For oss som er i mellomfasen

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

JA! 

Min sier også ting som at "jeg liker deg mer enn du liker meg" (ja, vi er teite!), og når jeg sier det mener jeg det virkelig, og jeg tenker at det må jo handlingene mine tilsi også, mens hans får meg til å tvile på om han kan være sannferdig med ordene sine. På en måte kan det til og med være at han selv tror at han liker meg så mye. Jeg har tenkt at jeg må være tålmodig, jeg må ha toleranse for at vi har ulike behov for kontakt og å møtes, at vi fungerer forskjellig, men jeg vet ikke: må jeg virkelig det? Og vil jeg virkelig det? For er det virkelig det at vi fungerer forskjellig, eller er det det at han ikke er så interessert han bare har ikke kjent før hvordan det funker når han er superinteressert i noen, og tror det er det han er i meg. Om det gir mening? 

Samtidig har jeg jo blant annet lest her inne (til og med i denne tråden) om dem som har gått mange måneder, og over et halvt år i mellomfasen. 

Jeg har liksom tenkt at det er for mye å forvente/forlange at man skal være superinteressert, men kanskje det ikke er det? For er det den store kjærligheten hvis ikke? Og ser vi etter noe som ikke har potensiale til å bli den store kjærligheten? Jeg vil jo ha den store kjærligheten. Og kanskje det er enklere å finne den, hvis man ikke kødder rundt med menn som virker bare halvveis-interesserte. Aner ikke! (Kanskje den vonde sannheten er at jeg føler selv at jeg ikke klarer bedre.) 

Anonymkode: 99bf3...a58

De gangene jeg har møtt kjærligheten så har det vært stressfritt fra dag 1. Jeg prøver derfor å si til meg at det er sånn det skal være (for det er det vel?) men likevel så sitter jeg nå her og lurer og tør ikke ta opp det jeg tenker. Det er vel også et tegn på at ting ikke er helt som de skal. Tegn på at jeg innerst inne vet at jeg ikke får det svaret jeg vil ha. Men så har man alltid et håp, et håp om å ta feil i at han ikke er interessert, et håp om at han bare "er annerledes". Min erfaring er at de gangene jeg har sittet med litt tvil i magefølelsen og håpt at han skulle "come around" så har det aldri blitt noe skikkelig forhold ut av det.

Jeg vet han liker meg, jeg vet han bryr seg, han er så god, kosete og kjærlig, men han liker meg ikke NOK til å ville være med meg på skikkelig. Det er sannheten men akkurat nå vil jeg ikke la den synke inn.

Anonymkode: 94be4...f60

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De gangene jeg har møtt kjærligheten så har det vært stressfritt fra dag 1. Jeg prøver derfor å si til meg at det er sånn det skal være (for det er det vel?)

Anonymkode: 94be4...f60

 

Alle gangene jeg har opplevd det stressfritt så har det vært fordi jeg har hatt mindre følelser for den andre og ikke vært kompatible for langvarig forhold, bare kortvarig/flørt. Rett og slett fordi jeg har ikke brydd meg like mye om at vi er forskjellige på visse ting, for vi skal ikke være sammen livet ut uansett.

De gangene jeg har følt sterkest har det vært en blanding av bekymringer, ubehag og behagelighet og lykke. Alt i ett.

Anonymkode: ce7c8...de8

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Alle gangene jeg har opplevd det stressfritt så har det vært fordi jeg har hatt mindre følelser for den andre og ikke vært kompatible for langvarig forhold, bare kortvarig/flørt. Rett og slett fordi jeg har ikke brydd meg like mye om at vi er forskjellige på visse ting, for vi skal ikke være sammen livet ut uansett.

De gangene jeg har følt sterkest har det vært en blanding av bekymringer, ubehag og behagelighet og lykke. Alt i ett.

Anonymkode: ce7c8...de8

Så bra! For meg har det vært sånn at vi begge har vært like på, ønsket like mye å være med hverandre, jeg har aldri tvilt på om følelsene ble gjengjeldt etc. Derfor trodde jeg at det er et skikkelig varselssignal når det ikke er sånn.

Anonymkode: 94be4...f60

[Engel]

Det med følelser er vanskelig altså...

