fødsel

[Møffi]

Jeg skjønner godt hva du mener, Teryaki og er helt enig med deg, men det er dessverre også sånn at det er ikke en faktor (humør og innstilling) som påvirker fødselsforløpet

Selv mener jeg at hvis ungen kommer ut nedentil har man hatt en naturlig fødsel, samme om h*n blir trykket ut eller dratt ut og uavhengig av om moren har fått medikamenter.

[Teriyaki]

Jeg burde skrevet noe mer om dette (regnet egentlig med at noen ville spørre men orket ikke redigere på telefonen )

Jeg er helt enig i alt du skriver. Og det var det jeg mente med at jeg var klar for å jobbe, for under andre forhold tror jeg fortsatt jeg skulle fått det til. Min innstilling var på alle måter slik du beskriver. Men så gikk det ikke sånn.. Og om man ikke har opplevd en fødsel der kontrollen blir tatt helt fra deg, eller man blir overmannet av smerter/angst/utmattelse/hva det måtte være, så er det kanskje lettere å tenke at det er enkel utvei å ta epidural. Men vi opplever alt forskjellig og smerte/angst er vanskelig å måle. Man kan prøve å jobbe med men ikke få det til om du skjønner.

Jeg er helt enig med deg!

Eg trur innstilling og positivitet og alt det andre flotte som gjerne kvinner som ikkje har fødd, gnålar om, har svært lite og seie. Nokon fødslar er vanskelegare/tøffare enn andre, sånn er det berre. Ei veninne av meg fødte for nokre veker sida. Ho endte opp på intensiven med stort blodtap. Tippar det var fordi ho hadde så dårleg innstilling

Det har overhode ikke lite å si. Da er du rett og slett uvitende om hvordan kroppen fungerer. For å ta et eksempel. Før trodde man at kropp og sjel var totalt adskilt. Hvis noen hadde en fysisk plage, så var det ingen som tenkte tanken at det kunne være et symptom på et psykisk problem. I dag blir det holistiske menneskysynet tatt mer og mer i bruk, og det er er med et holistisk syn sykepleiere/jordmødre læres opp i dag. Altså at kropp og sinn henger sammen. Dette er det forsket såpass mye på, at det blir litt tomt å skulle komme og si at det ikke har noe å si, for det har faktisk veldig mye å si.

Og nei jeg sier ikke at det bare er å positiv innstilling og puste seg gjennom det så går det så fint, så. Blir så usaklig å komme med det eksemplet du tar med der, og si at det sikkert var fordi hun hadde dårlig innstilling. Det er vel ingen her som har antydet at de som har hatt tunge fødsler hvor de har fått panikk og bedt om så mye smertestillende de kan, har en dårlig innstilling??

Men skjønner ikkje folk at det kan vera provoserande, eller t.o.m sårande, for kvinner med vanskelege fødslar å få høyre slikt tull om at ein nærmast kan tenkje seg til ein enkel fødsel?

Det er ingen her som har sagt at det bare er å tenke seg til en enkelt fødsel.

[Gjest Nuppa_]

Jeg syns en 100% naturlig fødsel er uten smertestillende, men man har da likevell født et barn selvom man bruker smertestillende.

[Gjest imli]

Sjølv om kropp og sjel heng saman, trur eg ikkje det har noko særleg og seie med innstilling, nei. Er jo veldig mange som har hatt ei positiv og åpen innstilling som har hatt vanskelege fødslar, og motsatt, kvinner som har vore veldig redde og hatt ein såkalla "negativ" innstilling som har hatt enkle fødslar og blitt overraska over kor lett det var.

Eg likar generelt ikkje bruke slike "du veit ikkje korleis det er"-argument, men no er eg litt frista til det, Teriyaki. Det er lett å synse om ting ein ikkje har erfart sjølv.

