Hvorfor får dere barn?

[AnonymBruker]

Det er både tidkrevende og dyrt å adoptere. Samt at det selvsagt ikke blir det samme siden barnet ikke kommer av eget kjøtt og blod.

[Mooria]

Tråden er ryddet for innlegg der ts gir seg ut for å være en annen og støtter seg selv, kommentarer til dette og avsporinger.

Kråkesaks, moderator.

Haha, pinlig!

[Gjest BabyBlue]

Det er ikke alle unger som er planlagt da. Jeg var et fint lite uhell Hva skulle mine foreldre ha gjort egentlig? Tatt abort uten grunn og ventet flere år på å adoptere en unge fra Afrika? Satt på spissen, men herregud altså....

Og det er forresten sant at de i U-land får en haug med unger som arbeidskraft slik at foreldrene har noen som kan forsørge de når de blir eldre. Nordmenn får unger av egoistiske grunner, men de fleste er allikevel i stand til å gi barna sine en verdig oppvekst uten preg av sult og mangel på grunnleggende behov. Slutt å heng dere opp i hva folk gjør. Så lenge de unødvendige barna får en fin oppvekst spiller vel ikke det andre som er nevnt her noen større rolle?

Jeg er ikke interessert i en større eldrebølge enn vi allerede har. Så skvis ut unger med god samvittighet!

[Gjest Gjest*]

Jeg har to barn. En biologisk og en adoptert. Begge er mine egne. Egoistisk å få barn? Ja, i den forstand at det var min manns og mitt ønske å få barn. Jeg føler meg forøvrig ikke som noen barmhjertig samaritan, og jeg håper mitt yngste barn aldri føler at h*n må være takknemlig ovenfor oss som foreldre. Jeg er så heldig at jeg har fått oppleve to måter å bli mamma på. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er like glad i begge barna mine. Og de er like mye mine egne, selv om en ikke bærer mine gener.

[AnonymBruker]

Først og fremst er det jo instinkter som gjør at vi har lyst på egne barn. Dernest er adopsjon, som flere andre har sagt her, både dyrt, vanskelig og tidkrevende.

Jeg skjønner ikke hvorfor TS mener at vi i Norge/Europa skal ”straffes” fordi antallet barnefødsler er ute av kontroll i andre deler av verden. Problemene bør vel heller løses der nede, framfor at de skal eksportere barn til hele verden. Det er vel også tvilsomt om en Somalisk mor med åtte barn ønsker å adoptere bort seks av dem.

Og hvis jeg skal være riktig stygg, så synes jeg faktisk at jeg/mannen min har såpass bra gener at de bør føres videre. Vi er ikke genier eller fotomodeller, men vi er veltilpassede og velutdannede folk. Jeg kjenner meg igjen i mine egne barn, både ift hvordan de ser ut og hvordan de tenker. Jeg ser at det ene barnet mitt er flink i nøyaktig de samme tingene som jeg var flink i på skolen.

Adopterer du et barn vet du ikke hvor mye du vil oppleve at du har til felles med barnet. Og adopterer du, som noen foreslo, et barn fra Skandinavia, så er det barn av narkomane el som er ”ledige”, og sjansen for at disse er skadet i svangerskapet og har diverse diagnoser er stor.

[Teriyaki]

Vi er jo ikke så himla unike noen av oss, men til forveksling ganske like jorden rundt. Vi har særtrekk på det ene eller andre viset og ser ut som slik eller sånn, men det gjør milliarder av andre også.

Det må da være en egoistisk tankegang et sted, som får folk til å ville føre akkurat sine gener videre?

For en merkelig ting å sette spørsmålstegn ved. Dette er ikke akkurat noe som er ekstraordinært for mennesker. Fra naturens side er de fleste av oss, både mennekser og dyr, opptatte av å føre sine gener videre. Slik er nå biologien. Hva mer trenger man egentlig å svare på når det gjelder akkurat det spørsmålet der?

De fleste av oss har et behov for å reprodusere oss, sånn er det bare. Selv om vi er mennesker, så har vi innstinkter og "programmerte" følelser og tankemåter fra naturens side, vi også.

Adopsjon hadde forøvrig ikke vært noe for min del. Spesielt ikke siden prosessen er såpass lang og vanskelig. Dessuten så hadde sikker ikke jeg kommet gjennom nåløye til adopsjonsbyråene i og med at jeg har slitt med depresjoner tidligere. De er tross alt utrolig strenge.

