Barnevernet i Norge

[Gjest "gjest"]

Jeg har kanskje noen fordommer altså, og denne type tråder bygger dessverre bare opp under de. Dessverre er det veldig ofte slik at de som har mest bruk for hjelp fra barnevernet som er mest fiendtlig innstilt mot barnevernet. Dette vet jeg også av personlig erfaring, men pga taushetsplikt (nei, jeg jobber ikke i barnevernet) , så kan jeg ikke gå nærmere inn på disse sakene. Fra mitt ståsted ser jeg at vi ofte er for sene til å varsle, og at ting kanskje hadde vært enklere å løse dersom vi hadde varslet før. I noen tilfeller er det bare små justeringer som skal til , i andre tilfeller er det dessverre ikke mulig å finne noen løsning innenfor hjemmets fire vegger.

Sant. Det finnes ikke noe mer personlig enn å feile som mor.

[AnonymBruker]

Jeg er gjest*, og bare det. Ikke soisonom.

Er ikke så ofte en får muligheten til å spørre noen som for tiden er innefor systemet, så jeg dundrer i vei med flere spørsmål hvis det er greit:

Jeg lurer fremdeles på i hvilken grad barnas FØLELSER blir tatt hensyn til?

SVAR:

Ja – Barnas følelser og tanker SKAL tas hensyn til. Barnet har rett til å bli hørt i saker som berører barnet.

Barn fra 7 år kan høres f.eks i nemndssaker / rettssaker.

Ellers vektelegges prinsipper om barnets beste og det biologiske prinsipp.

( Som også til stadighet er prinsipper oppe til diskusjon og kritikk både i fagmiljøet, av sosiologer, media og privatpart)

Hvordan man kan forsvare at ungdommer blir plassert på institusjoner hvor langt værre (som lifler med rus og kriminalitet) ungdom allerede bor?

SVAR:

Både ja og nei.

Her er det vanskelig å snakke generelt om 'alle' saker – når en hver sak – må vurderes individuelt.

Mye av kritikken mot bruken av institusjoner – er frykten for at ungdommer kan rekrutteres til tyngre kriminalitet- og rusmiljø.

Men hvilken institusjon som velges – tas på bakgrunn av barnets behov – utfordringer (vil ikke si 'problemer') + økonomiske hensyn.

Videre, har man ikke et habilitetsproblem når man selv er fosterforeldre? Jeg mener, er man da ikke litt vel godt forankret i den andre enden? Som du selv hevder så brukes mye ressurser for å ettergå foreldrene i sømmene, og roter med ting ingen andre har noe med. Bør ikke dette gjøres når man rekrutterer fosterforeldre også? Sett i lys av alle seksuelle overgrep som er begått mot fosterbarn av fosterforeldre?

SVAR:

Litt usikker på hva du legger i 'habilitetsproblem når man selv er fosterforeldre'

Det skal mye til for å bli fosterforeldre.

Og når barn plasseres i fosterhjem – vil barnet få en tilsynsfører.

Ansvarlig for tilsynsføring av institusjoner er fylkesmannens ansvar.

' Roter i ting de ikke har noe med ' blir litt ukonkret for meg. Ikke helt sikker på hva du mener med det.

BV vil som oftest ikke uttale seg og henviser glatt til taushetsplikten.

Men hvordan kan man de da glatt kreve å få utlevert legejournaler?

SVAR:

I undersøkelsesarbeidet, kan barneverntjenesten samarbeide tverrfaglig med andre instanser.

Lege, skole, barnehage ol.

Når barneverntjenesten ønsker å hente opplysninger fra legen – gjelder det som regel brukerens rus-historikk – historikk i forhold til psykiatri, eller hvilke medikamenter brukeren / klienten bruker.

Mange mennesker har ikke kun én og én utfordring – men flere. Noen sammensatte – og noen dobbeltdiagnoser.

Når barneverntjenesten ønsker denne type opplysninger er det for å få et helhetlig virkelighetsbilde av klienten/brukeren. På den måten kan man lettere se sammenhenger.

SVAR : til henvisninger til taushetsplikten:

Ofte går privatpart til media. Endten det er barn som opplever å ha blitt utsatt for overgrep i offentlig omsorg,

opplevd at barnevernet har grepet inn – uten at det har vært grunnlag for det – eller når barn opplever at barneverntjenesten har grepet for sent inn.

