Taffelsesong

[Tornerosa]

Kanskje på tide å tro på høsten.

[Gjest MorAase]

[Tornerosa]

Høst, ja, på alle måter.

Jeg hater disse morgenene.

Må sitte litt i sofaen, telle til ti, minst. Har en 10-åring som hyler og brøler og skriker fordi jeg ikke kan gå sammen med henne til skolen. Hun sa i går at læreren har sagt at de gjerne må invitere med foreldre og besteforeldre til håndarbeidstimene torsdagsmorgenene. De strikker. Jeg sa at jeg skulle se på saken, og i dag sa jeg at jeg skulle komme en tur. Men nei, jeg skulle gå sammen med henne til skolen, være der fra begynnelsen. Det hadde ikke jeg planlagt. Jeg går i pysjen. Sa at det ikke var mulig, at jeg skulle komme etter med bil når jeg likevel skal ut. Jeg har faktisk ting å gjøre, jeg skal jobbe i dag. Hyl og skrik. Jeg er verdens dårligste mor. Skulle tro hun var tre. Nå sitter de og krangler ved kjøkkenbordet, de skal gå om fem minutter. Ikke sjans at de er ferdig med å spise og pusse tenner og kle på seg på fem minutter. Jeg orker ikke mase. Jeg er ferdig med å mase.

Sov i fire timer i natt. Vil bare sove, sove, sove.

[Ellevill]

Huff Torenrosa, til både pengeproblematikk og annet.

[Molo]

Det hjelper kanskje ikke så veldig, men en god klem og varme tanker til deg herfra

[Tornerosa]

Ja. Men banken har mer eller mindre lovet, så det er jo forbigående... Og jeg skal føre budsjett. Om ikke annet så for å bevise for meg selv at kemerens utregning på 6100 i overskudd hver månede ikke er annet enn en latterliggjøring.

Ellers - en effektiv morgen. Etter å nærmest ha skjøvet en rasende unge ut ytterdøra, tok ting seg opp. Og enda er den bare kvart over elleve. Jobbing, rydding, fiksing, ordning. Utkryssing. Puster litt lettere nå. Og til helga er det barnefri... Skal prøve å ikke bruke så altfor mange kalorier på å ha dårlig samvittighet, selv om minst én av ungene til enhver tid prøver på nettopp dét. Ubevisst, selvfølgelig. Vil heller være her, vil at jeg skal være med, vil ikke kjøre tog... Men besteforeldre ønsker seg besøk, jeg ønsker meg luft og ungene har veldig godt av det. Lenge siden sist de har vært der og lenge til neste anledning.

[Tornerosa]

Har invitert noen av de aller nærmeste på mat i kveld. For lenge siden. Så ringer en av de nærmeste av de nærmeste og sier at de sannsynligvis ikke kommer likevel, for 13-åringen skal spille fotballkamp. Noe med at han har vært bortreist i fem døgn, noe med at han skal møte på kamp tre kvarter etter at han har kommet hjem, noe med at han kommer til å være dødsliten etterpå. De skulle i utgangspunktet være alene hjemme, de tre. Og guttungen får velge selv, kamp eller ikke kamp. Hvis han velger kamp, blir det hjemme.

Fotball. Jeg hater fotball. Eter seg innover livet mitt, tar seg til rette, skviser andre ting. Det skjer stadig. Nå sist når jeg fikk purring på kontingent i idrettslaget for jentene, tror de har fått 4-5 krav hver det siste halvannet året. Etter at de har sluttet, og jeg har varslet om det. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt fra. Og nå sist, svar på min mail: "ok" Ikke én fullstendig setning, ingen respons, ingen beklager, bare "ok".

Mistet rent løsta på kveldsseansen min, blir ikke det samme uten de to. Blir litt sånn når det er mange som ikke kjenner hverandre, blir det for få, kan det bli litt kleint. Trenger mange, trenger de to, trenger lim. Bare par. Og så meg.

Har planlagt tur innom jobben, posten, butikken, trening, mat til unger, kjøre unger til togstasjon, dusje, lage mat, dekke bord. Og sove, skulle så gjerne skviset inn en soveøkt. Så uendelig trøtt, hele tiden.

[Cumulus]

Håper du har en fin kveld med vennene dine!

[Klips]

Håper jeg også.

