Date alenemor med barn

[Fab!]

Generelt sett så er det nok smart å se etter en mann i ditt nærområde som har barn på egen alder som dine egne.

Men er du ikke villig til det; og da hjelpe til med hans barn også ... isåfall blir du nok fort singel i en lengre periode fremover, ja.

Haha, det som er smart er nok å ignorere mye av det tullet i denne tråden.

Er bare synd at enkelte vil avskrive mennesker for valg de har gjort tidligere i livet. Heldigvis kjenner jeg mange som ikke har problemer med andres barn, og i disse tider er det ganske vanlig med mine, dine og våre barn.

[Suzy]

Haha, det som er smart er nok å ignorere mye av det tullet i denne tråden.

Er bare synd at enkelte vil avskrive mennesker for valg de har gjort tidligere i livet. Heldigvis kjenner jeg mange som ikke har problemer med andres barn, og i disse tider er det ganske vanlig med mine, dine og våre barn.

Heia deg, sier jeg bare.

Godt oppsummert!

[Fab!]

Heia deg, sier jeg bare.

Godt oppsummert!

[AnonymBruker]

Da må også alenemora forstå at hun har svakere kort enn ei barnløs dame.

Man kan ikke sammenligne dette med når vi begge får vårt barn. Da har man jo for det første allerede etabler ett stabilt forhold, og begge setter barnet som førsteprioritet og partner på andre rekke. De står altså begge helt likt, og er fullt inneforstått med det.

Alenemødre kan være flotte de, men bagasjen de bærer på er for tung for mange av oss.

Signerer det innlegget.

-Trond-

[AnonymBruker]

Selv om dere får barn sammen, er det ikke sikkert dere takler å bli nedprioritert. snakker av erfaring. alenemor eller felles barn, mor og barn er mye mer sammen og ikke minst er dette lille barnet sværrt avhengig av sin mor. ikke alle menn takler det å måtte "vente på deres tur" selv om dette barnet blir deres første prioritet-sammen.

[Gjest MorAase]

Denne tråden viser det jeg alltid har sagt. Barnløse har ingen idé om hva ett barn faktisk betyr. Det som er morsomt er at de oppfarende baarnløse i denne tråden vil bli helt like de som har barn den dagen de selv får barn. Som regel er det best for mennesker med barn å finne andre som har barn. Mye fordi de som har barn på strak arm takler å være nummer to bak barna og fremdeles vite at en er nummer en for sin elskede.

[Admeliora]

Denne tråden viser det jeg alltid har sagt. Barnløse har ingen idé om hva ett barn faktisk betyr. Det som er morsomt er at de oppfarende baarnløse i denne tråden vil bli helt like de som har barn den dagen de selv får barn. Som regel er det best for mennesker med barn å finne andre som har barn. Mye fordi de som har barn på strak arm takler å være nummer to bak barna og fremdeles vite at en er nummer en for sin elskede.

[momo]

Tror nok ikke en enslig mor leter etter en barnevakt, hushjelp og enhun kan få økonomisk hjelp av. Er nok først og fremst en kjærste.

Kan skrive hvordan min kjærste har det med meg, som er enslig mor til 2 barn. Han har ikke barn. Vi har vært sammen i 1,5 år. Ja, barna kommer først. Men det er fortsatt god tid til han og. Han har og ett aktivt liv, jobber en del, trener og er sammen med venner og familie. På denne tiden har han hentet det minste barnet 3 ganger i barnehage, ellers ikke passet de. Jeg står for all matlaging, og husarbeid. Vi bor ikke sammen, men tilbringer tid hjemme hos meg. Økonomisk bidrar han ikke med noe, vi deler på utgifter til mat og sånn vi spiser sammen. Han får mye kjærlighet og omsorg av meg. Er han syk så steller jeg for han. Han får så mye sex han bare vil. Jeg vil vel heller si att min kjærste er bortskjemt.

