Er intelligensen viktig i et forhold?

[AnonymBruker]

Hei!

"Er intelligensen viktig i et forhold?"

Jeg, personlig, har visse problemer med dette. Er medlem av både Mensa, og Triple Nine Society, noe som vil si at jeg ligger i topp 1 % av befolkningen. Har i tidligere forhold mislyktes, ettersom jeg ikke føler meg tilfredsstilt intellektuelt.

Teoretisk sett er sannsynligheten for at jeg møter en partner med samme IQ, tilfeldig, 1-1000.

Hvis noen opplever det samme, ville jeg satt pris på respons.

[Genesis]

Hei!

"Er intelligensen viktig i et forhold?"

Jeg, personlig, har visse problemer med dette. Er medlem av både Mensa, og Triple Nine Society, noe som vil si at jeg ligger i topp 1 % av befolkningen. Har i tidligere forhold mislyktes, ettersom jeg ikke føler meg tilfredsstilt intellektuelt.

Teoretisk sett er sannsynligheten for at jeg møter en partner med samme IQ, tilfeldig, 1-1000.

Hvis noen opplever det samme, ville jeg satt pris på respons.

Det er en fordel å være på ca. samme intellektuelle nivå i et forhold. Det er hvertfall min erfaring.

Litt kjedelig når man helst vil diskutere de store spørsmålene, og motparten er mest opptatt av hvem som røyk ut på paradise hotel og sladder om kongefamilien!

[Gjest D_flatmajor]

Jeg er av den oppfatning at IQ i seg selv kun kan ses på som en del av et større helhetsbilde, at intelligens har utrolig mange definisjoner, og at mål på intelligens er upresise. (i større eller mindre grad). Intelligens har også blitt et "hverdagsbegrep", som sikkert gjør at mange vil svare ut fra egne definisjoner på spørsmålet ditt.

Men ja, jeg vil si at intelligens (som i begrepet) er viktig for meg i et forhold. Jeg vil også si at dette isolert sett (som estimert ved en IQ-test) ikke trenger å si noe om en person-annet enn nettopp målt intelligens. Dermed vil jeg ikke isolere IQ til å avgjøre hvorvidt et forhold vil fungere eller ikke for min del, iallefall.

Dessuten er jeg av den oppfatning at en hel rekke andre ting enn intelligens påvirker hvem vi er/hvem vi har blitt.

Endret 4. desember 2011 av D_flatmajor

[Frk Johansen]

Man bør i allefall være på samme nivå, dette gjelder også en form for interesser, en får med seg nyheter og kan prate med kolleger, venner etc om nyhetsbildet, mens den andre bare leser bilblader eller sladrepresse, det hadde ikke funket for meg!

[AnonymBruker]

Hvis man sliter med å finne noen som tilfredsstiller en 100% intellektuelt så får man prøve å stimulere hjernen sin på andre måter da?

Jeg er sikkert ikke noe særlig smart, men jeg har endel interesser som nok sees på som smarte i forhold til det samboeren min holder på med. Frustrerende at han ikke forstår noe særlig av det jeg snakker om, men så liker jeg å tenke mer enn å snakke også. Så det går fint.

[Gjest Gjest]

hoper ikke det

er sikker på at jeg har en høy sanse intelligens

om noen er mindre smartere en deg og ikke klare ha en samtale på dit nivå så kommer det sortsett av mangel på kunnskap og ikke intelligens

når det kommer til intreser er det en fordel at personen deler noen av intresene dine eller rett og slet er åpen til nye ting

[ladamafia]

Høye IQ tall gjør at man slipper inn i klubber for "smarte" folk, men å påstå at samme IQ/intelligens på noen måte skal være den gyldne nøkkelen til lykke, må være toppen av dumskap.

[AnonymBruker]

Hei!

"Er intelligensen viktig i et forhold?"

Jeg, personlig, har visse problemer med dette. Er medlem av både Mensa, og Triple Nine Society, noe som vil si at jeg ligger i topp 1 % av befolkningen. Har i tidligere forhold mislyktes, ettersom jeg ikke føler meg tilfredsstilt intellektuelt.

Teoretisk sett er sannsynligheten for at jeg møter en partner med samme IQ, tilfeldig, 1-1000.

