Stort og vanskelig valg

[Aurora M.]

Ja, men vi sitter jo ikke i hver vår ende av huset og freser til hverandre noen døgn da. Det er forresten rart hvor annerledes hun reagerer på denne enn på alle fosterkattene som har vært her. Det er som om hun skjønner at målet mitt er at denne skal bli værende. Hun merker nok noe på meg.. I tillegg har det selvsagt med at nå er flukt-ut-muligheten borte, og at hun derfor kjenner seg mer presset.

[Auri]

Når det gjelder nypusen, prøvd å sette skåler med mat og fór under sofaen til ham?

Ellers er han nok ikke helt desperat enda. Er de ekstremt sultne eller tørste, så trosser de det meste (hilsen pus som drakk en ukes gammelt vann fra vanglasset på nattbordet en gang feriepasser hadde glemt å fylle opp vannskåla).

[Gjest Lille-pus]

Han er redd (etter den "hjertelige" mottagelsen ), og hun er - antageligvis for aller første gang - dødelig fornærmet

Sett fra hans side er han nå "fanget" i reviret til en illsint furie

Og for henne har det kommet en uhøflig, uoppdragen fyr inn, - og på toppen av alt så har han "slått rot" under hennes sofa.

Ikke forstår han norsk heller, - hun har jo sagt "det var ikke meningen altså. Kom frem så jeg får sett litt nærmere på deg" opptil flere ganger.

Signerer bare Pixie Plaid her, med introduksjonen av en han til en annen han i minne.

La ham få vannkopp og matkopp under sofaen, - sånn i første omgang.

Har du overskudd til å ta litt alenetid med hver av dem så er det supert

Da får Pusina di bekreftet at 'mamma' er der for henne (og hun har fremdeles all makt over mor).

Og den redde fyren under sofaen vil nok ha godt av at en meget erfaren "katte-snakker" prater beroligende med ham/til ham (selv om han ikke rører på så mye som et ørehår der han har krøpet sammen i ly av sofaen).

Hun finner ut at han ikke er til så mye bry som han virker akkurat nå, og han kommer frem . Vær sikker

Det var ikke kjærlighet ved første blikk her heller, og min sorte genteman brukte en god tid på å bli så mye som akseptert av den funksjonshemmede sjefen i heimen. Det ble frest, det ble en sjelden gang knurret ! Og det hendte, og hender fremdeles, at pelsdottene "flyr lavt", begge parter er like forærmet - før de i neste sekund hilser på hverandre som ingenting har skjedd.

[Aurora M.]

Mat og vann ble satt under sofaen i går kveld, men ikke rørt. Har til og med skiftet sort, i tilfelle det ikke falt i smak. Han tok derimot en skinkebit (alltid en vinner) som jeg dyttet under til han i sted. Han har noen mageplager (kronisk) som veterinær ikke er istand til å finne ut av, ultralyd og alskens prøver til tross. Han har hatt det med å kaste opp igjen maten en god del der han kom fra.. Muligens stressrelatert.

Han virker egentlig helt ok med meg. Jeg sitter jo her i sofaen og godsnakker med han under meg, så han kjenner stemmen min allerede.

Jeg stengte Pusina ute i andre delen av leiligheta en times tid isted, og da stakk han snuten fram gitt! Jeg fikk endatil lov å klappe litt. Men så viste hun seg i glassdøra og dermed bar det under sofaen igjen..

Jeg er sikker på at dette hadde vært gjort på 5 min. om jeg var alene med han, det er løvinnen (mest pysete i mils omkrets) som er den stoore bøygen. Jeg tar hun med ut på verandaen innimellom og leker litt med henne, så hun får noen pauser. Men stort sett holder hun seg i andre delen av leiligheten likevel.

[CathFoto]

Mine pus holdt på sånn da jeg fikk nr 2(hankatt) i over en uke, nå er de kompiser. De ligger ikke i skje, men leker masse.

