Er det slitsomt å ha barn?

[Redbull]

Ville du fortsatt kalt babyen din snill hvis den gråt mye og sov dårlig?

Jeg tror det, selv om det er umulig å svare på for min del da jeg aldri har vært i den situasjonen... Men jeg vil jo tro at hun hadde hatt sine "gode" (i mangel på ett annet ord) perioder også, å jeg hadde jo elsket de øyeblikkene ilag med dattera mi. Men, jeg ser absolutt hva dere mener altså

[Saleried]

Jeg vil anbefale deg igjen å ta en tur til legen. Du virker depreimert og da er alt tungt Søk på depresjon på nett så kanskje du finner en del ting som stemmer overens.

Og de som er avlastningshjem må ha politiattest.

Jeg er en voksen kvinne. Jeg vet godt vet hva depresjon er. Jeg er ikke klinisk deprimert (ICD-10). Det er også helt uinteressant å forsøke å fjerne symptomer på misnøye med livets realiteter med medikamenter. Man får bare ta tiden til hjelp. Større barn kan overnatte hos klassekamerater, være hjemme alene i noen timer.. mulighetene åpner seg med tiden.

En politiattest sier ingenting annet enn at vedkommende ikke er straffedømt for seksualforbrytelser tidligere. Den sier ingenting om noen har vært mistenkt, men ikke dømt p.g.a. manglende eller uklare bevis. ..og tenk på alle dem som har forgrepet seg på barn i årevis før de blir tatt. Politiattestene sa ingenting om dem før etter at de ble domfelt. Barn blir som regel skamfulle og holder kjeft om overgrep, og det har jeg til og med førstehånds erfaring med. Pedofile kravler rundt over alt, også der man minst venter det.

Hvilke andre typer motivasjon kan noen ha for å stille opp som avlastningshjem? Ett eller annet skurrer jo et sted, ettersom de ikke har annet å ta seg til i helgene. De med idealistisk motivasjon er ofte også religiøse, og de som er religiøst motiverte er nesten like skumle som de pedofile. Det er mer interessant for meg å unngå at barnet mitt blir kristen-indoktrinert enn å få pleie egne interesser i helgene. Det er m.a.o. helt uinteressant å bruke en fremmed familie som avlastningshjem. Tror ikke gutten min ville satt pris på det heller. Han sier han trives med meg, og vil helst være med meg hele tiden.

Det som irriterer meg er dette sukkersøte, kunstige "Jeg bare elsker å være mamma, hele tiden"-klisset. (Såfremt det ikke kommer fra noen i ammetåka da, de er unnskyldt.) Det må da for faen være lov å fortelle i en nettdebatt, hvor ingen unger hører det, at det er møkk å være aleneforelder, uten at man skal få slengt beskyldninger og diagnoser fra lekfolk etter seg?! Ingen her vet noe om hvordan jeg oppfører meg med barnet mitt, eller hvordan vi lever livet vårt. Alt jeg sier er at jeg likte livet mitt bedre før, og om jeg hadde visst da hva jeg vet nå, da hadde jeg tatt abort. Derfor er mitt tips til usikre, uplanlagt gravide: TA ABORT! Det har langt færre konsekvenser enn å la det være. Man kan alltids bli gravid på nytt om man allikevel bestemmer seg for at barn må være lykken i livet.

[_Malene]

Jeg tror det, selv om det er umulig å svare på for min del da jeg aldri har vært i den situasjonen... Men jeg vil jo tro at hun hadde hatt sine "gode" (i mangel på ett annet ord) perioder også, å jeg hadde jo elsket de øyeblikkene ilag med dattera mi. Men, jeg ser absolutt hva dere mener altså

Poenget er at du sier hun er snill PÅ GRUNN AV at hun er rolig, gråter lite, og ikke krever mye av deg (som en med kolikk eller søvnproblemer ville gjort).

Ja, det er vel ikke mer og diskutere Bedre at du kaller henne snill enn mye annet

[Redbull]

Poenget er at du sier hun er snill PÅ GRUNN AV at hun er rolig, gråter lite, og ikke krever mye av deg (som en med kolikk eller søvnproblemer ville gjort).

