Si opp som mamma?

[AnonymBruker]

Kan ikke se så mange som har bedt deg komme ut med historien.

Svar har du fått så da får du heller begynne jobbe med saken og sende barnet ditt i klørne på en psykisk syk far som du ikke klarer stille opp mot.

Alt i alt er det du som trenger hjelp til å være forelder. Får håpe søskene til barnet ditt ikke blir ille de også i tenårene. Synd å sitte på gamlehjem helt alene!

Videre kan du forvente deg søsken som antagelig vil reagere med voldsomt sinne rettet mot deg den dagen de innser hva du har gjort. Og dette sinnet trenger ikke komme nå, men f.eks når de selv får barn!

Du har bestemt deg og fått svar. Slutt å syt. Tror få her inne vil respektere deg uansett hvor mye du ber.

Og du har selv gått gjennom lignende situasjon siden du har alle svarene?

[Genesis]

Vi kan godt være enige om å være uenige! Men det forandrer ikke det faktum at jeg er sjokkert over synspunktene dine

Jeg tror bare dette er en slik avgjørelse man kommer til å angre dypt på senere i livet! Det kan jo hende ungen vokser opp til å bli en god samfunnsborger hvis han får den hjelpen og støtten han trenger! Det mest patetiske jeg ser er foreldre som har tatt TS sitt valg, og kommer på døra 15 år etterpå når sønnen/datteren har etablert seg, og vil ha kontakt med både ektefelle og barnebarn, og synes det er så synd at de "mistet kontakten" (personlig erfaring)

For ikke å snakke om effekten dette kan ha på de andre to barna, som det blir nevnt her! Tipper at når de blir voksne og reflekterte kommer til å begynne å stille spørsmål ved valget hennes. Og det kan bli ubehagelig med mindre hun har en MEGET GOD sak, som jeg ikke har inntrykk av overhodet!

[Carrot]

Sjokkerer det deg at jeg evner ha forståelse for at andre kan oppleve at de ikke makter mer? At de innser at det som skejr går ut over alle de andre i familien og at de innser at de ikke kan fortsette slik som nå? At det å være en ansvarlig voksen i noen tilfeller er å gi barnet sitt til andre som kan klare jobben bedre? Elelr at jeg har forståelse for at enkelte opplever at de ikke strekker til som foreldre?

Merk deg før du kommer med kommentarer som går på meg og mine meninger at jeg ikke en gang har skrevet hvorvidt jeg er enig eller uenig med TS - jeg skriver derimot at jeg HAR FORSTÅELSE FOR den situasjonen HUN OPPLEVER SOM UMULIG - man er da ikke umenneske av den grunn, tvert imot tror jeg se som IKKE viser forståelse for andre som sliter bør gå i seg selv.

[AnonymBruker]

Du har lyst til å sende barnet ditt til en psykisk syk far!?!?

Det høres ut som om du vil ta hevn på barnet ditt, og har funnet en måte å gjøre det på Du er sint, men ikke gjør dette mot barnet! Som mange har nevnt: du har et ansvar!

Jeg skjønner at dette må være vanskelig for deg, og dersom barnet ditt f.eks. har anklaget deg for seksuelt misbruk og fått behold i retten, så er det selvfølgelig jævelig kjipt for deg og jeg ser at du vil kutte kontakt.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg kontaktet en advokat, ikke sittet inne på et kvinneforum med så mange mødre. Du må ha sett at kulene kom til å komme.

Uansett så ønsker jeg deg lykke til, hilsen en som vil bryte med sin mor...

[Gjest hermine]

Og du har selv gått gjennom lignende situasjon siden du har alle svarene?

[/qu

De fleste får sitt å stri med i livet, men noe likt din situasjon har nok de færreste vært i.

At barnet vil bo med faren og stemor er jo en ærlig sak. Men at du føyer barnet når du vet at faren er "farlig" er det jeg ikke forstår. Da må du heller gå via barnevernet, slik at barnet får en sjanse i livet. Om faren er så bedriten og barnet allerede i en alder av 15 år utfører groteske handlinger er det jo jammen fare for andre også.

