Er det slitsomt å ha barn?

[AnonymBruker]

Dere som har barn, uansett alder på barna og dere selv: synes dere det er slitsomt?

I så fall - hvor slitsomt, i gjennomsnitt, tenker du at det er?

Svar gjerne i den uformelle og anonyme avstemningen

[Sequax]

Nei, omtrent aldri! Klart jeg blir sliten av og til, men jeg er velsigna med en utrolig snill unge, så kan absolutt ikke klage på noen verdens ting! (selv om jeg av og til gjør det i dagboka mi, da...)

[Gjest HunterLady]

Ja, det synes jeg. Stemte for av og til, men ser nå at jeg heller skulle stemt for ofte.

Mye av grunnen er nok at vi aldri har "pause". Bor veldig langt unna familie, både jeg og samboer, så vi har vel kun hatt barnevakt 2 ganger på 1,5 år. Klart det kan ta på. Spesielt når man har en over gjennomsnittet aktiv liten gutt, som brukte de første 6 mnd på å skrike pga låsninger i rygg og nakke.

[eitrande]

Har en veldig snill gutt, men syns ofte det er slitsomt.

Det jeg syns er mest vanskelig er at det blir så lite tid til meg selv (og mannen). Vi bor også langt unna familie, og har ikke særlig med omgangskrets her vi bor.

Nå som jeg er i jobb igjen, er det mer slitsomt for han skal (selvfølgelig) være 1. prioritet når vi kommer hjem kl 16. Så når man er sliten etter en tøff dag på jobben, er det ofte hardt å være en god mamma som vil bygge Lego eller leke ute etter middag.

Savner også å kunne sove lenger enn halv 7....

Men det er ikke verre enn at vi prøver oss på nr 2!

[Gjest imli]

Ja, ofte. Er åleine med to barn 3,5 og 2 år.

Skjønner jo at dei som er to om éin roleg baby ikkje meiner det er så slitsomt... Kjem nok veldig an på om ein er åleine eller ikkje, og kor mange ungar ein har. Og sjølvsagt kor rolege dei er.

Mine er som regel snille og greie, men det er slitsomt likevel. Minstemann søv dårleg om natta, dei kranglar og rotar ein god del.

[MellonCollie]

Ja, synes ofte det er slitsomt.

Har to barn, på henholdsvis tre år, og tre måneder. Begge er egentlig veldig "enkle" barn - så det er ikke derfor det er slitsomt.

Det som gjør det slitsomt er at det er lite pauser, som eitrande og Hunterlady også er inne på. I våkentiden til barna settes de og deres behov først, og når de har lagt seg er det da mye som gjerne skulle vært gjort på få timer

I tillegg er det med treåringen mye spørsmål om "hvorfor" til alt mulig for tiden. Mentalt sett er det derfor også slitsomt da jeg gjerne ønsker å svare gode svar og forklaringer på ting han lurer på.

[SummerJoy]

Ja, det er slitsomt. Har en på 2 og en på 8,5 mnd. Det er slitsomt å måtte holde et konstant øye med dem. Det er slitsomt å måtte stå opp kl 6 hver eneste dag. Å ha ett barn var lett syns jeg. Var også lettere å avlaste hverandre ved at f.eks den ene stod opp med barnet lørdag og den andre søndag for eksempel, det er vanskeligere å overlate begge to til en med god samvittighet liksom, blir heller til at vi tar en hver, siden begge krever ettellerannet nærmest konstant.. (ny bleie, hjelp til å gå på do, sulten, trøtt, tørst, oppmerksomhet, kos, trøst osv osv)

Slitsomt, til tider utmattende, men også veldig givende. Jeg har blide og snille barn, men begge er veldig aktiv og krever mye likevel.

[Neala]

Nei, omtrent aldri Jeg er alene, så regner meg selv for heldig som har en så enkel baby. Det eneste som er slitsomt er det som følger med - faren hennes. Nå når hun reiser seg of krabber over alt er det klart jeg er mer på beina, men jeg synes ikke det er travelt

[Hu i Svingen]

Ja! Utrolig slitsomt!

