Å kvitte seg med katt og hund pga allergi

[Gjest Doh]

Vi måtte gi bort de to marsvina våre da søstra mi fikk allergi for pelsdyr og høy. Utrolig kjipt men sånn kan det desverre gå noen ganger. Jeg ville forresten gi bort søstra mi i stedet.... Men jeg har full forståelse for at man noen ganger ikke klarer å ha dyrene lenger, og da må man prøve å gi de et godt hjem. Må jo ta litt hensyn til seg selv og familien

[Aurora M.]

Jeg stoler ikke helt på alle de testene som tas og rådene som gis med tanke på allergi jeg altså.. Jeg ble syk som liten og det ble konstantert astma og allergi. Mitt søskenbarn på samme alder og jeg var syke på nøyaktig samme måte, og tester viste nøyaktig det samme. Vi hadde kraftig allergi mot bl.a støv og husdyr (husker ikke nøyaktig alle kategoriene nå, men jeg vet at vi testet nøyaktig likt på alt).

Men foreldrene våre valgte to vidt forskjellige strategier. Hennes forreldre la umiddelbart ned totalforbud mot husdyr, og huset deres var bortimot sterilt til enhver tid. De holdt henne borte fra hus der det befant seg pelsdyr/røyk, samt at hun ble medisinert.

Mine foreldre derimot, valgte å eksponere meg mindre for dyr/støv/røyk en periode (ikke lett boende på en gård og med huset fullt av dyr jeg elsket). De ristet dyner og sengetøy hver kveld og jeg sov med vidt åpent vindu, og jeg fikk kose med dyrene ute i det fri. Så økte de eksponeringen gradvis. De medisinerte meg heller aldri.

Gradvis ble jeg bedre, og til slutt reagerte jeg ikke på noe som helst mer! Ikke tok det lange tiden heller.

Mitt søskenbarn lever nå fremdeles (etter 40 år) i et sterilt hjem (støvsuger, tørker støv hver dag) og beveger seg ikke ut på steder der det er røyk f.eks, og unngår konsekvent alt av husdyr.

Selv bor jeg i et "kattehus" med et utall fosterhjemskatter, har venner med hunder, lever og ånder for dyr og tar meg gjerne en blås.

For få år siden fikk jeg "noe" som kunne minne om allergi igjen, og ble dermed testet. Jeg testet positivt på "alt" inkl. katt, og fikk beskjed om å hive ut kattene. Det viste seg derimot å være noe helt annet som var årsak til mine plager (ikke utenforliggende årsaker) og det kunne fikses i en fei. Men testen talte jo likevel sitt "klare" språk da.

Så jeg lever fremdeles tilfreds med min "allergi" jeg, med minst en katt på fanget til enhver tid. Ikke så mye som et snev av hovne øyne, tetthet eller nysing her i gården!

Jeg sier ikke med dette at jeg mistror de som virkelig reagerer på husdyr. Jeg har selv en kamerat som ikke kan være i nærheten av en katt uten at øynene hovner opp og han får tungt for å puste i løpet av 5 minutter. Det har jeg med selvsyn sett.

Jeg tenker mer på de som lar barna teste før de går til anskaffelse av husdyr. Det er heller ikke selvsagt at den beste løsningen på sikt er å holde barn som er allergiske totalt borte fra dyr. Det er jeg jo selv et eksempel på.

Endret 7. september 2011 av Aurora M.

[AnonymBruker]

Veldig interessant historie Aurora:)

[AnonymBruker]

Helt enig i mye av det du skriver Aurora, jeg er en av de som har vokst av meg allergier. Har katter som datteren min er vokst opp med, og tror at eksponering fra de fra hun ble født har gjort litt for at hun slipper. Men allikevel, om hun viser tegn til allergi (nei, ikke bare et nys!), så kommer jeg til å prøve først å ha kattene på ferie en stund (har muligheten). Om hun blir bedre av det, vel da ryker kattene. Om ikke så kommer de selvsagt hjem igjen.

Jeg vet at det ofte er bra med fortsatt eksponering, om man bare er følon, ikke allergisk. Men je vet hvor fælt det er å fly rundt med snørrete nese konstant, og det unner je ingen selv om det høres lite ut.

[AnonymBruker]

AB over her: Det skulle selvsagt stå følsom, ikke følon..

[liv]

Etter tre innleggelser, der to av de var med ambulanse, pga luftveisallegi mot katt forsvant katten. (gav den bort)Har selvsagt prøvd medisiner men allergien ble bare værre og værre.

[Gjest uAnonymBruker]

Hadde jeg blitt så allergisk mot hunden min at jeg holdt på å dø av det, så hadde hun flyttet til foreldrene mine enten de ville eller ikke. Aldri aldri om hun skal flytte til ukjente. Kommer ikke til å skaffe meg barn heller før hunden har dødd av alderdom om en ti-femten år. Jeg tar ikke sjansen på at de ikke utvikler allergier.