Ja, det er vel ikke mer og diskutere Bedre at du kaller henne snill enn mye annet

Ser poenget ditt, og det kan godt hende det er feil av meg å si at hun er snill, men jeg er veldig stolt av den flotte jenta mi så så klart jeg sier hun er snill og grei

[AnonymBruker]

Alt jeg sier er at jeg likte livet mitt bedre før, og om jeg hadde visst da hva jeg vet nå, da hadde jeg tatt abort.

For en jævlig ting å si, all den tid du sitter der med ditt eget kjøtt og blod. Føler du ingen kjærlighet for gutten din? Som faktisk gjør det verdt at du kan bruke litt mindre tid på deg selv en periode? Egoistiske kvinnemenneske!

[Harlekin]

Jeg synes du er modig, Libertina, og jeg synes du får ufortjent pepper i denne tråden og folk som ikke vet bedre. Jeg kjenner godt følelsen av å måtte ta en dag om gangen og tenke "en dag eldre" om barnet. Jeg tenker ikke sånn hele tiden, på langt nær, men av og til, og i begynnelsen tenkte jeg sånn hele tiden.

Jeg svarte "ja, ofte" på avstemningen. Jeg har bare ett barn og jeg har samboer, men han er syk, vi har endel ytre bekymringer og belastninger og sliter med blant annet spisenekt hos barnet. Derfor føler jeg at det er slitsomt ganske ofte, men tenker at det kommer til å bli bedre med tiden.

Likevel angrer jeg ikke på at jeg fikk barn (det gjorde jeg i begynnelsen), og jeg kan ikke tenke meg et liv uten datteren min nå.

[Harlekin]

For en jævlig ting å si, all den tid du sitter der med ditt eget kjøtt og blod. Føler du ingen kjærlighet for gutten din? Som faktisk gjør det verdt at du kan bruke litt mindre tid på deg selv en periode? Egoistiske kvinnemenneske!

Har du hørt om å skrive av seg følelsene som anonym? Synes du skal passe munnen din, det er ingenting som tilsier at Libertina ikke er en super mor for barnet sitt.

[Ciara]

At Libertine har en kontroversiell holdning til det å være forelder gjør henne da ikke til et dårlig menneske. Jeg skal innrømme at jeg skvetter litt når jeg leser det hun skriver fordi det er så leit og så forskjellig fra hvordan jeg føler det selv, men hvem er vi til å si at hun er egoistisk? Følelser kan man ikke kontrollere, og det å være en god forelder dreier seg tross alt mest om handlinger, ikke følelser. For å sette der på spissen hjelper der ikke det minste at man elsker barnet og foteldretilværelsen hvis man ikke ser barnet og ivaretar dets behov.

Hvorfor er det så tabu å si at man ikke elsker tilværelsen som forelder og at man ville valgt annerledes hvis man kunne?

[_Malene]

Jeg synes du er modig, Libertina, og jeg synes du får ufortjent pepper i denne tråden og folk som ikke vet bedre. Jeg kjenner godt følelsen av å måtte ta en dag om gangen og tenke "en dag eldre" om barnet. Jeg tenker ikke sånn hele tiden, på langt nær, men av og til, og i begynnelsen tenkte jeg sånn hele tiden.

Jeg svarte "ja, ofte" på avstemningen. Jeg har bare ett barn og jeg har samboer, men han er syk, vi har endel ytre bekymringer og belastninger og sliter med blant annet spisenekt hos barnet. Derfor føler jeg at det er slitsomt ganske ofte, men tenker at det kommer til å bli bedre med tiden.

Likevel angrer jeg ikke på at jeg fikk barn (det gjorde jeg i begynnelsen), og jeg kan ikke tenke meg et liv uten datteren min nå.

Jeg synes også det bør være rom for at de som ikke har et rosenrødt liv med barn skal få uttale seg. Jeg tenkte også "en dag eldre" om min datter det første halve året (ja, egentlig lengre, av gammel vane). Selv om ting ble lettere etterhvert, var jeg så sliten at det tok tid å se at ting faktisk BLE lettere. Jeg sa også at jeg angret i begynnelsen, jeg var så sliten og rett og slett smågal av å ALDRI sove. Det er det verste jeg har opplevd, og det er fælt å si om det å få barn. Jeg sa mange ganger i den perioden at jeg hadde det værre enn da jeg mistet min far (som var det verste jeg hadde opplevd). Regner ikke med at de som hadde babyer som bare sov, spiste, aldri skreik og var friske, som bare følte "babylykke" hadde noen som helst forståelse for det jeg følte da.