Samme gjentok seg da vi fikk nr 3(hunkatt)i fjor, men etter noen dager ble også de kompiser.

[Gjest Lille-pus]

Mat og vann ble satt under sofaen i går kveld, men ikke rørt. Har til og med skiftet sort, i tilfelle det ikke falt i smak. Han tok derimot en skinkebit (alltid en vinner) som jeg dyttet under til han i sted. Han har noen mageplager (kronisk) som veterinær ikke er istand til å finne ut av, ultralyd og alskens prøver til tross. Han har hatt det med å kaste opp igjen maten en god del der han kom fra.. Muligens stressrelatert.

Han virker egentlig helt ok med meg. Jeg sitter jo her i sofaen og godsnakker med han under meg, så han kjenner stemmen min allerede.

Jeg stengte Pusina ute i andre delen av leiligheta en times tid isted, og da stakk han snuten fram gitt! Jeg fikk endatil lov å klappe litt. Men så viste hun seg i glassdøra og dermed bar det under sofaen igjen..

Jeg er sikker på at dette hadde vært gjort på 5 min. om jeg var alene med han, det er løvinnen (mest pysete i mils omkrets) som er den stoore bøygen. Jeg tar hun med ut på verandaen innimellom og leker litt med henne, så hun får noen pauser. Men stort sett holder hun seg i andre delen av leiligheten likevel.

Aha ! Skinketrikset ! En sikker vinner

Enig, han høres veldig tillitsfull ut overfor deg Så godt (ikke minst for ham nå).

"Løvinnen" ja.

Det er jo, spesielt dersom du spør henne, hennes revir.

Hennes mor.

Hennes alt.

- Absolutt alt !

Og så har situasjonen blitt det helt normale; revirets eier "brysker seg" overfor inntrengeren, og sier med hele sitt vesen at han trenger så absolutt å settes skikkelig "på plass".

Dette høres bortimot unormal normalt ut

Slik ser ut her (og jeg lurer på om det blir plass til meg oppi der også, eller om jeg må sove på gjesterommet i natt ) ;

Edit: Kom til å tenke på en ting når det gjelder det faktum at han kaster opp etter å ha spist. Han har høyst sannsynlig vært aldeles utsultet (og høyst sannsynlig gått lenge uten muligheter til å få i seg på lang nær tilstrekkelig med mat. Og det lille som har vært tilgjengelig har det vært kamp om) da han ble funnet og tatt inn.

Jeg tipper vi begge vet at en slik katt vil ofte være nærmest "uten bunn" i lang tid når han endelig får regelmessig tilgang til mat. da spiser han til han holder på "å sprekke", - for dermed å kaste opp fordi magen er overfull.

Det kan jo tenkes at dette vil roe seg nå når han blir trygg, og det ikke er like mange om maten. Mange slike katter roer ned panikkspisingen over tid, men ikke alle gjør det. Hos noen sitter det så dypt at man må gi små posjoner med jevne mellomrom resten av livet

p.s. Vedlegg slettet. d.s.

Endret 14. desember 2011 av Lille-pus

[Gjest badeand1]

Høres ut som det gå bra jo! =D

[Aurora M.]

Helledussan Lille-pus, jeg misunner deg senga di (med pynt)!

Her er det litt progresjon. Nypusens faste tilholdssted er fremdeles under sofaen, men han har tittet fram litt oftere og endatil spist fra matfatet og vært på do i dag for første gang! Jeg har jo ordnet egen do til han, men det later til at han finner det tryggest å bruke en som allerede er "innkjørt", så han tok likegodt Pusina sin. Da gjorde hun store øyne men fant det klokest å holde kjeft og la det gå, for noen slik ekkel fresing ville hun ikke ha mer av. Dermed gikk hun resolutt og tisset i hans do.