Eller så er privat part ofte foreldre som selv har mistet en daglige omsorgen for barnet sitt.

Men det er sant det du sier, at barneverntjenesten ofte ikke uttaler seg i sakene – og henviser til taushetsplikten.

Taushetsplikten bvt jobber ut i fra er såpass streng at saksbehandlerene som jobber i samme barneverntjeneste – ikke har lov til å diskutere sakene med hverandre, med mindre kollegaen jobber på samme sak.

(Saker blir ofte diskutert – men da diskuteres saken uten at brukerene kan identifiseres.

F.eks opplysninger endres som alder, kjønn, sted, antall barn, sted, osv. Med andre ord – en hver opplysning som kan identifisere brukeren/ klienten saksbehandleren jobber med.) Barneverntjenesten kan heller ikke informere naboer eller slekt om saken de arbeider med, uten klient / brukers samtykke.

Med andre ord: barneverntjenesten kan på ingen måte diskutere saken med andre.

Og da kan de selvsagt overhode ikke prate om enkeltsaker med media / presse.

Selv om privat part går i media og uttaler seg om deler av saken.

[hulaboer]

Kommer an på¨situasjonen????? vet om tilfeller der barn blir enda værre av å bli flyttet

Hva om de haddde blitt enda verre hvis de ikke hadde blitt flyttet? Du må bare innse at du sitter med svært lite informasjon sammenlignet med de som jobber med dette.

[AnonymBruker]

Gjest* igjen her, men nå som AB siden dette er et tema jeg finner interessant men ønsker ikke at det skal "henge ved" mitt brukernavn siden jeg faktisk kan snakke om andre ting også!

Jeg var nok litt uklar da jeg tok opp det med taushetsplikt. Jeg skjønner at BV ikke kan bevege seg i grenseland engang. Det jeg mente var problematikken med legesjounaler. Til tross for at det nå finns retningslinjer for hvordan dette håndteres, har det visstnok forekommet i utstrakt grad at BV har bedt om å få utlevert hele journaler. I tillegg til hvordan det uttarter seg at det sitter mennesker og leser i disse uten medisinsk kunnskap, så tenkte jeg på andre menneskers rettigheter for opplysninger som ikke er relevante.

Men, jeg kan jo referere til en sak som sto en artikkel om i Magasinet tror jeg, og det gjaldt en kvinne som ventet baby. Kvinnen var rusmisbruker, og barnet var ventet å være født med abstinenser. Kvinnen hadde en ressurssterk søster og svoger som ønsket å ta vare på barnet. Det syns ikke BV de var egnet til fordi de bekymret seg for hvordan fosterforeldrene skulle klare å holde barnets mor unna. Til tross for at familie/slekt sto samlet om å ta vare på barnet, knipset BV dette vekk. En nokså klassisk situasjon vil jeg tro, men familitilhørigheten sto likevel veldig svakt.

Habilitetsspørsmålet dukket opp fordi det oppstår en generell interessekonflikt etter min mening når saksbehandlere selv er fosterforeldre. Selv om barna tilhører et annet "prestegjeld".

Og som noen skriver over, at det skal mye til for å bli fosterforeldre. Ja, skal det egentlig det? Hvordan kan da 52 unger havne i fosterhjem for deretter å bli misbrukt av fosterforeldrene? Jeg skjønner at det heretter er pålagt med politiattester ovs, men er det godt nok?

Og så lurer jeg på til slutt, dette med at BV kan be om å få vite vilke medikamenter folk som skal undersøkes har fått: betyr det at hvis en noen gang har fått resept på sovepiller eller annet B-preparat for den sakens skyld, så brukes dette ukritisk i mot en? Eller antidepresiva?

[Gjest Minimi]

Artig. En artikkel om en sak der barnevernet ikke gjorde noe i en tråd der syterne mener de gjør for mye!

Sukk. Selvmotsigende fjols.

Nå var det ikke jeg som linket til denne saken. Ei heller er jeg av de som mener at bv gjør for mye.

Sukk.

[AnonymBruker]

Jeg tror det mest tragiske med dagens barnevern er de knappe ressursene de har, både med hensyn til saksbehandlere og med hensyn til gode tiltak. Jeg tror også noe av det mest tragiske med dagens barnevernssituasjon er "nabokjerringas" manglende vilje/evne til å bry seg og melde fra når magefølelsen skriker at noe er galt. Jeg tror ikke problemet er at barnevernet griper inn for mye, men tvert i mot at det er for mange som ikke får den hjelpen og støtten de trenger, tidlig nok.

