Date alenemor med barn

[AnonymBruker]

Dere som sutrer over at barna kommer før dere. Hva tror dere vil skje når deres damer får barn. Tror dere virkelig at barnet deres vil komme etter deres forhold. En mor er mor, barnet vil ALLTID komme før kjæreste selvom han er barnefaren eller ei. ;-)

[AnonymBruker]

Dere som sutrer over at barna kommer før dere. Hva tror dere vil skje når deres damer får barn. Tror dere virkelig at barnet deres vil komme etter deres forhold. En mor er mor, barnet vil ALLTID komme før kjæreste selvom han er barnefaren eller ei. ;-)

Så klart!

Jeg for min del påpeker at det er et faktum, og at det spesielt i etableringen av et forhold når man ønsker å tilbringe masse tid sammen er en stor begrensning. Forstår så klart at barnet kommer først, men da må også alenemora forstå at hun har svakere kort enn ei barnløs dame.

Man kan ikke sammenligne dette med når vi begge får vårt barn. Da har man jo for det første allerede etabler ett stabilt forhold, og begge setter barnet som førsteprioritet og partner på andre rekke. De står altså begge helt likt, og er fullt inneforstått med det.

Alenemødre kan være flotte de, men bagasjen de bærer på er for tung for mange av oss.

[AnonymBruker]

Dere som sutrer over at barna kommer før dere. Hva tror dere vil skje når deres damer får barn. Tror dere virkelig at barnet deres vil komme etter deres forhold. En mor er mor, barnet vil ALLTID komme før kjæreste selvom han er barnefaren eller ei. ;-)

TS her,

Jeg skjønner godt at en mor tar seg av barnet sitt og setter det høyt. Det skulle bare mangle, barnet fortjener jo en god og trygg oppvekst! Men spørsmålet er da om en alenemor har tid til å være den kjæresten man ønsker seg når hun har et barn å ta seg av? Det er ikke snakk om noe sjalusi overfor barnet som noen har nevnt over, ihvertfall ikke for min del, men jeg ønsker meg jo en kjæreste som har tid å sette av til meg. Uten det er jo hele poenget med et forhold borte. Da blir man jo bare gående å vente på at hun skal ha tid en sjelden gang iblant. Ingen ønsker å føle seg som "femte hjulet på vogna" som vies oppmerksomhet bare en sjelden gang iblant.

Men Når det gjelder egne barn så er det annderledes. Da har man vært igjennom "kjærestetiden" og sammen tatt en avgjørelse om å få barn.

Vil også si at dette er ikke ment som kritikk av alenemødre fra min side, de gjør det de må for å følge opp barna. All ære til dem for det! Og de fleste alenemødre går sikkert inn i et nytt forhold med de beste intensjoner, men har de tid og mulighet til å være den kjæresten man ønsker seg ved siden av å være mor? Det er spørsmålet..

Det samme gjelder selvsagt for kvinner som date/blir sammen med alenefedre.

[AnonymBruker]

Flott for de som klarer det, men selv kunne jeg aldri innledet et seriøst forhold til en mann som har barn fra før av. For det første så er jeg så egoistisk at jeg i forelselsestiden ønsker å kunne tilbringe mest mulig tid helt alene med kjæresten min, ikke måtte møtes etter timeplan. Jeg er heller ikke spesielt glad i barn, og å skulle måtte bli omsorgsperson for barn er avskrekkende (det betyr ikke at jeg ikke ønsker barn en gang i fremtiden selv, sine egne barn får man et helt annet forhold til enn andres barn). Dessuten ønsker jeg ikke å måtte planlegge livet mitt rundt en partners ekspartner, noe man jo må når partner har barn fra før av.

[AnonymBruker]

Sånn er det bare. Dette gjelder både stemødre og stefedre. Vi er forpliktet til å ta på oss alt det som er litt kjedelig. Barnepass, vaske og rydde etter dem samt ut med penger, men husk for all del at du ikke har NOE du skal ha sagt over barnet. Aldri noensinne. Du må bare finne deg i at de ødelegger tinga dine, du har ikke oppdragerrolle. Du skal bare stå til disposisjon når mor eller far trenger det.

Så jeg anbefaler deg lete etter noen som ikke har barn. De finnes nemlig der ute

[Suzy]

For en ekstrempt useriøs og surmaga tråd

Tror dere virkelig at det er slik?

