Stort og vanskelig valg

[Aurora M.]

Hei alle pusevenner!

Nå trenger jeg gode råd, innspill og "høyttenking" fra alle erfarne matmødre der ute.

Dessverre er det kommet dit hen at jeg må ta et stort og vanskelig valg på vegne av den hjertensgode pusejenta mi.. Uten å gå mer inn på det, kan jeg bare si at det jeg håpet aldri skulle skje (eller ikke skje på lenge), nå er et faktum: Jeg kan av helsemessige årsaker ikke lengre ha pusina mi som utepus. Det er bom stop fra idag av. Jeg bor langt oppe i etasjene i blokk, og flytting til et mer gunstig sted for utepuser er ikke aktuelt. Det er mulig det blir flytting, men da ikke til et sted der utekatter er tillatt/mulig.

Pusina mi er 4 år gammel, og har vært utekatt siden hun var omlag 1 år. Hun er ikke en typisk "rekekatt" som har det med å være borte i dagesvis. Hun holder seg mest i nærområdet, og titter innom maange ganger i løpet av dagen. På denne tiden av året holder det med 3-4 turer ut (fortrinnsvis tisseturer) på en halvtimes tid. Jeg trenger ikke utbrodere dette, men hun elsker å være ute. Spurter bortover i gresset, klatrer i trær, jakter på fugler og mus, i det hele tatt- er katt fullt ut.

Jeg har hele tiden vært klar på at jeg aldri vil ta fra henne dette, og har strakt meg veldig langt for at hun skal få ha denne gleden.

Hun har ikke vært sosial overfor andre katter siden hun ble skilt fra sin søster da de var omlag 8 mnd (de var perlevenner). Tvert om er hun pinglete og har det med å bli hakkekylling (da hun er veldig underdanig av natur). Hun er derimot nysgjerrig på de og jeg kan se at hun egentlig vil, men så snart de viser tegn til å ta styringen, viker hun unna og viser tegn til frykt (freser).

Jeg har nye eiere på hånden. Et voksent par som bor på landet og som jeg anser for å være stabile (sett bort fra at de reiser endel, noe som kanskje kan bli stressende for henne). Problemet er imidlertid at pusina mi later til å være ekstremt knyttet til meg.

Hun kan godt hilse på andre mennesker så lenge matmor er i nærheten, men så fort jeg forlater rommet, blir hun urolig og følger etter meg.. De potensielt nye eierne reagerte på dette da de var her og hilste på, og mange har bemerket denne tilknytningen og karakterisert den som veldig spesiell. Det skal jo ikke stikkes under en stol at jeg føler det samme og kommer til å savne henne enormt, men jeg ønsker absolutt ikke å være egoistisk i dette! Hun er bare 4 år, og jeg ønsker henne et langt og godt liv, med eller uten meg.

I utgangspunktet ser jeg på omplassering som det eneste rette å gjøre for henne på sikt, men det er en annen tanke som har begynt å spøke i bakhodet mitt..

Det er nå vinter og kaldt her. Jeg har nå holdt henne inne i 1 døgn, og hun maser ikke så mye ved døra. Jeg ser jo at hun ønsker tilgang ut, og hun stiller seg opp ved døra noen ganger, men når hun skjønner at det ikke nytter, gir hun seg veldig fort. Hun er kosete og leken med meg, om enn litt "betuttet" fordi hun plutselig er nektet utegang.

Jeg har selv ingen fosterhjemskatter i øyeblikket. Men jeg har jo stor tilgang og stort utvalg å velge mellom. Så tanken jeg har spøkt med er om det i det hele tatt kunne være mulig å venne pusina mi til å bli innekatt med en fast venn i hus.

Fosterhjemskattene jeg har hatt ut og inn i alle år blir noe helt annet, både fordi de oftest er så syke og svekkede at de ikke er "tilgjengelig" for henne, og selvsagt fordi hun har vært endel ute og/eller oppholdt seg i andre rom. De har også vært flere sammen, så situasjonen blir en helt annen.