[AnonymBruker]

Jeg blir provosert av snakket om innstilling. Det er ikke fordi det er feil, men fordi jeg synes det blir så lettvint. Jeg hadde "riktig" innstilling uten at det hjalp det spor, det var så ekstremt smertefullt at fokuset mitt ikke var på å gjøre noe som helst, men bare å klare meg gjennom timene og puste meg gjennom det. All verdens gode innstilling tror jeg har lite å si når man nesten ikke klarer å tenke undeveis. Bevisstheten endret seg totalt, jeg var fullstendig borte vekk og kunne noen ganger synes at tiden gikk ulidelig sakte for så å oppdage at det hadde gått en time uten at jeg var mentalt tilstede. Når kroppen og hodet reagerer slik mener jeg det er åpenbart at man er på et nivå forbi positive tanker, for å formulere det klønete.

Det som er så herlig da er at vi alle er forskjellig! Og de som klarer å kontrollere seg og er bevisst til stedet, DE har fortalt at de syntes det var en fantastisk opplevelse, DE har sagt at riktig pust hjalp noe sinnsykt.

Flere damer her på KG som har vært gjennom flere enn 1 fødsel, og ved en del anledninger forteller de hvor verdifull kontrollen og pusten var.

Men om DU ikke klarte dette, så er ikke det kritikk av deg. DU er ikke dårligere. DU er ikke mislykket. Ingen her som sier det. Forstår ikke hvorfor det er slik du velger å tolke det.

Terskelen for å føle seg kritisert er ho bare absurd lav for en del.

INGEN SOM SIER NOEN ER MINDRE VERDT ELLER DÅRLIGERE ENN ANDRE UANSETT HJELP UNDER FØDSEL

Det er en diskusjon om et tema, ikke en diskusjon spesifikt om "deg".

[AnonymBruker]

En rekke metoder er i bruk, fra varme bad, massasje og akupunktur til epiduralanestesi. Epiduralanestesi gjør fødselen tilnærmet smertefri, men nedsetter morens trykketrang og -evne, og øker risikoen for at fødselen må avsluttes med et operativt inngrep.

http://snl.no/f%C3%B8dsel/hos_mennesket

Grundig info om epidural:

http://www.nettdoktor.no/graviditet_foedsel/artikler/foedsel/epidural.php

[Teriyaki]

Sjølv om kropp og sjel heng saman, trur eg ikkje det har noko særleg og seie med innstilling, nei. Er jo veldig mange som har hatt ei positiv og åpen innstilling som har hatt vanskelege fødslar, og motsatt, kvinner som har vore veldig redde og hatt ein såkalla "negativ" innstilling som har hatt enkle fødslar og blitt overraska over kor lett det var.

Eg likar generelt ikkje bruke slike "du veit ikkje korleis det er"-argument, men no er eg litt frista til det, Teriyaki. Det er lett å synse om ting ein ikkje har erfart sjølv.

Heldigvis for meg, siden du er fristet til å si at jeg ikke kan uttale meg pga. jeg ikke har født selv enda, så er det ikke synsing det jeg snakker om. Jormødre generelt er veldig opptatte av at man skal ha fokus på pusten, tenke at det er positive smerter og jobbe med kroppen. Jeg hadde aldri vært så bastant hvis det kun var basert på synsing.

Dette er forøvrig noe som legges mye vekt på i undervisningen. Og det kan jeg også uttale meg om, da jeg selv er under utdanningen.

Får prøve å si det enda en gang, da; Så klart er det de som har hatt kjempepositiv innstilling, som i utgangspunktet har klart å holde fokus og jobbe med kroppen, som har fått så krevende fødsler at det ikke har hjulpet og de har fått panikk/trengt sterke smertestillende/fått annen hjelp, og så klart finnes det de som har hatt negativ innstilling, men som har blitt positivt overasket. Det er absolutt ingen som sier noe på det.