Jeg er sjeleglad at det er så utrolig mye bedre nå, det kan ikke sammenlignes med den første perioden en gang. Men det er jo fordi datteren min nå er "enkel" på de fleste områder, vi har ikke det slitet med henne lengre. Men det betyr ikke at det ikke finnes andre som har masse slit og strev! Og det må være lov å si. Dog håper jeg ikke barnet noen gang får høre at moren skulle ønske hun tok abort. Og jeg håper situasjonen blir bedre snart..

Endret 18. september 2011 av _Malene

[Gjest HunterLady]

For en jævlig ting å si, all den tid du sitter der med ditt eget kjøtt og blod. Føler du ingen kjærlighet for gutten din? Som faktisk gjør det verdt at du kan bruke litt mindre tid på deg selv en periode? Egoistiske kvinnemenneske!

Slike mennesker som deg er grunnen til at det ennå er tabubelagt med manglende morsfølelse, fødselsdepresjoner etc.

Jeg synes Libertina er ekstremt modig som tør å si hva hun virkelig føler. Er ingenting som tilsier at hun ikke er glad i barnet sitt, selv om hun var lykkeligere før. Det er faktisk nylig blitt stadfestet i en stor undersøkelse at de fleste blir mindre lykkelig når de får barn.

[Mamma1]

Jeg kan godt forstå at man er så sliten og drittlei at man har lyst til å rømme. Jeg har vært alenemamma i over 12 år, i de resterende 4 var jeg samboer. Jeg har tre barn på 2, 12 og 16. Noen ganger er man lei, lei av barna, maset, bekymringer og livet ellers. Man har ekstremt lite tid til seg selv. Jeg har nesten sluttet helt med sminke, det har jeg ikke tid til. Jeg har kun lesing og søm som hobby, noe utenfor hjemmet kan jeg ikke drive med, da må jeg ha barnepike og det har jeg ikke råd til. Jeg har aldri hatt de såkalte rolige og lite krevende barna. Ingen sov natten gjennom.før de hadde passert 3 år.

Jeg ble tenåringsmamma og måtte studere med to barn. Økonomisk har det gått ganske dårlig, med tre barn og 1500 i bidrag så sier det seg selv at jeg aldri har råd til noe.

Klart man blir lei! Og ja, noen ganger er jeg så lei at jeg gruer meg til 12 åringen kommer hjem fra skolen, hun er ekstremt krevende og vanskelig.

Jeg har vært så deprimert og sliten at jeg ikke har visst hvordan jeg skulle orke å stå opp..

Men, jaggu er det langt igjen før jeg sier at jeg angrer på at jeg ikke tok abort. Det er mitt kjøtt og blod det er snakk om. Det et små mennesker som ikke har bedt om å få komme hit og som ikke har mulighet til å klare seg selv. At pappaen er en dritt er noe man bare må legge av seg, han er nok den som sitter med skjegget i postkassa til slutt uansett.

[AnonymBruker]

Men, jaggu er det langt igjen før jeg sier at jeg angrer på at jeg ikke tok abort. Det er mitt kjøtt og blod det er snakk om. Det et små mennesker som ikke har bedt om å få komme hit og som ikke har mulighet til å klare seg selv. At pappaen er en dritt er noe man bare må legge av seg, han er nok den som sitter med skjegget i postkassa til slutt uansett.

Er dette jeg og mener. Å si at man angrer på å ha fått ett barn er for meg så forbanna jævlig at det skulle ikke vært mulig. Og ikke kom å si til meg at en mor som sitter med slike tanker er en god mor..

[Ciara]

Er dette jeg og mener. Å si at man angrer på å ha fått ett barn er for meg så forbanna jævlig at det skulle ikke vært mulig. Og ikke kom å si til meg at en mor som sitter med slike tanker er en god mor..

Hvorfor det? Man kan sjelden kontrollere tankene sine, og hva gjør man da hvis man tenker dette? Gi opp som forelder?

