Stort og vanskelig valg

[Auri]

Ble de gode venner til slutt? Jeg mener, sånn at de lekte sammen, koste med hverandre o.s.v? Og hvor lang tid tok det event.?

Takk for at du forstår..

Teacup og fosterpusa er veldig gode venner. De sover sammen, vasker hverandre, går sammen bortover gulvet med halene tvinnet sammen... Skikkelig gode venner. Fluffpuff og fosterpusa er litt mer bekjente, det er helt greit for begge at den andre er der. Men nå har fosterpusa blitt øverst på rangstigen her, og Fluffpuff har alltid vært en underdanig katt, så jeg tror det er grunnen til at dynamikken er så annerledes mellom de to enn mellom de to "sjefspusene". Samtidig, hadde vi bare hatt Fluffpuff, så tror jeg de hadde blitt bestevenner (men Teacup blir liksom litt mellommann).

Dette vet du jo helt sikkert, men sier det for sikkerhets skyld. Det blir nok endel slossing fremover, for å fastslå hvem som er sjefen. Og slossinga slutter aldri, men den går over til lekeslossing med sidelengshopping og hele pakka

Her nå har jeg tre hyperaktive puser som spretter rundt på gulvet, høres ut som en gjeng med elefanter

[Aurora M.]

Hei igjen!

Idag har jeg tatt et litt mer langsiktig valg når det gjelder nypusen. Det kom brått på, men han hadde sjansen idag til å få et veldig godt og trygt hjem hos en venn av en venn som var på gjennomreise og kunne ta han med seg.

Jeg har vaklet fram og tilbake i hele dag om jeg nå skulle gripe muligheten. Jeg er 100% trygg for at han hadde fått det veldig godt.

Men jeg hadde da også vært like langt når det gjelder Pusina mi.. Hennes muligheter i "gaupeland" ser mørkere ut av flere årsaker, og skal hun leve (med mindre det dukker opp et drømmehjem fra "oven") så blir det som innekatt. Jeg er ikke i stand til å gi henne den stimulansen hun trenger, og uten noe annet å engasjere seg i, tror jeg rett og slett hun kommer til å klikke og jeg "mister" godjenta mi uansett..

En mulighet ville ha vært å prøve en kattunge, men helt ærlig tror jeg ikke det er særlig større sjanse for at det vil lykkes enn med denne karen her.

Jeg tok derfor den avgjørelsen å beholde han og gi dem en ordentlig sjanse i 2 uker til! Da er muligheten der igjen for at han kan flytte til han som var her idag.

Det ser ut til at Pusina i løpet av disse 2 ukene mister sin sjanse helt hos det voksne paret, så nå får det bære eller briste! Jeg er dog usikker på om jeg gjør det rette her.. Er ikke lett å tenke klart når man er så syk som jeg er nå..

[Auri]

Jeg er enig i valget ditt. Synes det høres veldig fornuftig ut Og hva du evt. skal gjøre om det ikke går og du må gi bort nypusen, tar vi når den tid evt kommer

[Leo]

Jeg forstår at det er vanskelig, men jeg synes du skal gi dette mye mer tid! At de ikke er venner ennå, betyr ikke at de aldri kommer til å bli det.

En av mine minner nok ganse mye om Pusina di og vi har også et spesielt forhold. Hun var mildt sagt lite vennlig innstilt da jeg kom hjem med en ny kattunge og det tok mange måneder før de to ble virkelig gode venner og det er først nå, etter halvannet år, at jeg ser at de sover sammen og steller hverandre. Nå i november kom katt nr. 3, som var en godt voksen hjemløs hunnkatt, og hun og min eldste går til nød sammen som bekjente. Så lenge de får hver sin matskål, do, liggeplass etc. går det imidlertid bra og de har bl.a. vært her alene nå to netter i julen. Men virkelig venner blir de nok aldri. Da er det annerledes med kattungen som kom som nr. 2. Hun er jo voksen nå, men har vokst enda mer på dette og har blitt "limet" i katteflokken her.

Jeg har jo hund også og å venne en voksen katt som er redd for hunder til å bo sammen med en ung, livlig dachs kan jeg love at ikke er enkelt! Dachsen på sin side er jo oppvokst med katter og er vant til at de både kan lekes og koses med... Men det går det også! De venner seg sakte, men sikkert til hverandre og gjør bittesmå fremskritt hver dag og etter snart to måneder kan de ligge en meter unna hverandre foran ovnen når begge er i "hvilemodus".