Og utrolig fantastisk - ville aldri trodd det kunne være så berikende!

[lys]

Jeg stemte "Nei, sjelden", men tror kanskje jeg kan legge meg mellom "Sjelden" og "av og til".

For min del har det vært overraskende mindre slitsomt enn jeg hadde forestilt meg. Nå er jeg litt "ovenpå" ifht mange ting siden barnet begynner å bli større, og kan tenke tilbake på når han var 1-2-3 og måtte overvåkes konstant og tenke at det jo var slitsomt ... men jeg vet at da jeg var midt oppi det opplevde jeg det likevel ikke som så slitsomt. Man blir liksom så innstilt på at ting er sånn, også er det jo noe med sine egne barn.

Men klart - det er jo noe annet enn å være barnløs. Man er jo mye mer låst og det er visse ting man bare må gjøre, som man slipper når man har barn.

[Saleried]

Ja, det er ofte slitsomt. Er alene med en på 4 år. Som MellonCollie er inne på; det kan være slitsomt å måtte være så mentalt tilstede hele tiden. Før jeg fikk barn var det deilig å bare kunne koble av hodet litt på ettermiddagen. Nå er det fullt kjør med spørsmål, på spørsmål, på spørsmål, på spørsmål fra det hentes i barnehagen, og man må tenke pedagogikk i ett og alt man gjør. Det finnes ingen "comfortable silence" eller "silent understanding" når man henger med en 4-åring. Ofte må vi innom butikken på tur fra barnehagen, og det er også en realtivt stor påkjenning når begge er slitne og ungen sutrer og maser. Ungen er veldig lite selvstendig ennå. Kan knapt ta noen noen enkle beskjeder, jeg må følge opp alt fra rydding av leker til tannpuss og av og påkledning i detalj. Slikt tar mye tid, og jeg opplever som regel et helseskadelig høyt stressnivå på morgenen p.g.a. at alle små, trivielle oppgaver må ta så forbannet lang tid å gjennomføre. Det blir veldig mye matlaging og oppvask, mye søl og griseri, veldig mye rydding og vasking. ..og veldig, veldig, veldig lite fritid. Har tid til å pleie egne interesser 0-3 timer i uka, avhengig av barnevakters godvilje.

Det var dog verre da barnet var 2-3. Nå er det jo mulig å kommunisere konstruktivt med barnet. Det er himmelrike i forhold til hvordan det var i den verste trassalderen.

Jeg elsker selvfølgelig barnet mitt, og gjør så godt jeg kan for at h*n skal ha det godt, men jeg mister heller en arm framfor å lage flere barn.

Endret 17. september 2011 av Libertina

[AnonymBruker]

Enig i at man må være mentalt tilstede hele tida og at det til tider kan være slitsomt. Man kan ikke koble av slik som før. Jeg er alene med barnet (1 1/2), og har en veldig veldig snill unge, og har vært heldig med lite sykdom hittil. Det er slitsomt, men også helt fantastisk! Ekstremt lite alenetid, altfor lite timer i døgnet og litt vanskelig siden jeg aldri har barnefri. Likevel, jeg ville aldri i verden ha vært foruten min lille solstråle. Større kjærlighet enn det har jeg aldri tidligere følt. :kgbaby:

[AnonymBruker]

Jeg synes det er overraskende greit. Eller, fritid blir ikke det samme begrepet som før, hverdagen er jo helt annerledes - nå tenker jeg jo på en annen person før meg hele tiden. Men det er ikke SÅ utmattende som mange advarte meg mot på forhånd.

Jeg føler en litt irritasjon mot alle de som advarte meg så sterkt. Og ja, jeg har jo blitt litt svimmel i perioder hvor ungen var mye syk/våken på nettene ect. men man tilpasser seg faktisk raskt, og jeg har en liten mistanke om at mange mødre svartmaler situasjonen litt (samme med fødselssmerter spør du meg), bare for å få uthevet hvor flinke de er som holder ut.

