Er intelligensen viktig i et forhold?

[Gjest Katten.]

None taken, Flair.

IQ er en artig sak. Det er enda mer artig å si at IQ = intelligens, men da er man inne på hva som defineres som intelligens. Skal romforståelse, evnen til å se mønster og puslespill-ferdigheter være intelligens?

I så fall er intelligens som veldig mye annet her i verden: man blir bedre i det, dess mer man gjør det. Dess fler IQ-tester en tar, dess bedre resultater blir det.

En kamerat av meg var livredd for at intelligensen hans var lavere enn normalt (don't ask), så han ble besatt av IQ-tester. Ettersom resultatene han fikk bare ble bedre og bedre, sluttet han å stole på dem og fortsatt sin paranoia. Det tok en fullstendig gjennomgang hos en psykolog før han gav slipp på det (viste seg forsåvidt at han var lynende intelligent, noe jeg aldri var i tvil om).

For all del, jeg har selv vært der TS. For en del år siden brukte jeg, mine venner og familie IQ-tester som konkurranse. Med et latterlig høyt konkurranseinstinkt, utviklet dette seg til hvem som f.eks. klarte å bli medlem av MENSA først.

På den tiden fikk jeg IQ-resultater på mellom 135 og 150, avhengig av testene. Samtidig var jeg på et av de mest ulykkelige punktene i mitt liv. Etter en stund, innså jeg at min higen etter å være smart, bli smartere samt utvikle min hjernekapasitet, overhodet ikke hjalp på livsgleden.

Jeg har tatt én IQ-test siden den gangen. Den lå på 120. Samtidig er jeg på et punkt i livet, hvor jeg aldri har vært mer lykkelig før. Kjæresten min er lynende intelligent, uten at jeg bryr meg om hvilket tall som blir satt på den intelligensen. Målet med å utrette noe intellektuelt stort, er byttet ut med å skape verdens beste familie - samt ta over verden.

But I digress. TS, bryr du deg om IQ, så vil det være viktig i forholdet ditt.

[Gjest Gjest]

For oss menn er intelligens mindre viktig. Faktisk en fordel, slik vi ser det, hvis hun ikke er så veldig intelligent. Slik at vi kan være beskytter og gentelman for henne.

der ser jeg ikke noe sammenheng

jeg holder opp døren for menn

[Havbris]

Jeg har tatt én IQ-test siden den gangen. Den lå på 120. Samtidig er jeg på et punkt i livet, hvor jeg aldri har vært mer lykkelig før. Kjæresten min er lynende intelligent, uten at jeg bryr meg om hvilket tall som blir satt på den intelligensen. Målet med å utrette noe intellektuelt stort, er byttet ut med å skape verdens beste familie - samt ta over verden.

But I digress. TS, bryr du deg om IQ, så vil det være viktig i forholdet ditt.

Jeg er enig med deg Katten. Hvis IQ er viktig for TS - så er det sikkert viktig i forholdet også. Jeg har levd såpass lenge at jeg vet at vi mennesker blir utfordret på mye som en høy IQ ikke nødvendigvis vil kunne løse. Derfor er det mange andre kvaliteter ved mennesker som tiltaler meg.

[Gjest Gjest]

der ser jeg ikke noe sammenheng

jeg holder opp døren for menn

Den dagen du får deg kjæreste vil du holde opp døren for henne først og fremst. Og hun vil se på deg som helten i sitt liv for det.

[I Grosny]

Med så høy IQ bør du vell klare å finne svaret selv?

Dette er en grov overvurering av mennesker med veldig høy IQ. Matematikkgenier har ofte en del huller i sin evne til å finne riktige løsninger. Kanskje fordi man må putte greier inn i hodet, for å få noe ut. Hvis hjernen prosseserer utilstrekelige fakta, så blir resultatet utilstrekkelig. De monsterintelligente drar kanskje kunnskaper fra forskjellige inntrykk over i hverandre, men hvis man velger feil grunnlag, eller mangler tilstrekkelig grunnlag, så blir ikke svaret godt.

Superintelligente løser veldig mange tenkeoppgaver veldig fort og presist, men de overser til tider vesentlige fakta, eller tenker ikke på dem i farten. Eller kanskje de mangler kjennskap.