Jeg forstår at dette er vanskelig å takle når du er syk, men når det gikk fint med min første katt, som var så redd hunder at han freste og skøyt rygg når han hørte en hund bjeffe flere hundre meter unna, og min daværende dachs, som knapt nok hadde sett en katt før, går alt bra! De to både sov og lekte sammen til slutt, men det tok altså tid!

Klem fra Leo

[Gjest Lille-pus]

Signerer Pixie Plaid og Leo

Nå tar vi en ting om gangen

- problemene tar vi hvis og når de dukker opp.

En annen sak, Aurora; jeg håper så inderlig det er noen som hjelper deg/dere litt når ting er slik som de er nå.

Jeg tenker på dere jeg ser du .....

Klem,

Lille-pus

Edit: tyrkLeif

Endret 27. desember 2011 av Lille-pus

[Gjest badeand1]

Er han på gjennomreise i to uker?

Høres ut som en bra plan!

[Auri]

Tenker som deg jeg altså lille-pus Kjenner jeg får stort behov for å spørre hvor i landet du er Aurora, for å se om du er i nærhten av meg og om jeg kan hjelpe deg på noe vis

[Aurora M.]

Tusen takk for svar!

For å være helt ærlig så føler jeg meg ganske så alene om dette nå.. Jeg har nemlig alltid vært "den sterke" og den som har stilt opp for andre, både mennesker og dyr, og det er lett å se at ikke alle takler at nettopp jeg har blitt svak, rådvill og usikker. Det er som om jeg først nå begynner å våkne og se hvor mye jeg har gitt og gitt, både av tid og ressurser, og hvor langt jeg egentlig har strukket strikken.. Jeg forstår at jeg for en stor del har blitt tatt for gitt- av mennesker.

Inntil ganske nylig har jeg hatt en stilling med svært mye ansvar, og i tillegg har så og si all min fritid i snart 30 år gått med til frivillig arbeid (å berge katter), tiltross for at jeg har slitt med helsen. Ikke så at jeg angrer, for jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde kunnet gjøre det annerledes! Jeg har gjort det av pur kjærlighet til dyrene, og av de har jeg også fått så uendelig mye tilbake!

Men ja, det gjør meg litt trist til sinns at jeg blir stående såpass alene i dette nå, det gjør det. Jeg blir bare møtt med "Jamen, Aurora, dette kan jo du så mye bedre enn meg!" og det er det.

Det mulig jeg kan det, men det er faktisk noe ganske annet å stå i det med et hode og en kropp som knapt fungerer. Det er også helt nytt for meg å stenge inne en katt som har vært vant til å gå ut og inn som den lyster i flere år, og det med territoriet sitt rett utenfor veggene. For det er det som er det vondeste her.

Jeg vet at mange (kanskje flesteparten) ville ha gitt blaffen så lenge de to ikke skader hverandre fysisk og så lenge Pusina ikke klorer ytterdøra i filler, men det er ikke meg. Jeg er ikke av den formening at dyr vi har tatt i vår forvaring skal ha det "noenlunde ok". Jeg mener de skal ha det så godt som overhodet mulig utifra deres egen helse og tilstand. At de skal nå sitt fulle potensiale. Og jeg mener det er mitt ansvar som dyreeier å sørge for dette.

Det gjør det ikke bedre at jeg er så utrolig var når det kommer til kattens språk. Så mange års erfaring gjør at det sitter plantet i ryggmargen på meg. Det er ikke det minste lille tegn til uro eller mistrivsel som går meg forbi, og hos min kjære Pusina nå, er det store og mange tegn på mistrivsel og stress. Og det legger seg selvsagt på en sliten kropp og et utslitt hode. Nåja, det får være nok syting på en kveld!

Jeg går og , til høyere makter om at de 2 ligger tvinnet inn i hverandre i morgen og at Pusina mi kommer og sier med høy og bestemt stemme at hun aldri vil ut mer resten av sitt liv! Deretter , og håper jeg blir en i mitt neste liv!

[Leo]

Jeg tenker også på deg Aurora, og hvis det er helt umulig, så går det an å sende en PM! Her hvor jeg bor er det i hvert fall slik at det er veldig mange som har plass til en katt eller to ekstra både innen- og utendørs. Men prøv først! Det er som sagt ikke alltid enkelt, men det går ofte veldig bra når man gir det litt tid. Jeg kjenner bl.a. en katt som er utekatt 24/7 i Värmland i sommerhalvåret og innekatt på Östermalm i Stockholm om vinteren, så jeg tror det finnes en løsning og den trenger jo ikke nødvendigvis å være helt firkantet og tradisjonell!