[Gjest Gjest]

Jeg skal ha barn for å realisere meg selv, for å ha et felles bindeledd med andre venner som har barn, for å få familie, og naturlige samlingspunkter for storfamilien, for å oppleve glede når barna vokser opp, og for å kunne fronte min status igjennom barnet. Det er den ærlige grunnen, som ingen tør å innrømme. Nå: fins det egentlig noen reelle ankepunkter mot tankene mine? Fins det noe filosofisk argument som beviser at det er "galt" av meg å skulle realisere meg selv på denne måten?

[meesah]

fordi vi er genetisk programmert til å ønske å føre genene videre, og vi er dyr. Så enkelt er det

[AnonymBruker]

Har vi glemt at vi som mennesker er dyr? VI er dyr. Vi har intelligens, men vi er fremdeles dyr. Vi har tanker, men vi har også instinkter. Instinker som vi har arvet med oss siden homo sapiens og før det oppstod.

Så og si alle dyr formerer seg, parer seg og får avkom. Det at vi er egoistiske er dermed en del av våre naturlige instinker. Nei, bare fordi vi lever i 2011 har vi ikke blitt kvitt instinktene våre. Det er det vi er. Dog har vår økende grad av rasjonalisme og logikk tatt over for mye av vår levemåte, samt verdier og normer. Det er å undertrykke sin egen natur at mennesker skal la være å få avkom hvis det er det de ønsker, uten å få dårlig samvittighet for dette. Slik er naturen. Naturen vil ha oss til å formere fordi det ligger i oss. Det er det vi er.

[Gjest Hei]

Det er noe som heter instinker, det handler om naturlige ting og overlevelse fra da vi "var dyr"... Mer er det ikke å svare på ts sitt spørsmål.

Selv har jeg ikke lyst på barn fordi jeg heller har lyst til å ha tid og penger til å kunne hjelpe dyr isteden!

[Gjest Fix]

Jeg er ganske sjokkert over uvitenheten som lyser av enkelte her i tråden. Er det ikke litt lurt å sette seg inn i hva adopsjon innebærer før man gyver løs på denne måten? Jeg og samboeren skulle svært gjerne adoptert et barn, men det er uaktuelt fordi vi aldri ville blitt godkjent for å adoptere. Noen ting som må være på plass:

- Som par må man være gift for å bli godkjent som adoptivforeldre av norske myndigheter, uavhengig av hva adoptantlandet tillater.

- Det koster masse penger å adoptere. Rundt 100.000 kroner eller mer må man regne med å bruke.

- Man må ha stabil økonomi og et "fint" sted å bo for å få lov til å adoptere. Du kan f.eks. ikke adoptere dersom du ikke har et eget soverom i huset til barnet.

- Man skal gjennom en til tider krevende godkjenningsrunde hos barnevernet før man blir godkjent som adoptivforeldre. Mange faller igjennom pga ting som helse (man kan nektes å adoptere pga ting som andre ikke tenker over er et problem for foreldre), alder, overvekt, "feil" svar under intervjuene osv. Noen får en enkel prosess der de kommer igjennom bare de er noenlunde oppegående, andre får en vanskelig saksbehandler og faller ut pga ting som saksbehandler henger seg opp i. F.eks. kan man være uheldige og få avslag på søknaden fordi man som par er uenige om hvordan man skal håndtere en frekk tenåring, da er man ikke samkjørte nok. "Vanlige" foreldre klarer vanligvis å finne ut av slike uenigheter med tida, eller de blir enige om å være uenige uten at det gjør dem til dårlige foreldre.

Man blir gransket og vurdert på en slik måte at vi hadde fått et voldsomt underskudd på barn i Norge om man kun skulle adoptert. I tillegg kunne man glemt store barneflokker, for det tar lang tid fra man søker om å få adoptere til man får barnet (om man er heldig), og barnet må ha bodd en viss periode i adoptivhjemmet før man får lov til å søke på nytt og gå gjennom nok en krevende prosess, der også det første adoptivbarnet blir tatt med i vurderingen (tror saksbehandleren at man klarer to barn?).