Hva når dere selv skal ha barn - tror dere at dere kommer til å bli hensynsløse egoister som forlanger at omverdenen skal yte servise til dere da?

Hvor gamle er dere egentlig?

[AnonymBruker]

For en ekstrempt useriøs og surmaga tråd

Tror dere virkelig at det er slik?

Hva når dere selv skal ha barn - tror dere at dere kommer til å bli hensynsløse egoister som forlanger at omverdenen skal yte servise til dere da?

Hvor gamle er dere egentlig?

TS her,

Det handler om tid. Tid til å være kjærester. Tid til å være sammen. Tid til å bli ordentelig kjent. Det er det viktigste.

Når det gjelder det med å yte service: tror ikke de fleste aleneforeldre forventer noe spesiell service, men det finnes helt klart noen få av dem også...

[Free Dove]

Hvis man liker en veldig godt så har det nok ikke noe å si om dem har barn eller ikke. Jeg for min del er alenemor med 3 barn. Dem er nok eldre enn baby, 11, 8, 6. Hadde en liten greie med en tidligere, jeg tror jeg vil heller satse på en mann som har barn. For han var slik som deg. Altså barn er stort ansvar og masse annet greier. Ja det er så klart sant at barn er stort ansvar. Men om man backer unna pga barna så er man ikke nok glad i den personen og vil satse 100 %.

Så du som ikke vil ha dame med barn. Det er flott at du er bestemt. For da sparer du deg selv og alenemoren lenge før dere kommer noen vei. Så slipper den alenemoren å høre slike ting som jeg hørte i ettertid. ;-)

[AnonymBruker]

Hvis man liker en veldig godt så har det nok ikke noe å si om dem har barn eller ikke. Jeg for min del er alenemor med 3 barn. Dem er nok eldre enn baby, 11, 8, 6. Hadde en liten greie med en tidligere, jeg tror jeg vil heller satse på en mann som har barn. For han var slik som deg. Altså barn er stort ansvar og masse annet greier. Ja det er så klart sant at barn er stort ansvar. Men om man backer unna pga barna så er man ikke nok glad i den personen og vil satse 100 %.

Så du som ikke vil ha dame med barn. Det er flott at du er bestemt. For da sparer du deg selv og alenemoren lenge før dere kommer noen vei. Så slipper den alenemoren å høre slike ting som jeg hørte i ettertid. ;-)

Det trenger da ikke å bety at man ikke er glad nok i den andre, hvis man backer ut pga barn. Det kan faktisk bety at man er reflektert og tenker gjennom hva det vil bety på kort og lang sikt. Det er sjelden man har kommet så langt som å bli så glad i den andre på et tidlig stadium, at man gjør hva som helst for vedkommende og forholdet.

At en mann velger å satse på et forhold der dama har barn fra før, kan altså like godt bety at han er litt korttenkt.

Du vil heller ha en mann som selv har barn fra før, sier du. Hvordan kan du vite om han er glad nok i deg, eller vil ha deg fordi det er mest lettvindt?

[Free Dove]

Du vil heller ha en mann som selv har barn fra før, sier du. Hvordan kan du vite om han er glad nok i deg, eller vil ha deg fordi det er mest lettvindt?

For å slippe å bruke krefter på en som ikke er klar til å ha barn. Men jeg skrev jeg tror det. Jeg skrev ikke at jeg SKAL det. Hva det blir for tiden vise. Akkurat nå har jeg andre ting å tenke på enn å finne meg en ny mann.

[AnonymBruker]

For en ekstrempt useriøs og surmaga tråd

Tror dere virkelig at det er slik?

Hva når dere selv skal ha barn - tror dere at dere kommer til å bli hensynsløse egoister som forlanger at omverdenen skal yte servise til dere da?

Hvor gamle er dere egentlig?

Tror hva?

Jeg vet at alenemødre setter barnet først og en ny partner i andre rekke, og jeg vet at det ikke er en situasjon jeg vil forsøke å etablere et forhold i.

Hvilke hensynsløse egoister refererer du til? Vi menn som svarer her er nok ikke egoister men realister. Vi ser store utfordringer i å etablere forhold med en alenemor, og uttaler oss om dette slik TS har spurt om.

Å dra likhet mellom en blivende partners barn med en annen mann og ett senere felles barn er søkt. Det kan ikke sammenlignes.

Mann i 30-årene på søken etter mitt barns fremtidige mor.

[Suzy]

Tror hva?