Hadde det blitt satset mer på forebygging og tidlig innsats så tror jeg mange tunge og vonde barnevernssaker kunne vært unngått. Det er enklere å veilede foreldre til en treåring enn å snu en skakkjørt famile med en tenåring.

Og til dere som kritiserer barnevernet; dere burde sette dere litt mer inn i lovverket og i hvordan barnevernet jobber. I de aller fleste tilfellene dreier det seg nemlig om frivillige hjelpetiltak som f.eks at barnevernet betaler barnehageplass, SFO, støttekontakt og avlastning/besøkshjem, fritidssysler, veiledning til foreldrene, med mer.

Å ta et barn ut av familien er ekstremt dyrt og krevende, og saken skal gjennom en rettssak. Det er ikke noe som bare skjer etter innfall fra den enkelt saksbehandler i det enkelte barnevern.

[AnonymBruker]

Hvor i all verden kommer det fra at BV betaler noe for ting barna mangler i hjemmene sine???

Lover er lite verdt når det er åpnet for skjønn og tolkninger. Så kanskje det er flere som burte satt seg inn i hvordan systemet fungerer...?

[Gjest O___o]

Hvor i all verden kommer det fra at BV betaler noe for ting barna mangler i hjemmene sine???

Lover er lite verdt når det er åpnet for skjønn og tolkninger. Så kanskje det er flere som burte satt seg inn i hvordan systemet fungerer...?

Familien kan få dekket enkelte matrialistiske behov - ved å få vedtak om det. Dette kan og gjøres igjennom NAV.

Flere familier får økonomisk støtte til blant annet matrialistiske ting.

F.eks TV-apparat - dersom det vurders som et tiltak som vil kunne bedre omsorgspersonenes livssituasjon. (f.eks alenemor med små barn, som ikke har økonomi til å kjøpe et selv, ikke har særlig sosialt nettverk, er ufør - eller av andre grunner har en livssituasjon som helhetlig vurderes til at omsorgspersonen har en svekket livskvalitet - og at et TV vil kunne bedre dette)

Eller barneverntjenesten kan iverksette tiltak som barnehageplass, SFO, fotballtrening / håndball osv.

Som regel vil da regningen bli betalt av bvt --- så pengene gis ikke til foreldrene til å forvalte på egen hånd.

[Gjest O___o]

Altså, jeg har selv sett, sort på hvitt, at Barnevernet har brukt mors dårlige økonomi som et vektig argument for å ta et 5 år gammel barn ut av hjemmet sitt.

Barneverntjenesten vil aldri få godkjent av verken barneverntjenestens leder eller av en fylkesnemnd å akuttplassere ett barn - eller plassere et barn utenfor hjemmet uten foreldrenes eller barnets samtykke -- på bakgrunn av mors dårlige økonomi alene.

Alle mulige hjelpetiltak skal være forsøkt før barnet blir plassert utenfor hjemmet, med mindre det handler om en akutt situasjon hvor barnets helse og sikkerhet regnes for å være i fare.

Det finnes et helt spekter fra a til å av hjelpetiltak som bør være forsøkt prøvd før barnet plasseres utenfor hjemmet.

[AnonymBruker]

Finns det noen vedtekter eller lignende hvor det hjemles at økonomisk bistand kan gis som hjelpetiltak?

Og kan noen fortelle hvem Fylkesnemda består av? Jeg mener, hvilken faglig bakgrunn de har? Etter det jeg har lest får BV 95% av sakene sine gjennom, og det gir meg en følelse av at det er noe som skurrer...

[AnonymBruker]

Nakkehårene reiser seg når jeg leser slikt som dette:

http://www.aftenbladet.no/lokalt/--Barnevernsjefen-lyver-og-forer-folk-bak-lyset-2910839.html

Og ikke si at siden det sto i avisen så er det løgn...

[AnonymBruker]

Hei igjen Gjest!* Skal forsøke å svare deg etter beste evne – og håper dette kan hjelpe deg litt

Til tross for at det nå finns retningslinjer for hvordan dette håndteres, har det visstnok forekommet i utstrakt grad at BV har bedt om å få utlevert hele journaler. I tillegg til hvordan det uttarter seg at det sitter mennesker og leser i disse uten medisinsk kunnskap, så tenkte jeg på andre menneskers rettigheter for opplysninger som ikke er relevante.