Man kan ikke snakke individuelt når man diskuterer slike ting. Det er ikke til å stikke under en stol at sannsynligheten for at ting går rolig og kontrollert for seg er større dersom kvinnen har riktig innstilling og klarer å fokusere slik at hun jobber sammen med kroppen, enn om det er en kvinne som er veldig negativ innstilt, og bare kjenner hun gruer seg masse med en gang hun merker noe er i gang, og rett og slett stritter i mot. Det sier seg selv, gjør det ikke? Man kan ikke snakke sånn og sånn er det og sånn og sånn blir det, men man kan snakke sannsynlighet, og det er det jeg gjør.

Og når det er sagt, så kan det godt hende at jeg selv blir en av de som har såpass tunge fødsler at jeg mister kontroll og ikke klarer å fokusere, og det til tross for at jeg gleder meg til fødsel og har en veldig positiv innstilling til det. Det vil i så fall ikke være noe nederlag, eller få meg til å tenke "so much for en positiv innstilling". Det vil rett og slett bare si at da havnet jeg i den gruppen med veldig tunge og overveldende fødsler, så går det kanskje bedre neste gang. Håper uansett jeg klarer å opprettholde den positive innstillingen, for man kommer i alle fall ingen vei ved å tenke at det er ikke vits å være positiv, for det er jo mange som får tunge fødsler uansett.

Her kan man forresten lese noe om akkurat det jeg skriver:

http://www.babyverden.no/Fodsel/Smertelindring/Smertelindring-under-fodselen/

- Men for all del, skal slutte å uttale meg siden jeg ikke har født selv enda.

Endret 11. september 2011 av Teriyaki

[ElaineBenes]

Jeg skjønner ikke hvorfor en fødsel uten hjelpemidler er bedre (det var noen her som mente det)? Og nå spør jeg fordi jeg virkelig er nysgjerrig. Har ikke født selv, men er så heldig at jeg fikk være med på en, en gang:)

En helt naturlig fødsel, ut fra prinsipp, må egentlig bety en fødsel et annet sted enn ved et sykehus og med medisinsk personell tilstede. Og det vet vi jo, det er jo ikke bedre. Kvinner og barn døde som fluer før moderne medisin ble introdusert. Selv det å vaske hendene for å redde liv, er en moderne oppfinnelse.

Det er jo rett og slett derfor vi føder på sykehus, med en utdannet jordmor, for å virkelig ta vare på livet!

Og vi ville kanskje ikke tillatt epidural om risikoen var for stor - det tror jeg vi kan være rimelig sikre på. Jeg tenker i alle fall selv at epidural og annen medisin er som å gi selve livet en sjanse. Både for barnet og den fødende. Det er jo det den er der for. Hadde man ikke hatt det kunne jo utmattelsen tatt livet av barnet, og i verste fall, begge to.

Og man blir jo sydd. Det er jo ikke naturlig. Man får blodoverføringer. Det er heller ikke naturlig. Man føder tross alt på et sted med medisinsk personell og da med den beroligende tryggheten det gir. Naturlig?

Dette er bare mine tanker da. Jeg vet jo ikke - da jeg ikke har født selv (ennå :gjeiper:).

Jeg tror rett og slett jeg konkluderer med at all fødsel er naturlig, uansett hvilken vei man velger til målet.

Edit: og jeg må få tilføye at epidural og det holistiske da ikke er to enestående størrelser som må fungere uavhengig av hverandre. Antar det er nettopp et slikt samspill jordmødrene undervises i:)

Endret 11. september 2011 av ElaineBenes

[Gjest *Røyskatt*]

Men skjønner ikkje folk at det kan vera provoserande, eller t.o.m sårande, for kvinner med vanskelege fødslar å få høyre slikt tull om at ein nærmast kan tenkje seg til ein enkel fødsel?

Helt enig. Og det er også noe med at mange føler seg utrolig skuffet etter fødsel dersom de ikke har klart å leve opp til "idealet" om at luktlys og fin musikk skal fungere godt nok som smertestillende, og at man skal føde raskt og enkelt som en katt. Og da skuffet over at kroppen ikke fungerer slik man alltid har hørt at den skal. Og så innser man at for mange så er det faktisk ikke så enkelt..