Vi har det jo så bra sammen, har definert oss som kjærester og alt mulig. Jeg er egentlig ikke det minste i tvil om at han har masse følelser for meg. Og jeg har helt klart følelser for han. Og tenker at han er en person jeg virkelig kan tenke meg å dele resten av livet med. Vi har det så utrolig gøy sammen, avslappet og deilig. Trives sammen. Koser oss masse med alt mulig. Og han er så hjelpsom og snill! Men likevel fikk jeg i går plutselig en liten tvil. Og det går på om jeg virkelig føler nok for han? Er jeg nok forelsket? Hvordan vet man sånt egentlig? Samtidig kan jeg ikke huske at jeg har følt sterkere tidligere heller, og jeg var nå tross alt i et forhold som varte i 18 år...

Blæh altså.Den dumme usikkerheten. Jeg vil samtidig virkelig ikke miste han heller.

Jeg antar at tankene har dukket opp som følge av at flere og flere nå får vite om forholdet vårt. Og på fredag skal jeg møte hans nesten voksne datter. Forholdet blir brått litt mer alvorlig og forpliktende. noe som er både hyggelig og skremmende.

[Ambivalent]

5 timer siden, Engel skrev:

Det med følelser er vanskelig altså...

Vi har det jo så bra sammen, har definert oss som kjærester og alt mulig. Jeg er egentlig ikke det minste i tvil om at han har masse følelser for meg. Og jeg har helt klart følelser for han. Og tenker at han er en person jeg virkelig kan tenke meg å dele resten av livet med. Vi har det så utrolig gøy sammen, avslappet og deilig. Trives sammen. Koser oss masse med alt mulig. Og han er så hjelpsom og snill! Men likevel fikk jeg i går plutselig en liten tvil. Og det går på om jeg virkelig føler nok for han? Er jeg nok forelsket? Hvordan vet man sånt egentlig? Samtidig kan jeg ikke huske at jeg har følt sterkere tidligere heller, og jeg var nå tross alt i et forhold som varte i 18 år...

Blæh altså.Den dumme usikkerheten. Jeg vil samtidig virkelig ikke miste han heller.

Jeg antar at tankene har dukket opp som følge av at flere og flere nå får vite om forholdet vårt. Og på fredag skal jeg møte hans nesten voksne datter. Forholdet blir brått litt mer alvorlig og forpliktende. noe som er både hyggelig og skremmende.

Tror det er vanlig å kjenne på denne usikkerheten når ting blir seriøst. Plutselig blir det så vanskelig å eventuelt skulle rygge ut om ting skulle begynne å føles feil, og man overtenker kanskje litt.

Det er vanskelig å skulle analysere følelser. Jeg tror en forelskelse føles mindre intens når man samtidig føler seg trygg(ish). Forelskelse er jo ofte én del spenning i tillegg til det andre, så når spenningen daler litt kan det nok føles som at forelskelsen daler litt også.

Jeg føler det litt sånn selv jeg nå. Jeg får jo plutselig så mye oppmerksomhet og kjærlighetserklæringer at jeg nesten ikke rekker å kjenne på hva jeg føler for tiden. Eller, jeg ønsker kanskje å føle mer på den spenningen... Nå har det jo gått snart to måneder da, så mulig jeg bare er treg, aner ikke.

Jeg går rundt med en bitteliten ekkel følelse av at han er mer forelsket i forelskelsen enn i meg. Han er veldig «kjæreste-type», og trives godt i den rollen tydeligvis. Mens jeg sitter her og ikke helt føler at vi kjenner hverandre enda. Argh, vi må få skikk på kommunikasjonen vår. Synes det er veldig vanskelig å snakke med ham hva jeg føler. Kanskje fordi jeg ikke helt vet det selv. Mens han er kjempeflink.

[Gjest supernova_87]

8 minutter siden, Ambivalent skrev:

Tror det er vanlig å kjenne på denne usikkerheten når ting blir seriøst. Plutselig blir det så vanskelig å eventuelt skulle rygge ut om ting skulle begynne å føles feil, og man overtenker kanskje litt.

Det er vanskelig å skulle analysere følelser. Jeg tror en forelskelse føles mindre intens når man samtidig føler seg trygg(ish). Forelskelse er jo ofte én del spenning i tillegg til det andre, så når spenningen daler litt kan det nok føles som at forelskelsen daler litt også.