Endret 4. desember 2011 av I Grosny

[I Grosny]

Jeg er ganske sikker på at mannen min vil skåre mye bedre enn meg på en IQ test - selv om jeg har en høyere akademisk skolering enn han. Jeg synes det er menneskelig håpløst å bruke ett tall og en eneste dimensjon til å beskrive menneskets intellektuelle kapasitet. Sannsynligvis finnes det flere typer intelligenser (les f. eks H. Gardner) - hvorav den logisk/matematiske kun er en av flere. Den alene gir ingen holdepunkter for at man vil kunne fungere godt i samfunn, familie og jobb - både sosialt og intellektuelt.

For meg er det viktig at mannen min og jeg er på nogenlunde samme "nivå" slik at vi begge kan utfordre hverandre på tanker og meninger.Vi kan mye om forskjellige ting. Kjemien oss i mellom er nok viktigere enn "tradisjonell" IQ.

Åndssnobberi gjennomskuer jeg ganske fort. Jeg liker å snakke med mennesker som har livserfaring, er nysgjerrige, lekende, har humor og som er engasjerte. Folk som bare kan snakke om det de kan mye om er ikke blant mine favoritter!

Når man kommer til logikk så har jeg sansen for Erasmus Montanus (ergo er mor Nille en sten), og slik har jeg nå kalkulert din mann´s Iq.

TS har trolig en Iq på 160, du ligger noe høyere, det blir vel ca 175, og mannen din over deg. Ergo har han 190.

Og apropos det med den prosenten, så er det fint å observere at gjennomsnittet av de som skriver i denne tråden ikke framstår mindre intelligente enn TS

Ergo er normal-IQ for denne trådens skribenter ca 160-170.

PS: Jeg advarer om at mine utregninger kan inneholde feil, fordi grunnlaget og metoden ikke er solid nok.

Endret 4. desember 2011 av I Grosny

[Gjest Nîn]

Er medlem av både Mensa, og Triple Nine Society, noe som vil si at jeg ligger i topp 1 % av befolkningen.

Å ha høy IQ er ikke det samme som å være smart. Jeg har møtt folk som har høy IQ men som er stokk dumme, i og med at de ikke kan snakke om forskjellige ting. Hjelper ikke at de kan være kjempeflinke i EN ting, når de ikke vet en døtt om noe annet.

Jeg har en IQ som ligger på rundt 150 deromkring, men ser ikke ned på folk av den grunn. Det er som regel andre grunner til at jeg for eksempel ikke fortsetter en samtale med folk.

Og, IQ-tester er det en drøss av. I en IQ-test kan man score 130- i en annen kan man score 160, i en annen igjen kan man score 90.

Personlig synes jeg hele dette med IQ er noe vås, fordi at det og det i IQ gir ingen som helst indikasjon på hvordan man er som menneske, annet enn at man kanskje klarer noen få ting bedre enn andre. Og, jobbtype har ingenting å si med hvor høy IQ'en er. Man kan treffe en tømrer med en IQ på 170, mens en professor kan ligge rundt 140. Jeg vet at det er folk som tror at med jobb så følger IQ'n- sorry, men det er tull.

[Havbris]

TS har trolig en Iq på 160, du ligger noe høyere, det blir vel ca 175, og mannen din over deg. Ergo har han 190.

PS: Jeg advarer om at mine utregninger kan inneholde feil, fordi grunnlaget og metoden ikke er solid nok.

Sånn cirka beregning går fint når det ikke er så viktig. :gjeiper: Tror nok du tok litt vel mye i her, Grosny.

[I Grosny]

Det er ikke spesifikasjonene på verktøyet som teller mest, men hvordan man bruker det.

[Sweet77]

Når det kommer til det å ha et balansert forhold til egen høy IQ, tror jeg alder og erfaring som oftest har mye å si. Skal prøve å gi et bilde:

Et av problemene for barn med høy IQ er at IQ handler om hjernekapasitet. Det gjør dem ikke mer kapable følelsesmessig, der er de på samme nivå som andre barn. Man reagerer likt på mobbing, utestengelse, ros etc. Men dette ser ikke samfunnet ut til å forstå. Man regner av en eller annen grunn med at et barn som kan lese ved tre års alder, automatisk reagerer som en voksen (litt satt på spissen) i sosiale sammenhenger også.