Jeg har ikke sett nok i tråden til å si at noen har påstått bastant at tenkemåte er alt som skal til, men det er en holdning som går igjen på dette forumet når fødsler blir diskutert.

Etter min første fødsel har jeg lært meg at alt rundt både å være gravid og å føde må jeg ta som det kommer. Klarer jeg meg fint uten epidural, så gjør jeg det. Trenger jeg epidural så skal jeg ha det med god samvittighet. Denne gangen har jeg veldig lyst til å få bruke badekaret, forrige gang fikk jeg ikke lov da vannet var gått to-tre døgn før, så det hadde vært fint nå

Utenom det, så anbefaler jeg hjelpemidler. Alt som fungerer for en slv. Akupunktur, bad, epidural, babyovervåkning etc. Jeg føler meg langt tryggere ved at alle disse tingene finnes og at jeg faktisk har masse valgmuligheter

[Kara W]

Men skjønner ikkje folk at det kan vera provoserande, eller t.o.m sårande, for kvinner med vanskelege fødslar å få høyre slikt tull om at ein nærmast kan tenkje seg til ein enkel fødsel?

Klart det kan føles sårende, men skal vi la være å diskutere av den grunn? For å ta et tema litt på siden: Jeg fikk ikke til ammingen, til tross for mye prøving. Jeg kjenner at det stikker litt når jeg leser at "alle kan amme, bare de prøver hardt nok", men allikevel synes jeg det er viktig med debatter rundt amming. Så lenge det legges vekt på at det alltid finnes unntak og at det ikke er noe galt med personen som ikke får det til av en eller annen grunn, så mener jeg at det er helt legitimt å diskutere.

[Teriyaki]

Jeg mener en fødsel er naturlig uansett om man takker ja til epidural eller ikke. Riene forsetter selv om man har epidural, man bare kjenner dem ikke like godt/i det store og det hele lenger. Presse ut ungen gjør man jo også.

Selv frykter jeg epiduralsprøyten veldig, så kommer nok til å strekke meg langt for å unngå den. Men det er ikke fordi jeg vil være en "urkvinne" som gjør det hundre% etter naturens måte. Det er rett og slett fordi jeg ikke har lyst på den sprøyta, og fordi jeg ønsker å kjenne på hvordan rier er. Men det regner jeg med at man får gjort en god del før man får epiduralen, så en som har født med epidural har jo kjent hvordan en fødsel er også.

[^^Belle^^]

Jeg mener en fødsel er naturlig uansett om man takker ja til epidural eller ikke. Riene forsetter selv om man har epidural, man bare kjenner dem ikke like godt/i det store og det hele lenger. Presse ut ungen gjør man jo også.

Selv frykter jeg epiduralsprøyten veldig, så kommer nok til å strekke meg langt for å unngå den. Men det er ikke fordi jeg vil være en "urkvinne" som gjør det hundre% etter naturens måte. Det er rett og slett fordi jeg ikke har lyst på den sprøyta, og fordi jeg ønsker å kjenne på hvordan rier er. Men det regner jeg med at man får gjort en god del før man får epiduralen, så en som har født med epidural har jo kjent hvordan en fødsel er også.

Eventuelt så kan du få epidural som bare funker på én side av kroppen, slik jeg fikk. Da fikk jeg kjenne både hvordan en fødsel kjennes ut fra begynnelse til slutt, og hvor himmelsk epidural kan være.

[Gjest imli]

Eg meiner ikkje at me ikkje skal diskutere det. Og heller ikkje at dei som ikkje har født, ikkje skal få diskutere (eg skreiv berre at eg var frista til å seie det, ikkje sant?).