I de fleste tilfeller holder det ikke å være gjennomsnittsforeldre for å få lov til å adoptere. Man må overbevise saksbehandler om at man er over gjennomsnittet reflektert og at man er over gjennomsnittet dyktige foreldre. For et adoptivbarn har ofte med seg tung bagasje i form av tilknytningsskader og mange får store identitetskriser når de blir eldre og lurer på hvem deres biologiske foreldre var. Adoptivbarn krever i snitt mer av sine foreldre enn biologiske barn, så "hvem som helst" bør faktisk ikke adoptere.

Og å være fosterforeldre er så uendelig mye mer enn å ha omsorg for et barn. Som fosterforeldre må man også være over gjennomsnittet rustet for å hjelpe barnet gjennom personlige kriser, samtidig som man må bruke masse energi på å kjempe mot biologisk familie som hater fosterforeldrene som har "tatt" barnet deres (mange klarer ikke å skille mellom fosterforeldre og barnevern). Man må også akseptere jevnlige besøk av barnevern, tilsynsfører og andre relevante instanser. Sjansen er også stor for at fosterbarnet blir hentet fra fosterfamilien fordi det skal flytte hjem til biologisk familie, og fosterforeldrene sitter igjen med sorg, savn og grubling på om barnet får det bra hos sine tidligere rusmisbrukende og/eller barnemishandlende foreldre. Og som om ikke det var nok: Også fosterforeldre må gjennom en tøff godkjenningsrunde før de får lov til å bli fosterhjem, og mange av de samme reglene gjelder der som ved adopsjon. Man må ha stabil økonomi og ha et ekstra rom til fosterbarnet.

Jeg skulle SVÆRT gjerne tatt til meg et adoptivbarn eller et fosterbarn som jeg skulle elsket som om det var mitt eget. Men en rekke ting gjør det umulig, og det til tross for at både jeg og samboer er oppegående mennesker med brukbar helse, grei nok økonomi og masse kjærlighet å gi. Hvis jeg noen gang skal kunne bli mamma så må jeg føde barnet selv.

Så vær så snill, spre budskapet: Det er ikke så lett å adoptere eller bli fosterforeldre som mange ser ut til å tro. Det er svært vanskelig å komme gjennom nåløyet for å få lov til å ta seg av andres barn.

[saltvann]

Er jo helt sykt at det skal være så vanskelig å adoptere. Har barn som bor hos foreldre somo tjener helt greit, og bor i en grei leilighet/hus det verre enn de som har masse penger?

Er ikke det viktigste kjærligheten man har å gi til barnet?

Jeg skjønner at de ikke vil gi ungene til hvem som helst, men så strenge som de er i dag ser jeg ikke helt poenget med. Er det ikke bra for barnet å få en familie å bo hos? Tror det hadde vært mange flere som hadde adoptert hvis de hadde lagt det mer til rette for det.

--------------------------------

For å få bort den økende befolkningsveksten.. Kanskje staten burde spandere på "kastrering"!

Som i Kina, hvor de kun har lov til å få 1 barn. Etter dette barnet så må de kutte trådene!

Eller så burde folk bli mye flinkere til å bruke prevensjon, slik at folk slipper å måtte adoptere bort ungen sin.

Abort burde bli sett på som mer lovlig i verden, slik at man ikke er nødt til å sette et barn til dette verden hvis de ikke kan eller vil.

[Gjest Consensio]

Det er lov å få fler enn ett barn i Kina nå.

[HedvigR]

Det er nå faktisk sånn at det er flere som vil adoptere enn det er barn som kan bli adoptert vekk..

[AnonymBruker]

- Som par må man være gift for å bli godkjent som adoptivforeldre av norske myndigheter, uavhengig av hva adoptantlandet tillater.

AHA! I was right all along (AB #6 og #9 her).

[Gjest Fix]

AHA! I was right all along (AB #6 og #9 her).

Ja, du hadde rett.

I lov om adopsjon §5 står det at

Andre enn ektefeller kan ikke adoptere sammen.

Det åpner for at single kan adoptere (men det skal mye til for å få lov), men ikke samboere. I tillegg så kan adoptantlandet kreve at man har vært gift i f.eks. fem år før man får adoptere, eller de kan kreve at man er kristen, eller at man er over x antall år og under y antall år. Osv. Adoptantlandene kan bestemme akkurat hva de vil om hvem de vil adoptere barn til, og reglene kan iblant framstå som underlige.

[Gjest imli]

Et av hovedprinsippene innen adopsjon er jo at det IKKE skal være veldedighet eller handle om å hjelpe fattige barn i nød.