Jeg har muligheter til å finne en katt som er på omlag hennes nivå eller under henne i aktivitetsnivå og som i utgangspunktet (på papiret) skulle passe bra. Selvsagt med full returrett.

Det blir et av disse to alternativene for min kjære snille.. Mitt store spørsmål til henne (som hun enda ikke har besvart), er om hun elsker ute mer enn mor, eller at mor er viktigere enn ut. Jeg vet de fleste er av den formening at katter elsker dem som gir dem mat og kos, omtrent samme hvem det er, men jeg er egentlig ikke av den oppfatning. Har man hatt en katt i mange år, blir de veldig knyttet til eieren (har selv sett mange eksempler på det, inklusive hun her..)

Så jeg funderer altså på om jeg skal prøve å gjøre innekatt av henne, med tilgang til balkong, lufteturer med matmor i bånd noen ganger i uken og en venn i hus. Tanken på å frata henne utelivet skjærer meg i hjertet, men kanskje overdriver jeg betydningen av det..?

Spørsmålet er hva jeg bør teste først: De potensielt nye eierne har anledning til å ha henne i 5 dager fra søndag av. Deretter vil det gå noen uker før de har mulighet til å ha henne lengre (event. permanent). Jeg synes 5 dager er for kort tid å avgjøre om hun passer der eller ikke. Hun vil knapt rekke å roe seg ned. Mulig jeg tar feil men..

Det andre alternativet er at jeg allerede i løpet av de nærmeste dagene introduserer henne for en potensiell kattevenn her hjemme og får en mulighet til å se hvordan hun takler både det å være inne, og å dele hjemmet sitt med en til.

Jeg beklager om dette ble litt langt å lese og muligens uoversiktelig (er ikke i form kan man trygt si..), men takker hjertelig til deg som har lest!

P.s Jeg trenger ikke råd om foring, dokasse o.l, for dette har jeg på stell..

[Nora90]

Jeg tror katten har det best hos deg Men hvis du vil beholde katten hadde jeg kanskje prøvd å gjøre det litt mer spennende inne med noe å klatre i og noe og klatre opp på.

[Gjest Lille-pus]

Dette var utrolig trist å lese....

Jeg tror jeg vet (og jeg tror du også vet) at en katt vil bruke mer tid på å vende seg til nye mennesker jo eldre katten blir.

Hun er knyttet til deg, og akkurat det mener jeg å huske har blitt demonstrert den gangen hun egentlig skulle gå fra å være fosterhjemskatt til å bli noens beste-pus (tilgi meg dersom jeg husker litt galt nå, og hjernen min narrer meg litt).

Jeg vet selvsagt ikke fasitsvaret, men jeg har sett en knytning av tilsvarende karakter en gang tidligere. Den som da flyttet og måtte finne nytt hjem til pus var meg.

Til opplysning så sov han alltid (hver eneste natt i årevis) med armen min rundt seg, med forpoter og hode plassert på min overarm). Da hans nye "husfolk" med stor og ekte glede fortalte at han trivdes så godt, - han hadde sovet rundt i alle sengene i hele huset flere ganger, - da brast hjertet mitt. Jeg visste hvorfor han hadde sovet i alle sengene....han lette etter den han skulle sove sammen med.... han lette etter meg.

Men kunne jeg si det ? Nei.

Kort tid etter gikk han ut....og ble for alltid borte

Jeg visste da at aldri ville jeg, fordi jeg mente det var best, gi en så tett knyttet katt til noen andre. Jeg gjorde det som jeg dengang både mente og trodde var det beste for ham, men jeg tror nå... mange år etter, at jeg ikke tok det riktige valget.... jeg er redd hans siste måneder bestod av en evig leting.....

Jeg ville velge som førstevalg å prøve med en meget "myk" katt som selskap. Skulle alt vise seg å ikke fungere så vet du dersom hun da må tilbys ett nytt hjem, at det var prøvd, at det ikke fungerte.

I omvendt rekkefølge blir ikke like enkelt.

Jeg er helt enig i at 5 små dager ikke er i nærheten av å være tilstrekkelig tid for henne (med den natur hun har).

