Er det slitsomt å ha barn?

[Saleried]

Mener du virkelig at folk skal ta abort fordi du hadde en fødsel som DU opplevde som vond? Herregud.

Hvordan klarer du å tolke det dit? Har du veldig høy grad av dysleksi eller annen form for språkvansker?

For noen som lurer på om de skal, eller allerede har bestemt seg for at de ønsker å gjennomføre en abort kan det være til stor hjelp å vite at en fødsel i 9 av 10 tilfeller er mye verre, og at det å iblant måtte lure på om livet ville vært bedre med barn ofte er å foretrekke framfor å faktisk sitte i saksa og vite at barn er noe man ville klart seg meget bedre uten. Forventer dog ikke at noen som titulerer seg "Mamma1" kan være i stand til å forstå at det å være mamma ikke er lykken i livet for alle kvinner.

[Gjest Gjest]

Hvordan klarer du å tolke det dit? Har du veldig høy grad av dysleksi eller annen form for språkvansker?

For noen som lurer på om de skal, eller allerede har bestemt seg for at de ønsker å gjennomføre en abort kan det være til stor hjelp å vite at en fødsel i 9 av 10 tilfeller er mye verre, og at det å iblant måtte lure på om livet ville vært bedre med barn ofte er å foretrekke framfor å faktisk sitte i saksa og vite at barn er noe man ville klart seg meget bedre uten. Forventer dog ikke at noen som titulerer seg "Mamma1" kan være i stand til å forstå at det å være mamma ikke er lykken i livet for alle kvinner.

Får litt vondt av barnet ditt jeg. Håper du ikke viser din misnøye ovenfor barnet!

[Saleried]

Får litt vondt av barnet ditt jeg. Håper du ikke viser din misnøye ovenfor barnet!

Jeg har også vondt av barnet mitt. Det må være veldig kjipt å bli latt i stikken av sin far som heller vil bruke all sin tid og alle sine penger på å reise og feste, og jamnt over driter fullstendig i ungen. Det er sikkert heller ikke morsomt å leve med en mor som har mistet livsgnisten fordi hun aldri får tid til gjøre noe av det hun har lyst til lenger.

[Gjest Gjest]

Jeg har også vondt av barnet mitt. Det må være veldig kjipt å bli latt i stikken av sin far som heller vil bruke all sin tid og alle sine penger på å reise og feste, og jamnt over driter fullstendig i ungen. Det er sikkert heller ikke morsomt å leve med en mor som har mistet livsgnisten fordi hun aldri får tid til gjøre noe av det hun har lyst til lenger.

Så du er egentlig veldig bitter på mannen som forlot deg og lat det gå utover barnet? Hva med å ta kontakt med barnevernet for å høre om mulihgeten til avlastning annenhver helg?

[Mamma1]

Du klarte ikke å få med deg det jeg skrev under mitt eget innlegg, postet to minutter etterpå.

Herregud, jeg syns synd på barnet ditt, ta kontakt med BV og få hjelp snarest mulig.

At du, en bitter kvinne, uten livsgnist skal fungere som en slags talsmor er for drøyt.

Ja, livet forandrer seg når man får barn, er man ikke klar over det da er man for umoden til å få barn.

[Mamma1]

At en fødsel er verre enn en abort? For en latterlig påstand. Det høres ut som du angrer på at du ikke tok abort, noe som et mer skremmende enn noe annet i denne tråden. Å klare å lire av seg så mye tullprat på noen få linjer er helt utrolig.

[Saleried]

Så du er egentlig veldig bitter på mannen som forlot deg og lat det gå utover barnet? Hva med å ta kontakt med barnevernet for å høre om mulihgeten til avlastning annenhver helg?