Jeg føler det litt sånn selv jeg nå. Jeg får jo plutselig så mye oppmerksomhet og kjærlighetserklæringer at jeg nesten ikke rekker å kjenne på hva jeg føler for tiden. Eller, jeg ønsker kanskje å føle mer på den spenningen... Nå har det jo gått snart to måneder da, så mulig jeg bare er treg, aner ikke.

Jeg går rundt med en bitteliten ekkel følelse av at han er mer forelsket i forelskelsen enn i meg. Han er veldig «kjæreste-type», og trives godt i den rollen tydeligvis. Mens jeg sitter her og ikke helt føler at vi kjenner hverandre enda. Argh, vi må få skikk på kommunikasjonen vår. Synes det er veldig vanskelig å snakke med ham hva jeg føler. Kanskje fordi jeg ikke helt vet det selv. Mens han er kjempeflink.

Du er også modig og sterk! Så mange tanker om å flykte fra hele greia, men du står i det, tar det inn, kjenner på det gode og prøver å forholde deg til det vanskelige inni deg. 

Jeg kom over noe for noen dager siden (husker ikke om det var i en artikkel eller en minibit av en tv-serie, kan jo ha vært noen som sa det rundt meg til og med!), og det var det at: kanskje mange forhold starter med at man er forelsket i forelskelsen, at man bare vil ha en partner, men det betyr ikke at det er ekte det man føler for denne partneren etter hvert uansett. I begynnelsen med forelskelse og det hele kan det jo være veldig vanskelig å se hvor reellt ting er. "Ville jeg likt denne personen om det ikke var for denne bankende, pågående følelsen av forelskelse!?". 

Håper du får litt skikk på kommunikasjonen deres! Kanskje det hjelper å minne seg på at det er deg han skal like, og hvis han ikke kan like deg med at du tar opp dine usikkerheter og hva du tenker på så er han kanskje ikke riktig og det er det like greit å få vite nå. (Men hallo, mest sannsynlig vil han like deg med usikkerhetene og at kommunikasjonen er vanskelig til å begynne med! ) 

[Engel]

20 timer siden, Ambivalent skrev:

Tror det er vanlig å kjenne på denne usikkerheten når ting blir seriøst. Plutselig blir det så vanskelig å eventuelt skulle rygge ut om ting skulle begynne å føles feil, og man overtenker kanskje litt.

Det er vanskelig å skulle analysere følelser. Jeg tror en forelskelse føles mindre intens når man samtidig føler seg trygg(ish). Forelskelse er jo ofte én del spenning i tillegg til det andre, så når spenningen daler litt kan det nok føles som at forelskelsen daler litt også.

Jeg føler det litt sånn selv jeg nå. Jeg får jo plutselig så mye oppmerksomhet og kjærlighetserklæringer at jeg nesten ikke rekker å kjenne på hva jeg føler for tiden. Eller, jeg ønsker kanskje å føle mer på den spenningen... Nå har det jo gått snart to måneder da, så mulig jeg bare er treg, aner ikke.

Jeg går rundt med en bitteliten ekkel følelse av at han er mer forelsket i forelskelsen enn i meg. Han er veldig «kjæreste-type», og trives godt i den rollen tydeligvis. Mens jeg sitter her og ikke helt føler at vi kjenner hverandre enda. Argh, vi må få skikk på kommunikasjonen vår. Synes det er veldig vanskelig å snakke med ham hva jeg føler. Kanskje fordi jeg ikke helt vet det selv. Mens han er kjempeflink.

Hm. Ja kanskje er det nesten litt for trygt. Det er jo helt tullete at man skal føle det sånn da. Når man endelig får det man vil ha, nemlig en mann som virkelig viser at han er interessert. Men litt av den verste spenningen har nok avtatt ja. Egentlig er jo det bare positivt da. Og jeg har det jo supert sammen med han. Nå er jeg typen som er ganske åpen om følelser da, og det er han også. Vi er en god match sånn sett. Nå har ingen av oss sagt de 3 store ordene ennå da. Kjenner jeg holder igjen akkurat der.

Det kan være vanskelig å sette ord på følelser. Men jeg tror det kan være lurt, selv om man kanskje er redd for å få sagt noe som kan såre eller skuffe den andre. Det kan være greit for den andre å vite hvorfor man kanskje holder litt igjen feks. At det ikke betyr at man IKKE er interessert. Og ikke minst så er det viktig for forholdet videre å se at man kan klare å snakke sammen om slike ting.