Men det gjør de ikke. Og som alle andre barn ser de verden med sine egne øyne: De tror at alle andre barn er som dem. Se nå for dere hva som skjer når disse barna begynner på skolen.

I skolesystemet i Norge er det så godt som ingen tilrettelegging for barn med høy IQ. Her kommer disse barna inn, og opplever:

1. Verdensbildet deres blir satt på prøve, de ser at de andre barna ikke skjønner "de enkleste ting", men skjønner ikke hvorfor.

2. Uten noen som helst forberedelse på dette vil de alltid sitte med "rett svar", og uten veiledning om hvordan dette virker inn "følelsesmessig" på de andre barna, vil de andre ofte føle seg "dumme" når de alltid blir overgått av den med høy IQ.

3. Dette liker ikke de andre barna særlig godt, og svarer med "utestengelse" og selvhevdelse overfor den som har høy IQ. Som i sin tur gjør barnet med høy IQ lei seg og deprimert, som andre barn.

4. Den utestengelsen fra sosiale sammenhenger og interaksjon med andre barn som følger, tvinger barnet med høy IQ til å finne måter å bevare selvfølelsen på. For et barn greier seg ikke lenge psykisk når det må se andre ha det gøy og være sammen, mens det selv er utelukket. Da tyr det til sin egen styrke, som er intelligensen. Og det er det som bærer det gjennom alle disse årene, som en trøst.

5. På denne måten har barnet i voksen alder kommet dit at IQ har blitt en overdimensjonert verdi. Det som avgjør hva man er verd. Mens relasjonsutvikling - vel, det er noe de i motsetning til andre ikke har deltatt nok i til å bli så sikre som de skulle vært.

Ok, dette er kanskje et forenklet bilde, og satt på spissen, og passer i alle tilfeller. Men jeg tror veldig mange vil kjenne seg igjen i det. Og jeg tror alder, eller tid bak seg som voksen, vil ha en del å si, i forhold til både å bli sikker på seg selv og den egentlige betydningen av intelligens i mellommenneskelige relasjoner og forhold. Tatt i betraktning sin bakgrunn kan det ofte være vanskelig å "gi slipp på" den betydningen intelligens har, men er man bevisst på disse prosessene vil man både kunne jobbe seg gjennom det og komme ut av det på en bra måte.

[Surriball]

Hei!

"Er intelligensen viktig i et forhold?"

Jeg, personlig, har visse problemer med dette. Er medlem av både Mensa, og Triple Nine Society, noe som vil si at jeg ligger i topp 1 % av befolkningen. Har i tidligere forhold mislyktes, ettersom jeg ikke føler meg tilfredsstilt intellektuelt.

Teoretisk sett er sannsynligheten for at jeg møter en partner med samme IQ, tilfeldig, 1-1000.

Hvis noen opplever det samme, ville jeg satt pris på respons.

Intelligensen er viktig i et forhold på den måten at man har en god samtalepartner som forstår dine tankerekker, valg og verdier. Intelligens kan for så vidt gi seg utslag i forskjellige disipliner, noe som gjør at noen er flinke til matematikk, andre har høy EQ, noen er kreative og ser sammenhenger andre ikke ser, noen er veldig musikalske og noen er veldig flinke i språk. Og noen er "allroundere" som er flinke til det meste.

Intelligens handler heller ikke om bare å være flink, men jeg tror det har med hvor lett man tar ting og hvordan man løser ulike problemer man støter på.

I et forhold tror jeg man bør være på noenlunde samme nivå for at man skal kunne kommunisere godt, forstå hverandre på en god måte. Hvis partneren min hadde overgått meg i ALT og ofte snakket over hodet på meg hadde jeg blitt frustrert. Samtidig hadde jeg blitt frustrert hvis partneren min ikke hadde hengt med på ting jeg snakket om, forstått interessen for det osv.