Tror at alenemødre er hensynsløse gribber, som bare tenker på unge og kun er ute etter en partner de kan snylte på både av tid og penger?

Jeg vet at alenemødre setter barnet først og en ny partner i andre rekke, og jeg vet at det ikke er en situasjon jeg vil forsøke å etablere et forhold i.

Ja barn vil alltid komme først, men det trenger da ikke komme i veien for å bli kjærester, ha mye tid sammen osv. Jeg skjønner bare ikke det.

Foreldre som har skilt lag har somregenl også samvær med barnet og selv om mor har hovedomsorg så vil hun ha fri annenhver helg og en kveld hver uke. I oppstartfasen kan vel dating og bli kjent-opplegg foregå i den tiden.

Hvilke hensynsløse egoister refererer du til? Vi menn som svarer her er nok ikke egoister men realister. Vi ser store utfordringer i å etablere forhold med en alenemor, og uttaler oss om dette slik TS har spurt om.

Jeg spurte om dere trodde dere kom til å bli forvandlet til hensynsløse egoister så fort dere får barn - for det er det dere beskriver at kvinner blir.

Mener dere virkelig det?

Å dra likhet mellom en blivende partners barn med en annen mann og ett senere felles barn er søkt. Det kan ikke sammenlignes.

Selvsagt kan det det.

Det handler om å ha forståelse for hva barn krever, hvordan man prioriterer og ikke minst handler det om å fatte at kjærligheten til et barn og til en partner er to ulike ting som ikke utkonkurrerer hverandre.

At du tror du må konkurrere med et barn i etablering av et nytt forhold, er litt leit. Det er ikke sånn...

[Gjest Passing by]

Jeg har to barn og regner med at en mann som ikke vil ha en dame med barn fra før heller ikke legger an på meg sånn at jeg da slipper å bli dumpet pga. barna i etterkant. Helt greit for meg at noen menn skygger unna alenemødre, det er deres valg. Jeg informerer tidlig om at jeg har barn sånn at det er mulig å skygge banen før det blir alvor.

Nå er det jo mer og mer vanlig å dele på omsorgen 50/50 og mange aleneforeldre har derfor annenhver uke "ledig" til kjæresterier. Jeg anser meg ikke som alenemor, barna mine har en far også og de er hos han 40 %, og da blir det tid til en eventuell kjæreste. Barna mine kommer så klart i første rekke, har barna mine det bra så får jeg bedre overskudd til en kjæreste. Hvis jeg skulle flytte sammen med en ny mann så er det ikke av praktiske eller økonomiske årsaker men samtidig så er det jo normalt at man deler på det praktiske når man lever sammen. Skal man vaske kopper så vasker man ikke bare de voksnes kopper men også barnas selv om det ikke er dine egne barn, et lite eksempel bare, og det samme gjelder klesvask. Det beste for alle er jo at begge har glede av å omgås barna, jeg ønsker ikke mine barn skal bo sammen med noen som ikke liker dem. Og skulle det bli aktuelt med en ny mann i huset så skal vi alle kunne leve godt sammen, det betyr at vi blir enige om hvilke regler som gjelder i vårt hjem. Hvorfor skal jeg la ungene mine ødelegge noe av den nye mannens ting når jeg ikke godtar at de ødelegger mine ting eller andre ting i huset? Og gjør de noe galt i forhold til de reglene som er bestemt så kan like gjerne han ta det opp som jeg. Dette er jo noe man må snakke om før man flytter sammen for det er klart at det blir annerledes å flytte sammen med noen som har barn fra før, det blir ikke som om begge er barnløse. Ekser, i mitt tilfelle barnefar, har kommet for å bli for vi må samarbeide om barna. Noen er heldigere med eksen enn andre, og det er også noe å ta med i betraktningen.

Meeen.. foreløpig er ikke det et aktuelt tema her. En mann som ønsker egne barn vil ikke ha noe å "tjene" på å bli sammen med meg for jeg skal ikke ha flere barn, noe jeg også er klar på når temaet dukker opp. Jeg har heller ikke noe ønske om å flytte sammen med en mann med barn fra før, han kan gjerne ha egne barn og vi kan gjerne tilbringe tid sammen med alle ungene men jeg ønsker ikke at vi skal selge våre respektive boliger for å få noe større og "rive" opp begge barnegruppene fra deres nærområder. Men igjen, det er ikke et aktuelt tema foreløpig, det er bare noen tanker jeg har gjort meg om problemstillingen, hva ser jeg for meg hvis den eller den problemstillingen skulle dukke opp.