SVAR:

Ofte samarbeider saksbehandlere godt med hjemmet og foreldrene. Både fordi at arbeidet blir langt lettere med foreldrenes samarbed – men også ved at foreldre ofte forstår at barneverntjenesten har en myndighet – som gjør at de med loven i hånd – har mulighet til å ta fra dem barnet. En annen ting er at for å hjelpe barnet må man ofte også hjelpe foreldrene først. Eller bistå de med hjelp til selv-hjelp.

Menneskene som ofte er i kontakt med barnevernet – er vanskeligstilte på ulike måter. Noen benytter regelmessig eller periodevis ulike medikamenter. En del husker faktisk ikke hva medikamentene heter – men vet sånn ca. Hva de tar medikamenter for.

Kunnskap rundt ulike preparater er ofte svært varierende – og noen preparater bør som regel tas etter råd og veiledning fra lege. For enkelte er det heller ingen selvfølge – at man ikke burde plutselig kutte ut medikamenter – kombinere de med andre – eller ta de kun når de selv føler de har behov for det.

Det er helt riktig det du sier – at saksbehandlere ikke har særlig stort spekter av medisinsk kunnskap. Verken er leger, psykiatere eller farmasøyter for den del – og ofte kan saksbehandleres kunnskap om medikamenter variere veldig.

Slik jeg ser det er det ofte enorme forskjeller på kunnskap om medikamenter og bivirkninger fra saksbehandler fra saksbehandler.

I en fylkesnemndssak vil kun legens faglige vurderinger trekkes inn i bildet – og ikke saksbehandlerens synsinger om bruk av medikamenter.

At saksbehandlere har fått tildelt hele og fulle legejournaler er jeg ikke kjent med – og ser ikke det som en 'vanlig prosedyre'. Med tanke på hvilke strenge regler det finnes i mellom f.eks Leger og psykologer mtp. Innsyn i journaler ol. Så stiller jeg meg undrende til tilfeller hvor saksbehandlere har fått tildelt en hel journal.

For en blindtarmsoperasjon vil ikke være særlig interressant når barneverntjenesten gjennomfører en undersøkele.

[AnonymBruker]

Hei igjen Gjest*! Skal forsøke å svare deg etter beste evne – og håper dette kan hjelpe deg litt

Men, jeg kan jo referere til en sak som sto en artikkel om i Magasinet tror jeg, og det gjaldt en kvinne som ventet baby. Kvinnen var rusmisbruker, og barnet var ventet å være født med abstinenser. Kvinnen hadde en ressurssterk søster og svoger som ønsket å ta vare på barnet. Det syns ikke BV de var egnet til fordi de bekymret seg for hvordan fosterforeldrene skulle klare å holde barnets mor unna. Til tross for at familie/slekt sto samlet om å ta vare på barnet, knipset BV dette vekk. En nokså klassisk situasjon vil jeg tro, men familitilhørigheten sto likevel veldig svakt.

SVAR:

Litt generelt:

Rusproblematikk blandt gjerne alenemødre / unge mødre – er en vanskelig problematikk, mener jeg.

Slik jeg ser det i dag – har helsevesenet litt den holdningen om at 'en gang rusmisbruker – alltid rusmisbruker'.

Kvinner som har hatt en eller annen form for historikk knyttet til rus – som er journalført – blir som regel oppfulgt svært tett. Noen kan oppleve oppfølgingen nærmest trakasserende.

Enkelte som har vært rusfrie i både 5 og 10 år – kan oppleve at de må levere urinprøver fortløpende igjennom hele svangerskapet + samt må til flere helsekontroller.

Saken du viser til er jeg ikke kjent med – og jeg kjenner ikke til alle forholdene.

Men slik jeg ser det – kan det oppstå flere dilemmaer i familien.

Ved en del tilfeller velger barneverntjenesten å plassere barn hos besteforeldre, tanter eller andre nære slektninger dersom det vurderes som til barnets beste.

Hvis barneverntjenesten vurderte denne situasjonen dit hen at det var behov for å plassere barnet innunder skjult adresse – forstår jeg at det vil kunne være svært problematisk å plassere barnet innad i slekten.

“ Blod er tykkere enn vann “.