[Eudyptula]

Jeg synes det av og til kan være slitsomt å ha barn. Hadde jeg fått spørsmålet da jeg hadde baby, hadde svaret blitt "ofte", men nå fungerer hverdagen bra. Jeg var faktisk like sliten til daglig før jeg fikk barn, med full jobb og verv utenom.

[Saleried]

Til de som synes jeg er egoistisk som angrer på å ha fått barn. Jeg synes det er dritegoistisk å lage barn. Hvem av dere har en altruistisk grunn for å sette barn til verden? Jeg hadde iallefall ingen god grunn til å sette barn til verden. Jeg bare lyttet til hormonene mine der og da. Før jeg ble gravid var jeg helt sikker på at jeg aldri ville ha barn, både av personlige hensyn og av altruistiske hensyn. Jeg hadde konkrete planer om å sterilisere meg. Jeg bare syntes prisen (6000 kroner) var litt drøy, og utsatte det derfor. Mot graviditetshormonene var jeg dog sjanseløs.. I motsetning til flere andre her synes jeg de første 8-10 mnd med barn var fantastiske (om man ser bort fra fødselen ) Det var etter permisjonens utløp at ting begynte å bli slitsomme.

Det er ikke slik at jeg ikke elsker barnet mitt, og det er ikke slik at jeg behandler ham dårlig. Jeg vil heller ikke leve et liv uten ham nå som han finnes, men jeg ville vært et mye lykkeligere menneske om han aldri ble født i utganspunktet. Jeg levde et aktivt og innholdsrikt liv, på høygir. Å være alene med barn er til sammenlikning som å sitte i rullestol. Jeg gjør knapt noe annet enn husarbeid og barnepass lenger. Jeg vil gjerne sykle noen mil i uka, men det går ikke med en 4-åring som har vokst ut av sykkelvogn og er for liten til å sykle selv. Sykkelvognen skal heller ikke kjøres i hastigheter over 16 km/h, så det begrenser seg litt hvor moro en slik sykkeltur kan være Han kan selvfølgelig ikke være alene i bilen eller stallen mens jeg rir (ble ganske overrasket over at noen her faktisk lurte på hvorfor?! ..enkelte trenger ihvertfall ikke nevne at de er unge og barnløse), og han kan heller ikke være med meg på dansetimer mellom kl 20 og 23. Han kan ikke være hjemme alene, og jeg har ikke råd til å betale for fast barnevakt. Gymmen har ikke barnepass på morgenen, og barnehagen åpner heller ikke tidlig nok til at jeg kan rekke å trene litt før jobb. Setter jeg ham fra meg på barnepass rett etter henting i barnehagen blir det også veldig feil, da han gjerne skal ha middag, og ofte har behov for litt fred og ro også. Det er dessuten bare stappfulle timer med "kjærringtrim" i det aktuelle tidsrommet, og det er ikke kjempeinspirerende å delta i disse. Han er nå også for stor til å sitte i joggevogna, og han er for liten til å trene sammen med meg hjemme. ..og vet dere hva: jeg blir lykkelig av å trene. Tenk det! Barnet står mellom meg og et nivå av fysisk aktivitet som bare barnløse, veldig godt samkjørte par eller profesjonelle idrettsutøvere klarer å opprettholde. Det er altså ikke barnet i seg selv som gjør meg ulykkelig, men det faktum at jeg er forhindret fra å gjøre det som gjør meg virkelig lykkelig.

Det er ikke til å stikke under en stol at lykke er biokjemi. Bestemte hormoner og nevrotransmittere som utløses av bestemte handlinger eller situasjoner. Er man vant til en stor coctail av bl.a. dopamin, endorfin og serotonin både morgen, ettermiddag og kveld vil man legge merke til det når man ikke lenger får denne lykkecocktailen. Og om lykkebegeret ikke bare fjernes, men erstattes av stresshormoner og irritasjon p.g.a. barnegråt, masing, trass og tikkende klokker...

Jeg beklager at jeg er ærlig, men noen må ta bladet fra munnen. For mennesker med aktive og innholdsrike liv kan det å bli forelder oppleves som et langt fall ned fra toppen av lykke, om man ikke har en mann som i det minste deler byrden likt.