Lykke til videre! Jeg skal psyke meg opp til jeg skal hilse på datteren i ettermiddag. Kjenner det er viktig å gi et godt førsteinntrykk. Men kan ikke gjøre noe annet enn å være meg selv uansett.

[AnonymBruker]

På 12/6/2017 den 19.08, AnonymBruker skrev:

ca litt over tre uker. Er ikke helt sikker på eksakt tid. Det at han ikke svarer kan være at det egentlig ikke var noe spørsmål greie, og det er fortsatt mer av dagen. Han kan feks være på jobb.  Han har alltid svart før....

Hadde det ikke vært "han" hadde jeg sagt takk og farvel, men jeg har aldri datet noen som han, og han er alt jeg egentlig har drømt om. Tror egentlig ikke han gjør det med vilje, får bare følelsen på at vi ikke er helt i samme bok engang. For meg virker det som han har panikk for forhold, men jeg vil ikke spørre for mye siden han har vanskelig for å snakke om slike ting og han kjenner meg jo ikke så godt ennå.

Anonymkode: ba9cc...a33

Meg igjen! Blir gal av dette. Det passet aldri egentlig å fortelle han at jeg hadde en sønn, men jeg tenkte at jeg må fortelle det fort for man vet jo ikke hvilken vei det går. Så tenkte jeg i går og avslutte hele greia. 

Snakket med han på tlf og fortalte han om sønnen min. Han tok det helt fint, litt sånn at vet jo ikke hva det her er ennå.  Og jeg er helt enig, vil ta det sakte, selv om jeg er super betatt. ( han vet ikke at jeg er super betatt altså)

Jeg skal til byen hans til uka og vi snakket om å møtes, men han skal reise bort og blir borte til januar. Så det kom litt an på jobb.

Noen ganger virker det som han vil møtes, og at vi skal det så kan han plutselig si kanskje. Men han er så super på alt at jeg valgte å ikke si noe om at jeg ikke vil! For jeg vil jo, mer enn noe annet.. 

 

Vi har snakka sammen hver dag, men føler jeg har mast så mye med han denne uka. Har lyst til å bare sende en god natt melding(i kveld), men har også lyst til å bare drite i det...

Med eksen min var det ikke slik, ikke noe tenking eller slik, men det var heller aldri noe spesiellt med følelser

Har hatt en skikkelig møkka uke( ikke noe med han, men ting som har skjedd på jobb og privat) 

Anonymkode: ba9cc...a33

[Gjest padawan]

Har du lyst til å sende en nattamelding gjør du det og ser hvordan han håndterer det.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, padawan skrev:

Har du lyst til å sende en nattamelding gjør du det og ser hvordan han håndterer det.

Ja, men vil ikke mase egentlig..  Vet han skal bort i dag også🙈

Anonymkode: ba9cc...a33

[Ambivalent]

På 8.12.2017 den 11.24, Engel skrev:

Hm. Ja kanskje er det nesten litt for trygt. Det er jo helt tullete at man skal føle det sånn da. Når man endelig får det man vil ha, nemlig en mann som virkelig viser at han er interessert. Men litt av den verste spenningen har nok avtatt ja. Egentlig er jo det bare positivt da. Og jeg har det jo supert sammen med han. Nå er jeg typen som er ganske åpen om følelser da, og det er han også. Vi er en god match sånn sett. Nå har ingen av oss sagt de 3 store ordene ennå da. Kjenner jeg holder igjen akkurat der.

Det kan være vanskelig å sette ord på følelser. Men jeg tror det kan være lurt, selv om man kanskje er redd for å få sagt noe som kan såre eller skuffe den andre. Det kan være greit for den andre å vite hvorfor man kanskje holder litt igjen feks. At det ikke betyr at man IKKE er interessert. Og ikke minst så er det viktig for forholdet videre å se at man kan klare å snakke sammen om slike ting.

Lykke til videre! Jeg skal psyke meg opp til jeg skal hilse på datteren i ettermiddag. Kjenner det er viktig å gi et godt førsteinntrykk. Men kan ikke gjøre noe annet enn å være meg selv uansett.

Gikk det greit med møte?

Jeg klarer FORTSATT ikke snakke om følelsene mine til mannen. Jeg vil, men i stedet blir jeg stille, kikker ut i lufta og ser sikkert trist og tankefull ut.  Han må jo tro noe er galt. Skjønner ikke hva som går av meg, vi er jo begge følelsesmennesker. Skjerpings, Ambi! Må vel bare bestemme meg og si at «du, kanskje vi bør prate litt om ting..».