Han har funnet ut at Aurora er hans store trygghet i alt dette skremmende og ukjente, og passer på å vise det tydelig. Han kommer ikke fram fra sofaen med mindre jeg lokker han fram, og da viser han stor glede, stryker seg mot hånden min og susser meg snute mot nese. Så kan han tusle litt frampå gulvet. Han fotfølger meg hele veien mens han titter opp på meg hele tiden som om han venter på "neste beskjed".

Det er verre for Pusina stakkar. Hun veksler vilt mellom å være dødelig sjalu, forsiktig nysgjerrig, irritert, lei seg, fornærmet og redd... Hun oppholder seg 90% av tiden i den andre delen av leiligheten, og står myye ved ytterdøra og vil ut (mer enn uten ny pus i hus).

De har "møtt" hverandre to ganger i dag. Det sies jo at vi mennesker ikke skal blande oss så mye inn i dette, men jeg har kommet til at om de i det hele tatt skal få sett snurten av hverandre, så må jeg dessverre hjelpe til litt.. Nypusen kommer jo ikke fram med mindre jeg stryker han og gir han trygghet, så da gjør jeg det. Pusina forlater åstedet om jeg ikke lukker døra til gangen, så da gjør jeg det og. Så godsnakker jeg og stryker Nypusen mens jeg forsiktig aker oss fram mot Pusina.

Når de er et par meter fra hverandre, sitter jeg bare rolig på gulvet og godsnakker med pusestemmen min, og det later til at det hjelper litt for begge to (de løper iallefall ikke umiddelbart unna hverandre). Når nypusen så nærmer seg Pusina (nysgjerrig), så freser og knurrer hun. Så freser og knurrer han tilbake, og da blir hun redd (som om hun ikke hadde forventet svar på tiltale ) og smyyyger seg unna han. Så smyyger han seg vekk under sofaen han og.

Etter det jeg kan se, har de ganske like personligheter i utgangspunktet. Begge er forsiktige av seg og utpregede "menneskekatter". Egentlig ser jeg for meg begge som alenekatter som vil få (har) uhorvelig nær og god kontakt med eier. Mer som små hunder begge to..

Den store forskjellen er at Pusina er ekstremt leken. Det er så utpreget at hun ikke klarer å dy seg selv i veldig stressede situasjoner (hun hater egentlig veterinæren, men drar man fram noe som ligner en leke mens hun sitter på benken, fekter hun etter den på små kattungers vis).

Nypusen her viser ikke antydning selv om han sitter tett ved meg og er trygg.

Han har vært i fosterhjem i 1 år sammen med mange andre katter, og er betegnet som den rolige og snille (sindig overfor andre katter) som har hatt god kontakt med fostermor. Likevel tror jeg det må ha innebåret en del stress for han, i og med at han har hatt disse mageplagene (mulig han har følt kamp om maten med så mange å dele den med, selv om det reelt sett ikke har vært det). Her har han ikke kastet opp enda (kryss i taket!). Han har riktignok noe hiksting etter matinntak og stresskløe med sår i ørene, men ikke så mye at det bekymrer meg.

Jeg skilte de i natt og. I utgangspunktet var planen å ikke gjøre det, men da jeg sto på badet og pusset tennene for natten, kom Pusina bort og sa at "Mamma, kan du være så snill å ta doen min og maten min inn hit i natt og, sånn for sikkerhets skyld liksom?" Så da var det bare å gjøre det da.. . Hun viste stor takknemlighet ved å spise, drikke, tisse og så spise igjen, alt i løpet av de første 5 minuttene!

Så sånn er ståa her hos oss.

[Gjest badeand1]

Helledussan Lille-pus, jeg misunner deg senga di (med pynt)!

Her er det litt progresjon. Nypusens faste tilholdssted er fremdeles under sofaen, men han har tittet fram litt oftere og endatil spist fra matfatet og vært på do i dag for første gang! Jeg har jo ordnet egen do til han, men det later til at han finner det tryggest å bruke en som allerede er "innkjørt", så han tok likegodt Pusina sin. Da gjorde hun store øyne men fant det klokest å holde kjeft og la det gå, for noen slik ekkel fresing ville hun ikke ha mer av. Dermed gikk hun resolutt og tisset i hans do.