[AnonymBruker]

Tror at alenemødre er hensynsløse gribber, som bare tenker på unge og kun er ute etter en partner de kan snylte på både av tid og penger?

Ok! Da er jeg med.

Jeg tror virkelig ikke at alenemødre generelt er slik. Sikkert noen, men de er i klart mindretall.

Ja barn vil alltid komme først, men det trenger da ikke komme i veien for å bli kjærester, ha mye tid sammen osv. Jeg skjønner bare ikke det.

Foreldre som har skilt lag har somregenl også samvær med barnet og selv om mor har hovedomsorg så vil hun ha fri annenhver helg og en kveld hver uke. I oppstartfasen kan vel dating og bli kjent-opplegg foregå i den tiden.

Uansett samværsavtale så er moren betydelig mer bundet til hjemmet enn ei barnløs dame. Akkurat i starten på datingfasen kan det være helt greit, siden man da ofte møtes i kortere tid en eller to i uka. Men etterhvert som båndene blir tettere ønsker man å tilbringe mer tid sammen, spise middag ute, gå på kino, reise på en romantisk langhelg et sted, osv. Det blir da straks vanskeligere med å få kabalen til å gå opp.

Jeg sier absolutt ikke at det er umulig, og hatten av for de som får det til.

Det er dog ikke noe jeg er villig til å gå inn i.

Jeg spurte om dere trodde dere kom til å bli forvandlet til hensynsløse egoister så fort dere får barn - for det er det dere beskriver at kvinner blir.

Mener dere virkelig det?

Nei, så absolutt ikke!

Mener ikke kvinner blir hensynsløse egoister straks de får barn, og ei heller at vi menn blir det når vi får barn. Men uansett hvordan man vrir og vrenger på det så er barn en ekstra bagasje som får følger resten av livet.

Selvsagt kan det det.

Det handler om å ha forståelse for hva barn krever, hvordan man prioriterer og ikke minst handler det om å fatte at kjærligheten til et barn og til en partner er to ulike ting som ikke utkonkurrerer hverandre.

Jeg mener man helt klart kan ha kjærlighet til sitt eget barn, uten at man av den grunn behøver å ha kjærlighet til andre sine barn. Jeg har ingen problemer med å forstå hva et barn krever, og at kjærligheten til barn og ny partner ikke er den samme.

Men selv om jeg virker kald og kysisk (?) fordi jeg avstår fra forholdsrelasjon til alenemødre betyr ikke det at jeg ikke er glad i barn og ikke har masse kjærlighet og forståelse å gi mitt eget barn når/dersom jeg selv blir far.

Det er rett og slett to forskjellige ting. Mitt og andres barn

At du tror du må konkurrere med et barn i etablering av et nytt forhold, er litt leit. Det er ikke sånn...

Jeg tror ikke, jeg vet!

I etableringen av et forhold er man helt klart i direkte konkurranse med barnet. Om morens oppmerksomhet, tid, overskudd, kjærlighet og mer.

Man får ikke fri tilgang til disse ressursene men må dele dem med minst en person til, som atpåtil har førsteretten. Man trenger ikke være rakettforsker for å se at det kan bli utfordrende.

[lys]

Jeg tror ikke, jeg vet!

I etableringen av et forhold er man helt klart i direkte konkurranse med barnet. Om morens oppmerksomhet, tid, overskudd, kjærlighet og mer.

Man får ikke fri tilgang til disse ressursene men må dele dem med minst en person til, som atpåtil har førsteretten. Man trenger ikke være rakettforsker for å se at det kan bli utfordrende.

Har ikke alle - samtlige, både de med og de uten barn - noen tidsfordrivende aktiviteter i livene sine som en ny flørt/kjæreste vil være nødt til å "konkurrere" med. Noen jobber mye/har mange venner/mange hobbyer/venner etc? De færreste slipper vel alt de har for å dyrke en ny kjæreste?

Personlig vet at jeg vil klare å rydde noe plass i kalenderen dersom jeg møter en mann jeg ønsker å rydde litt plass for. Men jeg vet også at jeg ikke vil være 100% tilgjengelig selv i mine barnløse uker.