Habilitetsspørsmålet dukket opp fordi det oppstår en generell interessekonflikt etter min mening når saksbehandlere selv er fosterforeldre. Selv om barna tilhører et annet "prestegjeld".

SVAR:

Saksbehandlere er ikke å anse som innhabile i omsorgsovertakelsessaker – på bakgrunn av at de selv er fosterforeldre. Saksbehandleres privatliv spiller ikke inn i habilitetsvurderinger – utover hvor vidt saken gjelder nær familie / slekt, eller inngiftet / svigerfamilie.

Så på et lite tettsted – kan du som saksbehandler risikere å ha barnet ditt i samme barnehage som et barn du selv jobber med - eller oppleve å måtte gjennomføre en undersøkelse i hjemmet på nabo-gården.

Mange velger derfor å ikke jobbe i egen hjem-kommune.

Saksbehandleres vurderer også sin egen habilitet selv i de fleste saker. I mindre byer med f.eks 20 000 – 25 000 innbyggere, så kjenner man mange – og er bekjent med enda flere.

Og som noen skriver over, at det skal mye til for å bli fosterforeldre.

Ja, skal det egentlig det?

SVAR:

Ja – man må igjennom et nåløye med kursing og med en 'kvalitetssikring' av eget hjem for en vurdering om man er matrealistisk egnet, har et stabilt forhold og livssituasjon + generelt er personlig egnet til å ta et slikt ansvar.

Noen barn har behov for en såpass tett oppfølging – at en av foreldrene er nødt til å søke permisjon fra jobben sin over lengre tid. Og det er ikke 'bare bare'.

Tilsyn er også lovpålagt.

[AnonymBruker]

Hei igjen Gjest*! Skal forsøke å svare deg etter beste evne – og håper dette kan hjelpe deg litt

Hvordan kan da 52 unger havne i fosterhjem for deretter å bli misbrukt av fosterforeldrene?

Jeg skjønner at det heretter er pålagt med politiattester ovs, men er det godt nok? 

SVAR:

Jeg skulle ønske jeg hadde fasitsvaret på dette.

Og jeg skulle ønske jeg hadde fasitsvaret på hvordan vi kan forsikre oss om at ingen barn i verden noen sinne vil bli utsatt for seksuelle overgrep. Men det kan jeg ikke.

Jeg tror at tallet er langt høyere enn 52, desverre, dersom man teller opp en hver sak hvor barn under offentlig omsorg har blitt utsatt for vold, trusler, omsorgssvikt eller seksuelle overgrep.

Jeg tror ikke at politiattest alene i seg selv er 'godt nok' – men det er et fryktelig billig og enkelt tiltak – som i grunn bare har en “silefunksjon”.

Jeg skulle ønske at mer arbeid ble lagt i tilsynsførselen av fosterhjem – samt barnets forhold til tilsynsføreren.

Tidligere kunne tilsynsfører kunne komme på dagtid – når barnet var borte – sjekke at barnet hadde et ryddig rom – hadde litt leker og en seng – at det var mat i kjøleskapet – og gå igjen.

Dette er nå endret – og de er nå lovpålagt å føre tilsyn i et tidsrom barnet er tilstede.

Men barnet kjenner ofte ikke sin tilsynsfører noe særlig – og tilsyn i fosterhjem har desverre – ofte blitt nedprioritert i en rekke kommuner med stram økonomi og høyt arbeidspress.

Hadde jeg vært Lysbakken, hadde jeg bestemt at et hvert barn som er innunder offentlig omsorg – har en primærkontakt fra og med undersøkelse – til barnet er 18 eller 23 år.

Og så lurer jeg på til slutt, dette med at BV kan be om å få vite vilke medikamenter folk som skal undersøkes har fått: betyr det at hvis en noen gang har fått resept på sovepiller eller annet B-preparat for den sakens skyld,

så brukes dette ukritisk i mot en? Eller antidepresiva?

SVAR:

Jeg skjønner godt at du stiller dette spørsmålet, og jeg skal forsøke å gi et best mulig svar på dette – uten at dette er noen form for fasit. En hver situasjon må vurderes individuelt.

Håper jeg ikke skremmer noen nå.

At en mor bruker sovepiller i seg selv – er ikke et 'problem'.

Bekymringen er heller mors søvnproblemer – hvordan de påvirker hennes eget liv og hvordan det påvirker barnas liv.