Han har funnet ut at Aurora er hans store trygghet i alt dette skremmende og ukjente, og passer på å vise det tydelig. Han kommer ikke fram fra sofaen med mindre jeg lokker han fram, og da viser han stor glede, stryker seg mot hånden min og susser meg snute mot nese. Så kan han tusle litt frampå gulvet. Han fotfølger meg hele veien mens han titter opp på meg hele tiden som om han venter på "neste beskjed".

Det er verre for Pusina stakkar. Hun veksler vilt mellom å være dødelig sjalu, forsiktig nysgjerrig, irritert, lei seg, fornærmet og redd... Hun oppholder seg 90% av tiden i den andre delen av leiligheten, og står myye ved ytterdøra og vil ut (mer enn uten ny pus i hus).

De har "møtt" hverandre to ganger i dag. Det sies jo at vi mennesker ikke skal blande oss så mye inn i dette, men jeg har kommet til at om de i det hele tatt skal få sett snurten av hverandre, så må jeg dessverre hjelpe til litt.. Nypusen kommer jo ikke fram med mindre jeg stryker han og gir han trygghet, så da gjør jeg det. Pusina forlater åstedet om jeg ikke lukker døra til gangen, så da gjør jeg det og. Så godsnakker jeg og stryker Nypusen mens jeg forsiktig aker oss fram mot Pusina.

Når de er et par meter fra hverandre, sitter jeg bare rolig på gulvet og godsnakker med pusestemmen min, og det later til at det hjelper litt for begge to (de løper iallefall ikke umiddelbart unna hverandre). Når nypusen så nærmer seg Pusina (nysgjerrig), så freser og knurrer hun. Så freser og knurrer han tilbake, og da blir hun redd (som om hun ikke hadde forventet svar på tiltale ) og smyyyger seg unna han. Så smyyger han seg vekk under sofaen han og.

Etter det jeg kan se, har de ganske like personligheter i utgangspunktet. Begge er forsiktige av seg og utpregede "menneskekatter". Egentlig ser jeg for meg begge som alenekatter som vil få (har) uhorvelig nær og god kontakt med eier. Mer som små hunder begge to..

Den store forskjellen er at Pusina er ekstremt leken. Det er så utpreget at hun ikke klarer å dy seg selv i veldig stressede situasjoner (hun hater egentlig veterinæren, men drar man fram noe som ligner en leke mens hun sitter på benken, fekter hun etter den på små kattungers vis).

Nypusen her viser ikke antydning selv om han sitter tett ved meg og er trygg.

Han har vært i fosterhjem i 1 år sammen med mange andre katter, og er betegnet som den rolige og snille (sindig overfor andre katter) som har hatt god kontakt med fostermor. Likevel tror jeg det må ha innebåret en del stress for han, i og med at han har hatt disse mageplagene (mulig han har følt kamp om maten med så mange å dele den med, selv om det reelt sett ikke har vært det). Her har han ikke kastet opp enda (kryss i taket!). Han har riktignok noe hiksting etter matinntak og stresskløe med sår i ørene, men ikke så mye at det bekymrer meg.

Jeg skilte de i natt og. I utgangspunktet var planen å ikke gjøre det, men da jeg sto på badet og pusset tennene for natten, kom Pusina bort og sa at "Mamma, kan du være så snill å ta doen min og maten min inn hit i natt og, sånn for sikkerhets skyld liksom?" Så da var det bare å gjøre det da.. . Hun viste stor takknemlighet ved å spise, drikke, tisse og så spise igjen, alt i løpet av de første 5 minuttene!

Så sånn er ståa her hos oss.

Høres koselig ut det her. ^^

Hun heter Pusina på ordentlig eller?

Og hva skal du kalle den nye katten?

