Er det slitsomt å ha barn?

[Brunhilde]

Enig med dette. Man skal dessuten aldri råde andre til å ta en så viktig avgjørelse basert kun på sin egen personlige erfaring. Svært egosistisk.

Jeg vurderte et kort øyeblikk å ta abort da jeg gikk gravid. Heldigvis slo jeg tanken ifra meg. Jeg begynner å gråte bare av tanken på at jeg ikke skulle hatt sønnen min her nå. Han er mitt alt, og jeg kan bli tusen ganger mer sliten! Det er verdt det, alt sammen.

Her er jeg helt enig med HunterLady. Det som var riktig for meg i forhold til å fullføre et uplanlagt svangerskap vil ikke nødvendigvis være riktig for andre, verken den ene eller den andre veien.

Jeg syns det er modig av Libertina å sette ord på følelsene sine og fortelle at hun ikke opplever livet som (alene)mamma som positivt. Jeg forstår henne, selv om jeg aldri opplevde det på samme måten. Jeg hadde avlastning fra familie og venner, noe som var gull verd når barnefaren ikke stilte opp.

Jeg var selvfølgelig sliten, men jeg var også veldig bevisst på at det å få barn alene var et valg jeg tok da jeg valgte å ikke ta abort, derfor har det å måtte endre livsstil aldri føltes som et offer.

Nå er barnet mitt voksent og klarer seg selv, og når jeg tenker tilbake på de årene som har gått så tenker jeg at det å få barn er en av de tingene i livet jeg aldri har angret på. Det har gitt så uendelig mange flere gleder enn sorger. Gjør det meg til en bedre mor enn Libertina? Nei, ikke i det hele tatt. Jeg var bare mer heldig med valget jeg gjorde den gangen!

Jeg syns du er tøff, Libertina, og jeg tror du er en mye bedre mor enn mange av de som kun skriver for å fordømme deg. Hvilke verdier gir de sine barn?

[Saleried]

Enig med dette. Man skal dessuten aldri råde andre til å ta en så viktig avgjørelse basert kun på sin egen personlige erfaring. Svært egosistisk.

Jeg vurderte et kort øyeblikk å ta abort da jeg gikk gravid. Heldigvis slo jeg tanken ifra meg. Jeg begynner å gråte bare av tanken på at jeg ikke skulle hatt sønnen min her nå. Han er mitt alt, og jeg kan bli tusen ganger mer sliten! Det er verdt det, alt sammen.

Man skal heller aldri råde noen til å lage et barn basert på sin egen erfaring med småbarn. Det er svært egoistisk. Faktisk er det hakket mer egoistisk enn å råde til abort, ettersom et uskyldig menneske da vil bli skapt med viten og vilje, og bare må finne seg i å leve det livet vedkommende kvinne kan tilby, som konsekvens av at hun følger alle råd om å ikke abortere: "Det er jo så fint med barn!" Tenk litt på hvordan barnet vil klare seg og trives med livet i voksen alder også. Jeg har, som en konsekvens av at jeg ble helt alene med barnet, neppe stort å avse økonomisk når barnet mitt blir en ung voksen. Barnet mitt vil derfor måtte jobbe ved siden av studiene, og vil sannsynligvis slite stort med å komme inn på boligmarkedet. Det er mitt valg som har skapt den situasjonen for ham.

Når man aborterer dreper man ikke et barn. Man stanser bare utviklingen av noe som kan bli enda et menneske.

Og om man ikke blir gravid igjen: hva er problemet? Er det ingenting annet man kan ta seg til her i livet enn å reprodusere seg selv? Hva med å bidra til å hjelpe uskyldige mennesker ut av fattigdom andre steder i verden, heller en å skape nok en luksuskonsument her i Norge? Det er vel ikke akkurat overflod av frivillige hjelpearbeidere rundt omkring. Mulig det siste har en sammenheng med at de fleste ser ut til å være opptatt med egen navlebeskuelse..

Nok en digresjon: Jeg var faktisk godt i gang med et veldedighetsprosjekt da jeg ble gravid. De tidligere gatebarna på et bestemt barnehjem i en veldig mye fattigere del av verden, fikk da bare klare seg uten de ekstra månedlige bidragene, fordi jeg etter råd fra mange valgte å ikke ta abort. ALLE, uten unntak, var sikre på at jeg ville angre mer på en abort enn om jeg valgte å få barnet. Hormonene mine var enig med disse rådene, men dette ville jo blitt helt annerledes noen uker etter en abort, med normale hormonnivåer igjen. Ingen av de jeg spurte ville ta over prosjektet mitt. Jeg la det av praktiske hensyn på is, og jeg har nå ikke tid til å ta det opp igjen før poden er stor nok til å være med på det om en 4-5 år, tidligst.