Føler meg huff truffet av den der, jeg har snakket med en ikke direkte alenemamma om turer i skog og fjell, og så foreslår hun plutselig denne helgen, mens jeg følte meg så skvisa mellom at datter ble frisk av vannkopper (i dag, ergo har ikke helt kunnet planlegge) og reiser vekk fra oss i 8 dager (på mandag) at jeg feiga ut, mest pga meg selv, når skulle jeg pakket telt og soveposer og samtidig 8-dagers bag til Nice, mens hun fikk sett nok både av sin hardtarbeidende pappa som hun alltid savner på tur, og bestemor som han plutselig hadde lovet å besøke. Det ville jo gått, men jeg feiga ut. Har forsåvidt ikke så mye med fotball å gjøre (utenom min gutts fotballtrening lørdag formiddag), men mer med dårlig samvittighet (og å måtte droppe ting for å få ting til å bli best mulig). Selv om alt ser ut som dårlige unnskyldninger når jeg skriver det ned.

[Tornerosa]

Håper du har en fin kveld med vennene dine!

Og det hadde jeg. De siste gikk nå, rett før klokka tre. Virkelig fine folk. Miljødama og legen, sykepleieren og psykologen, ingeniørdama og psykologen, sosialantropologen og fysikeren. En miljøarbeider, en førskoleærer og jeg. To til skulle komme, men kom ikke. Aner ikke hvorfor. De to som meldte sannsynlig avbud, kom likevel, om enn nesten tre timer for sent. Til gjengjeld var de de siste som gikk. Det var så hyggelig. De er virkelig venner. Betyr mer enn det meste annet. Skal jeg rydde bord og benker nå? Næh, det skal få stå til i morgen. Jeg regner med at jeg er langt trøttere enn jeg er i stand til å merke nå. Har vært så usannsynlig trøtt i hele dag, og nå er klokka passert tre. Egenetlig er jeg nok død, uten at jeg merker det.

Håper jeg også.

Føler meg huff truffet av den der, jeg har snakket med en ikke direkte alenemamma om turer i skog og fjell, og så foreslår hun plutselig denne helgen, mens jeg følte meg så skvisa mellom at datter ble frisk av vannkopper (i dag, ergo har ikke helt kunnet planlegge) og reiser vekk fra oss i 8 dager (på mandag) at jeg feiga ut, mest pga meg selv, når skulle jeg pakket telt og soveposer og samtidig 8-dagers bag til Nice, mens hun fikk sett nok både av sin hardtarbeidende pappa som hun alltid savner på tur, og bestemor som han plutselig hadde lovet å besøke. Det ville jo gått, men jeg feiga ut. Har forsåvidt ikke så mye med fotball å gjøre (utenom min gutts fotballtrening lørdag formiddag), men mer med dårlig samvittighet (og å måtte droppe ting for å få ting til å bli best mulig). Selv om alt ser ut som dårlige unnskyldninger når jeg skriver det ned.

Dårlig samvittighet skal du ikke ha. Enhver må ta ansvar for sitt eget ve og vel. Passer det ikke, passer det ikke. Klart man kan (skal) ta hensyn til andre, men ikke hvis det går ut over en selv, ikke på den måten.

Jeg må slutte, jeg må slutte å ta det personlig at folk melder avbud. Da denne nære venninnen ringte og sa at de sannsynligvis ikke kom, ble jeg virkelig skuffet. Såret. Jeg inviterte for mange uker siden, de skulle komme. Og, uten at folk nødvendigvis vet det; dette er en del av min egenterapi. Jeg trenger det, den sosiale input'en. Det koster meg litt, det er en viss mil over dørstokken, men jeg inviterer. Og det blir alltid hyggelig, selv om jeg rekker å angre meg x antall ganger først. Det koster meg fordi jeg i utgangspunktet ikke orker, men vet at jeg trenger det. Så jeg får ut finger'n og inviterer, og jeg må innrømme at jeg synes det er kjipt å bli nedprioritert. Selvfølgelig, folk kan ha sine grunner. Folk har sine grunner, legitime grunner. Men er man navlebeskuende nok, kan man lett oppfatte/føle det som en personlig avvisning - man er ikke viktig nok. Jeg vet det er tull. Jeg må slutte. Virkelig.

