Okey, nå må jeg fortelle det.

[AnonymBruker]

Ja noe er definitivt ikke rett! Jeg er glad i han også altså, men innsett at jeg ikke elsker han. Men nå elsker visst han meg sier han. Hva i all verden skal jeg gjøre nå da? Her om dagen fortalte jeg han at jeg ikke kunne ha noe slags "forhold" til en mann som er opptatt, da sa han at vi burde legge det dødt, og gav meg en litt kald skulder. Så kom han og mente vi missforstod hverandre, men den "bli kjent" greia, og mente han ville bli kjent på skikkelig vis før han viste noe mer, og trodde jeg trodde han mente bli kjent = sex. Men nå elsker han meg tydeligvis. Huff, nå angrer jeg skikkelig på at jeg fortalte om følelsene mine. SÅ rådvill har jeg aldri vært før i hele mitt liv.

Hadde vi bare hatt muligheten til å faktisk bli kjent, kunne jeg nok fort gjengjeldt det like sterkt, men jeg er ikke der enda merker jeg.

[Tropic]

Si til han i klartekst "Så lenge du har dame kan ikke vi 'bli bedre kjent', flørte, dra på date ol. Så lenge du har dame kan jo bare være kollegaer. At du har dame betyr for meg at jeg må komme meg over deg"

Virker som han vil ha deg i tillfelle eller enda verre, i tillegg til hun andre, ikke bra!

[AnonymBruker]

Si til han i klartekst "Så lenge du har dame kan ikke vi 'bli bedre kjent', flørte, dra på date ol. Så lenge du har dame kan jo bare være kollegaer. At du har dame betyr for meg at jeg må komme meg over deg"

Virker som han vil ha deg i tillfelle eller enda verre, i tillegg til hun andre, ikke bra!

Er dette jeg er redd for også. Samtidig virker han veldig rådvill og forvirra selv også. Har intrykk av at de er mer venner enn kjærester, og han blir nesten på gråten når han snakker om hvor glad han er i meg. Jeg har sagt dette til han tidligere, så han er jo klar over at jeg ikke går over noen grenser med han. Det er kanskje ikke så greit for han heller, slik jeg oppfatter han. Hadde han bare vært singel!! Da hadde vi nok vært et par for lenge siden.

(Glemmer å skrive ts enkelte ganger ser jeg, men er vel ikke så vanskelig å se de svarene jeg skriver )

[AnonymBruker]

Er dette jeg er redd for også. Samtidig virker han veldig rådvill og forvirra selv også. Har intrykk av at de er mer venner enn kjærester, og han blir nesten på gråten når han snakker om hvor glad han er i meg. Jeg har sagt dette til han tidligere, så han er jo klar over at jeg ikke går over noen grenser med han. Det er kanskje ikke så greit for han heller, slik jeg oppfatter han. Hadde han bare vært singel!! Da hadde vi nok vært et par for lenge siden.

(Glemmer å skrive ts enkelte ganger ser jeg, men er vel ikke så vanskelig å se de svarene jeg skriver )

Bare vær forsiktig så han ikke går og det blir en forpliktelse for deg å være sammen med ham fordi han gikk for deg. Han må jo avklare uavhengig av sine påståtte følelser for deg om han skal ut av forholdet han er i. Du vil i k k e stå ansvarlig for at han skal ha kjæreste, tror det vil være en stor turn-off for deg.

Ellers lykke til

[AnonymBruker]

Bare vær forsiktig så han ikke går og det blir en forpliktelse for deg å være sammen med ham fordi han gikk for deg. Han må jo avklare uavhengig av sine påståtte følelser for deg om han skal ut av forholdet han er i. Du vil i k k e stå ansvarlig for at han skal ha kjæreste, tror det vil være en stor turn-off for deg.

Ellers lykke til

Tror nok ikke det vil skje, så lenge vi ikke vil få muligheten til å bli kjent FØRST. Som nevnt, så vil han jo ikke forlate samboeren før vi har blitt det. Dette ble jammen snålt. Merker jeg blir mer og mer usikker på hva jeg egentlig føler. Forelsket ja, men kjenner jeg holder mye tilbake nå. Regner med jeg finner utav mer over helgen når jeg kan snakke litt med han igjen. Bare han ikke er sinna for at jeg ikke sa "elsker deg" tilbake nå da.