Å si at: "Det å ha egne barn er den store lykken og meningen med livet " er noe som bare kan ramle ut av kjeften på uomtenksomme, smånarsissistiske hormonontøyter*

*) Provokasjon intended. Del gjerne av og start en ny tråd.

EDIT: hun her er for meg en langt større heltinne enn de som hyler opp om at å råde noen til å ta abort for å unngå å bli sittende i alenemorsaksa er egoistisk(?!): http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article1008092.ece

Endret 19. september 2011 av Libertina

[Gjest Gjest]

Libertina; hvorfor vil du ikke svare på spørsmålene jeg har stilt over for å prøve å hjelpe deg? Jeg har blant annet spurt om:

Har du ingen familie i nærheten? Hvis ikke, hvordan er muligheten for å flytte nærmere dem så du får litt avlastning?

Kanskje ei/en som jobber i barnehagen kan være villig til å ta på seg litt pass av gutten din en kveld innimellom og en helg innimellom?

Du kan spørre barnevernet om avlastningshjem og foreslå noen du kjenner selv som kan være det. Da blir dette dekket og du trenger ikke betale barnepass ut av din egen lomme.

[Saleried]

Libertina; hvorfor vil du ikke svare på spørsmålene jeg har stilt over for å prøve å hjelpe deg? Jeg har blant annet spurt om:

Har du ingen familie i nærheten? Hvis ikke, hvordan er muligheten for å flytte nærmere dem så du får litt avlastning?

Kanskje ei/en som jobber i barnehagen kan være villig til å ta på seg litt pass av gutten din en kveld innimellom og en helg innimellom?

Du kan spørre barnevernet om avlastningshjem og foreslå noen du kjenner selv som kan være det. Da blir dette dekket og du trenger ikke betale barnepass ut av din egen lomme.

Jeg har lest rådene dine, og de er ikke dårlige, men jeg har ikke sett noe behov for å svare på spørsmålene. Det er av flere årsaker helt uaktuelt å flytte nærmere familien. I så fall måtte jeg gå arbeidsledig, og det er så lite å gjøre der at jeg ikke ville hatt behov for barnevakt i det hele tatt.

Om det virkelig er slik at barne- og familietjenesten tilbyr å betale noen jeg kjenner for å sitte barnevakt hjemme hos meg 3 kvelder i uka, samt komme kl 06 om morgenen noen par dager i uka for å ta morgenrutinen og bringe til barnehagen, for at jeg skal få danse, løpe, trene styrke, ri hest og fullføre veldedighetsprosjektet mitt, så er jo ikke det å forakte. Jeg har hittil bare oppfattet tilbudet om "avlastningshjem" som noe ganske annet enn det jeg har behov for i praksis. Å sende bort barnet en hel helg i strekk, en gang hver mnd er nemlig ikke noe jeg har behov for.

[AnonymBruker]

Jeg har, som en konsekvens av at jeg ble helt alene med barnet, neppe stort å avse økonomisk når barnet mitt blir en ung voksen. Barnet mitt vil derfor måtte jobbe ved siden av studiene, og vil sannsynligvis slite stort med å komme inn på boligmarkedet. Det er mitt valg som har skapt den situasjonen for ham.

Det er da helt normalt, også for de som er to, å ikke ha så mye å avse til et barn økonomisk mer enn akkurat hva de trenger. Jeg har aldri fått noe spesielt mye penger av mine foreldre, og det er ingen krise å måtte jobbe ved siden av studiene. Det er da helt normalt.

Du er UTROLIG negativ.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er slitsomt med barn. Jeg har tvillinger på 5 år og tror noen ganger at jeg skal falle frahverandre for jeg er så sliten.

Men det er mye bedre nå enn da de var babyer, herregud da skulle jeg gjerne ha puttet dem inn igjen, da hadde det ihvertfall blitt stille.

Søvnløsheten tok knekken på meg. Godt de sover om natten nå.