[camze]

Ok, så om du hadde utviklet såpass med allergi at du ikke klarer noen ting. Ikke se skikkelig, ikke puste skikkelig, stoppe å puste i perioder og evnt dø om du ikke får hjelp i tide, kløe og utslett over hele kroppen osv osv, så ville du likevel ikke kvittet deg med dyret?

Allergi er ikke bare litt snufsing og irritasjon, veit du Det kan være dødelig for mange mennesker.

Nei jeg hadde ikke kvitta meg med han, da hadde jeg heller tatt medisiner

[Rosalie]

Nei jeg hadde ikke kvitta meg med han, da hadde jeg heller tatt medisiner

Då har du ingen peiling på korleis kraftig allergi vil påvirke deg. Kraftig allergi kan vere invalidiserande, sjølv med medisinar innabords.

For øvrig blir mine allergiar verre når eg blir utsatt for allergenane eg reagerer på over tid. At nokre blir immune mot allergenane betyr ikkje at det er ein god idé å utsette seg sjølv, partnar eller enda verre ungane sine for allergenane for å få dei til å bli immune. Det kan ofte ende på Legevakta og hyperallergiar.

[loffen]

Då har du ingen peiling på korleis kraftig allergi vil påvirke deg. Kraftig allergi kan vere invalidiserande, sjølv med medisinar innabords.

For øvrig blir mine allergiar verre når eg blir utsatt for allergenane eg reagerer på over tid. At nokre blir immune mot allergenane betyr ikkje at det er ein god idé å utsette seg sjølv, partnar eller enda verre ungane sine for allergenane for å få dei til å bli immune. Det kan ofte ende på Legevakta og hyperallergiar.

[Gjest gjest- silje]

Allergi er jo en overreaksjon i fra kroppen sin side, så å bli gradvis utsatt for det man reagerer på, kan hjelpe ja. Men det er ingen selvfølge.

Det er ikke så mange som kan se de fysiske reaksjonene jeg har foruten om røde øyne, men det som skjer er at jeg blir sengeliggendes, helt ekstremt utmattet. Så av den grunn har jeg måttet omplassere to marsvin som jeg trodde jeg tålte når jeg fikk dem inn i hus, men etter en måned ble jeg helt ekstremt sliten og trett, og røde hovne øyne. Prøvde med allergimedisiner, men de gjorde meg bare enda trettere.

Så mye kommer jo an på hvor sterk allergi man har, og hvilken reaksjon man har på allergimedisinene.

Og at noen ikke kan forstå at noen velger å omplassere ett dyr for egen velvære, det får nå bli deres sak, men da kan de hvertfall ikke påstå at de har hatt kraftig allergi, eller vet hva det innebærer.

[Gjest Consensio]

Nei jeg hadde ikke kvitta meg med han, da hadde jeg heller tatt medisiner

Medisiner hjelper ikke for alle .....

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke lest hele tråden.

Allergi kan være å leve med og det kan være livstruende. At noen kan leve med dyr ved å ta allergitabletter betyr ikke at det gjelder for alle. Ha respekt for den enkeltes opplevelser og valg.

Jeg har selv hatt barn hvor jeg fikk beskjed om at risikoen for allergi var stor. Ble faktisk frarådet dagmamma som hadde katter. Av omsorg for mitt barn så valgte jeg å ikke ha dyr. Dersom du først reagerer allergisk mot noe så oppstår det en kjedereaksjon så sjansen er da større for å reagere på andre ting.

Allergi og dyr er ikke svart/hvitt. Er det bare voksne det er snakk om så regner jeg med at de kan prate for seg selv. Når det gjelder barn så må vi foreldre ta valget for de.

[Carmencita]

Noen er mer allergiske enn andre, så for noen fungerer det fint å gå på medisiner, og likevel ha dyr uten alt for store plager.

Andre kan ikke ha dyr, for allergien er så sterk at medsiner ikke vil hjelpe tilstrekkelig.

[Eatme]

slettet

Endret 26. september 2012 av Eatme

[AnonymBruker]

sjefen min(er avløser) gikk fra å bli sykehusinnlagt pga allergien, til i dag å drive småbruk, ca 90dyr til sammen, hunder, katter, hester og kuer, etter hun begynte med akkupuntur(?).

dette er derfor det første jeg hadde prøvd. hadde det ikke funket hadde jeg prøvd medesiner og pental cleance(?). tror ikke jeg hadde gitt meg før det hadde blitt sykehusinnleggelse på meg.

kattene hadde jeg prøvd å omplassere, selv om de stresstisser, ikke kan gå ut og er syke. ene hunden hadde jeg prøvd å omplassere, hvis jeg hadde klart å funnet noen som hadde vært tøffe nok til å ha han(14 hundetrenere og adferdsspesialister klarer han ikke) selv om jeg har mine tvil om det hadde skjedd. alle de andre (omplasserings)dyrene mine hadde jeg avlivet, det hadde vært altfor stressende for de å flytte. har ikke møtt noen som har vært villig til å legge alle egne meninger om dyr bak seg å konsentrere seg som dyrets enkelte behov, å det hadde alle disse dyrene trengt.

