Er det slitsomt å ha barn?

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke revnet, men å ha vondt i ukesvis er vel heller ikke normalt.

Jo, det er helt normalt.

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal det være så uhørt å angre på at man fikk barn? Det er lov å angre på alt mulig annet man gjør her i livet.

..og ja, selvfølgelig burde jeg tatt abort. Jeg bare visste ikke det da. Jeg trodde ikke jeg skulle være nødt til å sitte innesperret hjemme hver eneste ettermiddag og kveld i mange år framover, eller hvor slitsomt det er at morgenrutinen tar minst tre ganger så lang tid, hver eneste dag, i mange år, eller at husarbeidsmengden ville firedoble seg. Jeg bare glemte å tenke på det i det gravide hormonrushet. For sent å gjøre noe med nå, men jeg nekter å lyve om hva jeg tenker om det. Kanskje min erfaring er nyttig for noen andre.

Å påstå at barnet mitt lider og at jeg ikke er moden for å være mor er påstander du ikke har belegg for. Jeg utfører mine plikter og stiller opp for barnet mitt med et smil, selv om jeg føler meg langt mindre lykkelig og mye mer stresset enn før jeg fikk barn, og selv om jeg lengter etter å pleie egne interesser. Jeg savner å trene på det som nå er helt umulige tidspunkt, f.eks ved eller etter leggetid eller om morgenen. Jeg savner å drive med hest, jeg savner å reise, jeg savner å danse, jeg savner å drive med frivillig organisasjonsarbeid og jeg savner vennene mine. Det hjelper ingen andre at jeg lyver om det og sier at: "Å få barn er det beste som noengang kunne hendt meg! Gled deg til det er din tur"

Du virker derimot umoden som ikke klarer å se noen nyanser mellom "lykkelig mamma" og "uegnet som forelder"

Jeg vil anbefale deg igjen å ta en tur til legen. Du virker depreimert og da er alt tungt Søk på depresjon på nett så kanskje du finner en del ting som stemmer overens.

Og de som er avlastningshjem må ha politiattest.

Kan det var noen litt eldre "tanter" i barnehagen som kanskje kunne tenke seg å være "bestemor" for gutten din et par kvelder i uka og tredjehver helg? Forsøk å vær åpen for muligheter!

[Redbull]

Nei omtrent aldri vi har verdes roligeste og enkleste baby da! vi har i tillegg en valp på 9 uker, men er absolutt ikke sliten! De sover natta igjennom begge to

[Gjest imli]

Å? Vi er to og har en (foreløpig) enkel unge på tre måneder, men vi blir slitne likevel... For min del er det fordi jeg hele tiden er på vakt. Er jo ikke vant til å sette andres behov først hele tiden. Har stor respekt for de som er alene med barn!

Meiner ikkje at ein ikkje skal få seie at det er slitsomt med éin unge heller altså Var berre ein liten kommentar fordi eg såg at eit par stk hadde skrevi at det ikkje var slitsomt, og desse var to foreldre om éin enkel soveunge Då kan eg skjønne at det ikkje er så slitsomt

Ser også at det er veldig mange som ikkje tør innrømme at det er slitsomt med ungar! Det skal jo liksom vera så flott og fantastisk, det er nærmast tabu og seie at ein er sliten og drittlei, spør du meg. Har ei veninne som fekk baby for ei stund sida. Til meg har ho "tømt seg" og prata om kor slitsomt ho har det, og at ingenting har blitt slik ho håpa på. Mykje skriking, amminga gjekk åt skogen, berre elendighet Og spør eg ho korleis det går, er svara som regel noko i retning av "vi tek ein dag av gongen" og "joda, det går då på eit vis". Men på Facebook spammar ho veggen med "lille gullet mitt" "åh, det er så fantastisk å vera mamma!" og "NN er jo sååå snill då, merkar nesten ikkje at eg har ein baby!" Når eg ser sånt, blir eg berre heilt Kvifor er det så ille å innrømme at ein ikkje taklar alt like bra som ein trudde? Kvifor må me vera supermennesker? Meiner ikkje at ho skulle a klaga på FB om kor ille alt var, men berre la ver å skrive noko som ikkje er sant?

[AnonymBruker]

Men på Facebook spammar ho veggen med "lille gullet mitt" "åh, det er så fantastisk å vera mamma!" og "NN er jo sååå snill då, merkar nesten ikkje at eg har ein baby!" Når eg ser sånt, blir eg berre heilt Kvifor er det så ille å innrømme at ein ikkje taklar alt like bra som ein trudde? Kvifor må me vera supermennesker? Meiner ikkje at ho skulle a klaga på FB om kor ille alt var, men berre la ver å skrive noko som ikkje er sant?

Får da håpe at hun har sine øyeblikk innimellom hvor hun syns alt er fantastisk. Om så bare for et øyeblikk. Også føler hun for å dele når hun har det sånn..

[Saleried]

Du slipper i alle fall å ha en abort på samvittigheten, noe jeg har.