Får adopsjonsbyrået mistanke om at du ønsker å "ta vare på et barn som ikke har det så godt", så får du faktisk ikke lov til å adoptere. Da får du heller reise ned til Manila og starte en slags nødhjelp for gatebarn eller noe (og all ære til de som gjør det), ikke adoptere. Medlidenhet og idealisme er et dårlig substitutt for genuin mors- og farskjærlighet, og det forvitrer raskt når man sitter der med et kolikkbarn som skriker kontinuerlig i månedsvis.

DERFOR er det en dårlig idé å bevisst droppe egne barn for å "være snill og oppofrende" og heller ta vare på et u-landsbarn.

Håpar verkeleg dei som adopterar ungar, vere seg norske eller utenlandske, gjer det fordi dei ynskjer seg ein unge, ikkje fordi dei vil "redde verda". Herregud, at det finnest så naive mennesker som TS er nesten ikkje til å tru. Håpar verkeleg du er under 20, TS.

Det er ikkje "berre å adoptere" - det er ein lang prossess som kan ta 5-6 år viss ein er uheldig. Det er mykje fleire mennesker som ynskjer å adoptere, enn det finnest ungar å adoptere. Det er ikkje slik at alle fattige ungar her i verda er moglege å adoptere. Det sit ikkje ein haug med ungar på barneheim rundt om i heile verda og berre ventar på å bli adoptert bort. Det er mangel på adoptivbarn! Når skal folk fatte det?

Eg ville ha mine eigne, biologiske ungar, fyrst og fremst fordi det er lettast. Når eg er fullt fertil sjølv, kvifor i all verda skal eg adoptere? Eg får nok heller ikkje lov til å adoptere, sida eg har ein kronisk sjukdom, så eg treng vel uansett ikkje tenkje på det. Det er veldig strenge krav for å få lov til å adoptere.

[AnonymBruker]

Ja, du hadde rett.

I lov om adopsjon §5 står det at

Det åpner for at single kan adoptere (men det skal mye til for å få lov), men ikke samboere. I tillegg så kan adoptantlandet kreve at man har vært gift i f.eks. fem år før man får adoptere, eller de kan kreve at man er kristen, eller at man er over x antall år og under y antall år. Osv. Adoptantlandene kan bestemme akkurat hva de vil om hvem de vil adoptere barn til, og reglene kan iblant framstå som underlige.

Sikkert et dumt spørsmål, men da kan vel mannen adoptere ungen når moren har fått den hit? Man kan jo adoptere barna partneren har fra før hvis man vil.

(Vet det fordi jeg kjenner en som adopterte partnerens datter. Faren var død)

[Vibi]

Er jo helt sykt at det skal være så vanskelig å adoptere. Har barn som bor hos foreldre somo tjener helt greit, og bor i en grei leilighet/hus det verre enn de som har masse penger?

Er ikke det viktigste kjærligheten man har å gi til barnet?

Jeg skjønner at de ikke vil gi ungene til hvem som helst, men så strenge som de er i dag ser jeg ikke helt poenget med. Er det ikke bra for barnet å få en familie å bo hos? Tror det hadde vært mange flere som hadde adoptert hvis de hadde lagt det mer til rette for det.

--------------------------------

For å få bort den økende befolkningsveksten.. Kanskje staten burde spandere på "kastrering"!

Som i Kina, hvor de kun har lov til å få 1 barn. Etter dette barnet så må de kutte trådene!

Eller så burde folk bli mye flinkere til å bruke prevensjon, slik at folk slipper å måtte adoptere bort ungen sin.

Abort burde bli sett på som mer lovlig i verden, slik at man ikke er nødt til å sette et barn til dette verden hvis de ikke kan eller vil.

Men nå er ikke befolkningsvekst et problem her i Norge. Snarere tvert imot!

[AnonymBruker]

Sikkert et dumt spørsmål, men da kan vel mannen adoptere ungen når moren har fått den hit? Man kan jo adoptere barna partneren har fra før hvis man vil.

(Vet det fordi jeg kjenner en som adopterte partnerens datter. Faren var død)

Det du beskriver er en helt annen situasjon. Når man søker om å få adoptere vil man bli sett på som useriøs og dermed få avslag hvis bare den ene parten i et samboerforhold skal adoptere. For hvis man er samboere så blir man jo i praksis to som adopterer, og da kan man ikke bare få godkjent den ene.