[Gjest badeand1]

Noen forbedringer?

[Auri]

Tenkte mye på deg i dag, når jeg var og leverte fra meg fosterpusa og så på pusen i huset der som var både redd og nysgjerrig på en gang...

Nå har ikke jeg det veldig godt, for å si det sånn

[Gjest Lille-pus]

Nå har ikke jeg det veldig godt, for å si det sånn

Eneste jeg kan by på er en stor, varm, passe lang trøsteklem

[Gjest badeand1]

Tenkte mye på deg i dag, når jeg var og leverte fra meg fosterpusa og så på pusen i huset der som var både redd og nysgjerrig på en gang...

Nå har ikke jeg det veldig godt, for å si det sånn

[Auri]

Takk, så snille dere er

[Aurora M.]

Jeg føler at det jeg nå skal skrive, minner om det en kan lese i disse trådene i Samliv og relasjoner der TS starter med: "Jeg skal forlate mannen min som slår, drikker og stjeler pengene mine!" Hvorpå klapp på skulderen, trøst og styrkeklemmer følger i mange dager, før TS kommer tilbake og sier "Han angret seg sånn, lovet forbedring, og jeg elsker han jo tross alt, så jeg tar han tilbake."

For det har seg nemlig slik at Pusina har vunnet kampen! En kombinasjon av hennes ekstreme styrke og utholdenhet og min ekstreme svakhet for henne gjorde utfallet.. Etter 22 dagers (som føles som 3 år) kronisk skyldfølelse og en katt som holder på å ete seg ihel av kjedsomhet, et anklagende og lidende blikk rettet mot meg 24/7, klarte jeg simpelten ikke mer og slapp henne ut i dag!

Hun har vært så flink så flink og ikke mast på matmor.. Har knapt hørt et mjau på disse ukene. Men å se henne slik, liggende på en stol med et dødt og trist blikk, for så å tusle bort til matfatet og spise enda litt til selv om hun nylig har spist en hel dagskvote, se håpet tennes hver gang jeg nærmer meg ytterdøra, for så å synke når hun skjønner at heller ikke denne gang.. Nei, det har blitt så rent for mye for en stakkar.

Den endelige avgjørelsen var det egentlig nypusen som sto for. For det har seg slik at hun har godtatt han mer og mer. Dvs det er greit at han er her. De kan stå ved siden av hverandre å spise, få godbiter av samme hånd og hun har endatil flydd på han i et slags ønske om lek. Og i morges våknet jeg faktisk med begge to i senga! Riktignok ikke tvinnet i hverandre, men likevel..

Til tross for dette ser jeg klart som dagen at dette ikke er nok for Pusina mi, og jeg tror aldri det kommer til å bli det. Hun har kjent mykt gress under potene, vandret avgårde lange strekninger, klatret til toppen av skyhøye bjerker og jaktet i timevis på en mus i buskene som hun deretter har båret stolt hjem til matmor. Hun har vært KATT, og hun har det i blodet. Hun vil aldri glemme det, alltid vite hva hun går glipp av og aldri blitt lykkelig.

Vel kunne det gått greit. Trangen hadde blitt svakere etterhvert, men innerst inne ville det alltid ha ligget der som en lengsel i henne. En lengsel ikke allverdens lekekamerater eller matmors iherdige innsats kan stille.

Hun var redd da hun gikk ut i morges, skalv og krøp langs bakken. Det var ingen lettelse for meg å se, bare vondt.. Jeg engstet meg da en time var gått uten at jeg så henne. Men så kom hun. Og om jeg noensinne har vært i tvil, forsvant den som dugg for solen når jeg så den katten som kom inn! Våt til skinnet med furunåler (!) i den lange tykke pelsen, kom hun sprintende med halen rett til vers og klare store øyne fylt av liv og glede! Hun hoppet rett over nypusen som om han skulle vært luft, bort til matfatet, tok en munnfull og føyk ut igjen! Aldri mer om jeg skal så mye som tenke tanken på å ta fra henne dette!

Det var håpløst når jeg åpnet tråden, og det er egentlig fremdeles håpløst for min del. Jeg var på sykehuset i dag, og ifølge min snille lege ser det verre ut enn ventet av oss begge.. Det kommer ikke til å holde lenge. Jeg fikk mast meg til en type medisin de har holdt tilbake lenge p.g.a alvorlige bivirkninger og fare for tilvenning (dvs at den til slutt ikke kommer til å virke).