Hvorfor kan du ikke holde på med hester eller være med venner? Høres ut som du har 5 barn, i alle fall.

Hvorfor har du dårlig samvittighet over å ha tatt abort? Jeg kan garantere deg at fosteret ikke har merket noen forskjell til eller fra.

Grunnen til at jeg ikke kan holde på med hester? Prøv å være alene med ett barn selv, så får du se hvilke muligheter du har

[_Malene]

Meiner ikkje at ein ikkje skal få seie at det er slitsomt med éin unge heller altså Var berre ein liten kommentar fordi eg såg at eit par stk hadde skrevi at det ikkje var slitsomt, og desse var to foreldre om éin enkel soveunge Då kan eg skjønne at det ikkje er så slitsomt

Ser også at det er veldig mange som ikkje tør innrømme at det er slitsomt med ungar! Det skal jo liksom vera så flott og fantastisk, det er nærmast tabu og seie at ein er sliten og drittlei, spør du meg. Har ei veninne som fekk baby for ei stund sida. Til meg har ho "tømt seg" og prata om kor slitsomt ho har det, og at ingenting har blitt slik ho håpa på. Mykje skriking, amminga gjekk åt skogen, berre elendighet Og spør eg ho korleis det går, er svara som regel noko i retning av "vi tek ein dag av gongen" og "joda, det går då på eit vis". Men på Facebook spammar ho veggen med "lille gullet mitt" "åh, det er så fantastisk å vera mamma!" og "NN er jo sååå snill då, merkar nesten ikkje at eg har ein baby!" Når eg ser sånt, blir eg berre heilt Kvifor er det så ille å innrømme at ein ikkje taklar alt like bra som ein trudde? Kvifor må me vera supermennesker? Meiner ikkje at ho skulle a klaga på FB om kor ille alt var, men berre la ver å skrive noko som ikkje er sant?

Hehe, ler av det siste der. Jeg var helt vrak de første månedene, og jeg la IKKE skjul på det. Jeg skrev statuser på facebook, og svarte helt ærlig til alle som spurte. Skulle ønske flere kunne være litt ærlige når det faktisk ikke er så lett.

Og så irriterer det meg at folk kaller rolige babyer for snille. Er de urolige onde da eller?

[Gjest imli]

Hehe, ler av det siste der. Jeg var helt vrak de første månedene, og jeg la IKKE skjul på det. Jeg skrev statuser på facebook, og svarte helt ærlig til alle som spurte. Skulle ønske flere kunne være litt ærlige når det faktisk ikke er så lett.

Og så irriterer det meg at folk kaller rolige babyer for snille. Er de urolige onde da eller?

Eg er også heilt ærleg på at det er slitsomt, driv ikkje og klagar, men spør folk korleis det er, svarar eg ærleg.

Einig med deg i det siste der - tykkjer det er litt trist at dei ungane som søv heile tida blir kalt snille. Dei er vel ikkje snillare enn dei som skrik mykje og/eller søv lite?

[Gjest imli]

Får da håpe at hun har sine øyeblikk innimellom hvor hun syns alt er fantastisk. Om så bare for et øyeblikk. Også føler hun for å dele når hun har det sånn..

Klart ho skal få lov til det, men eg tykkjer det er veldig rart å alltid skulle framstå som vellukka "offentleg", særleg når fleire av venene hennar veit korleis ho eigentleg har det... Kvifor er det så farleg å innrømme at ho ikkje er jublande glad etter å ha blitt mamma? Eg følte ingen vanvittig lykke når eg fekk ungane mine, tok lang tid før eg blei glad i dei osv, og det har eg vore heilt åpen om. Og då får eg høyre at det er mange andre som har det på same måte! Berre at det er "ingen" som snakkar om det! Og når alle vordande mødre trur alt kjem til å bli fantastisk frå dag ein, blir fallhøgda stor. Det er ikkje farleg å høyre at ikkje alle opplev nyfødd/babyperioden som fantastisk.

Endret 18. september 2011 av imli

[Sushi]

Eg er også heilt ærleg på at det er slitsomt, driv ikkje og klagar, men spør folk korleis det er, svarar eg ærleg.

Einig med deg i det siste der - tykkjer det er litt trist at dei ungane som søv heile tida blir kalt snille. Dei er vel ikkje snillare enn dei som skrik mykje og/eller søv lite?

Huff, det verste jeg vet er når folk snakker om "snille" unger. Hva med babyer som skriker mye, er de slemme?

[AnonymBruker]

Klart ho skal få lov til det, men eg tykkjer det er veldig rart å alltid skulle framstå som vellukka "offentleg", særleg når fleire av venene hennar veit korleis ho eigentleg har det...

Det er noen som bare er sånn. De må fremstå som lykkelig, perfekte osv.

[Redbull]

Og så irriterer det meg at folk kaller rolige babyer for snille. Er de urolige onde da eller?