Går fortsatt og kjenner på at han straks kommer til å skjønne at han er for bra for meg. Helt idiotisk. Men spesielt når vi tilbringer natta sammen kjenner jeg på det at han er så mye mer sexy enn meg, heh. Føler jeg må «skjule» kroppen min, noe jeg ikke har kjent på siden 20-åra! Altså, han er brutalt og objektivt HEIT, mens jeg er ei gammel, flæbby røy liksom. Hva i svarte ser han i meg? Altså, det er ikke akkurat tvil om han tenner vilt på meg (😬), men det er fortsatt helt fjernt for meg.

Blir gal av å tenke så mye! Han er jo drømmemannen (min), jeg fikk ham kastet rett i fanget, så hvorfor klarer jeg ikke å tenke og være normal! Jeg er jo så heldig!

[Ambivalent]

På 7.12.2017 den 14.49, Rainstorm skrev:

Du er også modig og sterk! Så mange tanker om å flykte fra hele greia, men du står i det, tar det inn, kjenner på det gode og prøver å forholde deg til det vanskelige inni deg. 

Jeg kom over noe for noen dager siden (husker ikke om det var i en artikkel eller en minibit av en tv-serie, kan jo ha vært noen som sa det rundt meg til og med!), og det var det at: kanskje mange forhold starter med at man er forelsket i forelskelsen, at man bare vil ha en partner, men det betyr ikke at det er ekte det man føler for denne partneren etter hvert uansett. I begynnelsen med forelskelse og det hele kan det jo være veldig vanskelig å se hvor reellt ting er. "Ville jeg likt denne personen om det ikke var for denne bankende, pågående følelsen av forelskelse!?". 

Håper du får litt skikk på kommunikasjonen deres! Kanskje det hjelper å minne seg på at det er deg han skal like, og hvis han ikke kan like deg med at du tar opp dine usikkerheter og hva du tenker på så er han kanskje ikke riktig og det er det like greit å få vite nå. (Men hallo, mest sannsynlig vil han like deg med usikkerhetene og at kommunikasjonen er vanskelig til å begynne med! ) 

Tusen takk Rainstorm!  Det hjalp veldig å lese dette i dag, du er så flink til å sette ord på ting.

[Engel]

På ‎09‎.‎12‎.‎2017 den 13.12, Ambivalent skrev:

Gikk det greit med møte?

Ja det gikk veldig greit. Hilste bare på henne i bilen da, hun satt på med oss inn til Oslo, men virker som en veldig søt og hyggelig jente. Vi fikk slått noen vitser om faren hennes i fellesskap, så føler at vi fikk en grei start. Vi kommer uansett ikke til å presse noe på å bli kjent foreløpig, men nå er hun i allefall informert sånn tilfelle vi går på henne i byen eller hun stikker innom faren når jeg er der.

Hadde ellers en superfin, romantisk helg i hovedstaden. Og møtte tilfeldigvis flere kjente av meg, så dette forholdet er ikke akkurat noen hemlighet lengre nei. Lurer på om jeg må nevne noe for ungene mine også, før de evt får høre noe fra andre. Hadde egentlig ingen planer om å si noe til dem på lange tider, men vil ikke at de skal høre om det av andre først heller. Vi bor på et litt for lite sted...

Den lille usikkerheten fulgte meg litt inn i helga da. Men når jeg ser og kjenner hvor fantastisk bra vi har det sammen så blir jeg bare irritert på meg selv. Og jeg føler heldigvis at de tankene har sluppet taket nå. Føler meg utrolig heldig som har møtt han.

 

[AnonymBruker]

Datet en fyr 3 måneder. Vi har gått all the way og har blitt enige om å være eksklusive. Ingen av oss er forelska, men begge kjenner på at vi er glade i hverandre, savner hverandre og bryr oss om hverandre. 

Jeg der i mot freaker på innsiden pga denne uteblitte forelskelsen. Vi er 25 begge to. Begge kom for et halvt år siden ut av to langvarige forhold. Jeg har alltid vært stormende forelsket i mine exer i starten, det har dog alltid endt i svik fra dems side. Jeg mistenker at jeg har stengt av, men det kjennes helt ok. Jeg har vært ærlig på at jeg ikke er forelska osv, at jeg ikke vil binde meg heeelt nen kanskje nå likevel. Faen i helvete... Jeg rocker sikkert like mye med hans hode som med mitt eget.

