Hvorfor får dere barn?

[Gjest badeand1]

Men det er jo greit at hun/han er motstander av det å få biologiske barn. Men måten det blir fremlagt på er på en sånn måte at det istedet for å få sympatisører gir motstand da det i formuleringen lett oppfattes som et angrep på dem som får barn.

Nettopp.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det ego. Hvem andre enn deg selv gagner du hvis du får et biologisk barn?

Det er ingenting egoistisk i dette, det er sånn naturen er. Barnet trenger aller mest sine biologiske foreldre. Fordi det båndet som skapes mellom mor og barn og far og barn er livsviktig for barnet. Og dette båndet er ekstra sterkt når foreldrene ser en del av seg selv i barnet, og når foreldrene får muligheten til å følge barnet fra det bare er påtenkt og ønsket. Når alt er bra i denne relasjonen er dette optimalt for barnet. Nå tenker jeg på kvaliteten i relasjonen, hvor avgjørende den er for barnets utvikling. Og dette er det forskning som støtter oppunder FYI.

Det som er egoistisk er de som får barn uten å ha muligheten til å følge det opp og gi det det det trenger. All cred til de som tar seg av adoptivbarn og fosterbarn selvfølgelig, det er de som prøver å rydde opp etter disse egoistiske foreldrene. Men jeg tenker at for disse barna vil savnet etter fungerende biologiske foreldre alltid være der. Og det vil alltid sette spor i barnet de negative relasjonene de har hatt så langt i livet.

[ladyluna]

En trenger da ikke å adoptere selv for å "eie" et barn. Det er mange som blir forsterhjem og gjør en god innsats som foreldre der også.

Ja fosterforeldre gjør en god innsats som foreldre og er en svært stor ressurs for fosterbarnet! Men det å være fosterforeldre kan ikke sammenlignes med å få et eget barn eller adoptere et barn. En fosterhjemsplassering er (i teorien) alltid midlertidig!

Som fosterforeldre må en i stor grad leve i uvisshet om hvor lenge du kommer til å få ha omsorgen for barnet, ettersom det biologiske prinsipp står svært sterkt i de norske barnevenrssystemet! Det betyr at dersom de biologiske foreldrenes evner til å ta seg av et barn bedres så vil de som hovedregel få tilbake omsorgsretten for barnet. Dette skjer i mange tilfeller til tross for at barnet har bodd hos fosterforeldrene store deler av livet!

Dette var en liten avsporing, men jeg følte det var nødvendig å påpeke det.

[Hoppetaujenta]

Det er noe hele spesielt med de to små som er av mitt eget kjøtt og blod, de ligner på meg og jeg kan kjenne meg igjen i forskjellige personlighetstrekk som de har arvet fra meg.

Dette er generell tolkning/spørsmål og ikke ment til deg spesielt, men: hva er det som gjør at folk som får unger, som skal "videreføre seg selv, sitt kjøtt og blod" tror at det er noe så ekstraordinært med dem selv og at unger må skapes for å la en selv leve videre i all evighet?

Vi er jo ikke så himla unike noen av oss, men til forveksling ganske like jorden rundt. Vi har særtrekk på det ene eller andre viset og ser ut som slik eller sånn, men det gjør milliarder av andre også.

Det må da være en egoistisk tankegang et sted, som får folk til å ville føre akkurat sine gener videre?

[Husfrua]

Mange som har tenkt som enkelte av dere. At man ikke kan bli like glad i et adoptivbarn, at det ikke blir det samme osv osv.

Men når de har fått sitt lille adoptivbarn, så er alle de tankene borte. Når de har vært "gravid" i flere år (les: søkt, gått gjennom intervjuer, reist til og fra det landet de skal adoptere fra osv) og endelig! får holde barnet i armene sine. Ja da blir man like glad i det barnet som et barn man evnt har båret i magen.

Kjenner til flere, deriblant foreldrene til min mann, som har adoptert OG fått egne barn - og de elsker alle barna sine like mye.