Tenk på hvor mange som helt sikkert er latere enn deg, men som fortsatt er mødre ;-)

[Gjest HunterLady]

Jeg synes det er overraskende greit. Eller, fritid blir ikke det samme begrepet som før, hverdagen er jo helt annerledes - nå tenker jeg jo på en annen person før meg hele tiden. Men det er ikke SÅ utmattende som mange advarte meg mot på forhånd.

Jeg føler en litt irritasjon mot alle de som advarte meg så sterkt. Og ja, jeg har jo blitt litt svimmel i perioder hvor ungen var mye syk/våken på nettene ect. men man tilpasser seg faktisk raskt, og jeg har en liten mistanke om at mange mødre svartmaler situasjonen litt (samme med fødselssmerter spør du meg), bare for å få uthevet hvor flinke de er som holder ut.

Tenk på hvor mange som helt sikkert er latere enn deg, men som fortsatt er mødre ;-)

Dette kalles ignoranse. Jeg kan med hånden på hjertet si at fødselen var et levende smertehelvete jeg aldri vil oppleve igjen og at å ha barn kan være vanvittig utmattende og styrkeprøvende til tider.

[AnonymBruker]

Dette kalles ignoranse. Jeg kan med hånden på hjertet si at fødselen var et levende smertehelvete jeg aldri vil oppleve igjen og at å ha barn kan være vanvittig utmattende og styrkeprøvende til tider.

Jeg prater ikke om enkeltpersoners enkelterfaringer - de er dine egne, ingen kan argumentere mot dem. Tenker mer på folk som feks. tok seg friheten til å spå min fødsel for meg. Jeg var feks. under graviditeten klar over at det ville bli krevende, men hadde bestemt meg for å forholde meg positiv, likevel var det mange som uoppfordret sa til meg ting som "det kommer til å bli vondt og fælt og helvete og du kan aldri forestille deg slik smerte ect." og når jeg sa "jaja, det kan jo hende, men det kan jo også være at jeg er heldig - hvem vet liksom" så ble jeg møtt med ytterligere advarsler.

Det var jo helt sikkert godt ment, men når det gjentok og gjentok seg til tross for at jeg prøvde å si i fra om at jeg faktisk ikke ønsket å ta sorgene på forskudd syntes jeg det ble for drøyt.

Så ja, du kan gjerne si hvordan du har det som mor/hadde det under din fødsel, men ikke prøv å fortell meg det hvordan det vil oppleves for meg. :o)

(og sånn btw. ikke misforstå, jeg var jo selvfølgelig interessert i å høre andres opplevelser... bare ikke få dem trengt ned over halsen for enhver pris)

[Gjest Gjest]

Og selv om det er helt jævelig slitsomt så har dere tid til å skrive innlegg etter innlegg her på KG..

Dessuten skremmer dere vettet av en stakkar som venter sitt første barn snart!!!

[Gjest HunterLady]

Og selv om det er helt jævelig slitsomt så har dere tid til å skrive innlegg etter innlegg her på KG..

Dessuten skremmer dere vettet av en stakkar som venter sitt første barn snart!!!

Hehehe.. Bare vent du, så ser du hvor stor pris du også kommer til å sette på KG-stundene dine, og du kommer mest sannsynlig til å skrive mer enn før.

Når du tenker deg litt om, så kanskje du skjønner at mange mødre kobler av ved pc'en i en slitsom hverdag. Skal man alltid vaske huset eller stikke på trening så raskt anledningen byr seg? Innimellom ja, men om det skulle vært slik hele tiden så hadde alle mødre vært utbrent.