Vi bor nesten sammen... Så og si. Klaffer på alle punkter. Men NADA brusende forelskelse??? Prøver å si til meg selv at forelskelse er tøv og noe biologisk bullshit for at man skal reprodusere kjapt før man ser alle feilene hos partneren. Sier til meg selv at forholdet er bygd på noe mer forutsigbart. 

Trenger jeg nødhjelp her? Mistenker han kanskje kan være mer varm enn meg dog. At det bare er jeg som er følelsesmessig amputert. 

Anonymkode: ae2ca...423

[Gjest padawan]

er det en sjanse for at dere er hverandres rebound?

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Datet en fyr 3 måneder. Vi har gått all the way og har blitt enige om å være eksklusive. Ingen av oss er forelska, men begge kjenner på at vi er glade i hverandre, savner hverandre og bryr oss om hverandre. 

Jeg der i mot freaker på innsiden pga denne uteblitte forelskelsen. Vi er 25 begge to. Begge kom for et halvt år siden ut av to langvarige forhold. Jeg har alltid vært stormende forelsket i mine exer i starten, det har dog alltid endt i svik fra dems side. Jeg mistenker at jeg har stengt av, men det kjennes helt ok. Jeg har vært ærlig på at jeg ikke er forelska osv, at jeg ikke vil binde meg heeelt nen kanskje nå likevel. Faen i helvete... Jeg rocker sikkert like mye med hans hode som med mitt eget.

Vi bor nesten sammen... Så og si. Klaffer på alle punkter. Men NADA brusende forelskelse??? Prøver å si til meg selv at forelskelse er tøv og noe biologisk bullshit for at man skal reprodusere kjapt før man ser alle feilene hos partneren. Sier til meg selv at forholdet er bygd på noe mer forutsigbart. 

Trenger jeg nødhjelp her? Mistenker han kanskje kan være mer varm enn meg dog. At det bare er jeg som er følelsesmessig amputert. 

Anonymkode: ae2ca...423

Så begge begynte å date etter 2 mnder som single etter langvarige forhold? Tror isåfall begge hadde trengt mer tid som singel og funnet seg selv mer. Men gjort er gjort, ikke gi opp noe bra fordi du ikke er forelsket i starten! Forelskelse går jo over til at man elsker personen av hele sitt hjerte. Hadde bare gitt det tid 

Anonymkode: 47bbc...0f5

[Engel]

På ‎13‎.‎12‎.‎2017 den 6.27, AnonymBruker skrev:

Datet en fyr 3 måneder. Vi har gått all the way og har blitt enige om å være eksklusive. Ingen av oss er forelska, men begge kjenner på at vi er glade i hverandre, savner hverandre og bryr oss om hverandre. 

Jeg der i mot freaker på innsiden pga denne uteblitte forelskelsen. Vi er 25 begge to. Begge kom for et halvt år siden ut av to langvarige forhold. Jeg har alltid vært stormende forelsket i mine exer i starten, det har dog alltid endt i svik fra dems side. Jeg mistenker at jeg har stengt av, men det kjennes helt ok. Jeg har vært ærlig på at jeg ikke er forelska osv, at jeg ikke vil binde meg heeelt nen kanskje nå likevel. Faen i helvete... Jeg rocker sikkert like mye med hans hode som med mitt eget.

Vi bor nesten sammen... Så og si. Klaffer på alle punkter. Men NADA brusende forelskelse??? Prøver å si til meg selv at forelskelse er tøv og noe biologisk bullshit for at man skal reprodusere kjapt før man ser alle feilene hos partneren. Sier til meg selv at forholdet er bygd på noe mer forutsigbart. 

Trenger jeg nødhjelp her? Mistenker han kanskje kan være mer varm enn meg dog. At det bare er jeg som er følelsesmessig amputert. 

Anonymkode: ae2ca...423

Man trenger ikke nødvendigvis å ha de store brusende følelsene for å ende opp meg å elske en person. Akkurat som at store, brusende følelser overhodet ikke er noen garanti for varige følelser. Kanskje hadde det vært lurt for dere begge å være single llitt lengre, men jeg syns ikke du skal gi opp noen som virker bra bare fordi du ikke er stormende forelsket. Men pass på at han ikke bare blir som en god venn. Det må være noe mer der enn vennskap for å holde et forhold sammen over tid.