Edit: Leif

Edit 2: Det kan faktisk være en fordel å flytte. Dette da Pusina da vil få et helt nytt revir (leilighetens volum), og dersom reviret viser seg å beslå av "kun" inneplassen så iallefall min erfaring (med flytting med 3 stk i fjor) at revirets grenser tilpasses det nye bostedet ganske fort. Hos meg fikk de venne seg til et revir som nå er ca halvparten så stort som deres forrige revir var, og om sommeren sammen med "mor" også består av en balkong (i 3dje etage). Dette har gått forunderlig fint, noe jeg tror skyldes at "mor" og pusenes eiendeler flyttet med. Alt utenom pusene ble flyttet inn og satt på plass først. Pusene var med i siste flyttelass (alt på samme dag).

Endret 9. desember 2011 av Lille-pus

[Lloud]

Skjønner godt hva du mener med tilknyttet katt, den ene katten min er svært avhengig av meg. Da jeg flyttet inn i leilighet i høst, og hun måtte være hjemme var jeg redd for at hun skulle bli så lei seg at hun ble syk. Men hun kom seg over det, og greide seg fint hjemme. Nå er jo hjemme det huset hun alltid har bodd i, men det er meg hun har vært gladest i.

Jeg hadde veldig lyst til å ha henne hos meg i leiligheten i vinterhalvåret. Hun er 'gammel', og tror hun fint hadde klart seg med bare et par turer ut sammen med meg for dagen. Jeg hadde også heller hatt henne i leiligheten min enn å omplassere henne, for hun er så utrolig avhengig av meg, og er en rett og slett 'dum' katt. Nå har jeg flyttet hjem igjen.

Det er en vanskelig situasjon du står ovenfor TS, men jeg tror nok det er mulig at katten din kan bo med deg i leiligheten. Bare du lar den få mye å gjøre, mange leker, mange lufteturer og mye kos og kjærlighet, så er det mulig. Går det ikke, så går det ikke :/ Har ikke noen erfaring med innekatter forresten, mine katter gjør som de vil hele tiden

[AnonymBruker]

Da jeg for flere år siden flyttet hjemmefra for å gå på skole, tenkte jeg at katten min ville ha det best hjemme hos foreldrene mine. Jeg flyttet tross alt fra et stort hus i trygge omgivelser og til en leilighet midt i byen hvor det ville være omtrent umulig for en liten pus å ikke bli overkjørt med en gang hun stakk snuten utenfor døra.

I lang tid gikk den stakkars pusen rundt og lette etter meg. Jeg hørte henne gråte i bakgrunnen når jeg snakket med foreldrene mine på telefon - og hun nektet å spise og å gå ut.

Jeg tenkte nok like mye på henne som hun tenkte på meg, og det var rett og slett hjerteskjærende å høre om hvor mye hun savnet meg.

Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenker på den overlykkelige lille pusen som møtte meg i stua den dagen jeg kom for å hente henne og ta henne med meg hjem.

Det var selvsagt litt merkelig for henne i starten, men hun vennet seg ganske fort til å være innekatt. Jeg lekte masse med henne, passet på at hun fikk brukt jaktinstinktet sitt og "adopterte" etterhvert en pusevenn som hun kunne leke med.

Jeg er 100% sikker på at jeg tok riktig valg og at hun hadde et svært lykkelig liv. Noen katter er kanskje ikke så knyttet til spesielle mennesker, men at enkelte er det - det er helt sikkert.

[Cathrine88]

Der hadde jeg visst krysset av for anonym ved en feil, men det var jeg som skrev innlegget over her.

[Gjest badeand1]

Støtter de andre. Behold pusen du.

[CathFoto]

Prøv å ha pusen inne du, helst med en kompis. Om det absolutt ikke går kan du tenke på omplassering igjen. Hele innlegget ditt er gjennomsyret av din kjærlighet for pusen og at du ikke vil gi henne bort. Så gi innetilværelsen en sjanse. Vet ikke om det er lurt å skaffe en evt kompis med en gang eller etter hun har blitt vant til åvære inne, det kan andre svare bedre på.

[Aurora M.]