Men her føler han også att han får den oppmerksomheten han trenger, siden han har så mye annet i livet sitt. Jeg hadde nok ikke passet bra sammen med en mann som jobbet lite, og ville tilbringe tid med meg hver dag. For her er det skole, barn, hjem og trening det går i, i det daglige. Så jeg lette faktisk etter en mann som hadde sitt eget liv utenom, en som ikke kom til å kreve meg hele tiden. Og for han er jo det bare posetivt. Han kan ha kjærste, og fortsette med det livet han levde før.

[Steinar40]

Haha, det som er smart er nok å ignorere mye av det tullet i denne tråden.

Er bare synd at enkelte vil avskrive mennesker for valg de har gjort tidligere i livet. Heldigvis kjenner jeg mange som ikke har problemer med andres barn, og i disse tider er det ganske vanlig med mine, dine og våre barn.

Hva var det egentlig som var tull i det jeg skrev sa du?

[Fab!]

Hva var det egentlig som var tull i det jeg skrev sa du?

Mente generelt sett i hele denne diskusjonen.

Men samtidig så er det litt dumt å si at jeg burde finne noen som har barn som er på alder med mitt eget barn, og i mitt eget nærområde. Jeg fikk barn tidlig, og de som har barn på samme alder som mitt eget barn, nærmer seg eller har passert 40 - neitakk...

[Annta]

Oi, skjønner nå at jeg har vært heldig ja! Jeg har 4 barn fra før, og samboeren min har ingen. Han elsker å være sammen med barna mine, og ungene har begynt å kalle han Pappa + navnet hans.

Barna mine går foran samboeren, det vil de alltid gjøre. Men når man er i et forhold der det er barn med i bildet, så må man gjøre ting sammen som en familie. Det er ikke sikkert hun kan bli med deg ut på pub akkurat når du vil osv, fordi hun må være hjemme med sønnen sin. Da kan dere vel ha en kosekveld hjemme med god mat og litt vin f.eks.

Skjønner igrunnen ikke problemet ditt. Det er jo et enkelt spørsmål! Enten vil du ha henne så sterkt at det ikke spiller noen rolle om hun har 1 eller 5 barn fra før, eller så er du ikke nok glad i henne i utgangspunktet.

[Steinar40]

Mente generelt sett i hele denne diskusjonen.

Men samtidig så er det litt dumt å si at jeg burde finne noen som har barn som er på alder med mitt eget barn, og i mitt eget nærområde. Jeg fikk barn tidlig, og de som har barn på samme alder som mitt eget barn, nærmer seg eller har passert 40 - neitakk...

Jeg skjønner da at det ikke er din ønskesituasjon, men det betyr ikke at det jeg sa var dumt.

[Fab!]

Jeg skjønner da at det ikke er din ønskesituasjon, men det betyr ikke at det jeg sa var dumt.

Jeg kan jo faktisk synes det er dumt å si noe sånt. Det er min mening, akkurat som de barnløse har sagt sin mening om alenemødre.

[AnonymBruker]

Jeg har møtt en flott kvinne som er alenemor til en gutt. Vi har fått god kontakt og kjemien er der, men jeg er litt betenkt med å gå inn i et slikt forhold. Grunnen er at sønnen hennes alltid vil komme i første rekke for henne. Det er naturlig og ikke noe rart i det, egentlig. Det er positivt at hun tar seg skikkelig av sønnen sin. Jeg er bare redd for å bli et slags femte hjul på vogna i et slikt forhold. "Kjekk og ha" liksom, siden det er mye å gjøre i hverdagen for en alenemor i full jobb. Blir jeg en kjæreste og samboer hun har tid til eller blir jeg en "ekstrahjelp" i heimen som kan hjelpe på økonomien litt? At hun kaster noen smuler av sin oppmerksomhet når hun har tid. Jeg vil ha en kjæreste, bestevenn og elsker som faktisk har litt tid å avse....