Man blir i så tilfelle avhengig av å overlate barnet sitt til overnatting hos vilt fremmede annenhver helg. Med tanke på alle de pedofile djevlene som kravler rundt under store steiner som løftes både her og der, også i barnevernet, tenker jeg at det er helt uaktuelt. Ordningen med avlastningshjem er basert på frivillige. Hvem har i dagens samfunn, i en storby, så mye tid til overs at de frivillig tar til seg en fremmed unge annenhver helg? Risikoen for pedofile blant de frivillige er så forhøyet at jeg ikke er villig til å ta den sjansen. Dessuten er det ikke helgeavlastning jeg trenger, men avlastning i hverdagen. Tirsdag ettermiddag, torsdag kveld, noen timer på lørdag formiddag.. Jeg biter heller bare tennene sammen og gråter mine bitre tårer bak lukkede gardiner, mens jeg venter på at poden blir større og mer selvstendig og gradvis gir meg litt mer tid til å leve mitt eget liv.

[kisskissbangbang]

Man blir i så tilfelle avhengig av å overlate barnet sitt til overnatting hos vilt fremmede annenhver helg. Med tanke på alle de pedofile djevlene som kravler rundt under store steiner som løftes både her og der, også i barnevernet, tenker jeg at det er helt uaktuelt. Ordningen med avlastningshjem er basert på frivillige. Hvem har i dagens samfunn, i en storby, så mye tid til overs at de frivillig tar til seg en fremmed unge annenhver helg? Risikoen for pedofile blant de frivillige er så forhøyet at jeg ikke er villig til å ta den sjansen. Dessuten er det ikke helgeavlastning jeg trenger, men avlastning i hverdagen. Tirsdag ettermiddag, torsdag kveld, noen timer på lørdag formiddag.. Jeg biter heller bare tennene sammen og gråter mine bitre tårer bak lukkede gardiner, mens jeg venter på at poden blir større og mer selvstendig og gradvis gir meg litt mer tid til å leve mitt eget liv.

For en merkelig holdning. Hva med å heller innse at det er dette som ER livet ditt nå?

[Gjest Gjest]

Man blir i så tilfelle avhengig av å overlate barnet sitt til overnatting hos vilt fremmede annenhver helg. Med tanke på alle de pedofile djevlene som kravler rundt under store steiner som løftes både her og der, også i barnevernet, tenker jeg at det er helt uaktuelt. Ordningen med avlastningshjem er basert på frivillige. Hvem har i dagens samfunn, i en storby, så mye tid til overs at de frivillig tar til seg en fremmed unge annenhver helg? Risikoen for pedofile blant de frivillige er så forhøyet at jeg ikke er villig til å ta den sjansen. Dessuten er det ikke helgeavlastning jeg trenger, men avlastning i hverdagen. Tirsdag ettermiddag, torsdag kveld, noen timer på lørdag formiddag.. Jeg biter heller bare tennene sammen og gråter mine bitre tårer bak lukkede gardiner, mens jeg venter på at poden blir større og mer selvstendig og gradvis gir meg litt mer tid til å leve mitt eget liv.

Det kreves politiattest for å være avlastningshjem. Og det florerer nok ikke av pedofile hos barnevernet. Jeg får følelse av at du er deprimert. Ta deg en tur til fastlegen å snakk om dette, kanskje han/hun har noen gode råd?

Du har ikke noe familie i nærheten? Hvis du ikke har, hvordan er muligheten for at du kan flytte nærmere familien din?

Vil også gi den en liten Det må være vondt å ha det sånn

[Gjest Purple Haze]

Nå er mine barn voksne, men jeg husker veldig godt hvordan livet med barn var

Jeg syntes ikke det var slitsomt, til tross for at jeg var alene med begge to i mange år, var student og pendlet 10 mil hver dag, jobbet i helgene hvor jeg hadde barnefri. Ungene mine var veldig rolige, greie og lite problematiske.

Det handler om innstilling, prioritering og legge mest vekt på det som virkelig er viktig. For meg var det ikke livsviktig å ha et strøkent hus til en hver tid, f.eks. Tid med ungene var viktigere.