F.eks hvis mor har en fast rutine på f.eks å ta medikamentene 2 timer før hun sovner – disse fungerer for henne – hun sover hele natten igjennom – våkner morgenen etterpå og fungerer godt

- klarer å levere barnet til gitt tid i barnehagen – hente – klarer å gi barnet mat – følge opp lekser og lek – så vil jeg på ingen måte bli bekymret.

En diagnose og en resept sier ingenting om det individuelle mennesket som bruker preparatet – og dets funksjonsevne.

Men dersom mor f.eks tar medikamentene etter behov – noe som gjør at hun ikke kommer seg opp om morgenen – eller kommer seg opp – men er i svært dårlig form,

barnet blir levert med full bleie – eller ustelt i barnehagen uten å ha fått i seg mat – eller barnet blir overlatt til seg selv – uten å få noen form for stimuli / nærhet og kontakt.

Hvis dette er mer regelen enn unntaket

- Da ringer alarmklokkene i mitt hode.

Det samme gjelder spørsmålet rundt depressjon.

Det viktigste er å se mennesket – ikke diagnosen.

Ellers føler jeg at jeg må tilføye at dersom barneverntjenesten og samarbeidspartnerne ønsker at et barn eller en mor skal kartlegges eller utredes – gjøres dette også fordi at diagnoser utløser en del rettigheter man ikke har uten.

[AnonymBruker]

Oisann. Beklager, Gjest*.

Jeg plottet inn noen linjer i mellom hvert spørsmål sånn at det skulle bli ryddig og oversiktlig.

Men de fulgte neimen meg ikke med da jeg postet innleggene.

Beklager at det derfor ble litt rotete.

Men håper du forstår hva jeg vil fram til og selv klarer å skille spørsmål og svar fra hverandre.

[AnonymBruker]

Finns det noen vedtekter eller lignende hvor det hjemles at økonomisk bistand kan gis som hjelpetiltak?

Og kan noen fortelle hvem Fylkesnemda består av? Jeg mener, hvilken faglig bakgrunn de har? Etter det jeg har lest får BV 95% av sakene sine gjennom, og det gir meg en følelse av at det er noe som skurrer...

Jeg er litt usikker på hva du konkret legger i økonomisk bistand som hjelpetiltak.

Lovhjemmel for tiltak finner du i Barnevernloven kapittel 4.

Dersom en familie får vedtak om tiltak om f.eks SFO - 'betaler barneverntjenesten regninga' - framfor å gi beløpet til foreldrene.

Fylkesnemnda skal bestå av nemndsleder, en fagkyndig og en 'alminnelig' person.

Dersom nemndsleder ser saken som såpass vanskelig - kan personen beslutte at nemnda skal bestå av to fagkyndige og to alminnelige personer.

Hvis det kun skal endres på tidligere vedtak ol. tar nemndsleder beslutningen alene.

Over til det andre:

Det er på ingen måte noen selvfølge at barneverntjenesten får gjennomslag for vedtak om omsorgsovertakelse.

Privat part har krav på fri rettshjelp - og stiller med egen advokat. Og disse advokatene kan sitt arbeid.

(Og det må de jo - og bra er det )

Og jeg får vel igjen påpeke at det stort sett er de store toppene eller de dype dalene som når førstesideplassen i Dagbladet og VG.

Grove seksuelle overgrep + Miljøterapeuter som forgriper seg på institusjonsbeboere - selger aviser.

[AnonymBruker]

Hvor i all verden kommer det fra at BV betaler noe for ting barna mangler i hjemmene sine???

Lover er lite verdt når det er åpnet for skjønn og tolkninger. Så kanskje det er flere som burte satt seg inn i hvordan systemet fungerer...?

Lovene er ikke lite verdt når det er åpent for kjønn og tolkninger. Det er nødt til å være sånn når det er snakk om mennesker med barn og familier. Hos oss er ingen saker like, og ingen av dem hadde passet inn i en firkantet boks av en lov. Det er nødt til å brukes kjønn, men det er sant at det er der svakhet også ligger. Det er derfor vi har en fylkesnemd som avgjør akutte saker og omsorgsovertagelser. Det er ikke slik at barneverntjenesten plukker ut barn fra familier, vi fremmer sak, så avgjør nemda. I akuttsaker så plasserer vi mens vedtaket blir sendt, men foreldrene kan anke til nemda. Og dersom nemda avviser vedtaket om akuttplassering, så blir barnet tilbakeført. At nemda avviser et akutt-vedtak har ikke skjedd i min tid. Slike akuttt plasseringer sitter langt inne, kanskje for langt inne.