Hvis noen opplever det samme, ville jeg satt pris på respons.

Hvis du er topp 1% av befolkningen, er det ikke sannsynligheten for å treffe noen andre i samme sjiktet da 1:100?

Hvordan er folk som er medlem av Mensa og Triple Nine Society annerledes enn det gemene hop? Hvilke fordeler er det ved å melde seg inn i slike klubber?

[AnonymBruker]

Man er vel kanskje for smart for sitt eget beste om man forventer en partner som har like høy IQ for å kunne ha et godt forhold.

[Gjest Gjest]

iq test som forvandlet seg til ondskap

[Lumpelure]

Evne til refleksjon, samfunnsengasjement, empatisk evne, utdannelse, nyskjerrighet, ressoneringsevne, emosjonell og relasjonell reguleringsevne er alle viktige for meg. Noen av disse korrelerer med iq (som forøvrig indikerer visse typer intelligens men på ingen måte er definisjonen på intelligens).

Dessverre skjer det ting i ytterpunktene av normalitetskurven - et sted mellom to og tre standaravik i BEGGE retninger er ikke nødvendigvis heldig. Så en mann mellom et og to SD over snitt er ideelt - evt høyere opp men da med trygghet nok til å ikke ha behov for å bevise det - for da er det somregel ugler i mosen.

[Gjest imli]

Det er en fordel å være på ca. samme intellektuelle nivå i et forhold. Det er hvertfall min erfaring.

Litt kjedelig når man helst vil diskutere de store spørsmålene, og motparten er mest opptatt av hvem som røyk ut på paradise hotel og sladder om kongefamilien!

Eg er einig i at ein bør vera interessert i mykje av dei same tinga. Men eg trur at om ein ynskjer å diskutere "de store spørsmålene eller hvem som røyk ut på paradise hotell" har minst like mykje å gjere med sosiokulturell bakgrunn/status enn intelligens. Det er ikkje slik at alle som les Se&Hør og ser Paradise Hotel er stokk dumme, og alle som likar å diskutere verdensproblemene er så innmari smarte. Ein viss tendens kan det nok vera, men å dømme andre menneskers intelligens ut i frå kva slags intellektuell stimuli dei (trur dei) treng i kvardagen, tydar på ei ovanfrå og ned-haldning. Når ein heile livet har fått forma preferansene sine på ein slik måte at ein likar aktivitetar som krev liten intellektuell trening, er det lett å halde fram i same spor. Det er ganske naivt å tru at påverkning frå familie, vener og samfunn generelt ikkje spelar nokon rolle her.

[Gjesten]

Eg er einig i at ein bør vera interessert i mykje av dei same tinga. Men eg trur at om ein ynskjer å diskutere "de store spørsmålene eller hvem som røyk ut på paradise hotell" har minst like mykje å gjere med sosiokulturell bakgrunn/status enn intelligens. Det er ikkje slik at alle som les Se&Hør og ser Paradise Hotel er stokk dumme, og alle som likar å diskutere verdensproblemene er så innmari smarte. Ein viss tendens kan det nok vera, men å dømme andre menneskers intelligens ut i frå kva slags intellektuell stimuli dei (trur dei) treng i kvardagen, tydar på ei ovanfrå og ned-haldning. Når ein heile livet har fått forma preferansene sine på ein slik måte at ein likar aktivitetar som krev liten intellektuell trening, er det lett å halde fram i same spor. Det er ganske naivt å tru at påverkning frå familie, vener og samfunn generelt ikkje spelar nokon rolle her.

Tidenes innlegg

[Gjest MorAase]

Jeg liker mennesker som er smartere en meg på noe, og at jeg er smartere en dem på andre ting. Sammen er vi da dynamitt!

[Gjest imli]

Tidenes innlegg

Takk Flott fleire ser det same.

Kjenner eg er lei av at folk trur mennesker som driv med såkalla "lavstatusaktivitetar" er dumme. Blir jo nærmast kulturrelativisme. Når folk fortel deg at du er dum, då blir du det.

[Gjest Cuntzilla]

Jeg synes intelligens er veldig viktig, man må være på rundt samme nivå.