Men altså, dette var veldig bra. En bra gjeng. Og de samme skal inviteres igjen, neste gang blir vel mot slutten av januar, tenker jeg. Blir så bra. I tillegg til "kulturklubben" som jeg og to andre har etablert. Piker, vin og sang, holdt jeg på å skrive. I hvertfall skravling, kreativitet og utfoldelse. Samling nr. to var kino - "The tree of life", men påfølgende barbesøk og diskusjon. Neste blir å lese en iransk tegneserie(!). Og vi skriver og utveklser, helt hva jeg trenger nå.

Bra, altså

Så får man vel sove. I morgen date.

Endret 1. oktober 2011 av Tornerosa

[Gjest MorAase]

Heller PVS en PMS

[Tornerosa]

Heller PVS en PMS

Huh?

Klokka er fire, akkurat hjemme. Jeg sov...lenge i dag. Våknet mange ganger, men sovnet, igjen og igjen og igjen. Vurderte på et tidspunkt å stå opp, men i stedet ropte jeg på katta som hoppet opp i sengen min (som jeg egentlig har bestemt meg for at hun ikke skal få lov til) og så sovnet vi begge. Så har jeg vært ute på vift, ute med Bakeren. Som liker meg og som vil treffe meg igjen. Sier han. Men... Jeg sier jo ja, det kan vi saktens, men jeg kjenner at det engasjerer meg egentlig lite. Vi satt på ulike steder, her og der, og jeg så for meg at han var en annen, så for meg mmannen. Hvordan det ville vært så fullstendig annerledes, hvordan jeg alltid hadde lyst til å forsvinne inn i øynene hans, lene meg fram og bare snuse på ham, ta på, holde, bli holdt, kysse, kline, alt. En altoppslukende følelse. Mens dette... Det kan aldri bli det samme. Ikke med Bakeren, ikke med noen. Sånn føles det. Så får jeg kjeft, andre sier at det selvfølgelig er bare tull og fjas, men jeg er ikke så sikker.

Det må vel soves. I morgen er det søndag, i morgen er det slutt på helgen, i morgen kommer barn og hverdag sigende innover meg igjen. Og til uka får vi besøk, mandag - fredag. Det er hyggelig, det er slitsomt. Slitsomt fordi jeg ikke greier å slappe av 100%. Fordi jeg er vant til å være alene, fordi å være vertinne i flere døgn sliter på meg. Særlig når jeg kjenner til besøkets standarder for egen del. Jaja.

Neste helg har jeg igjen barnefri, utrolig. Og så høstferie, barnefri. Utrolig.

Får jeg sove nå?

[Gjest MorAase]

PikerVinOgSang=PVS...

Bakeren bør bli opplyst om snarest at det ikke vil utvikle seg. Noe annet er litt slemt.

Om noen kommer tuslende inn i ditt hjem på besøk så får de være fornøyd med å få ta del i ditt selskap. Resten legger du listen nøyaktig der du føler for for din EGEN del.

Mantra: En må ta vare på seg selv først for å kunne ta vare på andre.

[Tornerosa]

Bakeren bør definitivt ha tatt hintet. Og jeg har mer enn hintet. Jeg har ikke sagt direkte til ham at jeg er ikke interessert i deg, men jeg har sagt at jeg ikke er et sted hvor det er mulig for meg å ha noe forhold. Bli forelsket, egentlig. Jeg har fått kuttet strengen, har jeg sagt. Noe sånt.

Begge deler er sant. Både at jeg a) ikke kjenner meg i stand til å falle for noen, og at jeg b) ikke kommer til å falle for ham. Jeg vet ikke om a er årsak til b, men egentlig kan jo det være det samme. Jeg lurer ham ikke, jeg flørter ikke. Men klart, jeg må være tydelig. Han ringte meg i kveld. Vil ha meg med på sykkeltur en dag. Snakker og spør og graver, ungene, hva var det de het igjen. Jeg kjenner det knyter seg i meg, jeg vil ikke involvere ham i noe som helst. Så ja, jeg skal opplyse ham enda klarere, i fall han ikke har skjønt det. Jeg tror han har skjønt, men samtidig har han kanskje trua på at det kan endre seg.

Hatt en fin dag, egentlig. Sett bort fra at jeg har tilbragt det meste av den i senga, ettermiddagen var fin. Nydelig vær, pus og jeg ute på plattingen, rydde etter festligheter fredag, mens Steely Dan sang høyt i stua. Fredelig, ro i sjela. Bare en viss uro langt der inne; snart kommer barna, snart er det mandag, snart er det hverdag igjen. Og så får vi besøk og jeg må være vertinne. Hele uka. Men jeg kan ikke si nei, det ville vært merkelig, og jeg har vært hos dem veldig, veldig mange ganger. Alltid velkommen. Og de er også velkomne her, ingen tvil. Men likevel, det er litt ekstra.