[Auri]

Men det er jo stor fremgang på så kort tid! Synes det høres helt supert ut jeg

Jeg er litt lei meg i dag, for jeg har greid å finne nytt hjem til fosterpusa. Det er veldig bra egentlig, for det er en barndomsvenninne som jeg vet kommer til å gi pusa et godt og morsomt liv (og hun får en kompis der), men som jeg gruer meg til å gi henne fra meg...!

[Aurora M.]

Høres koselig ut det her. ^^

Hun heter Pusina på ordentlig eller?

Og hva skal du kalle den nye katten?

Nope! Her har vi alle nicknavn.

Men det er jo stor fremgang på så kort tid! Synes det høres helt supert ut jeg

Jeg er litt lei meg i dag, for jeg har greid å finne nytt hjem til fosterpusa. Det er veldig bra egentlig, for det er en barndomsvenninne som jeg vet kommer til å gi pusa et godt og morsomt liv (og hun får en kompis der), men som jeg gruer meg til å gi henne fra meg...!

Det skjønner jeg veldig godt! Hvor lenge har hun vært hos deg? Siden det er en venninne, så betyr det vel at du kan komme å hilse på? Det hjelper på for meg iallefall, sammen med vissheten om at de får det trygt og godt. Du har iallefall gjort en kjempefin jobb med å ha henne som fosterkatt, og i tillegg gitt henne et godt hjem! til deg!

[Gjest Lille-pus]

Så flotte nyheter om fin fremgang (og det på så kort tid)

Nesten så det er tid for en liten dans

Utifra hva jeg hører så tror jeg nesten det kan se ut som dette kan være liv laga.

Jeg tror du skal ta det med stoisk ro at han ikke vil leke ennå. Han føler seg nok roligere sammen med Aurora, men antageligvis ikke så rolig og avslappet at han føler han kan la alle vaktinstikter hvile.

Han kom jo tross alt i går

Det er mulig han ikke er av de mest lekne fyrene i verden, men jeg vil tro han har en forestilling om hvordan jakt foregår (?)

Pixie Plaid; Takk

Endret 14. desember 2011 av Lille-pus

[Auri]

Det skjønner jeg veldig godt! Hvor lenge har hun vært hos deg? Siden det er en venninne, så betyr det vel at du kan komme å hilse på? Det hjelper på for meg iallefall, sammen med vissheten om at de får det trygt og godt. Du har iallefall gjort en kjempefin jobb med å ha henne som fosterkatt, og i tillegg gitt henne et godt hjem! til deg!

Vi har hatt henne ganske nøyaktig to måneder. Så det er jo ikke sååå lenge. Men hun er en helt fantastsk katt og jeg er blitt kjempeglad i henne. Dessverre har vi litt for liten leilighet til å ha 3 katter permanent, og ønsket om å kunne være fosterhjem for andre trumfer mitt egoistiske ønske om å beholde henne selv. Men åh... Som jeg kommer tl å savne å finne en sort pelsdott i klesskapet mitt, som begynner å dure som en bilmotor når jeg plukker henne opp og trykket ansiktet mitt den nybarberte magen hennes (ble kastrert for et par uker siden og er fortsatt "halvskalla" på magen )

Men jada, jeg kan på besøk innimellom, og får nok jevnlige rapporter på hvordan hun har det Og jeg vet jo at hun får det kjempegodt nå.

[Aurora M.]

Tenkte jeg skulle fortelle litt hvordan det går her.

Nypusen har nå vært her i 5 døgn, og har sluttet å legge seg under sofaen. Nå ligger han overalt der han finner det for godt, og har begynt å tødd skikkelig opp (i den grad en så rolig pus kan det ). Han er ekstremt kosete med meg, er "limt" fast i meg, og snarer seg rundt beina mine så snart jeg går noen skritt. Spesielt når jeg tar en tur på kjøkkenet.. Det siste er jeg usikker på om det er for kos eller godbit, for han virker fornøyd bare han får kos og.