Det er uansett ikke en sjangse jeg hadde vært villig å ta.. Så lenge jeg kan få egne barn, så hadde jeg ikke risikert å adoptert et barn, og muligens ikke hatt sterke nok følelser for dette barnet. Den ubetinget kjærligheten jeg føler for mitt eget barn, er jeg overhodet ikke sikker på ville kommet for et barn jeg ikke selv har unnfanget.. Men der er det også mulig folk er forskjellige.

Jeg har rett og slett ikke lyst å adoptere barn, så det hadde vært uaktuelt uansett. Tror faktisk ikke jeg hadde gjort det om jeg ikke kunne fått barn heller. Men det kan jeg selvfølgelig ikke være 100% sikker på. Men ønsket om barn har alltid vært sterkt.

Og som noen andre her sier, selv om det er en egoistisk handling, altså det er kun mitt eget ønske som blir oppfylt, så ville jeg aldri sett sånn på det allikevel. De aller fleste av oss er skapt til å føde barn, det er en del av naturens gang. Så hele diskusjonene rundt dette blir bare teit for min del.

Men for ts, som muligens ikke har egne barn og aldri har ønsket det, så er det klart at dette spm muligens blir mere naturlig? Sånn sett burde vel kanskje en sånn diskusjon vært aktuell kun for de som faktisk har barn. Å beskrive hvordan det er å ha egne, biologiske barn, er utrolig vanskelig overfor noen som ikke har det. Jeg kunne i hvertfall aldri sette meg inn i den situasjonen på forhånd. Jeg visste faktisk ikke hva det virkelig var å være ubetinget glad i noen før jeg fikk mitt første barn

[Hoppetaujenta]

En fosterhjemsplassering er (i teorien) alltid midlertidig!

Det er også omsorgen for egne barn.

Man har sin tilmålte tid og så er man død.

Selv om en har egenfødte unger, garanteres det ikke at kvaliteten på familieforholdet blir et bedre et, enn med adopterte unger/fosterbarn.

[Gjest badeand1]

Dette er generell tolkning/spørsmål og ikke ment til deg spesielt, men: hva er det som gjør at folk som får unger, som skal "videreføre seg selv, sitt kjøtt og blod" tror at det er noe så ekstraordinært med dem selv og at unger må skapes for å la en selv leve videre i all evighet?

Vi er jo ikke så himla unike noen av oss, men til forveksling ganske like jorden rundt. Vi har særtrekk på det ene eller andre viset og ser ut som slik eller sånn, men det gjør milliarder av andre også.

Det må da være en egoistisk tankegang et sted, som får folk til å ville føre akkurat sine gener videre?

De vil vel føre familien videre da..gjennom blod og kjøtt.. ikke gjennom papirer..

[AnonymBruker]

Adopterer man så øker man interessen for det markedet og flere begynner å føde barn for å tjene penger på det svart. Egoisme går i en sirkel.

Såklart finnes det barn som genuint trenger et nytt hjem, men det finnes jo prostituerte som gjør jobben sin frivillig. Allikevel kommer mer snusk jo større etterspørselen er.

Ingen kan redde verdenen.

[Husfrua]

Hvorfor spiser vi oss god og full når mennesker sulter? Hvorfor bygger vi oss store hus med flere rom når det finnes hjemløse? Hvorfor kjøper vi nye klær og sko når vi egentlig ikke trenger det, men andre gjør det?

Altså. Du kan holde på i det uendelige. Folk tenker på seg selv, og den egenskapen har vi alltid hatt.

Et godt svar på spm i grunn

Men angående dette spm, så virker det som ts ser på dette som noe negativt. Er det negativt å skape barn dersom man har tilrettelagte forhold som tilsier at man kan gi dette barnet en trygg og sikker oppvekst? Er det rett og slett overbefolkning du er bekymret for? I såfall så syns jeg vel kanskje det er andre områder som bør få større oppmerksomhet.Tenker du f.eks like mye om det som er skissert over her, og gjør noe ifht det? Det er jo tross alt dette som har vært hverdagen for mange adoptivbarn..

Det å få egne, biologiske barn er noe som ligger innebygget i de fleste av oss. Derfor blir det også feil å se på dette som negativt..