Er ikke avgjørelsen din om at du ikke klarer mer jeg reagerer på i seg selv, men vær så snill å gjør det på en måte slik at barnet får hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg kan kun tenke meg en grunn til å aldri ville se barnet mitt igjen. Det er hvis han hadde voldtatt og drept et av mine andre barn. Da tror jeg ikke jeg vill vært i samme rom som han mer. Desverre...........

[Gjest gjest]

Ikke hør på mødrene her. Gjør akkurat som du vil. Hvis du er sikker og det er gjennomtenkt, så sett i gang.

Hvorfor kan dere ikke bare svare TS på det hun lurer på og ikke kritisere og prøve å overtale henne til å forandre mening? Er tydeligvis et stort problem på KG.

[Gjest gjest]

Jeg kan kun tenke meg en grunn til å aldri ville se barnet mitt igjen. Det er hvis han hadde voldtatt og drept et av mine andre barn. Da tror jeg ikke jeg vill vært i samme rom som han mer. Desverre...........

Ved seksuelt misbruk(påstand om det) og drap ville ikke moren trengt å tenke det hun gjør. En 15 åring ville blitt tatt hånd om av barnevernet da.

[Genesis]

Sjokkerer det deg at jeg evner ha forståelse for at andre kan oppleve at de ikke makter mer? At de innser at det som skejr går ut over alle de andre i familien og at de innser at de ikke kan fortsette slik som nå? At det å være en ansvarlig voksen i noen tilfeller er å gi barnet sitt til andre som kan klare jobben bedre? Elelr at jeg har forståelse for at enkelte opplever at de ikke strekker til som foreldre?

Jeg har all forståelse i verden for at man ikke makter mer! Å sende barnet på barnehjemm, eller overlate det til profesjonelle har jeg aldri kritisert! Det TS her sier er at hun ønsker å "kvitte seg med barnet", og aldri ha noe mer med det å gjøre! Hun lurer på hvordan hun kan få barnet til forsvinne fra sitt liv juridisk, som om det aldri hadde blitt født hva henne angår! Det synes jeg faktisk er ganske drøyt!

Jeg skjønner at dette må være vanskelig for deg, og dersom barnet ditt f.eks. har anklaget deg for seksuelt misbruk og fått behold i retten, så er det selvfølgelig jævelig kjipt for deg og jeg ser at du vil kutte kontakt.

Jeg føyer til dette på lista over ting som kan forsvare din handling, sammen med søskendrap. Men thats it!

[AnonymBruker]

Ved seksuelt misbruk(påstand om det) og drap ville ikke moren trengt å tenke det hun gjør. En 15 åring ville blitt tatt hånd om av barnevernet da.

Dette kan jo ha skjedd tidligere og ikke akkurat nå. Barnevernet kan jo være "ferdig" med han og sendt han hjem igjen.

Hun skriver jo at det har gått utover de andre barna.

[Ciara]

Jeg forstår ikke hvorfor det er viktig å vite hva som har skjedd med TS og barnet hennes. Jeg velger å ha såpass tillit til henne og anta det må være helt spesielle omstendigheter som ligger til grunn for denne beslutningen. Så spesielle omstendigheter vil man gjerne ikke ut med fordi det er lett å bli kjent igjen. Hvordan ville det være for denne kriserammede familien å lese om seg selv på nettet på toppen av alt det andre?

Jeg har ingen gode råd til deg, TS. Jeg håper bare du får den hjelpen du og familien din trenger, og at dere finner en slags løsning.

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er en mor som har fått yngre søsken å dulle med. Derfor passer det dårlig med en vanskelig tenåring i hus og hun vil se seg om etter veier til å slippe barnebidrag til faren.

Hvis faren vil ha han og stemoren vil adoptere han, har jeg vanskelig for å tro at det kan være så ille det han har gjort.

Så svaret til deg ts: Bare la barnet være hos faren, betal barnebidrag, ikke kontakt noen av dem. Vips alle fikk det som de vil.

[Carrot]

Jeg har all forståelse i verden for at man ikke makter mer! Å sende barnet på barnehjemm, eller overlate det til profesjonelle har jeg aldri kritisert! Det TS her sier er at hun ønsker å "kvitte seg med barnet", og aldri ha noe mer med det å gjøre! Hun lurer på hvordan hun kan få barnet til forsvinne fra sitt liv juridisk, som om det aldri hadde blitt født hva henne angår! Det synes jeg faktisk er ganske drøyt!