Jeg er ikke vant med slike "kjøkken-snarekatter" så det kan irritere meg en del å ikke ha beina fri..

Han har enda ikke vist antydning til å kaste opp og alle stressymptomer er borte, så jeg tror nok han har det veldig mye bedre her i rolige og stabile former med færre vesener å forholde seg til.

Så langt så vel med nypusen.

Så var det Pusina mi. Det første jeg kan si, er at det svinger veldig. Hun setter han ordentlig på plass noen ganger om dagen (freser, knurrer og hugger etter han). På en måte er det litt godt for meg å se det, for hun har jo vært en utrolig pinglepus hele sitt liv, og har latt seg overkjøre av alt og alle, selv i sitt eget hjem. Men nå ser jeg at hun setter grenser.

Senga mi, f.eks (egentlig hele soverommet) er forbudt område for nypusen, og det fikk jeg tydelig merke i natt da han forsøkte å stikke hodet inn for å se til oss. Da ble hun ordentlig sint på katters vis, og jeg ble vekket av et lurveleven uten like. Det endte med at jeg måtte skille de igjen for natten, for at noen av oss skulle få fred.

Ellers skyr hun han for det meste på dagtid enda, men hun har noen "turer" der hun kan snuse litt på han (dersom han snur baken til), og de har også hilst snute til snute to ganger for så å vike fra hverandre igjen.

Et par ganger har hun vist tydelig at hun vil leke. Jeg har lagt et pledd på stuegulvet som hun har løpt under på kattungers vis og invitert han til å fange seg. Men denne karen er ikke leken.. Han skjønner det bare ikke.. Det har nok med hans bakgrunn å gjøre som hjemløs og siden som en av 12 andre i et fosterhjem. Jeg tror rett og slett ikke han har lært det.

Det rare er at jeg ikke ser jaktinstinkter heller. I sted drev Pusina på og skulle fange en feit, fin flue her inne. Hun stoppet noen ganger under jakten og så på han (forventet at han skulle bli med), men han satt og stirret ut i luften og skjønte ikke bæret.. (eller han skjønte det, men har hatt nok av å slite for føden og forstår ikke vitsen nå når det er et fullt matfat å gå til). Da blir Pusina lei, kommer med "kjeder meg lyder" og går til ytterdøra. Ikke godt for mor å se dette...

Det blir også dobbelt opp for meg, istedenfor avlastning. Nå må jeg kose med han og ta meg ekstra av Pusina fordi hun er urolig og leke med henne i tillegg.. Jeg kommer nok til å gi det noen dager til, men er veldig usikker på hvor langt jeg skal tøye det. Jeg blir jo også glad i nypusen og kommer til å få det vondt når han drar med vissheten om at han ikke får det så godt dit han kommer. Jovisst, han får mat og stell, men dette er en utpreget "menneskepus" som så absolutt skulle hatt et rolig hjem med en eier som hadde nok tid til kos! Han er også en ypperlig innekatt. Han vil simpelten ikke ut mer, så den saken er grei.

Det har blitt veldig klart for meg at den typen omgang Pusina mi først og fremst trenger om det skal være håp om at hun kan trives som innekatt, er lek.

Jeg tenker på en liten kattunge, men det er mange men der og. De viser jo ikke respekt for noen, og det spørs om hun ville få det enda verre i tilvenningsfasen. Så er de jo høyt og lavt og det funker ikke særlig bra for min del slik helsen min er nå. Tilslutt er det det at vi da ikke vet hva vi får i hus. Kanskje blir det en som blir stående på verandaen og lengte etter mer med tiden. Jeg er heller ikke særlig for å ta en kattunge som hadde hatt muligheter til et godt og givende uteliv og gjøre den til innekatt et helt liv. Skjønt, jeg vet jo at om de ikke vet av annet og i tillegg får nok stimuli, så vil de ha det godt.. Nei, dette er jammen ikke lett!