De var heller ikke vanskelige i tenåra, heldigvis. Det har nesten vært mer slitsomt og mer bekymringer for meg når de som unge voksne skal ut på egne ben og klare seg selv. Det ser ut til å gå bra det også, til tross for noen humper i veien.

Og til tross for en temmelig tøff graviditet og fødsel med nr 1 (vi var i livsfare begge to), så skremte det meg ikke fra å få nr 2. Ingen svangerskap og fødsler er like, ikke en gang for samme person.

[Saleried]

At en fødsel er verre enn en abort? For en latterlig påstand. Det høres ut som du angrer på at du ikke tok abort, noe som et mer skremmende enn noe annet i denne tråden. Å klare å lire av seg så mye tullprat på noen få linjer er helt utrolig.

Hvorfor skal det være så uhørt å angre på at man fikk barn? Det er lov å angre på alt mulig annet man gjør her i livet.

..og ja, selvfølgelig burde jeg tatt abort. Jeg bare visste ikke det da. Jeg trodde ikke jeg skulle være nødt til å sitte innesperret hjemme hver eneste ettermiddag og kveld i mange år framover, eller hvor slitsomt det er at morgenrutinen tar minst tre ganger så lang tid, hver eneste dag, i mange år, eller at husarbeidsmengden ville firedoble seg. Jeg bare glemte å tenke på det i det gravide hormonrushet. For sent å gjøre noe med nå, men jeg nekter å lyve om hva jeg tenker om det. Kanskje min erfaring er nyttig for noen andre.

Å påstå at barnet mitt lider og at jeg ikke er moden for å være mor er påstander du ikke har belegg for. Jeg utfører mine plikter og stiller opp for barnet mitt med et smil, selv om jeg føler meg langt mindre lykkelig og mye mer stresset enn før jeg fikk barn, og selv om jeg lengter etter å pleie egne interesser. Jeg savner å trene på det som nå er helt umulige tidspunkt, f.eks ved eller etter leggetid eller om morgenen. Jeg savner å drive med hest, jeg savner å reise, jeg savner å danse, jeg savner å drive med frivillig organisasjonsarbeid og jeg savner vennene mine. Det hjelper ingen andre at jeg lyver om det og sier at: "Å få barn er det beste som noengang kunne hendt meg! Gled deg til det er din tur"

Du virker derimot umoden som ikke klarer å se noen nyanser mellom "lykkelig mamma" og "uegnet som forelder"

[AnonymBruker]

De fleste har faktisk ikke store smerter i underlivet i mange uker etterpå. Da må det være noe galt med deg, eller så har du så lav smerteterskel at du kaller det vondt når andre kaller det ømt.

O.T men, såvidt jeg har fått med meg, så revnet ikke du ved noen av dine fødsler, så du vet ikke hva du snakker om. Det er vanlig og revne, og det er vanlig å ha vondt.

[AnonymBruker]

Jeg har også vondt av barnet mitt. Det må være veldig kjipt å bli latt i stikken av sin far som heller vil bruke all sin tid og alle sine penger på å reise og feste, og jamnt over driter fullstendig i ungen. Det er sikkert heller ikke morsomt å leve med en mor som har mistet livsgnisten fordi hun aldri får tid til gjøre noe av det hun har lyst til lenger.

Får lyst å gi deg et spark i ræva og be deg skjerpe deg.

Interessene dine kan du ta opp igjen når barnet blir litt større. Ta det med ro, pust ut, skjerp deg. Livet ditt er ikke ødelagt fordi du må ta deg av ditt eget kjøtt og blod i noen år. Igjen, skjerp deg!!!

[chr1989]

Hvorfor skal det være så uhørt å angre på at man fikk barn? Det er lov å angre på alt mulig annet man gjør her i livet.