Tusen hjertelig takk for svar alle sammen. Det rører meg.

I kveld har jeg grått mine modige tårer, slitt mellom skyldfølelse fordi pusina står ved døren og ikke forstår hvorfor hun plutselig ikke får komme ut (men hun er snill og maser ikke for mye på mamma..) og tanken på å gi henne fra meg. Det siste er nesten ikke til å holde ut å tenke på, men jeg er fast bestemt på å ikke la det få holde meg fra å ta riktig avgjørelse for henne.

Det er gode mennesker hun event. skal til. De forstår at det er vanskelig for meg (og henne) og vil nok gjøre sitt aller beste. Likevel.. Det er ganske umulig for meg å forstå at noen skulle kunne elske henne like høyt som meg..

Innlegget ditt Lille-pus.. Så rørende og samtidig så skremmende. De tok det som et tegn på trivsel, men du som kjente vennen din, visste bedre.. Og det er noe av det som skremmer meg og. For hvem leser dem bedre enn vi som har hatt dem hele livet? Vi går jo og "snakker" sammen ordløst hele dagene. Jeg tenker ikke over det engang, men det minste blikk, den minste vink med halen, ja, hver minste bevegelse og hver minste lyd kjenner jeg og forstår, og hun gjør det samme med meg. Så sterkt et bånd..

Hun ligger også og sover med meg i senga hver eneste natt, og våkner jeg en sjelden gang uten at hun er der, må jeg simpelten opp og hente henne for å få sove igjen.

Hun skal også ha mye av æren for at jeg har klart å stelle og "varme" et hundretalls hjemløse, syke, vanskjøttede stakkarer tilbake til livet. For når dagen er over (og prøvelsene har vært mange) og hun kryper tett, tett inntil meg, frisk, mett og lykkelig, så inspirerer hun meg!

Du har rett Cath Foto, det er kjærlighet. Jeg er bare så redd for at denne kjærligheten skal bli feilslått..

Tusen takk igjen til alle. Jeg heller mot å prøve en pusevenn.. Jeg ville satt stor pris på flere tanker fra dere, og også om noen har en formening om jeg burde vente med å event. få en ny katt i hus.

P.s Lille-pus, jeg er klar over at det straks hadde blitt lettere om vi hadde flyttet. Jeg har jo reist noe med henne, og erfart at når hun kommer på nye steder, så har hun slett ikke stress med å komme ut. Så jeg tror det hadde vært myye lettere. Men dessverre er ikke situasjonen slik at det er mulig på en god stund ennå.

[AnonymBruker]

Jeg synes definitivt at du bør beholde pusen din Det tror jeg er absolutt best for både deg og henne. Om du finner ut etter hvert at hun mistrives som innekatt, så kan du jo vurdere å skaffe et nytt hjem til henne da? Jeg synes du burde prøve og se an hvordan hun takler å være inne.

Synes også du burde vente litt med å skaffe enda en katt. Rett og slett bare for å se først hvordan hun tilpasser seg sin nye tilværelse. Virker som dere stortrives sammen, så jeg tror og håper at det ikke vil bli noe problem

[Gjest Lille-pus]

Nå tenker jeg bare høyt....

Kan noen andre elske henne som du kan ?

Det er den ene siden av spørsmålet.... kanskje de kan det, men på sin egen måte.

Den andre siden av spørsmålet tror jeg er minst like viktig: Kan hun elske noen andre slik hun elsker deg ? - det er jeg ikke like sikker på (og hadde hun gjort det, elsket et annet menneske nesten like høyt som hun elsker deg, så hadde det jo være både mulig og mindre vanskelig å la henne flytte).

Men.... jeg er så usikker på om hun er den typen katt som kan gi "hele seg" til flere enn ett eneste menneske...

Det svaret er det dere to som eier, sammen.

Vi vet, du og jeg, at det kan tenkes den første kompis-kandidaten ikke er den riktige. Men med din bakgrunn har du så uendelig mye bedre grunnlag enn den jevne katte-"eier" til å gjøre den beste nominasjonen av potensielle kompis-kandidater.