[pusla]

Jeg har et barn på 1 år og jeg svarte av og til. For det meste føler jeg meg på topp, men klart man blir sliten innimellom. Særlig nå som jeg er tilbake på jobb og tida med barnet føles veldig liten og verdifull. Og nattesøvnen blir jo ikke helt det samme. Men sliten av og til er ingenting mot all gleden det gir

[AnonymBruker]

Jeg føler en litt irritasjon mot alle de som advarte meg så sterkt. Og ja, jeg har jo blitt litt svimmel i perioder hvor ungen var mye syk/våken på nettene ect. men man tilpasser seg faktisk raskt, og jeg har en liten mistanke om at mange mødre svartmaler situasjonen litt (samme med fødselssmerter spør du meg), bare for å få uthevet hvor flinke de er som holder ut.

Jeg er fly forbanna på alle dem som går rundt og hvitmaler situasjonen. INGEN advarte meg på forhånd. "Å få barn er helt fantastisk, beste som noengang kunns skjedd meg!" og "Fødsel er da ikke så ille. Det blir så vidunderlig etterpå."

Å føde er verre enn det jævligste jeg noengang kunne forestille meg. Jeg hadde regelmessige veer i 36 timer, hvor jeg lå på fødestua de 25 siste. (bor i en stor by med liten fødestuekapasitet. Her tar de vanligvis ikke inn folk før det nesten er for sent.) Fikk etter 20 timer på fødestua kjemisk fødselshjelp oppå en epidural som overhodet ikke virket på den ene sidan av ryggraden, d.v.s jeg hadde ingen smertelindring, men var ute av stand til å bevege meg ut av sengen, eller rundt i sengen, fordi jeg var fullstendig lammet på høyre side. Jeg måtte store deler av fødselen ligge på ryggen, med ungen pressende oppå hovedpulsårer, så jeg ble kvalm og svimmel i tillegg til alt det andre. Klarte ikke å snu meg på siden for egen maskin. Fødsel var sikkert en hyggelig opplevelse for noen, men å si at de som sier de hadde det jævlig, bare sier dette for å høste anerkjennelse, det blir for dumt. Tror du alle har like enkel fødsler som det du var heldig å ha, så håper jeg virkelig du får oppleve en mørkere side av barnefødsel neste gang du føder.

Ikke alle unger er like lette å ha med å gjøre heller. Min vekket med flere ganger hver eneste natt til h*n var godt og vel passert to år. Mer enn to år uten 8 timer sammenhengenede søvn får konsekvenser, som nedsatt immunforsvar (jeg var syk omtrent hele tiden), nedsatt konsentrasjonsevne, irritabilitet og depresjon. På toppen av det hele var jeg fullstendig fraskåret alle former for sosialt voksenliv (uten barn), og fraskåret fra å utøve egne interesser. Det nærmeste jeg kom å pleie egeninteresse var å delta i kjerringtrim under barnepassens åpningstider på treningssenteret. Jeg opplevde perioden som et mareritt.

..så slutt å uttal deg om underliggende motiver hos andre som advarer folk mot å få barn. Å få barn er dreperen for enhver tidkrevende interesse du har. Jeg skulle ønske noen hadde advart meg kraftig istedet for å fortelle meg at alt "kommer til å bli så fint". At faren plutselig bestemte seg for at han ikke ville ha barn allikevel og flyttet til andre siden av landet da jeg var 5 mnd på vei har heller ikke hjulpet på tilværelsen. Jeg hadde regnet med å ha fri i det minste annenhver helg da jeg bestemte meg for å ikke abortere. Nå har jeg INGEN fritid, og det tærer. Jeg er ikke lykkelig nå, men jeg var lykkelig før jeg fikk barn. You do the math..

[Sushi]

Skjønner jo at dei som er to om éin roleg baby ikkje meiner det er så slitsomt...

Å? Vi er to og har en (foreløpig) enkel unge på tre måneder, men vi blir slitne likevel... For min del er det fordi jeg hele tiden er på vakt. Er jo ikke vant til å sette andres behov først hele tiden. Har stor respekt for de som er alene med barn!