..og ja, selvfølgelig burde jeg tatt abort. Jeg bare visste ikke det da. Jeg trodde ikke jeg skulle være nødt til å sitte innesperret hjemme hver eneste ettermiddag og kveld i mange år framover, eller hvor slitsomt det er at morgenrutinen tar minst tre ganger så lang tid, hver eneste dag, i mange år, eller at husarbeidsmengden ville firedoble seg. Jeg bare glemte å tenke på det i det gravide hormonrushet. For sent å gjøre noe med nå, men jeg nekter å lyve om hva jeg tenker om det. Kanskje min erfaring er nyttig for noen andre.

Å påstå at barnet mitt lider og at jeg ikke er moden for å være mor er påstander du ikke har belegg for. Jeg utfører mine plikter og stiller opp for barnet mitt med et smil, selv om jeg føler meg langt mindre lykkelig og mye mer stresset enn før jeg fikk barn, og selv om jeg lengter etter å pleie egne interesser. Jeg savner å trene på det som nå er helt umulige tidspunkt, f.eks ved eller etter leggetid eller om morgenen. Jeg savner å drive med hest, jeg savner å reise, jeg savner å danse, jeg savner å drive med frivillig organisasjonsarbeid og jeg savner vennene mine. Det hjelper ingen andre at jeg lyver om det og sier at: "Å få barn er det beste som noengang kunne hendt meg! Gled deg til det er din tur"

Du virker derimot umoden som ikke klarer å se noen nyanser mellom "lykkelig mamma" og "uegnet som forelder"

Det er trist å høre du føler det sånn... Men det virker som du graver deg veldig ned da? Fokuserer bare på de tunge tingene, og alt du SKULLE ha gjort, enn hva du faktisk OPPLEVER?

Jeg kunne også satt meg ned og funnet masse jeg savner, men velger å fokusere på datteren min, og den lille som kommer, og i det fokuset kommer det så mye glede

Jeg tror i alle fall at trivsel i livet avhenger VELDIG på innstilling, og det er verken bra for den eller barnet ditt at du ser det på den måten...

[AnonymBruker]

Hvorfor skal det være så uhørt å angre på at man fikk barn? Det er lov å angre på alt mulig annet man gjør her i livet.

..og ja, selvfølgelig burde jeg tatt abort. Jeg bare visste ikke det da. Jeg trodde ikke jeg skulle være nødt til å sitte innesperret hjemme hver eneste ettermiddag og kveld i mange år framover, eller hvor slitsomt det er at morgenrutinen tar minst tre ganger så lang tid, hver eneste dag, i mange år, eller at husarbeidsmengden ville firedoble seg. Jeg bare glemte å tenke på det i det gravide hormonrushet. For sent å gjøre noe med nå, men jeg nekter å lyve om hva jeg tenker om det. Kanskje min erfaring er nyttig for noen andre.

Å påstå at barnet mitt lider og at jeg ikke er moden for å være mor er påstander du ikke har belegg for. Jeg utfører mine plikter og stiller opp for barnet mitt med et smil, selv om jeg føler meg langt mindre lykkelig og mye mer stresset enn før jeg fikk barn, og selv om jeg lengter etter å pleie egne interesser. Jeg savner å trene på det som nå er helt umulige tidspunkt, f.eks ved eller etter leggetid eller om morgenen. Jeg savner å drive med hest, jeg savner å reise, jeg savner å danse, jeg savner å drive med frivillig organisasjonsarbeid og jeg savner vennene mine. Det hjelper ingen andre at jeg lyver om det og sier at: "Å få barn er det beste som noengang kunne hendt meg! Gled deg til det er din tur"

Du virker derimot umoden som ikke klarer å se noen nyanser mellom "lykkelig mamma" og "uegnet som forelder"

Du slipper i alle fall å ha en abort på samvittigheten, noe jeg har.

Hvorfor kan du ikke holde på med hester eller være med venner? Høres ut som du har 5 barn, i alle fall.

[Kalas]

Jeg svarte "slitsomt av og til".

Jeg synes det er mindre slitsomt enn det jeg forventet. Vi er riktignok to foreldre om bare ett barn (2,5 år), og jeg synes egentlig jeg får rikelig med egoistisk egentid. Det handler litt om prioritering, også.