Noen som har erfaringer å bidra med?

TS her,

Jeg har tenkt mye på dette og gått noen runder med meg selv de siste dagene. Valg av partner er jo tross alt ganske viktig. Nå er det absolutt ikke sikkert at det blir noe mellom meg og den kvinnen jeg har møtt, men jeg har uansett tenkt at en kvinnes barn fra tidligere forhold ikke skal stå i veien om kjemien er der og alt annet ligger til rette for et godt forhold. Jeg velger å tro at om vi er hverandres store kjærlighet så vil vi få det til å fungere uansett. Begge parter, altså alenemoren og jeg, må helt sikkert inngå noen ekstra kompromisser, men om kjærligheten er sterk nok er det verdt det. Jeg velger å tro at om hun elsker meg vil hun velge å sette av nok tid og oppmerksomhet til meg selv om hun har barn. Gjør hun ikke det er kjærligheten rett og slett ikke sterk nok. Da er det jo bare å avslutte forholdet,for da haddet det sikkert ikke vart lenge uansett...

[Admeliora]

TS her,

Jeg har tenkt mye på dette og gått noen runder med meg selv de siste dagene. Valg av partner er jo tross alt ganske viktig. Nå er det absolutt ikke sikkert at det blir noe mellom meg og den kvinnen jeg har møtt, men jeg har uansett tenkt at en kvinnes barn fra tidligere forhold ikke skal stå i veien om kjemien er der og alt annet ligger til rette for et godt forhold. Jeg velger å tro at om vi er hverandres store kjærlighet så vil vi få det til å fungere uansett. Begge parter, altså alenemoren og jeg, må helt sikkert inngå noen ekstra kompromisser, men om kjærligheten er sterk nok er det verdt det. Jeg velger å tro at om hun elsker meg vil hun velge å sette av nok tid og oppmerksomhet til meg selv om hun har barn. Gjør hun ikke det er kjærligheten rett og slett ikke sterk nok. Da er det jo bare å avslutte forholdet,for da haddet det sikkert ikke vart lenge uansett...

Håper det finnes flere menn som deg der ute

[AnonymBruker]

Denne tråden viser det jeg alltid har sagt. Barnløse har ingen idé om hva ett barn faktisk betyr. Det som er morsomt er at de oppfarende baarnløse i denne tråden vil bli helt like de som har barn den dagen de selv får barn. Som regel er det best for mennesker med barn å finne andre som har barn. Mye fordi de som har barn på strak arm takler å være nummer to bak barna og fremdeles vite at en er nummer en for sin elskede.

Så vi som ikke har barn har liksom ingen ide? Jeg tror dere med barn tar grundig feil her. Nei, vi kan ikke sette oss inn i hvordan det er med barneoppdragelse A til Å i praksis. Men vi er ikke dumme, og man forstår selvsagt at det å ha ansvar for barn alene er et større og mer tidkrevende ansvar enn å være to om det i det daglige, og at man selvsagt mister fleksibilitet når barnet pendler mellom to hjem eller man er helt alene om omsorgen.

Og dette med at kjærligheten til et barn ikke konkurrerer med kjærligheten til en mann. Vi er heller ikke untelligente, så vi skjønner, kanskje i motsetning til det dere tror, at det finnes flere typer kjærlighet. Kjærlighet til venner, kjærlighet til partner og kjærlighet til barn er alle forskjellige typer kjærlighet som ikke konkurrerer med hverandre direkte. Likevel vil jo dette fortsatt ha praktiske konsekvenser, og selv om hun er alrdi så kjærlig mot deg så er hun forståelig likevel nødt til å sette sitt barn i første rekke. For mange vil det gjøre at man har vesentlig mindre potensiellt tid sammen, og det må være like akseptabelt å kunne si at man ikke har problemer med det som å si at man ikke kunne tenke seg å være i et slikt forhold.