Kanskje det kan være best å introdusere alle endringene nå, i løpet av kort tid ? Hun kjenner jo hjemmet sitt allerede, og innedelen av reviret hennes er alt hennes.

Jeg tror vel egentlig ikke at det nødvendigvis vil birda med så mye dersom du venter til roen har senket seg ytterligere "ved døren".

Og, jeg tror jeg forstår.... jeg forstår bekymringen ved å bringe et nytt individ inn i huset og oppdage at hun blir urolig, engstelig og føler seg fordrevet fra sitt revis (som har blitt mindre og ikke inneholder like mange fluktruter lenger).

Av og til er det ikke mulig å bytte bolig, så la oss legge den opsjonen i skuffen for nå.

Edit: Stor og små bokstaver.

Endret 10. desember 2011 av Lille-pus

[AnonymBruker]

vår katt ble innekatt når vi flyttet. han får gå i bånd flere timer om dagen når temperaturen tillater av vi har verandadøren oppe, og da kan han gå til soveplassen sin inne, stua, kjøkkenet der maten hans er, og ut på verandaen og hagen. (langt bånd)

og det har funket kjempefint her i alle fall. han var vandt med å gå ute alene der vi bodde før, men her vi bor nå, tørr jeg rett og slett ikke (alt for nært sentrum, mange biler osv). på vinteren blir det stort sett inne, men har ikke hatt noe problemer med det, annet en litt snurt i begynnelsen. nå står han å venter på å få på seg båndet før han går ut.

leker mye med han så han får holdt seg litt i aktivitet de gangene han ikke kan gå ute da. men det er jo verdt et forsøk å prøve, funker det, så er jo det veldig bra for alle parter.

[Perelandra]

Noen katter er en-persons eller få-persons og blir knyttet bare til den eller dem de eller de bor hos. Andre derimot blir fortrolige med hvem som helst og maler i vei samme hvem som gir kos. Din katt Aurora M, virker tydeligvis som en en-persons katt. Ut i fra det du har fortalt både i denne og andre tråder tror jeg det blir vanskelig for dere begge å skilles.

Du kjenner katten din best. Bare du kan tolke hennes språk fullt ut. Du vet hva hun mener og vil fortelle deg med sine lyder og kroppsspråk. Tror du nye eiere vil greie å tolke henne like godt som du gjør selv om de virkelig vil det beste for katten? Og tror du hun vil være like åpen i sin kommunikasjon mot nye mennesker?

I likhet med de andre som har skrevet her, mener jeg du skal beholde katten. Jeg tror det vil bli vondt for dere å skilles selv om det blir gjort i beste hensikt. Katter kan bli virkelig tett knyttet til mennesker, det vet jeg av egen erfaring

[Gjest badeand1]

Det er ikke meninga å være frekk. men siden du skriver at dere har et så sterkt bånd, så syns jeg det er litt slemt å bryte det. For pusens del. Hun skjønner jo ikke hvorfor du plutselig ikke vil ha henne lenger. Og hvis det går greit at hun bare er inne så trenger du vel ikke å gi henne bort?

[AnonymBruker]

Jeg ville prøvd å ha henne som innekatt med eller uten en kompis Hvis det ikke går ville jeg prøvd omplassering.

Jeg vet det er noen som synes omplassering er galt uansett, men vi måtte flytte til et sted hvor katten ikke kunne være ute (og det i tillegg strengt tatt ikke var lov med katt), og hadde mulighet til å omplassere ham til en som bodde i samme nabolag som vi hadde gjort - med ideelle forhold for katten. Ingen trafikk, jorder og skog å jakte i, etc. Katten vår har også vært knyttet til oss og ofte skeptisk til andre... men kanskje først og fremst selvstendig, av typen som tar seg noen døgn ute om sommeren osv. Jeg var skeptisk til å gi ham fra meg, og tenkte også at vi kunne anstrenge oss for å finne et sted det lot seg gjøre å ha ham her vi bor nå (ulemper: midlertidig, flytting flere ganger i området i løpet av få år - forvirret katt, svært få utleiere som godtar katt), men vi har sett at katten trives godt og har et nært forhold til ny eier. Samtidig som han helt tydelig kjenner igjen oss og er "glad" for å se oss. Det stikker litt da, jeg kunne tenke meg å få igjen pusen den dagen vi flytter til et permanent, kattevennlig sted, men han har det i hvert fall like bra med ny eier som han hadde med oss...