Sjølv hadde eg sånne "midt i mellom-fødslar". Verken vanskelege eller spesielt lette. Opplevde ikkje at positive tankar hjalp ein dritt på smertene. Å slappe av og puste regelmessig kan hjelpe litt. Men tankane? Nei, dei hjalp ikkje mykje gitt. Å presse ut ein unge er det vondaste eg nokon gong har opplevd, det kjentes som om heile kroppen min blei rivi i to. Nektar å tru at alle dei positive tankane i heile verda hadde gjort noko som helst med det.

Trur kvinner i dag har urealistiske forventningar til fødsel. Det er best og forberede seg på at det sannsynlegvis kjem til å bli det vondaste du nokon gong kjem til å oppleva, og forberede seg mentalt på det.

[*Frida*]

Sjølv hadde eg sånne "midt i mellom-fødslar". Verken vanskelege eller spesielt lette. Opplevde ikkje at positive tankar hjalp ein dritt på smertene. Å slappe av og puste regelmessig kan hjelpe litt. Men tankane? Nei, dei hjalp ikkje mykje gitt. Å presse ut ein unge er det vondaste eg nokon gong har opplevd, det kjentes som om heile kroppen min blei rivi i to. Nektar å tru at alle dei positive tankane i heile verda hadde gjort noko som helst med det.

Men imli: meiner du verkeleg at ei positiv innstilling til fødselen er verdilaus? Meiner du at me alle likegreitt skal grue oss til fødselen, sidan det kjem til å vere vondt?

Trur kvinner i dag har urealistiske forventningar til fødsel. Det er best og forberede seg på at det sannsynlegvis kjem til å bli det vondaste du nokon gong kjem til å oppleva, og forberede seg mentalt på det.

Sånn ser du på det. Eg gler meg til fødselen denne gong, sjølv om eg veit det kjem til å gjere vondt! Og sidan eg har født før, er eg vel i stand til å ha ei meining om det?

Min første fødsel var ikkje lett og enda i vakum. Smertelindringa var lystgass, og lokalbedøvelse ved klipping.

[Gjest imli]

Eg meiner for all del at ein skal ha ei positiv innstilling. Men ein må samtidig vera klar over at det kjem til å bli vondt, og at duftlys og akupunktur kanskje ikkje er nok som smertelindring Å forberede seg på at det blir vondt treng jo ikkje vera det same som å grue seg. Eg gleda meg til begge mine fødslar, men andre gongen var eg samtidig veldig klar over at det kom til å bli vondt.

[*Frida*]

hva er deres synspunkter på at dersom kvinnen velger epidural, er det slik at en ikke opplever de samme smertene, altså at en ikke får opplevelsen av å ha en "fullverdig" fødsel?

og de som ikke velger epidural - er de tøffere siden de gikk gjennom all smerten?

dersom en bruker epidural - er det ikke naturlig fødsel da?

eller dersom det blir brukt vakum - da er det vel heller ikke naturlig fødsel?

Eg ser på alle fødslar som naturlege som ikkje endar i ks.

Tang og vakum ser eg på som inngrep/hjelp til naturlig fødsel.

Epidural og anna smertelindring har ingen betydning for meg, når ein snakkar om 'fullverdige fødslar', som du skriv. Det er berre hjelp for at den fødande skal klare ein fødsel.

[lille katt]

Det er ikke til å stikke under en stol at sannsynligheten for at ting går rolig og kontrollert for seg er større dersom kvinnen har riktig innstilling og klarer å fokusere slik at hun jobber sammen med kroppen, enn om det er en kvinne som er veldig negativ innstilt, og bare kjenner hun gruer seg masse med en gang hun merker noe er i gang, og rett og slett stritter i mot. Det sier seg selv, gjør det ikke?

Det høres logisk og fornuftig ut, men nei - jeg synes ikke det sier seg selv. "Innstilling" er så mangt. Mennesker har mange måter å møte livets utfordringer på. Noen er optimister, noen er pessimister, noen tar sorgene på forskudd, noen foretrekker å glede seg og heller ta eventuelle nedturer som de kommer, noen foretrekker å forvente det verste, og heller bli positivt overrasket.