Endret 4. september 2011 av Husfrua

[Gjest Gjest]

herregud for ett spørsmål.hvor gammel er du er kansje rette spørsmålet her.puler man uten å bruke prevansjon kan vere en årsak til at så mange barn fødes!!!

[AnonymBruker]

herregud for ett spørsmål.hvor gammel er du er kansje rette spørsmålet her.puler man uten å bruke prevansjon kan vere en årsak til at så mange barn fødes!!!

Hvem er det du snakker til nå? Deg selv?

[hederlig]

Jeg synes egentlig ikke dette spørsmålet er særlig relevant med tanke på at vi lever i ett vestlig land med en veldig lav befolkningstetthet sett i forhold til mange andre deler av verden. For at en befolkning skal klare å holde seg på ett stabilt nivå må kvinner føde 2.2 barn hver. For mange er det "viktig" at om de mot all formodning skulle adoptere ett barn, så skulle barnet i det minste være ett skandinavisk (helsk norsk) barn. Finnes det virkelig så mange norske barn å adoptere at dette ville være en bærekraftig løsning?

Når det kommer til Norge stemmer jeg egentlig mer for at man skal legge opp til en politikk som på den andre siden, faktisk gjør at familier får flere barn. Bedre ordninger med barnehager, bedre tilretteleggelse for foreldre som ønsker å bli dette i en ung alder også videre. I land som for eksempel Spania er dette ett stort problem, der kvinner omtrent ikke føder barn. Store deler av Europa er på vei med dette, og det vil resten av verden blir også når de kommer over en viss grense. Plutselig er vi ikke nok folk til å opprettholde arbeidsplasser, ta vare på eldre og mange andre problemer som måtte oppstå.

Det er blant annet referert til delstater (hvis jeg kan kalle det det) i India hvor det i noen steder fødes over 5 barn i gjennomsnitt pr. kvinne, mens i en annen stat ligger under reproduktivitetsnivået. Da forskere skulle se nærmere på dette var det fordi i nettopp denne delstaten var det bedre tilbud med utdanning, bedre lærdaom med prevansjon osv. Kvinnene fikk plutselig ett valg, og tok de samme valgene man ser mange gjøre i vesten i dag. Kvinner flest ønsker ikke å være unge og fattige småbarnsmødre idag vis man vet det finnes andre bedre valg. Når man bestemmer seg for å ta en utdannelse og ikke får barn før man nærmer seg tretti, vil en kvinne uten utdanning som har starter før kanskje allerede være på sitt fjerde barn.

Så, trådstarter: skal du "redde verden" fra overbefolkning så ville jeg kanskje ikke sett på Norge som problemet, men heller ryddet opp i de stedene i verden der dette virkelig er ett problem. Skap bedre livsvilkår, bygg skoler og lær kvinner over hele verden om prevansjon og alt som trengs slik at de hverken må føde mange barn i håp om at èn av de skal overleve, eller at de blir nødt til å gå i denne situasjonen fordi de ikke har noe annet valg.

Og..

Jeg er forøvrig adoptert selv, men er norsk av utseendet. Vet lite om bakgrunnen min. Jeg VET at mine foreldre elsker meg høyere enn noe annet, og synes det er litt trist å se noe av det som er skrevet her angående at adopterte barn aldri vil vekke den samme morsfølelsen som ett biologisk barn ville. Da føler jeg at jeg har levd på en løgd hele livet.

Endret 4. september 2011 av hederlig

[hederlig]

*dobbelpost...

Endret 4. september 2011 av hederlig

[LukaFrost]

Man får ikke barn for å drive veldedighet.

Jasså, ikke det? Folk som har "egne barn", får (skaper) også rett som det er noen skikkelig bortskjemte unger som forventer "veldedighet til inntekt for seg selv" i hele tenåringslivet og kanskje en del år fremover i tillegg. Hvem som helst kan raskt nok havne i den kategorien om en ikke har gjort seg noen tanker om saken på forhånd.