[AnonymBruker]

Vært i mellomfasen  i over 1 år nå. 🙄😌 han har sport om jeg vil være med å treffe foreldrene hans nå nyrlig.  

Men vet liksom ikke helt hvor vi er i denne fasen bestandig.  Tenker av og til om jeg elsker han, men tørr ikke si det, siden vi ikke "sammen"🙄😕 sporte han om vi skulle gi julegaver til hverandre og hva han Tenkte om det..

Så svare han at han ikke viste hva han tenkte om det. 😫 

Blir så forvirret😌 

Anonymkode: b6ae3...e8f

[saltyliquorice]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vært i mellomfasen  i over 1 år nå. 🙄😌 han har sport om jeg vil være med å treffe foreldrene hans nå nyrlig.  

Men vet liksom ikke helt hvor vi er i denne fasen bestandig.  Tenker av og til om jeg elsker han, men tørr ikke si det, siden vi ikke "sammen"🙄😕 sporte han om vi skulle gi julegaver til hverandre og hva han Tenkte om det..

Så svare han at han ikke viste hva han tenkte om det. 😫 

Blir så forvirret😌 

Anonymkode: b6ae3...e8f

Det har gått 1 år. Er det ikke kanskje på tide å ta praten om hva dere egentlig er?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke akkurat hva jeg skal kalle oss. Jeg har ikke spurt om det heller... men kjente han ikke fra før. Synes han er verdens søtest. Vi har snakket sammen i 1 mnd - hver dag som regel (meldinger, snap osv). Det er vel litt flørting og det er mye vanlig prat som hvordan dagen har vært osv! Vi møtes 1-2 ganger i uken og noen ganger blir det overnatting! 😁 det har skjedd litt av vært (3 dager etter fikk jeg melding om at han ikke treffer noen andre og vi ble enig om at vi ikke skulle gjøre det. Da hadde vi snakket sammen i 2 uker sånn ca - da følte jeg at ting ble litt mer seriøst og vi hadde ikke kjent hverandre så lenge) Noen dager så får jeg ikke så mange meldinger og hvis vi prater hele dagen så er det som regel jeg som starter samtalen og han svarer som regel på alt - jeg får noen spørsmål tilbake. Men føler han blir mer tilgjengelig når han vet at jeg er i nærheten. Han bor ikke i samme by som meg, men det er ikke langt unna. Jeg har bare droppa alt av dating «regler». Hvis han er interessert så er han interessert. Vi har enda ikke møtt hverandres venner eller noen ting. Av og til så savner jeg å se han uansett om jeg så han for 2 dager siden. Så løper jeg bort på jobben hans - ser ikke ut som han har noe i mot det. Av og til så føler jeg han hinter mot at jeg skal komme (kanskje han savner meg også litt?) Så jeg drar og ser han, vi prater og han forteller meg om alt mulig ting han holder på med. Men når jeg er der så føler jeg at han trekker seg veldig tilbake - men lurer på om det er pga at han er på jobb. Når han er på besøk så er det intimt og alt er flott. Men vi har ikke gjort noe offentlig enda altså som kino, middag osv. Jeg har laget middag for han og så ut som han likte det. Men så kommer hele den usikkerheten. Alle sier at han liker meg, men jeg klarer bare ikke å vender meg til tanken. Av og til så er jeg veldig glad, jeg kan danse hele dagen. Men så kommer det dager der jeg kun spiser en  mellomBar. 😕 

han er verdens hyggeligste person - en person som alltid er der for alle. Når han er med venner så er han veldig komfortabel - prater og har det gøy. Så kommer han til meg da - han prater her også, men ikke like komfortabel eller det begynner å komme seg 😂  men jeg forstår ikke hvorfor han ikke bare løper den andre retningen som fleste menn har gjort tidligere!? Jaja jeg har vel ikke skremt han bort enda 😝

ps! Han er ikke så flink med å planlegge ting - singel mann som tar ting litt på sparke. Jeg kan få melding dagen/kvelden før om at han kommer på besøk. Jeg er helt motsatt, jeg liker å ha kontroll på hva jeg skal gjøre løpet av den uken. 

Anonymkode: 3dbed...2b3