For når alt kommer til alt, så er tiden man har til rådighet sammen viktig for veldig mange, og så får det heller være opp til den enkelte å bestemme seg for hvor mye tid en mener parteren bør ha til en. Men det hjelper uansett ikke å feie problemstillingen under teppet.

[Gjest MorAase]

Så vi som ikke har barn har liksom ingen ide?

Nei, ikke nå det kommer til stykke. mange bra tanker og teorier, men den faktiske følelsen og det naturlige

Jeg tror dere med barn tar grundig feil her. Nei, vi kan ikke sette oss inn i hvordan det er med barneoppdragelse A til Å i praksis. Men vi er ikke dumme, og man forstår selvsagt at det å ha ansvar for barn alene er et større og mer tidkrevende ansvar enn å være to om det i det daglige, og at man selvsagt mister fleksibilitet når barnet pendler mellom to hjem eller man er helt alene om omsorgen.

Ja, dere er klar over det. Men følelsen av å være forelder, den har dere ikke. Og den er ekstremt vesentlig.

Og dette med at kjærligheten til et barn ikke konkurrerer med kjærligheten til en mann. Vi er heller ikke untelligente, så vi skjønner, kanskje i motsetning til det dere tror, at det finnes flere typer kjærlighet. Kjærlighet til venner, kjærlighet til partner og kjærlighet til barn er alle forskjellige typer kjærlighet som ikke konkurrerer med hverandre direkte.

Men dere har aldri kjent kjærligheten en har til sine barn. Den kan ikke beskrives og den gjør noe med deg.

Likevel vil jo dette fortsatt ha praktiske konsekvenser, og selv om hun er alrdi så kjærlig mot deg så er hun forståelig likevel nødt til å sette sitt barn i første rekke. For mange vil det gjøre at man har vesentlig mindre potensiellt tid sammen, og det må være like akseptabelt å kunne si at man ikke har problemer med det som å si at man ikke kunne tenke seg å være i et slikt forhold.

Nettopp, og dette var noe av mitt poeng. De som har barn går lettere sammen fordi de lever på samme nivå slik sett. Og ja, det er lov å ikek ha lyst å involvere seg i noen med barn.

For når alt kommer til alt, så er tiden man har til rådighet sammen viktig for veldig mange, og så får det heller være opp til den enkelte å bestemme seg for hvor mye tid en mener parteren bør ha til en. Men det hjelper uansett ikke å feie problemstillingen under teppet.

Nei, men husk, som regel får en barn sammen også. Og da spiller en annenfiolin igjen. Men, da har en barn, og forstår plutselig hvorfor.

[Steinar40]

Jeg kan jo faktisk synes det er dumt å si noe sånt. Det er min mening, akkurat som de barnløse har sagt sin mening om alenemødre.

Du kan syns hva du vil, ja - men det betyr ikke at det jeg sier er dumt.

[AnonymBruker]

Mente generelt sett i hele denne diskusjonen.

Men samtidig så er det litt dumt å si at jeg burde finne noen som har barn som er på alder med mitt eget barn, og i mitt eget nærområde. Jeg fikk barn tidlig, og de som har barn på samme alder som mitt eget barn, nærmer seg eller har passert 40 - neitakk...

Tror du virkelig en gutt på 27 vil velge deg først med din bagasje? Syns du ikke burde sikte så høyt.

[Gjest KateW]

Er barn bagasje nå?

Jeg har mer inntrykk av at det er bagasje å ikke ha det når man har passert tredve. Yngre menn syns det er for tidlig å få barn, eldre menn er ferdig, og de på egen alder vil ha barn senere, og velger yngre kvinner for den slags.

Dersom jeg treffer en mann og han har barn, så har han barn. Ferdig med det. Jeg vet at jeg aldri kan komme først, og da velger jeg det.

Eneste jeg innrømmer at jeg vegrer meg mot er menn med kun EN tenåringsdatter som han omtaler som prinsessa si.