Jeg sier at dattera mi er snill og rolig, fordi hun er det. Nevner da ingenting om at urolige barn ikke er snille av den grunn, gjør jeg det? Jeg ser hva du mener altså, men syns det er å over analysere hver minste ord når hu holder på sånn. Ingen ved sine fulle fem ville kalle ett spedbarn slemt, uansett hvor mye det gråter og lager leven men ja, jenta mi er SNILL og rolig!

[_Malene]

Eg er også heilt ærleg på at det er slitsomt, driv ikkje og klagar, men spør folk korleis det er, svarar eg ærleg.

Einig med deg i det siste der - tykkjer det er litt trist at dei ungane som søv heile tida blir kalt snille. Dei er vel ikkje snillare enn dei som skrik mykje og/eller søv lite?

Jeg blir lei av enkelte som alltid skal få alt til å virke rosenrødt, samtidig er det nok de som faktisk har det sånn. Jeg har det ikke rosenrødt nå, men hverdagen er 100 ganger bedre enn i kolikkperioden, derfor føler jeg ikke at det er slitsomt akkurat nå. Men en dans på roser er det jo ikke. Det finnes jo stadig vekk utfordringer på det ene eller andre planet når man har barn.

Det der med snill baby er noe jeg henger meg så opp i (siden jeg ikke hadde det selv ). Åååå, hun er så snill liksom. Sorry, men det vet du ikke. Selv om babyen din sover de 4 første månendene, og er rolig det første året, så vet du ikke om hun blir en urokråke og j*velunge etterhvert

Men for all del, de som vil kan kalle babyen sin snill så mye de vil, selv om jeg synes det høres rart ut

Endret 18. september 2011 av _Malene

[Redbull]

Det er noen som bare er sånn. De må fremstå som lykkelig, perfekte osv.

Jeg har kun "sånne" statuser, men det er ikke fordi jeg vil fremstå som perfekt, det er fordi jeg har det helt utrolig bra og har ikke noe behov for å skjule det det er ingenting i livet mitt jeg er misfornøyd med, men hadde det vært det hadde jeg heller ikke lagt det ut på Facebook

[Gjest imli]

Jeg sier at dattera mi er snill og rolig, fordi hun er det. Nevner da ingenting om at urolige barn ikke er snille av den grunn, gjør jeg det? Jeg ser hva du mener altså, men syns det er å over analysere hver minste ord når hu holder på sånn. Ingen ved sine fulle fem ville kalle ett spedbarn slemt, uansett hvor mye det gråter og lager leven men ja, jenta mi er SNILL og rolig!

Nei, det kan du faktisk ikkje seie. Spedbarn er verken snille eller slemme. Dei er rein natur med behov som treng og tilfredsstillast.

[Gjest HunterLady]

Nei, det kan du faktisk ikkje seie. Spedbarn er verken snille eller slemme. Dei er rein natur med behov som treng og tilfredsstillast.

Helt enig. Man kan selvsagt bruke ord som "rolig", "lite krevende", "aktiv" og "krevende".

Men å si at man har en snill eller slem unge blir helt feil i mine ører. Ikke bare i mine ører da, for det er jo fullstendig feil uansett.

[Redbull]

Nei, det kan du faktisk ikkje seie. Spedbarn er verken snille eller slemme. Dei er rein natur med behov som treng og tilfredsstillast.

Ser ikke helt vitsen med å kverulere på at folk kaller barna sine snille og rolige? Og å lure på om vi som sier det mener at urolige barn er slemme blir å dra det litt langt. Men som sagt, jeg ser poenget deres, men jeg kommer ikke til å slutte å si at jenta mi er snill fordi

[Gjest imli]

Ser ikke helt vitsen med å kverulere på at folk kaller barna sine snille og rolige? Og å lure på om vi som sier det mener at urolige barn er slemme blir å dra det litt langt. Men som sagt, jeg ser poenget deres, men jeg kommer ikke til å slutte å si at jenta mi er snill fordi

Eg påstår ikkje at du seier at andres ungar er slemme, men når folk seier at ungen er "snill", meiner dei jo som regel at han/ho søv mykje og skrik lite og er generelt roleg. Dermed kan ein, om enn litt sleivete, påstå at det er å seie at ungane som ikkje er slik, er slemme

[_Malene]

Helt enig. Man kan selvsagt bruke ord som "rolig", "lite krevende", "aktiv" og "krevende".

Men å si at man har en snill eller slem unge blir helt feil i mine ører. Ikke bare i mine ører da, for det er jo fullstendig feil uansett.

Det er feil. Og de fleste skjønner jo det.

[_Malene]

Ser ikke helt vitsen med å kverulere på at folk kaller barna sine snille og rolige? Og å lure på om vi som sier det mener at urolige barn er slemme blir å dra det litt langt. Men som sagt, jeg ser poenget deres, men jeg kommer ikke til å slutte å si at jenta mi er snill fordi

Ville du fortsatt kalt babyen din snill hvis den gråt mye og sov dårlig?