Det er også en hel rekke andre ting som gjør det uhyre komplisert og vanskelig å ha Pusina som utepus. En liten del av det er at hun er en flåttmagnet. Til tross for Frontline og alskens saker: Med en meter snø og 9 minus kom hun for en måneds tid siden inn med 11 flått kravlende rundt i pelsen! Jeg har selv hatt et utall mengder flått p.g.a dette, til tross for kamming, og har allerede fått påvist borrelia 1 gang. P.g.a andre medisiner jeg tar, tåler jeg ikke den antibiotikaen som tar borrelia best. Jeg har også en skade som gjør meg ekstra mottakelig for alvorlige senvirkninger.

Alle disse faktorene gjør at jeg nå setter liv og helse på spill for en katt, og folk flest vil vel mene jeg er gal. Men det er så mangt som påvirker vår helse! Jeg kan ikke tenke meg noe som tærer mer på kropp og sjel enn det å gå med kronisk skyldfølelse. Alle som noengang har gjort det, vet hva jeg snakker om. Å se gleden til Pusina nå, gleder meg, og kanskje veier det opp for den ekstra belastningen jeg nå påfører kroppen min. Det er iallefall helt sikkert at det hadde gått nedenom og hjem om jeg skulle ha fortsatt som jeg har gjort de siste ukene.

Drømmen var om Pusina kunne få et trygt og godt hjem, der jeg også kunne hvile i vissheten om at hun hadde det godt og dermed ta vare på meg selv igjen, men det ser vanskelig ut (hun er, som dere har skjønt, ingen enkel skapning å tilfredstille ). Jeg føler meg imidlertid sikker på en ting, og det er at for Pusina er det å bli fratatt friheten og utelivet en sjebne verre en døden. Om jeg klarer å sende henne den veien før jeg selv må dra, vet jeg ikke. Tanken er utenkelig ennå, men ikke mer utenkelig enn å holde henne innestengt.

Nypusen ligger i fanget mitt nå.. Den snilleste, kjærligste og mest takknemlige skapning jeg noensinne har kjent! Han er egentlig min drømmepus i min situasjon. Han er evig takknemlig bare han har et fang å ligge i, en tøymus å løpe etter noen ganger om dagen og nok mat. M.a.o den rake motsetningen av den furien som nå engang eier meg med hud og hår..

Begge blir for mye tror jeg, med en ut og inn og en inne.. Jeg har riktignok sterke planer om å begrense utetiden til Pusina kraftig (det må jeg bare), men det later ikke til at han utgjør noe alternativ i så måte. Jeg håper og ønsker det aller beste for han, for jeg vet ikke om en katt som fortjener det mer!

Nå har jeg skrevet lengre enn langt, om om noen har orket å lese denne avhandlingen, så vil jeg takke av hele mitt hjerte for den støtten jeg har fått! Det gikk ikke som tenkt (det gjør det sjelden når man har med dyr å gjøre når jeg tenker meg om..), men nå er det forsøkt, og jeg er en erfaring rikere!

[Gjest badeand1]

Har lest alt.

men.. hva er konklusjonen da? Beholde Pusina og beholde den nye eller gi den nye bort?

[Auri]

Ja, ble ikke klok på konklusjonen jeg heller.

Men det viktigste er at du føler deg komfortabel med avgjørelsen, hva nå enn den er

[AnonymBruker]

Det jeg mener er viktigst på pusina, er at hun får bo hos deg. Det er vanskeligere å bli kjent med en ny eier, enn å ikke få være ute.

Hun blir fort vandt til å bare være inne, og du kan jo prøve å gjøre leiligheten litt mer spennende, med ett kattehjul, stort klatrestativ osv.

Jeg er helt sikker på at om Pusina har fått velge mellom deg og å være ute, så har hun valgt deg med en gang.

Jeg har selv to innekatter, og de trives godt. De sover ofte, men har ett stort klatrestativ osv. Og når man er to katter, så blir det mye lettere å finne på noe gøy sammen isteden for å være helt alene.

Håper du velger å beholde pusina, for jeg tror det er det som er best for både henne og deg :-)

[Gjest Lille-pus]

Jeg ser, Aurora.

Med hver nervecelle utenpå huden ser jeg deg. Jeg ser hva du sier. Hva som gir deg glede, hva som gir mindre sorg, - og hva som legges pent til side akkurat nå

Jeg er din backup for gutten fra søppelfyllingen, - om ting skulle bli slik at han skulle komme til å trenge det.

Nå, i morgen, om en måned, om et år

[Gjest badeand1]

Håper så inderlig at Nypusen får komme til Lille-pus hvis du gir den fra deg!