Jeg råder sjelden folk til hverken det ene eller det andre, men om de spør så får de svar. Jeg anbefaller ikke tvillinger for å si det sånn.

Jeg ville aldri ha vært barne mine foruten, men det er mye mere slitsomt enn jeg trodde det skulle være.

[Gjest imli]

Eg har då innimellom tenkt at eg hadde hatt det betre utan ungane mine, utan at eg kan sjå korleis det gjer meg til ein dårleg mamma. Eg elskar ungane mine, men det å få ungar er i seg sjølv skjeldan ei oppskrift på lykke. Eg skjønner godt at Libertina er sliten og mindre lykkeleg enn før. Eg er også åleine med ungane mine, men eg har i alle fall avlastning ved at dei er hjå far sin annakvar helg. Hadde eg vore 100% åleine med dei, og utan familien min i nærleiken, hadde eg garantert tenkt ganske likt som ho. Ille at det er så tabu å seie at ein ikkje blei lykkelegare av å få ungar.

[lille katt]

Jeg svarte "ja, ofte", men kunne kanskje også svart "omtrent hele tiden". Jeg har fått tre barn på fire år, minsten er nå straks 6 måneder. Det er forøvrig bedre nå enn det var tidligere i sommer, og jeg håper det bare går oppover herfra .

Jeg syntes ikke det var slitsomt med nr. 1 (men syntes barseltiden var litt hard). Overgangen til 2 var overraskende stor, og også da var barseltiden tøff. Når vi fikk dreisen på 2, syntes jeg ikke det var så ille slitsomt.

Overgangen til 3 har ikke vært så ille, egentlig. Men det er travlere, vi rekker mindre, så det er mer kaos rundt oss. Jeg var forberedt på at det skulle være slitsomt, men jeg var på ingen måte forberedt på at jeg skulle blir så SLITEN. Jeg syntes det er en forskjell på "slitsomt" og "sliten". Nå var det siste svangerskapet tøffere enn de to andre, og barseltiden var overraskende lang og hard, og jeg har hatt noen uventede helseplager oppå det hele. Det hadde jeg nok ikke tatt med i regnestykket når jeg valgte å få nr. 3... De er nok også tettere enn det som sunt er (for oss, vel og merke), men jeg håper vi får igjen for det om noen år .

For å oppsummere: jeg synes ikke det nødvendigvis er så slitsomt å ha barn. Det er mest slitsomt når det er minst to som sutrer/gråter, eller de krangler, eller er syke. Men jeg blir til tider enormt sliten. Noe jeg ikke var helt forberedt på.

[AnonymBruker]

Eg har då innimellom tenkt at eg hadde hatt det betre utan ungane mine, utan at eg kan sjå korleis det gjer meg til ein dårleg mamma. Eg elskar ungane mine, men det å få ungar er i seg sjølv skjeldan ei oppskrift på lykke. Eg skjønner godt at Libertina er sliten og mindre lykkeleg enn før. Eg er også åleine med ungane mine, men eg har i alle fall avlastning ved at dei er hjå far sin annakvar helg. Hadde eg vore 100% åleine med dei, og utan familien min i nærleiken, hadde eg garantert tenkt ganske likt som ho. Ille at det er så tabu å seie at ein ikkje blei lykkelegare av å få ungar.

Gjør deg ikke til en dårlig mor, men er så ille å lese noe sånt.

[AnonymBruker]

For noen som lurer på om de skal, eller allerede har bestemt seg for at de ønsker å gjennomføre en abort kan det være til stor hjelp å vite at en fødsel i 9 av 10 tilfeller er mye verre

Kilder?

[Saleried]

Kilder?

Det er vanskelig å finne vitenskapelig dokumentasjon på styrken av smertesignaler i individer som gjennomgår abort/fødsel. En sammenliknende undersøkelse, med systematisk måling av ulike hormonkonsentrasjoner og mikrovolt mellom et representativt antall sensoriske nevroner, på et representativt antall aborterende og fødende kvinner har så vidt meg bekjent ikke blitt utført.

Det sier seg allikevel litt selv: Hvor stor må livmormunnen bli for å kunne slippe gjennom et embryo? Hvor mange revner i skjedeveggen ved en abort?

Om man skal sammenlikne medisinsk abort og fødsel må man holde seg til å se på fødsler hvor Pinex/Paracet forte er eneste smertestiller den fødende får. Ingen som tar medisinsk abort får tilbud om lystgass, spinalbedøvelse, badekar eller akupunktur.