[Rime]

Jeg hadde ikke kvittet meg med mine hunder pga allergi, med mindre jeg ble så dårlig at det gikk ut over livskvaliteten min. Hadde derimot sønnen min på 3 blitt allergisk, så hadde jeg nok vurdert det. (heldigvis er den ene allergivennlig, så da hadde jeg prøvd å fjerne den ene først...)

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig få av de som skriver at "jeg ville ikke omplassert dyret mitt før det er snakk om sykehusinnleggelse" som vet hvor ille selv en ganske mild allergi kan være..

Jeg klarer meg ok på tabletter nå, har katter som eg ikke vil gi bort. Men nesen renner hele dagen. Jeg er alltid snørrete, uansett. Om jeg får et dyrehår i nesen, munnen eller øyet - eller bare tar meg i ansiktet etter å ha klappet et dyr, så blir øynene rødsprengte, klør og renner. Nesen renner enda verre og jeg blir rødflammete i ansiktet. Dette går over etterhvert om jeg bruker nesespray og øyedråper, i tillegg til å ta en ekstra allergitablett. Derfor må jeg fly og vaske hender hele tiden, riste klær og passe på.

Jeg har i tillegg mild astma (som jeg ikke vet om jeg har nå fordi jeg har katter, eller om den bare blir verre av det). Om jeg ikke tar en tablett en dag så vil det jeg nevnte over også føre til at halsen tetter seg. Jeg får ikke skikkelig anfall, men blir veldig tungpustet. Jeg holder det i sjakk ved å bruke inhalator.

Jeg er ikke veldig langt fra å kvitte meg med kattene mine altså, selv om dette på langt nær er det verste tilfellet. Å hele tiden måtte passe på og holde i sjakk noe som strengt tatt ikke er nødvendig er TØFT! Og det er ikke moro å hele tiden stappe kroppen full av medisiner.

[AnonymBruker]

Det hadde skullet mye til før jeg omplasserte dyr om jeg utviklet allergi selv - fordi jeg er voksen og kan ta egne avgjørelser om min egen helse, risiko for å utvikle fler allergier (som faktisk kan være en fare om man utsettes for allergener hele tiden, medisiner forhindrer ikke dette) osv. Om jeg hadde barn som ble allergisk ville jeg vurdert annerledes, både fordi man ikke fungerer optimalt om man må gå på allergimedisin konstant, og pga risiko for kryssallergier etc (ville diskutert med fagfolk først selvsagt).

Ellers er det jo forskjell på allergier, jeg kjenner en familie som måtte flytte da naboene kjøpte hest, pga en veldig allergisk datter. Hun har vært lagt inn på sykehus og vært alvorlig syk mange ganger pga allergien.

Når dette er sagt, så har jeg selv gitt bort en katt da jeg måtte flytte - katten fikk beholde territoriet sitt, nesten uten trafikk, med skog, jorder og mange naboer som er glad i den, mens jeg flyttet et sted hvor jeg ikke (hadde begrenset tid på meg) fant huseiere som tillot katt - evt kunne jeg kanskje flyttet til en øde gård med en mil å gå/sykle til studiestedet. Jeg føler selvsagt ikke det var ideelt, men jeg vet katten har det minst like bra som da jeg eide den, jeg besøker den og følger med. Dersom bosituasjonen endrer seg kan det til og med hende jeg kan få tilbake pusen. Så omplassering betyr ikke alltid mishandling, fortapelse eller å vente på avliving.

[AnonymBruker]

Det kommer jo an på hvor allergisk man er. Litt snufsing og nysing tåler man vel.

Jeg er ekstremt allergisk mot kaniner og får rett og slett ikke puste skikkelig med en kanin i nærheten. Om jeg hadde fått en tilsvarende allergi for det dyret vi har nå hadde vi blitt nødt til å få dyret ut av huset.

Katter er jeg nesten ikke allergisk mot i det hele tatt. Enkelte raser kan være plagsomme (får pustebesvær av perser), men vanlige huskatter tåler jeg fint. Hunder får jeg kløe av og nese og øyne renner. Jeg vil av den grunn ikke skaffe meg hund, men om jeg hadde en hund og slike milde plager oppsto ville jeg ikke kvittet meg med hunden.

Jeg synes det blir litt lettvint av dem som sier at "jeg ville ALDRI kvittet meg med dyret mitt uansett hvor allergisk jeg ble". Jeg tipper at de som sier det aldri har ligget søvnløs natt etter natt mens de hev etter pusten.