Dette blir noe helt annet enn å adoptere for å være så edel og drive veldedighet (redde et barn fra elendighet). Og uansett om man får egne eller adopterte barn kan man oppdra de til å bli bortskjemte drittunger.

Så vidt meg bekjent er det nettopp for å yte noe (altså drive veldedighet) for et annet lite menneske, at en får barn...eller?

Hvis du ser sånn på det, så for all del... Enhver lille ting man gjør for noe annet menneske er ikke veldedighet. Jeg tenker vel mer i motsatt rekkefølge enn deg virker det som. Jeg synes nemlig det er feil å adoptere for å drive veldedighet. Da adopterer man ikke nødvendig vis fordi man ønsker seg barn og en familie.

[Husfrua]

Jeg synes egentlig ikke dette spørsmålet er særlig relevant med tanke på at vi lever i ett vestlig land med en veldig lav befolkningstetthet sett i forhold til mange andre deler av verden. For at en befolkning skal klare å holde seg på ett stabilt nivå må kvinner føde 2.2 barn hver. For mange er det "viktig" at om de mot all formodning skulle adoptere ett barn, så skulle barnet i det minste være ett skandinavisk (helsk norsk) barn. Finnes det virkelig så mange norske barn å adoptere at dette ville være en bærekraftig løsning?

Når det kommer til Norge stemmer jeg egentlig mer for at man skal legge opp til en politikk som på den andre siden, faktisk gjør at familier får flere barn. Bedre ordninger med barnehager, bedre tilretteleggelse for foreldre som ønsker å bli dette i en ung alder også videre. I land som for eksempel Spania er dette ett stort problem, der kvinner omtrent ikke føder barn. Store deler av Europa er på vei med dette, og det vil resten av verden blir også når de kommer over en viss grense. Plutselig er vi ikke nok folk til å opprettholde arbeidsplasser, ta vare på eldre og mange andre problemer som måtte oppstå.

Det er blant annet referert til delstater (hvis jeg kan kalle det det) i India hvor det i noen steder fødes over 5 barn i gjennomsnitt pr. kvinne, mens i en annen stat ligger under reproduktivitetsnivået. Da forskere skulle se nærmere på dette var det fordi i nettopp denne delstaten var det bedre tilbud med utdanning, bedre lærdaom med prevansjon osv. Kvinnene fikk plutselig ett valg, og tok de samme valgene man ser mange gjøre i vesten i dag. Kvinner flest ønsker ikke å være unge og fattige småbarnsmødre idag vis man vet det finnes andre bedre valg. Når man bestemmer seg for å ta en utdannelse og ikke får barn før man nærmer seg tretti, vil en kvinne uten utdanning som har starter før kanskje allerede være på sitt fjerde barn.

Så, trådstarter: skal du "redde verden" fra overbefolkning så ville jeg kanskje ikke sett på Norge som problemet, men heller ryddet opp i de stedene i verden der dette virkelig er ett problem. Skap bedre livsvilkår, bygg skoler og lær kvinner over hele verden om prevansjon og alt som trengs slik at de hverken må føde mange barn i håp om at èn av de skal overleve, eller at de blir nødt til å gå i denne situasjonen fordi de ikke har noe annet valg.

Og..

Jeg er forøvrig adoptert selv, men er norsk av utseendet. Vet lite om bakgrunnen min. Jeg VET at mine foreldre elsker meg høyere enn noe annet, og synes det er litt trist å se noe av det som er skrevet her angående at adopterte barn aldri vil vekke den samme morsfølelsen som ett biologisk barn ville. Da føler jeg at jeg har levd på en løgd hele livet.

Sånn skal du ikke tenke. Det at en del ikke ønsker å adoptere, nettopp pga følelser angående et ikke-biologisk-barn, betyr ikke at ikke nettopp du er like høyt elsket av dine foreldre som om du var deres biologisk barn. Det er tross alt stor forskjell på oss mennesker..