Men at du er så smart burde ikke være noe problem. Du må bare finne en måte å kommunisere med folk som har mindre IQ enn deg, og ikke gjøre det til måten du identifiserer deg på. Gå på universitetet, der vrimler det av intelligente folk, selv om de fleste ikke er medlem av Mensa. Men hold deg i et miljø hvor det er lov å være intelligent og folk ikke støter deg ut av den grunn, så skal du nok finne noen.

[AnonymBruker]

Jeg har en IQ på 110, ikke spesielt høyt, men jeg blir ansett som både klok og intelligent av både lærere, venner og familie. Gode karakterer på skolen, og har passet godt sammen med de intelligente kjærestene jeg har hatt, og aldri følt noen forskjell på intellektet mellom oss. Ser ikke på IQ som et barometer for noe som helst, egentlig, annet enn at man er slik og slik til å løse oppgaver som IQ-testene har å by på.

[AnonymBruker]

Støtter det flair sier, IQ kan ha mye å si for oppveksten og oppveksten har mye å si for det voksne liv. Når du er 8 år gammel med ordforrådet til en 16 åring vil du gjerne bruke ord som de andre barna rundt det ikke en gang forstår hva betyr. Dette fører i sin tur gjerne til at du blir isolert eller isolerer deg fra andre barn noe som slår negativt ut på den emosjonelle utviklingen og forsterker problemet.

For min del så har jeg flere pulevenner, flotte jenter som jeg gjør ting sammen med og nyter å være med. Men jeg har ingen planer om å bli verken monogam eller far noensinne, jeg liker best denne typen flytende forhold som ikke er så altfor seriøse og gir meg muligheten til å fokusere på andre områder.

[ssecret]

Hva i all verden har sosial intelligens med IQ å gjøre? Man blir da ikke flinkere til å løse hverdagslige problemer ved å gjøre det bra på IQ tester? Det finnes mange "genier" som sliter med de mest hverdagslige ting, og som er totalt klønete i sosiale settinger.

Nei, det er nok kjemi (tiltrekning) og personlighet som er det viktigste i et forhold. Man kan ha ulikt kunnskapsnivå og ulike interessefelt, men store forskjeller i temperament og sexlyst er langt vanskeligere å ignorere. Hvis man ikke føler at man utfyller hverandre, eller føler at man ikke har et felles prosjekt, så hjelper det ikke at man er flink til å løse en tallrekke. Det sier seg selv.

Sa jeg at IQ hadde noe med sosial intelligens å gjøre? IQ-tester måler ikke sosial intelligens nei.

Smarte personer vil lettere kunne løse oppgaver jo. Jeg sier ikke at mindre smarte personer ikke kan løse problemene sine, men de vil kanskje ikke bli løst på en like effektiv og praktisk måte. Kanksje jeg skulle presisert det, men jeg tar jo ikke utgangspunkt i klønete genier med sosial angst som sitter inne og løser matteoppgaver hele dagen. Jeg snakker om generelt smarte mennesker i forhold til generelt mindre smarte mennesker - altså, jeg tar utgangspunkt i allmennheten, ikke einsteiner.

Kjemi er viktig, men folk har en tendens til å få kjemi med hverandre hvis de har sånn cirka tilsvarende kunnskapsnivå.

Jeg har nettopp hatt om dette i psykologi og synes det er utrolig spennende

Edit: foressten TS, jeg synes ikke du skal lete etter høy IQ før du bestemmer deg om du er tiltrukket av personen eller ikke. Det vanligste er at dere mest sannsynlig ikke ligger veldig langt i fra hverandre hvis dere først har blitt forelsket Hvis ikke... ja da får du bare se hvordan det funker!

Endret 4. desember 2011 av ssecret

[Lumpelure]

En ting er helt sikkert - evnenivået på KS er ikke over snitt

[AnonymBruker]

Jeg har en IQ på 110, ikke spesielt høyt, men jeg blir ansett som både klok og intelligent av både lærere, venner og familie. Gode karakterer på skolen, og har passet godt sammen med de intelligente kjærestene jeg har hatt, og aldri følt noen forskjell på intellektet mellom oss. Ser ikke på IQ som et barometer for noe som helst, egentlig, annet enn at man er slik og slik til å løse oppgaver som IQ-testene har å by på.