Men akkurat IQ-målinger av typen Mensa gjør er ikke det viktigste å score på, jeg hadde ikke blitt sammen med en Hans Olav Lahlum som er kongen i sjakk men taperen på fest (satt på spissen). Å løse verdensproblemer er vel forøvrig heller ikke det første som det øverste 1% sjiktet av intelligensiaen vil være merkbart mye bedre til enn de som har "normalt høy" IQ og liker å følge med i avisene og lese bøker.

Lynende intelligente folk har forresten også en hel del "lavkulturelle" interesser, de kan nemlig være litt avant garde og subversive fordi de er så utrolig trygge på sin egen intelligens. Det er streberne som MÅ være åndssnobber og ta avstand fra sladreblekker etc. Det er greit å ikke være spesielt interessert i Paradise Hotel, men blant de som ikke bryr seg særlig om programmet så finner du alltid den sterkeste motviljen blant de dummeste.

[makkapakka]

Jeg syns sosiale antenner er viktigere.

[Gjest imli]

Jeg synes intelligens er veldig viktig, man må være på rundt samme nivå.

Men akkurat IQ-målinger av typen Mensa gjør er ikke det viktigste å score på, jeg hadde ikke blitt sammen med en Hans Olav Lahlum som er kongen i sjakk men taperen på fest (satt på spissen). Å løse verdensproblemer er vel forøvrig heller ikke det første som det øverste 1% sjiktet av intelligensiaen vil være merkbart mye bedre til enn de som har "normalt høy" IQ og liker å følge med i avisene og lese bøker.

Lynende intelligente folk har forresten også en hel del "lavkulturelle" interesser, de kan nemlig være litt avant garde og subversive fordi de er så utrolig trygge på sin egen intelligens. Det er streberne som MÅ være åndssnobber og ta avstand fra sladreblekker etc. Det er greit å ikke være spesielt interessert i Paradise Hotel, men blant de som ikke bryr seg særlig om programmet så finner du alltid den sterkeste motviljen blant de dummeste.

Nettopp - folk som er redde for å bli oppfatta som dumme kan ikkje vera mykje trygge på eigen intelligens. Og kanskje ikkje spesielt intelligente heller?

[ssecret]

Intelligensen er viktig når det kommer til problemløsning. Det sier seg selv at to personer med veldig ulik IQ vil da ha en rekke utfordringer foran seg hvis de skal være i et romantisk forhold.

En person med høy IQ vil kunne løse alle hverdagslige og store hindringer på en praktisk og effektiv måte, mens en person med lav IQ vil ikke få til det like lett.

Er det ikke spesielle steder/miljøer du kan oppsøke hvor sjansen for å møte en likesinnet er større enn vanlig?

[Anglofil]

Eg er einig i at ein bør vera interessert i mykje av dei same tinga. Men eg trur at om ein ynskjer å diskutere "de store spørsmålene eller hvem som røyk ut på paradise hotell" har minst like mykje å gjere med sosiokulturell bakgrunn/status enn intelligens. Det er ikkje slik at alle som les Se&Hør og ser Paradise Hotel er stokk dumme, og alle som likar å diskutere verdensproblemene er så innmari smarte. Ein viss tendens kan det nok vera, men å dømme andre menneskers intelligens ut i frå kva slags intellektuell stimuli dei (trur dei) treng i kvardagen, tydar på ei ovanfrå og ned-haldning. Når ein heile livet har fått forma preferansene sine på ein slik måte at ein likar aktivitetar som krev liten intellektuell trening, er det lett å halde fram i same spor. Det er ganske naivt å tru at påverkning frå familie, vener og samfunn generelt ikkje spelar nokon rolle her.

Jeg må si meg enig. Og det trenger jo ikke å være noen motsetning her. Jeg opplever at jo mer jeg studerer, jo mer akademisk jeg blir, jo større blir også behovet for ja, ren sladder og vås. Jeg elsker å diskutere politikk, samtidig så elsker jeg også å se på det andre vil kalle hjernedøde programmer på TLC. Jeg trenger ulik stimuli, men det må være en kombinasjon for min del. Jeg hadde aldri orket et liv hvor jeg kun så på TLC, og jeg hadde aldri orket et liv hvor jeg kun diskuterte politikk eller leste pensumlitteratur.

Mvh Yvonne