Barneverntjenesten kan gå inn å dekke ting som barn trenger, men det er sammen med andre tiltak. Slik har det i allefall blitt hos oss, pga sprengt økonomi.

[Gjest Gjest]

Vi flytter ikke barn fra foreldrene bare fordi de har atferdsvansker.. det hadde vi aldri fått gjennom i nemda. Det er ikke barneverntjnesten sin jobb å sette diagnoser, det er ikke det jobben vår går ut på, og det er vi heller ikke utdannet til. Vi kan kanskje se symptomer og henvise til BUP eller PPT, men vi setter aldri diagnoser. Det er ikke jobben vår.

Jeg er fullt klar over at dere ikke setter diagnoser, likevel bør dere virkelig ha mer empati og kunnskap om adferdsproblmer grunnet sanseforstyrrelser, ikke automatisk gi foreldere skylden for alt!

[AnonymBruker]

Gjest* igjen her, men nå som AB siden dette er et tema jeg finner interessant men ønsker ikke at det skal "henge ved" mitt brukernavn siden jeg faktisk kan snakke om andre ting også!

Jeg var nok litt uklar da jeg tok opp det med taushetsplikt. Jeg skjønner at BV ikke kan bevege seg i grenseland engang. Det jeg mente var problematikken med legesjounaler. Til tross for at det nå finns retningslinjer for hvordan dette håndteres, har det visstnok forekommet i utstrakt grad at BV har bedt om å få utlevert hele journaler. I tillegg til hvordan det uttarter seg at det sitter mennesker og leser i disse uten medisinsk kunnskap, så tenkte jeg på andre menneskers rettigheter for opplysninger som ikke er relevante.

Og så lurer jeg på til slutt, dette med at BV kan be om å få vite vilke medikamenter folk som skal undersøkes har fått: betyr det at hvis en noen gang har fått resept på sovepiller eller annet B-preparat for den sakens skyld, så brukes dette ukritisk i mot en? Eller antidepresiva?

Her er svaret NEI, det kan det ikke.

Når det gjelder det med legejournaler, så kan ikke jeg snakke om det som har vært, men det praktiseres ike slik lenger, og det har det ikke gjort så lenge jeg har jobbet i bv.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det mest tragiske med dagens barnevern er de knappe ressursene de har, både med hensyn til saksbehandlere og med hensyn til gode tiltak. Jeg tror også noe av det mest tragiske med dagens barnevernssituasjon er "nabokjerringas" manglende vilje/evne til å bry seg og melde fra når magefølelsen skriker at noe er galt. Jeg tror ikke problemet er at barnevernet griper inn for mye, men tvert i mot at det er for mange som ikke får den hjelpen og støtten de trenger, tidlig nok.

Hadde det blitt satset mer på forebygging og tidlig innsats så tror jeg mange tunge og vonde barnevernssaker kunne vært unngått. Det er enklere å veilede foreldre til en treåring enn å snu en skakkjørt famile med en tenåring.

Og til dere som kritiserer barnevernet; dere burde sette dere litt mer inn i lovverket og i hvordan barnevernet jobber. I de aller fleste tilfellene dreier det seg nemlig om frivillige hjelpetiltak som f.eks at barnevernet betaler barnehageplass, SFO, støttekontakt og avlastning/besøkshjem, fritidssysler, veiledning til foreldrene, med mer.

Å ta et barn ut av familien er ekstremt dyrt og krevende, og saken skal gjennom en rettssak. Det er ikke noe som bare skjer etter innfall fra den enkelt saksbehandler i det enkelte barnevern.

Neivel? I mitt selvopplevde tilfelle fikk jeg skylden for mitt barns adferdsproblemer i åresvis, de stigmatiserte meg, forfulgte meg og gjorde alt for å knekke meg.

Jeg stod på mitt, og fordi jeg har gode papierer, en høy utdannelse og ingen "fortid" kunne de faktisk ikke gå lengre enn det de gjorde...det viste seg at mitt barn har en mild autismediagnose.

Jeg venter ennå på en unskyldning og ev erstatning.

Nå er det også jeg som veileder dem i enkeltsaker, skal ting kan snu.