høre. Da får jeg bare håpe at de som liker meg er av den typen