Menn som bare stikker fra ungene sine og på den måten bare trer hele byrden ned over hodet på moren, burde blitt avkrevd svimlende mye høyere summer i barnebidrag enn i dag, slik at mødrene kunne få råd til å betale for profesjonelle barnevakttjenester

Jeg regner meg fram til at jeg trenger minst 10 timer med barnevakt i uka, hvorav mye etter podens leggetid (kveldstillegg), for å være lykkelig. Det blir vel nesten 7000 kr/mnd Uten den barnevakttjenesten forblir jeg biokjemisk ulykkelig.

God aften, godtfolk!

[AnonymBruker]

Men, jaggu er det langt igjen før jeg sier at jeg angrer på at jeg ikke tok abort. Det er mitt kjøtt og blod det er snakk om. Det et små mennesker som ikke har bedt om å få komme hit og som ikke har mulighet til å klare seg selv. At pappaen er en dritt er noe man bare må legge av seg, han er nok den som sitter med skjegget i postkassa til slutt uansett.

Men det er vel noe med at når man ser den situasjonen man har havnet i og kanskje vært i i mange år, og tenker på hvor mye lettere livet ville vært om man ikke fikk barn, så skulle en ønske en hadde kunnet velge om igjen. Jeg har ikke barn, men tok abort i relativt voksen alder da jeg så for meg hvordan livet ville bli med barn, og innså at jeg ikke ville bli en god mor, og ikke orket den intense omsorgen unger trenger. Det angrer jeg ikke på i det hele tatt - jeg har et supert liv hvor jeg kan konsentrere meg om en interessant jobb, familie og venner og ikke trenger bekymre meg for økonomi o.l. Om jeg hadde hatt barn ville jeg forhåpentligvis ikke ønsket barnet dødt, men jeg tror ikke det er det Libertina heller mener, det er bare det at en kunne valgt en annen vei i livet, som ikke nødvendigvis hadde vært så ille. For da hadde man ikke kjent barnet eller hatt morsfølelser knyttet til det.

[_Malene]

Jeg må bare svare på innlegget til Libertina. Jeg synes, som tidligere sagt, det må være rom for å si at det er slitsomt med barn, og at man kan være ulykkelig med barn. Ja, at man rett og slett føler man hadde hatt det bedre uten. Man må kunne få si det som det er.

Men jeg får vondt av å lese dette innlegget, på vegne av din sønn. Selv om jeg ikke aner hvordan det er å være i din situasjon, og selv om du ikke speiler dine følelser over på ham. Det er bare vondt å lese, rett og slett.

[Gjest Gjest]

Jeg er en voksen kvinne. Jeg vet godt vet hva depresjon er. Jeg er ikke klinisk deprimert (ICD-10). Det er også helt uinteressant å forsøke å fjerne symptomer på misnøye med livets realiteter med medikamenter. Man får bare ta tiden til hjelp. Større barn kan overnatte hos klassekamerater, være hjemme alene i noen timer.. mulighetene åpner seg med tiden.

En politiattest sier ingenting annet enn at vedkommende ikke er straffedømt for seksualforbrytelser tidligere. Den sier ingenting om noen har vært mistenkt, men ikke dømt p.g.a. manglende eller uklare bevis. ..og tenk på alle dem som har forgrepet seg på barn i årevis før de blir tatt. Politiattestene sa ingenting om dem før etter at de ble domfelt. Barn blir som regel skamfulle og holder kjeft om overgrep, og det har jeg til og med førstehånds erfaring med. Pedofile kravler rundt over alt, også der man minst venter det.

Hvilke andre typer motivasjon kan noen ha for å stille opp som avlastningshjem? Ett eller annet skurrer jo et sted, ettersom de ikke har annet å ta seg til i helgene. De med idealistisk motivasjon er ofte også religiøse, og de som er religiøst motiverte er nesten like skumle som de pedofile. Det er mer interessant for meg å unngå at barnet mitt blir kristen-indoktrinert enn å få pleie egne interesser i helgene. Det er m.a.o. helt uinteressant å bruke en fremmed familie som avlastningshjem. Tror ikke gutten min ville satt pris på det heller. Han sier han trives med meg, og vil helst være med meg hele tiden.