Uansett, jeg er sikker på at du vil kattens beste, og er i stand til å vurdere om hun trives eller ikke som innekatt.

[Auri]

HAdde jeg vært deg, ville jeg gitt pus et par uker og se hvordan hun tilpasser seg innekatttilværelsen. En kompis tror jeg er supert; jeg har to innekatter og ser hvor utrolig mye glede de har i hverandre, da er de aldri alene. Hvis hun er litt skeptisk mot andre katter, ville jeg valgt en så ung som mulig. Og samme kjønn.

Hvis hun etter noen uker virker stressa og utilpass for at hun ikke kommer ut, så bør du nok vurdere omplassering. Men hvis hun er så knyttet til deg som det virker som, så tror jeg det er et mindre traume for henne å miste utemulighet, enn å bli tatt fra deg. Hvertfall om hun får en venn også.

Jeg sier meg enig med deg at fem dager er for kort tid til å se om hun trives der eller ikke. Våre måtte bo hos svigers to uker forrige vinter, de har vært der tidligere på småbesøk. Selv etter to uker uten oss hadde de ikke roet seg totalt, de var ikke komfortable med svigermor og tilbragte mesteparten av tiden under sengen i rommet de bodde på.

Endret 10. desember 2011 av Pixie Plaid

[Auri]

En ting til, jeg tenker at å introdusere kompis bør gjøres snarest mulig. Jeg tror det kan fjerne litt av merkeligheten med å ikke få lov til å gå ut.

[Aurora M.]

Tusen takk for flere svar. Det hjelper på merker jeg.

Mortem: Jeg vet jo lite om at det går greit å ha henne inne ennå da. Det er minusgrader og snø ute, og hun står ennå ved døra. Husk at dette er en katt som UT har vært selve livet for, hvertfall vår/sommer/høst. Hun har vært ute 11-12 timer i døgnet. Det har vært ut, inn og spise litt, ut, inn og sove litt, ut.. Det er mulig det ikke kom klart nok fram i det første innlegget.

Jeg har så mange ganger sett den enorme gleden hun viser når hun er ute, og spør meg selv om jeg har rett i å ta dette fra henne for resten av hennes liv. Er ikke det slemmere.. Om hun nå kan bli glad i disse andre og få et liv på landet der hun kan være katt fullt ut hele sitt liv..

Men innlegget til Lille-pus vekket meg. Jeg skulle egentlig likt å vite mer om den pusen du omplasserte. Var det fordi han måtte være innepus i det nye hjemmet ditt at du gjorde det? Og hvordan var han overfor andre mennesker? Vennlig og imøtekommende, eller veldig tilbakeholden?

Det som er med pusina mi, er at hun er veldig "outgoing" og vennlig overfor andre mennesker. Hun lar seg klappe og kose med, og stryker seg rundt beina på de. F.eks når noen naboer slipper henne inn i oppgangen. Hun vil endatil på besøk til noen av de, men blir hun stengt inne der, får hun panikk (om det ikke er en spesiell hun kjenner veldig godt, og som vi begge har vært på besøk hos mange ganger. Men også der vil hun hjem igjen etter kort tid). Nå er jo ikke det noen uvanlig oppførsel i og for seg, men..

Hun er også vennlig og vil hilse på besøkende her hos meg, men om jeg går på et annet rom, følger hun etter i full fart. Dette forundrer alle som er her. Det er som om hun er redd jeg skal forlate henne.

Du husker rett Lille-pus. Det var hun som skulle flytte til et permanent hjem, men ikke taklet det særlig bra.

De aller, aller fleste rundt meg som driver med den type frivillig arbeid som jeg har gjort, har en helt annen holdning til dette enn meg, og jeg har nok hele tiden vært en "outsider" i så måte.