[Auri]

Dette høres fortsatt veldig ut som fosterpusen vi har i huset første uka altså, så jeg vil fortsatt i at ting virker veldig normalt. Hun visste heller ikke hvordan man skulle leke og virket totalt uleken, men etter å ha observert de to andre en stund så ble plutselig hun også en liten sprettball.

Som sagt, det tok nesten tre uker her før det ble skikkelig kompistilstander. Så jeg synes fortsatt ikke du skal gi opp. Er en stor forandring for dem begge to, og de trenger begge tid til å venne seg til dette

[Aurora M.]

Tusen takk for svar. Det verste for meg er at Pusina ser ut til å lengte ut mer enn noen gang. Hun vil vel unna nykommeren, det er så, men hun virkelig leeengter ut i friheten sin.. Jeg har tatt henne med ut i sele noen kvelder en liten tur, og da viser hun slik enorm glede og slik en energi at det rører meg. Det er som om hun først da våkner til.

Jeg prøver da å tenke på det dere skriver (og kanskje spes. Lille-pus sitt innlegg om pusen hun omplasserte), for jeg vet jo for visst at det heller ikke vil bli lett for henne.

Jeg får prøve å gi det litt tid til som du sier. Må iallefall få sikret verandaen min, slik at Pusina kan komme mer ut der uten at jeg behøver å vokte nypusen hele tiden. Hun hopper nemlig ikke ned, for hun skled på gelenderet og falt ned som liten før jeg rakk å sikre den.. Det gikk kjempefint altså, ingen skader, men hun lærte! Men nypusen har ikke lært.

Takk for svar igjen! Godt med litt trøst og oppmuntring.

[ninuska_]

Det går seg nok til. Og så fint at du kan ta henne med ut i sele!

Kan jeg spørre deg hvordan du sikrer verandaen?

Min pus har begynt å gå ut på verandaen og nå har han blitt for tøff. Han skulle fra gelenderet til vinduet.. og matmor fikk hjertet i halsen

[Aurora M.]

Det går seg nok til. Og så fint at du kan ta henne med ut i sele!

Kan jeg spørre deg hvordan du sikrer verandaen?

Min pus har begynt å gå ut på verandaen og nå har han blitt for tøff. Han skulle fra gelenderet til vinduet.. og matmor fikk hjertet i halsen

Jeg har tak over min veranda, så jeg tar bare hønsenetting og strekker over fra side til side (2 bredder) fra gelenderet og opp. Jeg har en liten åpning nede og. Sist tok jeg bare noen fjøler og la foran der, men jeg må finne en løsning som tar seg litt bedre ut. Mulig jeg tar hønsenetting helt ned på innsiden.

[CathFoto]

Gi de tid, og la de ordne opp selv. Dette minner veldig om da jeg anskaffet både katt to og tre. Og nå hersker det harmoni. Jeg synes hva du beskriver virker veldig lovende, bare gi de tid. Her tok det et par uker, om jeg ikke husker feil. Andre gang gikk det litt kjappere.

[Aurora M.]

Jeg tviler egentlig ikke på at de kommer til å herske fred og harmoni til slutt. En av de vil alltid "gi seg" så de kommer til å omgås uten konflikter. Men det er ikke mitt mål. Hele poenget med dette prosjektet er at de skal bli gode venner og lekekamerater, slik at Pusina muligens kan trives som innepus. Ellers har det ingen hensikt. Det er det som problematiserer denne situasjonen veldig. Pusina er vant til å gå ute i opptil 12-13 timer i døgnet. Den som ikke har prøvd å stenge inne en katt som har vært vant til å gå ut og inn stort sett som den vil i hele sitt liv, aner virkelig ikke hvor vanskelig det er. Det gjør det ikke bedre at hun er på samme vante sted med sitt territorie rett utenfor døren. Det er noe helt annet enn å introdusere en ny katt for en som lever sitt vante liv. Men jeg skal selvsagt gi de litt tid til.