[kaprifolen]

Hvordan kan dere elske hverandre, og fortsatt ha behov for å bli "bedre kjent"?

Misforstå meg rett; jeg kan tro på kjærlighet ved første blikk, men det som kjennetegner det for meg, er jo nettopp at man da føler at man kjenner hverandre inn og ut fra begynnelsen av!

[Gjest Samme situasjon]

Jeg er kvinne , 32 år, i akkurat samme situasjon. Har en kollega,

med samboer på 10.året og en gutt på 7 år, som har siklet på meg

siden jeg begynte å jobbe der for 2 år siden. Jeg har aldri vært

tiltrukket av ham, men han han har en artig personlighet og

vi ler mye sammen. Det er rart med det, men når man omgås en person

over tid kan følelser oppstå. Og det har det såvidt begynt å gjøre

for mitt vedkommende. Men jeg har aldri sagt noe, og det har aldri

skjedd noe (noe det hadde gjort om han fikk viljen sin, det har ikke

skortet på tilbud om å gå ut og ta en øl, komme hjem til

meg og fikse ditt og datt, osv). Kort historie: Jeg har nå en del livserfaring

etterhvert, og har "testet" ham litt, og det står klart for meg at

a) han kommer aldri til å gå fra samboeren, selv om de ikke har ligget

sammen på åresvis og kun deler husleie, iflg ham

b) han har null ryggrad som skylder på sønnen for å ikke tørre å gå

c) han faller i kategoren "vil ha hjelp til å komme seg ut av forholdet

og en garanti om å komme rett i armene på en annen kvinne + selvsagt

retrettmulighet hvis han angrer + at dette skal holdes skjult for

omverdenen mens prosessen pågår.

DEt er så PATETISK og FEIGT, du vil jo ikke ha en sånn

mann som far til barna dine.

Etter at dette sto klart for meg, mistet jeg respektne for han

som venn også. Siden vi jobber sammen, har jeg ikke lagt noe drama

av det, men han har selvfælgelig merket at han ikke er inne i varmen lenger.

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne , 32 år, i akkurat samme situasjon. Har en kollega,

med samboer på 10.året og en gutt på 7 år, som har siklet på meg

siden jeg begynte å jobbe der for 2 år siden. Jeg har aldri vært

tiltrukket av ham, men han han har en artig personlighet og

vi ler mye sammen. Det er rart med det, men når man omgås en person

over tid kan følelser oppstå. Og det har det såvidt begynt å gjøre

for mitt vedkommende. Men jeg har aldri sagt noe, og det har aldri

skjedd noe (noe det hadde gjort om han fikk viljen sin, det har ikke

skortet på tilbud om å gå ut og ta en øl, komme hjem til

meg og fikse ditt og datt, osv). Kort historie: Jeg har nå en del livserfaring

etterhvert, og har "testet" ham litt, og det står klart for meg at

a) han kommer aldri til å gå fra samboeren, selv om de ikke har ligget

sammen på åresvis og kun deler husleie, iflg ham

b) han har null ryggrad som skylder på sønnen for å ikke tørre å gå

c) han faller i kategoren "vil ha hjelp til å komme seg ut av forholdet

og en garanti om å komme rett i armene på en annen kvinne + selvsagt

retrettmulighet hvis han angrer + at dette skal holdes skjult for

omverdenen mens prosessen pågår.

DEt er så PATETISK og FEIGT, du vil jo ikke ha en sånn

mann som far til barna dine.

Etter at dette sto klart for meg, mistet jeg respektne for han

som venn også. Siden vi jobber sammen, har jeg ikke lagt noe drama

av det, men han har selvfælgelig merket at han ikke er inne i varmen lenger.

Ikke sant. Jeg begynner å se det selv også nå. Har sagt fra flere ganger at jeg ikke har noen planer om å være elskerinnen hans. Han lurer på om jeg vil vente på han, til han får bestemt seg og ta et valg. Og nei, det er jeg ikke villig til. Dette ble jammen værre en jeg så for meg, og neste gang skal jeg tenke meg om to ganger før jeg sier og gjør noe sånnt igjen!

[smilo]

Har du klart å holde deg unna?