De psyksiske plagene etter abort kan visstnok være store. Mange blir gående rundt i ettertid og lure på om de har gjort et alvorlig feilgrep. "Å få barn er det beste som har hendt meg!" og "Det er slitsomt, men det er så absolutt verdt det!" er jo det eneste folk hører om det å ha barn. Det de barnefri kvinnene ikke tenker over er at førstnevnte utsagn stort sett kommer fra hormonbomber i ammetåka, og at ingen tør si noe annet enn sistnevnte, da det er fullstendig tabu å innrømme at man (med unntak av de relativt kortvarige blaffet av ammetåke) var mye lykkeligere før man fikk barn.

Jeg er ærlig om min opplevelse rundt det å ha lagd barn, fordi jeg er sikker på at det vil hjelpe mange av de barnefrie kvinnene som går rundt og lurer på om de burde lage barn for å bli lykkelige.

[Klematis]

Jeg svarte "Nei, sjelden". Vi er to og vi har en (til nå) veldig rolig og "enkel" unge på snart 2 år. Merker jo forsåvidt at det tar litt på tålmodigheten nå mens jeg er gravid og trettere enn vanlig når trassen stiger i henne om morgenen og alt er feil. Spør meg igjen når nestemann er her, så får du nok et annet svar

Vi har også dårlig med barnevaktmuligheter rundt oss, og har vel kanskje hatt barnevakt 3 ganger siden hun ble født for snart to år siden. Men vi tar henne med oss på vift og hun sover fint i vogn eller reiseseng til vi vil hjem. Dette blir nok vanskeligere med to, ser jeg for meg. Så vi satser på å etterhvert flytte nærmere familie i håp om å få barnevakt litt oftere

[Gjest imli]

Gjør deg ikke til en dårlig mor, men er så ille å lese noe sånt.

Kvifor? Fordi det er sant?

Eg er heilt sikkert ikkje den einaste her i verda som har det slik. Men det er vanvittig tabubelagt og seie det høgt.

Eg elskar ungane mine, for all del. Elskar og vera saman med dei og ville aldri i verda vore forutan dei. Men eg er ikkje meir lykkeleg no enn eg var før. Og eg trur dei aller fleste som er åleine med små barn føler seg rimeleg bunde. Etter at ungane er lagt, er du "stuck" for å seie det på godt norsk Du får ikkje gjort anna enn å lesa, sjå på TV eller sitje foran PC'en. Og evt fly opp og ned trappene med ungar som ikkje vil leggje seg eller vaknar og skriker. Og det er du som må opp kvar gong. Det er ingen der du kan seie "no er det din tur" til. Eg greier meg fint, fordi eg har annakvar helg som er "mi". Då får eg sovi to heile nettar og slappa av. Hadde eg vore 100% åleine, hadde eg hatt det veldig, veldig tungt. Kvifor er det ille? Eg tykkjer det er ganske menneskeleg.

[zypriana]

jeg to stk. jente 11 og gutt 14. synes som regel ikke det er slitsomt. eneste er at de til tider krangler mye. men nå er mine barn så store at jeg ikke trenger å passe på de hele tiden lenger. jeg kan faktisk ta med meg hunden min på tur og koble ut litt hvis jeg vil

[Harlekin]

Gjør deg ikke til en dårlig mor, men er så ille å lese noe sånt.

Jeg tror du skal prøve å komme litt inn i virkeligheten. Livet kan være veldig tøft, og da har man svarte tanker. Det er slett ikke ille, det er realiteten som vi må forholde oss til.

[AnonymBruker]

Gjør deg ikke til en dårlig mor, men er så ille å lese noe sånt.

Ikke nødvendigvis så ille, synes jeg. Særlig ikke hvis hun faktisk gjør sitt beste for å være en god mor og barnet/a har det bra, får kjærlighet og omsorg. Men for meg er det ikke så vanskelig å forstå at det å ha barn kan bli veldig vanskelig og tungt under noen omstendigheter, særlig om man er alene og har dårlig økonomi og nettverk, men også bare pga personlighetstype, ambisjoner o.l. Så klart livet kan være vesentlig enklere uten barn.