Jeg er stort sett av typen som forbereder meg på det jævlige (for eksempel når jeg skal noe jeg vet blir ekkelt eller ubehagelig), slik at jeg skal tåle det ubehagelige, og så blir jeg heller superpositivt overrasket hvis det viser seg at det ikke ble så ille, eller at det til og med gikk veldig bra. Vet at mange synes det er en merksnodig innstilling å ha, men for meg fungerer det bra. Jeg grudde meg til første fødsel og var vel sånn sett "negativt innstilt", men strittet ikke imot likevel når riene startet, fordi jeg opplevde god kontroll til tross for det jeg hadde fryktet.

Jeg nådde likevel et punkt i både første og tredje fødsel at jeg ble så overveldet av smerter og fødselskrefter (til tross for epidural) at jeg mistet kontrollen og nærmest ble hysterisk. Da kan man kanskje si at jeg "strittet imot" eller ikke fulgte kroppen. Samtidig tør jeg virkelig påstå at når man er der i fødselen (slik også Ciara beskriver), så er man WAY BEYOND det hjernen kan delta aktivt i, og innstilling er virkelig ikke noe som betyr noe... Så sånn sett tror jeg bare innstilling er nyttig og viktig til en viss grad.

[Ciara]

Nå har jeg tenkt litt til her. Innstilling er noe jeg har et ambivalent forhold til fordi

1) Det er veldig vanskelig å si hvordan innstilling påvirker kroppen. Var det slik at den positive innstillingen gjorde at fødselen ble enklere å håndtere? Eller var faktisk fødselen rett og slett enkel å håndtere i seg selv?

2) I hvilken grad er det bevist at innstilling har noe å si? Hvis man har en negativ innstiling, hvilke muskler er det man strammer, eller hva er det da man gjør som bidrar til at fødselen blir vanskelig?

3) Noen hæ fødselsangst, og dermed en innstilling som er ugunstig. For dem er det ikke bare å endre holdning. Da tenker jeg meg at det kan være en ekstrabelastning å tenke på at siden innstillingen er negativ vil det i hvert fall bli ille...

4) Selv opplevde jeg faktisk min fødsel som et nederlag. Jeg hadde ingen følelse av at dette var noe jeg hadde mestret selv om jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg følte meg ganske mislykket som ikke klarte å gjøre "det som er helt naturlig", "det kroppen min er skapt til å gjøre" og "det kvinner har gjort i tusenvis av år". Det er mange som får fødsel til å høres så lett ut, men faktum er at det for mange er vanskelig, brutalt og surrealistisk.

[lille katt]

Enig, Ciara. Det er lettvint å slenge ut bemerkninger om "innstilling", og det gjelder sannelig ikke bare fødsler, men også f.eks. skole/læring. "Alle kan lære, bare de har riktig innstilling" etc.

"Innstilling" er et vagt begrep som gir svært lite informasjon, og som avhenger av ca. en million ting.

Det å få høre at man må ha en "positiv innstilling" kan være direkte demotiverende og knusende for den det gjelder, når man føler at innstillingen er det siste problemet i den uendelige rekken utfordringer man ser foran seg. Og som sagt gjelder ikke det bare fødsler.

[ElaineBenes]

Enig, Ciara. Det er lettvint å slenge ut bemerkninger om "innstilling", og det gjelder sannelig ikke bare fødsler, men også f.eks. skole/læring. "Alle kan lære, bare de har riktig innstilling" etc.

"Innstilling" er et vagt begrep som gir svært lite informasjon, og som avhenger av ca. en million ting.

Det å få høre at man må ha en "positiv innstilling" kan være direkte demotiverende og knusende for den det gjelder, når man føler at innstillingen er det siste problemet i den uendelige rekken utfordringer man ser foran seg. Og som sagt gjelder ikke det bare fødsler.

Det er så GODT å se at andre deler dette synet! Godt skrevet. Takk!