Ellers et veldig bra svar syns jeg

[AnonymBruker]

Å kritisere mennesker som er i stand til å ta vare på barna sine for å få barn syns jeg blir veldig feil. Ja, det er dessverre mange barn her i verden som trenger et hjem, men det er heller dem som ikke skulle blitt født en f.eks. mitt barn som vokser opp i et hjem der hun er ønsket, blir tatt vare på og er høyt elsket av mammaen og pappaen sin. Blir det ikke litt feil å si at de som ikke kan ta vare på barna kan sette dem til verden og så kan dem som kan ta vare på dem overta dem, istedenfor at dem som kan ta vare på barna kan få sine egne?

[MaxUflax]

Dette er generell tolkning/spørsmål og ikke ment til deg spesielt, men: hva er det som gjør at folk som får unger, som skal "videreføre seg selv, sitt kjøtt og blod" tror at det er noe så ekstraordinært med dem selv og at unger må skapes for å la en selv leve videre i all evighet?

Vi er jo ikke så himla unike noen av oss, men til forveksling ganske like jorden rundt. Vi har særtrekk på det ene eller andre viset og ser ut som slik eller sånn, men det gjør milliarder av andre også.

Det må da være en egoistisk tankegang et sted, som får folk til å ville føre akkurat sine gener videre?

Hva er det som er egoistisk med å ønske seg et barn som man selv har laget, en barn man kan oppdra til å bli et godt menneske, et barn man kan se seg selv og sine egne sætrekk i, vaner som uvaner, et barn som fører ditt blod videre og din slekt videre med blod.

Et barn man kan få se vokse opp og bli til noe stort og vite at dette barnet er laget med det beste av og den personen jeg holder kjærest.

I mitt tilfele kan du jo få tenke på noe,, Min mor har 2 barn, 2 sønner.. Om ingen av oss 2 sønner skal få barn av eget blod, så dør faktisk min mors gener ut og slekten blir her amputert fordi jeg skal føre slekten til Ola og Kari Nordmann videre på papiret istedet ???

nei pokker heller. Skal jeg ha barn selv skal de være av mitt kjøtt og blod og ikke adoptere vilt fremmede barn. greit nok om jeg ikke kunne fått selv pga medisinsk grunnlag, men funker jeg så ser jeg ikke meningen med det.. Det som virkelig er egoistisk er dem som nærmest krever at folk skal adoptere før dem får sitt eget fordi dem mener det er mest rett! Det er frekt og kalle folk egoistiske fordi dem ønsker seg egne barn og vil føre sin familie arv videre med blod.. Eneste grunn til at mennesket lever er for å reprodusere seg.. Skammeligt at mennesker sitter med så frekke holdninger ovenfor andre. For all del, alle må få mene hva dem vil, men ikke kall folk egoister fordi dem ikke deler deres transynte syn.

[Caramba]

Noen i min familie har ventet 5 år på adopsjon, annet vennepar i over 4 år. Dem som ønsker seg barn synes vel at det er enklest å få sine egne og ser på adopsjon som siste utvei. Tror nok det er "naturens gang"

[Gjest Cosette]

Et av hovedprinsippene innen adopsjon er jo at det IKKE skal være veldedighet eller handle om å hjelpe fattige barn i nød.

Får adopsjonsbyrået mistanke om at du ønsker å "ta vare på et barn som ikke har det så godt", så får du faktisk ikke lov til å adoptere. Da får du heller reise ned til Manila og starte en slags nødhjelp for gatebarn eller noe (og all ære til de som gjør det), ikke adoptere. Medlidenhet og idealisme er et dårlig substitutt for genuin mors- og farskjærlighet, og det forvitrer raskt når man sitter der med et kolikkbarn som skriker kontinuerlig i månedsvis.

DERFOR er det en dårlig idé å bevisst droppe egne barn for å "være snill og oppofrende" og heller ta vare på et u-landsbarn.

[AnonymBruker]

I Afrika presser de ut 10 unger hver, men vi norske skal ha dårlig samvittighet for å få en unge eller to?

Vet du hva! Jeg er enig i at jorden er overbefolket, men Norge er vel ikke stedet å angripe.

Jeg syns faktisk norske skal få flere barn, nå går det bare nedover.