Barnet legger seg halv åtte, da har jeg tre og en halv time til disponering. Noen ganger må jeg jobbe litt om kvelden, andre ganger gjøre litt husarbeid, men jeg kan også bare slenge meg i sofaen og spille tv-spill et par timer (og drite i at gulvet burde vært støvsuget for en uke siden).

Jeg skulle gjerne fått tid til å trene mer, men har nå én fast kveld i uka som er min treningstid hvor mannen er hjemme, og så trener jeg om morgenen (står ekstra tidlig opp eller jobber inn tapt arbeidstid om kvelden) en eller to ganger til. Jeg merker at jeg får mer energi hvis jeg får trent nok.

Men det er klart - jeg har ofte dårlig samvittighet for alt jeg "burde". Jeg burde lagt meg tidligere, vasket klær oftere, jobbet mer, lekt mer, pult mer osv. ;-)

Stort sett synes jeg det er veldig fint å ha barn - jeg ser på helt hverdagslige ting med nye øyne etter hvert som jenta mi oppdager dem. Og så er det lov å være barnslig, og det passer meg fint . :gjeiper:

[Mamma1]

Nei, jeg har ikke revnet, men å ha vondt i ukesvis er vel heller ikke normalt.

Uansett Libertina, jo det er mange tilstander mellom lykkelig og uegnet. Jeg er heller ikke det jeg kan alle lykkelig som alenemor til tre barn. Som deg sitter jeg inne hele tiden, har null sosialt liv. Men det blir litt hva man gjør det til. Jeg et kanskje eldre enn deg og har ikke det store behovet for å komme meg ut. Jeg hadde for noen år siden avlastning til min eldste datter. Jeg valgte familie selv, som jeg kjente til. De hadde henne en helg i mnd. Det fungerte utrolig bra. Spør barnevernet om det, kanskje er en familie du kjenner til interessert i å passe barnet ditt et par ettermiddager i uken og en helg innimellom? Noen som passer barn på barnehagen som du kan stole på?

Du kan i hvert fall ikke gå rundt og vente på at ungen skal bli større, det et det som er nå som et livet ditt.

[Gjest ha]

Nei jeg synes ikke det er så slitsomt jeg. Jeg var alene med poden fra han var 18 mnd -3 år, han var syk en gang i uken men jeg synes fortsatt ikke det var så slitsomt.

Jeg elsker å ha barn!

Vi harlite fritid, siden vi bor lamgt fra familie, men det går helt fint.

[makkapakka]

har en sunn frisk og oppgående liten gutt, krevende til tider, men såpass må det være. Det er ikke slitsomt med å ha barn, det er utrolig morro, og godt å ha noe så spesielt ansvar, men klart til tider så strekker ikke energien til med full jobb og hus og hjem så jeg blir sliten av helheten ikke av barnet i seg selv.

[Laserwater]

Oi...

Kjenner jeg får litt angst her nå, og selv skal jeg sitte her med barn om en drøy måned. Håper jeg opplever det på annet vis

Ikke bruk tid på alt det negative du finner på forumet.. hvis du kjenner at du gleder deg til å bli mamma og at du har mye å gi - så har du sannsynligvis det. Jeg tror barn er litt i samme sinnstemning som foreldrene, de som er veldig negative, stresset og slitne (uansett grunn) har som regel også barn som er stresset og grinete. Monkey sees, monkey does. Og ang fødsel: still med åpent sinn, det kan bli kortvarig og det kan ta tid, det kan bli komplikasjoner og det kan hende alt går veldig veldig bra. Klart det er vondt, men det er faktisk ikke tull at du glemmer det med en gang du hører barneskrik, presset forsvinner og du innser at du greide det og resultatet ligger i armene dine. Nå skal jeg ikke si så mye om det å ha større barn, jeg har bare vært mamma en uke.