De gangene jeg har omplassert katter direkte fra meg (som oftest har jeg de "verste" tilfellene, som går videre herfra til lengre fosterhjemsopphold), så har jeg drevet nitidig arbeid for å finne rett eier til rett katt. Jeg har også satt ny eier grundig inn i kattens bakgrunn, personlighet og behov, for å sikre at det ikke ender i en ny omplassering.

Jeg har hele tiden vært av den oppfatning at katter knytter seg til eier i langt større grad enn det de fleste tror, og at det er traumatisk for dem å flytte når de først har knyttet bånd. Jeg får ofte høre at jeg menneskeliggjør kattene..

Mulig det er jeg som tar feil og det er de som har rett, det kan jeg jo ikke vite sikkert. Men hvis en snur litt rundt på det, så kan det jo være et moment at når en har 12-13 fosterhjemskatter til enhver tid med stadig nye katter ut og inn, så må de fleste tenke sånn for å makte å drive med det.. At det altså ikke er jeg som "menneskeliggjør" kattene, men at det er de som tillegger de egenskaper de ikke har, rett og slett for å gjøre det overkommelig for seg selv følelsesmessig.

Og likevel gråter og savner de fleste når en langtidsfosterhjemskatt flytter, og da er det jeg som får telefonene.. Og da tenker jeg at om de føler det sånn, de som har 12 katter igjen, hva må ikke katten føle, som har hatt en fostermor..

Vel, det var litt høyttenking fra meg. Det er ikke lett, for vi vil jo alltid overføre noe av følelsene våre til dyrene. Det gjelder jo for alle relasjoner, enten det er dyr eller folk.

[Gjest Lille-pus]

....slettet.....

Endret 12. desember 2011 av Lille-pus

[Aurora M.]

Kjære Lille-pus.. Tusen takk for at du ville gå inn i disse såre minnene for å hjelpe meg! Jeg har selv et vidåpent sår etter gamlepusen min der jeg tok et feil valg som jeg må leve med resten av livet, så jeg forstår deg så inderlig godt. Selv om vi gjorde det vi mente var riktig (og i mitt tilfelle det eneste jeg maktet) dengang, så er det i etterklokskapens lys så vondt så vondt..

Det gjorde meg klokere å lese at også vennen din var utadvendt og vennlig mot besøkende, men at han altså likevel hadde slik et spesielt bånd til deg. Uløselig var det nok..

Jeg vil lære av dine erfaringer og ikke gjøre samme feilen med Pusina mi, og kanskje (om jeg da gjør det rette) vil det da komme noe godt ut av det iallefall.

Vi får forsøke å trøste oss med at både gamlepusen min og vennen din har det godt sammen nå (det er min tro, hvor vanvittig det enn høres ut for mange) og at alle sorger er glemt for deres del. De er det vi som går og bærer på..

Jeg har tenkt mer på det med en venn til henne. I utgangspunktet tenker jeg jo at en kattunge er det sikreste valget med tanke på hennes personlighet. Men så er det det at man aldri vet hva slags personlighet den vil vokse opp til å bli (kanskje blir det en rastløs krabat som vil bære på et sterkt ønske om å få komme ut den og..) Jeg er jo også i utgangspunktet imot å gjøre en frisk, ung katt til innekatt et helt liv når den hadde hatt andre muligheter.

Jeg vurderer en hannkatt jeg har kjennskap til. Han er omlag 3 år gammel og etter sigende en vennlig og myk sjel. Hvor "bossete" han er, er jeg imidlertid litt usikker på. En ting er iallefall sikkert, den katten vil ikke ut mer. Han ble funnet på en søppelfylling, utmagret og halvt ihelfrosset med store frostskader. Han vil ha sofakrok, varme, mat og kos. Thats it! Han er imidlertid ikke leken av seg, og det vil kanskje bli litt tamt for Pusina mi. Hun er nemlig en kattunge i en voksen katts kropp.

Jeg er på det rene med at det kan ta tid før det blir klaff med en annen katt her, og at det mest sannsynlig må flere forsøk til, men du, for en fryd det ville ha vært om det ble full klaff på første forsøk!