Jeg kjenner for få alenemødre til å uttale meg noe særlig her. Jeg vet ikke hva alenemødre generelt tenker, og kan bare svare for meg selv. Selv er jeg muligens en noe atypisk "alenemor" (og pleier ikke kalle meg for det). Barnet mitt er her ca halvparten av tiden og jeg forsørger meg selv. Jeg kommer til å tjene bra, og selv om enda en lønning i husholdningen ville gitt enda mer økonomisk romslighet kommer aldri det til å bli et prekært behov. Barnet har en far. Og er ellers så stort at det nok aldri vil bli særlig aktuelt for en ny kjæreste å involvere seg i utstrakt grad i oppfølgingen av barnet.

Men jeg skal innrømme at jeg forstår de som skygger unna når de treffer noen med barn fra før, det vitner faktisk om en viss evne til fornuftig og langsiktig tenking. Klart at en unge fra før kan problematisere ting. Potensielt mye. Men det kan også gå helt fint. Det er så varierende, og helt umulig å vite på forhånd. Jeg er såpass ung og håper jeg skal klare å finne meg en flott mann uten barn fra før. Men finner jeg en flott mann (det kryr jo ikke akkurat av menn jeg har potensiale til å forelske meg i), og det viser seg at han har barn fra før, vil jeg nok være innstilt på å prøve.

[Fab!]

Er en alenemor på 27, og etter å ha lest denne tråden-vel så må jeg vel nesten bare innfinne meg med at jeg kommer til å være singel for alltid......

[AnonymBruker]

Har ikke alle - samtlige, både de med og de uten barn - noen tidsfordrivende aktiviteter i livene sine som en ny flørt/kjæreste vil være nødt til å "konkurrere" med. Noen jobber mye/har mange venner/mange hobbyer/venner etc? De færreste slipper vel alt de har for å dyrke en ny kjæreste?

Jo, så klart. Men det har jo trolig også alenemoren.

Det er lettere å sette venner og hobbyer, enn barnet, til side for å tilbringe tid med sin nye flamme. Det være seg en tur på kino en tirsdagskveld eller en langweekend til Paris. Vennene klarer seg fint på egenhånd, men det gjør ikke barnet (ok, aldersavhengig).

Uansett hvordan man vrir på det så er alenemoren mer bundet opp. Det er hovedpoenget mitt.

Er en alenemor på 27, og etter å ha lest denne tråden-vel så må jeg vel nesten bare innfinne meg med at jeg kommer til å være singel for alltid......

Tøft å innrømme, ikke sant?

Selvsagt tenker ikke alle menn det samme som meg, så alle muligheter er jo så klart ikke brukt opp. Det finnes jo for eksempel masse alenefedre der ute som garantert er mer åpne for ei dame med barn.

[Fab!]

Jo, så klart. Men det har jo trolig også alenemoren.

Det er lettere å sette venner og hobbyer, enn barnet, til side for å tilbringe tid med sin nye flamme. Det være seg en tur på kino en tirsdagskveld eller en langweekend til Paris. Vennene klarer seg fint på egenhånd, men det gjør ikke barnet (ok, aldersavhengig).

Uansett hvordan man vrir på det så er alenemoren mer bundet opp. Det er hovedpoenget mitt.

Tøft å innrømme, ikke sant?

Selvsagt tenker ikke alle menn det samme som meg, så alle muligheter er jo så klart ikke brukt opp. Det finnes jo for eksempel masse alenefedre der ute som garantert er mer åpne for ei dame med barn.

Ikke så tøft, men mer vondt egentlig...

Men er jo greit da, for de menneskene som tror at alt er som et eventyr og når man får barn så vil alt ende lykkelig og bla bla bla... Så plutselig en dag så sitter man der som aleneforelder.... Godt vi er forskjellige!

[AnonymBruker]

Barn er en berikelse, hadde ikke brydd meg om mannen hadde barn fra før så lenge det var kjemon der.Har ikke sansen for mennesker som ser hindringer hele veien, liker løsningsorienterte menn som er klok nok til og forstå at livet ikke alltid går som planlagt;)

[Steinar40]

Ikke så tøft, men mer vondt egentlig...

Men er jo greit da, for de menneskene som tror at alt er som et eventyr og når man får barn så vil alt ende lykkelig og bla bla bla... Så plutselig en dag så sitter man der som aleneforelder.... Godt vi er forskjellige!

Generelt sett så er det nok smart å se etter en mann i ditt nærområde som har barn på egen alder som dine egne.

Men er du ikke villig til det; og da hjelpe til med hans barn også ... isåfall blir du nok fort singel i en lengre periode fremover, ja.

Endret 20. august 2011 av Steinar40