Du er veldig heldig som har en IQ på 110. Siden dette vil bety at du er litt smartere enn gjennomsnittet men ikke så mye at du ikke passer inn. Og at du vil løse skoleoppgaver litt raskere og lettere enn de andre i klassen din, men ikke så raskt at du kjeder livet av deg på skolen.

Men det du bør huske på er at du er en normalt smart normal person. Du er kansje 1 av 10 som tenker ca så raskt som deg selv, men bortimot 80-90% av befolkningen ligger på samme nivå som deg selv +- 10 poeng. (prosentene er tatt ut av løse luften i denne seksjonen men bare les videre så skjønner du poenget, prosentene under er mye mer nøyaktige)

Men, når du kommer opp i 131 i IQ (minstekrav MENSA), så vil bare 1 av 50 ha lik IQ som deg selv eller høyere. Scorer du 140 (minstekrav Triple Nine) så er det 1 av 100 som har lik IQ som deg selv eller høyere. Og hvis du da regner de med +- 10 poeng fra deg selv så har du da kun 1 av 50 som har en liknende IQ som deg selv.

Så du passer da intelektuelt sett godt i sammen med 40-45 av 50 mennesker, uavhengig av interesser og liknende.

En med 140 i IQ passer intelektuelt sett godt i sammen med 1 av 50 mennesker.

[Ethereal]

Jeg tror ikke en IQ-score er den beste indikatoren på om to mennesker passer sammen. Det er nok viktigere om man har de samme interessene og kan diskutere dem. Det hjelper fint lite å om begge parter har 145 i IQ-score, men er opptatt av helt forskjellige ting og overhodet ikke interessert i hva den andre holder på med.

Hvis man deler interesser vil man også snakke om det, og finne det partneren har å si interessant. Som en annen her sa så er det ikke så greit om den ene vil diskutere de store spørsmål i livet, mens den andre vil snakke om Paradise Hotel. Men det har jo ikke noe med IQ å gjøre - det har med INTERESSER å gjøre

Endret 4. desember 2011 av Ethereal

[Gjest Katten.]

Jeg er faktisk utrolig takknemlig for at jeg kan prate med mennesker, uansett hvor på IQ-skalaen de befinner seg.

Det slår meg som intet mindre enn en dum ting å gå rundt omkring å tenke på hvor smart en selv er.

[ssecret]

Det slår meg som intet mindre enn en dum ting å gå rundt omkring å tenke på hvor smart en selv er.

Enig i den!

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk utrolig takknemlig for at jeg kan prate med mennesker, uansett hvor på IQ-skalaen de befinner seg.

Det slår meg som intet mindre enn en dum ting å gå rundt omkring å tenke på hvor smart en selv er.

For ett par år siden startet jeg på VG3 studiespesialiserende. Jeg kom en uke for sent til skolen på grunn av sommerjobben min. Satte meg ned i klasserommet og fulgte med i timen men hadde ikke fått utdelt bøker, alle de andre i klassen satt med bøkene sine fremfor seg og hadde hatt noen skoletimer allerede.

Læreren spør ett spørsmål, jeg rekker opp hånden og svarer.

Læreren spør ett spørsmål til, jeg venter litt, ingen andre svarer så da svarer jeg.

Sånn fortsetter det, jeg svarer andre holder kjeft. Og jeg svarer på så og si alle spørsmålene! Jeg har ikke bøkene, jeg har ikke lest dette men det er jo helt logisk hva svaret er!

Læreren stiller ett spørsmål, det går ett par minutter. Læreren har prøvd ett par personer men nei, ingen kan svaret. Jeg sitter der og vet svaret, men siden jeg har svart på så og si alt gang på gang på gang på gang på gang på gang. Så vil jeg egentlig ikke svare mer, jeg vil ikke være den eneste som svarer hele tiden. Og jeg blir nesten forbanna på hvor lite de andre forstår, hvor lite de kan om temaene!

Men nei, ingen kan svaret så nok en gang strekker jeg opp hånden min motvillig. Svarer og har rett.

Etter en uke, sluttet jeg på skolen.

Det er nesten på det nivået at om ånden i lampen gav med bare ett ønske. Så ville jeg ha ønsket at jeg var like dum som alle andre.