Det er litt viktig at de som kjenner de enten IKKE mestrer rollen, eller som har blitt kronisk bakpå mentalt og på andre måter etter at de fikk barn, får si hvordan de føler det. Jeg som har valgt å ikke få barn, får utrolig lite forståelse når jeg sier til venner og andre som lurer at jeg mener jeg ikke egner meg som mor, og ikke ønsker å utsette et barn for å vokse opp med meg. Neida, det er så fint og lett å ha barn, uansett, liksom. Men det finnes jo dårlige foreldre, mange av disse ønsket seg barn og har bevisst valgt å sette dem til verden. Jeg velger bevisst å IKKE bli en dårlig mor og et ulykkelig menneske. Og det valget er det kanskje noen mødre som skulle ønske de hadde tatt i stedet for å sette barn til verden.

Ellers er det jo klart at man måler lykke, vellykkethet og standard etter hvor i verden man bor. Jeg tror ikke en mor på 20 med fem barn på vandring i tørkerammede områder i Afrika sammenlikner seg så mye med en advokatfrue med SUV og tre blonde barn i matchende antrekk - men det er ikke sikkert førstnevnte er særlig fornøyd med livet sitt likevel.

[chr1989]

Jeg synes det er en interessant sak Libertina tar opp med at å få barn er en egoistisk handling. Det har jeg selv sagt meg enig i før og gjør det igjen. Man dekker jo et behov og egne ønsker når man får barn. MEN det er egentlig ganske paradoksalt også... Det er en stor oppofrelse av eget liv, som jeg heller ikke tror Libertina helt kan motsi? Hun har jo ikke følelsen av å ha gjort noe annet? Ofre livet hun kjente for den lille hun satt til verden.

[lille katt]

Jeg synes det er en interessant sak Libertina tar opp med at å få barn er en egoistisk handling. Det har jeg selv sagt meg enig i før og gjør det igjen. Man dekker jo et behov og egne ønsker når man får barn. MEN det er egentlig ganske paradoksalt også... Det er en stor oppofrelse av eget liv, som jeg heller ikke tror Libertina helt kan motsi? Hun har jo ikke følelsen av å ha gjort noe annet? Ofre livet hun kjente for den lille hun satt til verden.

Etter å ha fått barn selv, er jeg blitt totalt uenig i utsagnet "det er egoistisk å få barn". Det å få barn oppleves, av meg, som det desidert mest uselviske jeg har gjort i hele mitt liv. Klart jeg hadde en slags trang/lyst til å reprodusere før vi satte i gang, men det å få ansvar for et lite menneske er så enormt og altoppslukende at ethvert snev man måtte ha av egoisme forsvinner som dugg for solen. Og det kan fort ta mange år før man får mulighet til å være egoistisk igjen...

Akkurat nå er jeg inne i en litt "down" periode som mamma, føler meg ganske motløs mtp. oppgaven. Hadde jeg vært egoistisk, så hadde jeg bare tatt bilen og kjørt, liksom. Dratt avgårde, og la barna (og mannen) skure og gå der hjemme, bare JEG fikk være i fred og gjøre MINE ting.

[Harlekin]

Etter å ha fått barn selv, er jeg blitt totalt uenig i utsagnet "det er egoistisk å få barn". Det å få barn oppleves, av meg, som det desidert mest uselviske jeg har gjort i hele mitt liv. Klart jeg hadde en slags trang/lyst til å reprodusere før vi satte i gang, men det å få ansvar for et lite menneske er så enormt og altoppslukende at ethvert snev man måtte ha av egoisme forsvinner som dugg for solen. Og det kan fort ta mange år før man får mulighet til å være egoistisk igjen...

Akkurat nå er jeg inne i en litt "down" periode som mamma, føler meg ganske motløs mtp. oppgaven. Hadde jeg vært egoistisk, så hadde jeg bare tatt bilen og kjørt, liksom. Dratt avgårde, og la barna (og mannen) skure og gå der hjemme, bare JEG fikk være i fred og gjøre MINE ting.

Helt enig. Har aldri vært så lite egoistisk som etter jeg fikk barn.

[AnonymBruker]

Helt enig. Har aldri vært så lite egoistisk som etter jeg fikk barn.

Mulig det, men det endrer ikke det faktum at det å få barn faktisk er en egoistisk handling selv om man i etterpå føler man ofrer livet for barnet. Det å sette liv til verden kun for å tilfredsstille egne behov er egoistisk, for man får jo ikke barn for barnets egen skyld...