Det som irriterer meg er dette sukkersøte, kunstige "Jeg bare elsker å være mamma, hele tiden"-klisset. (Såfremt det ikke kommer fra noen i ammetåka da, de er unnskyldt.) Det må da for faen være lov å fortelle i en nettdebatt, hvor ingen unger hører det, at det er møkk å være aleneforelder, uten at man skal få slengt beskyldninger og diagnoser fra lekfolk etter seg?! Ingen her vet noe om hvordan jeg oppfører meg med barnet mitt, eller hvordan vi lever livet vårt. Alt jeg sier er at jeg likte livet mitt bedre før, og om jeg hadde visst da hva jeg vet nå, da hadde jeg tatt abort. Derfor er mitt tips til usikre, uplanlagt gravide: TA ABORT! Det har langt færre konsekvenser enn å la det være. Man kan alltids bli gravid på nytt om man allikevel bestemmer seg for at barn må være lykken i livet.

Jeg skrev ingen steder at du skulle medisineres. Jeg skrev at det kanskje hadde vært lurt å dra til fastlegen (man trenger ikke dra dit bare for å få medisin). Det kan være godt å ha denne samtalen med en fysisk person som faktisk ikke dømmer deg og kanskje har hørt om det før også. Fastlegen kan faktisk være god å bare prate med!

Når det gjelder avlastningshjem så tror jeg du har stor mistro til de som er det. Jeg vet om mange som er avlastningshjem og det er veldig oppegående mennekser som gjør det fordi det gir de gleder. Men jeg har forstått at du ikke vil benytte deg av den muligheten.

Jeg har før spurt om familie ikke bor i nærheten? Og hvis de ikke gjør det, har du ingen mulighet til å flytte nærmere familie?

Eller kan det være noen i barnehagen du stoler på som kanskje vil passe gutten din litt? Jeg ser i et innlegg lenger ned at du trenger ca 10 timer i uka for å komme tilbake til den treningsmengden du hadde før. Det blir nok vanskelig å få til, men kanskje du på et hvis kan få til 5 timer i uka så får du litt mer livsgnist?

Jeg forsøker bare å gi tips i håp om å åpne øynene dine til å se muligheter og ikke bare se det negative

[chr1989]

Libertina:

Jeg ble også uplanlagt gravid første gangen, og hadde ingen umiddelbare planer (langt ifra) om å bli forelder med det første. Jeg var også alene, og syntes det til tider kunne være leit.

Men jeg synes det er feil å si at alle som er gravide og usikre skal ta abort, for man kan alltids få det siden. For det første kan ikke alle det... Det er fler som har tatt abort og ventet, og så har det hatt store problemer med å bli gravide når de først føler seg klare. Som sagt var jeg gravid og usikker, men jeg angrer ikke fordet. Det er nok en veldig individuell sak, og mange angrer også på at de tok abort. Det hadde nok jeg gjort.

Jeg synes det er helt greit å si hva du føler, selv om jeg synes det er trist du føler det sånn.

[Gjest HunterLady]

Libertina:

Jeg ble også uplanlagt gravid første gangen, og hadde ingen umiddelbare planer (langt ifra) om å bli forelder med det første. Jeg var også alene, og syntes det til tider kunne være leit.

Men jeg synes det er feil å si at alle som er gravide og usikre skal ta abort, for man kan alltids få det siden. For det første kan ikke alle det... Det er fler som har tatt abort og ventet, og så har det hatt store problemer med å bli gravide når de først føler seg klare. Som sagt var jeg gravid og usikker, men jeg angrer ikke fordet. Det er nok en veldig individuell sak, og mange angrer også på at de tok abort. Det hadde nok jeg gjort.

Jeg synes det er helt greit å si hva du føler, selv om jeg synes det er trist du føler det sånn.

Enig med dette. Man skal dessuten aldri råde andre til å ta en så viktig avgjørelse basert kun på sin egen personlige erfaring. Svært egosistisk.

Jeg vurderte et kort øyeblikk å ta abort da jeg gikk gravid. Heldigvis slo jeg tanken ifra meg. Jeg begynner å gråte bare av tanken på at jeg ikke skulle hatt sønnen min her nå. Han er mitt alt, og jeg kan bli tusen ganger mer sliten! Det er verdt det, alt sammen.