Ting aksellererer på jobb, mine 40 % står i fare. Jeg kan si fra, jeg skal si fra. For nå blir det litt for mye.

[Gjest MorAase]

Da har bakeren fått god nok beskjed. Utfordringen ligger i at han nok finner deg såpass attraktiv at han ikke vil høre. Da er, dessverre, eneste løsning å slå på bremsene

Når det gjelder denne strengen du mener er kuttet så er den ikke det. Men den er godt begravd og det vil trenges en veldig dyktig graver for å få den frem igjen. Jeg vil anta en som graver uten at du merker at det graves. Merker du graving så vil du nok innføre graveforbud fort som bare det! På seg selv kjenner en andre for å si det slik

[Tornerosa]

Da har bakeren fått god nok beskjed. Utfordringen ligger i at han nok finner deg såpass attraktiv at han ikke vil høre. Da er, dessverre, eneste løsning å slå på bremsene

Når det gjelder denne strengen du mener er kuttet så er den ikke det. Men den er godt begravd og det vil trenges en veldig dyktig graver for å få den frem igjen. Jeg vil anta en som graver uten at du merker at det graves. Merker du graving så vil du nok innføre graveforbud fort som bare det! På seg selv kjenner en andre for å si det slik

Jeg vet bare at jeg ikke kan nøye meg med mindre intensitet enn det jeg følte i forholdet med mmannen. Jeg forventer ikke å finne hans eneggede tvilling, jeg mener ikke at jeg må finne en som er lik ham, men det vedkommende får meg til å føle, kan ikke være noe mindre, ikke blekere, ikke dårligere. Jeg må bli minst like involvert. Bare det er godt nok.

[Tornerosa]

Og 28-åringen gir seg ikke. Han SKAL treffe meg. Jeg har sagt at jeg kunne vært morra hans. Jeg har sagt at jeg ikke er interessert i noen flørt i 20-årene. Jeg har sagt at jeg ønsker meg en partner og samboer som utgjør en forskjell for meg, for barna. Jeg har sagt at han bør finne seg ei snelle på femogtyve. Men han gir seg ikke, den standhaftige tinnsoldat. Han ville ha nummeret mitt. Det er hemmeligstemplet, sa jeg. Da heller en kaffe, sånn bare for å stogge hans nysgjerrighet. Overbevise ham om at han må lete på andre markeder/marker. Så kanskje blir det dét, da. En kaffe. Får se. Jeg kan selvfølgelig bare slutte å svare ham, men det føles litt uhøflig. Jeg har nesten vært litt nedlatende mot ham, vært litt på kanten avvisende, men nix, det går ikke inn. Får se. En kaffe med en 28-åring tar vel ikke livet av meg.

[Gjest MorAase]

Jeg vet bare at jeg ikke kan nøye meg med mindre intensitet enn det jeg følte i forholdet med mmannen. Jeg forventer ikke å finne hans eneggede tvilling, jeg mener ikke at jeg må finne en som er lik ham, men det vedkommende får meg til å føle, kan ikke være noe mindre, ikke blekere, ikke dårligere. Jeg må bli minst like involvert. Bare det er godt nok.

Det er riktig instilling Men så er det den biten med å tillate seg selv å bli så involvert...

[Gjest MorAase]

Nå er det nok ikke et langt og lykkelig samliv 28-åringen har i tankene

[Tornerosa]

Det er riktig instilling Men så er det den biten med å tillate seg selv å bli så involvert...

Njæh... Jeg tillater meg selv, tror ikke det står på det. Men det føles ikke mulig. Kanskje fordi det ikke er rette person, kan like gjerne være det, men det føles som om "problemet" ligger hos meg. Jeg tillater meg, jeg kan godt si at jeg VIL, men det er ikke mulig. Jeg har ikke tilgang til de områdene i hjerne og hjerte. Eller kropp.

Nå er det nok ikke et langt og lykkelig samliv 28-åringen har i tankene

Nettopp, det tror ikke jeg, heller. Og det er det jeg har sagt til ham. Jeg tror vi stiller i litt ulike vektklasser, sa jeg.