Flott, da er vi enige da...

eller -

Hvis du har all forståelse i verden, hvorfor fortsetter du da med å begrunne hvorfor du ikke har forståelse likevel?

[Gjest Gjest]

Vi kan godt være enige om å være uenige! Men det forandrer ikke det faktum at jeg er sjokkert over synspunktene dine

Jeg tror bare dette er en slik avgjørelse man kommer til å angre dypt på senere i livet! Det kan jo hende ungen vokser opp til å bli en god samfunnsborger hvis han får den hjelpen og støtten han trenger! Det mest patetiske jeg ser er foreldre som har tatt TS sitt valg, og kommer på døra 15 år etterpå når sønnen/datteren har etablert seg, og vil ha kontakt med både ektefelle og barnebarn, og synes det er så synd at de "mistet kontakten" (personlig erfaring)

For ikke å snakke om effekten dette kan ha på de andre to barna, som det blir nevnt her! Tipper at når de blir voksne og reflekterte kommer til å begynne å stille spørsmål ved valget hennes. Og det kan bli ubehagelig med mindre hun har en MEGET GOD sak, som jeg ikke har inntrykk av overhodet!

Vet du at det finnes 13-14 år gamle gutter som gjentatte ganger voldtar sine yngre søsken? Nå synes jeg du skal klatre ned av din lille pedagogkjepphest og heller gi råd om det TS spør om.

At det i DIN verden ikke eksisterer har lite med saken å gjøre.

[Niennas]

For å svare på spørsmålet:

Hvis du og far/stemor klarer å ha en bra dialog, så synes jeg dere burde dra til en advokat og søke om adopsjon av steforeldre. Siden, etter som jeg har skjønt fra deg, alle parter er enige, så burde ikke dette være noe problem. Hvis da dette går igjennom, så har du ingen rettigheter som mor lenger, da er du rett og slett ikke mor lenger, bare hun som satte han til verden.

Da kan du f.eks. be om besøksforbud (ville jeg tro, siden ungen er 15), og si at du ikke vil ha noe mer med han å gjøre. Jeg kjenner ikke din historie, eller hva som har skjedd, men uansett hvordan denne ungen er nå, så kan det likevel være en sannsynlighet for at han tar kontakt med deg en gang i løpet av livet sitt for å spørre om hvorfor du "ga han opp". Dette er ikke kritikk, mer en "heads up", sånn at du vet det.

Håper dette svaret hjalp.

[Gjest Anonym]

Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var omlag fire-fem. Jeg bodde hos min mor og savnet min far. Min mor brukte mye tid på å fortelle meg hvor syk min far var, hvor ond han var og hvor slem han var, og hun skal ha for det: mye av det hun sa var sant. Feilen hun gjorde var at hun ikke kunne respektere at jeg var glad i min far.

Likevel "orket hun ikke mer" da jeg var rundt tolv og lot meg flytte til ham. Jeg var nok ikke snill mot min mor, men å motta lapper fra henne hvor det stod "jeg skal drepe meg selv" var heller ikke så oppbyggende for vårt forhold. Vi gjorde begge feil, men jeg var et barn. Hun skulle ha vært en voksenperson men var det ikke.

Når jeg nå som voksen kan se tilbake på dette ser jeg at jeg ikke hadde hatt det spesiellt bedre hos min mor. En voksenperson var det jeg trengte, en trygghet, og det var ingen av dem. At folk på forumet skriker ut at hun ikke skal gi barnet til faren er ikke nødvendigvis det beste for barnet heller. For min del var det bedre å bo hos far, ikke fordi han var en bedre forelder men fordi jeg hadde et bedre nettverk der. En mor som "ikke orker mer" av et femten år gammelt barn er neppe skjøttet til å være en forelder heller. En mor som har funnet ut via sitt nettverk at hun har støtte i å sende et barn til en far som ikke er egnet til å være far har neppe evner til å skape et godt liv for dette barnet.

Jeg flyttet for meg selv dagen jeg fyllte atten. Håper dette barnet finner like gode støttespillere som jeg gjorde i mine lærere. Min mor har tatt noe kontakt med meg i ettertid, men jeg kan ikke gi henne det hun vil ha av meg og hun kan ikke gi meg det jeg trenger av henne. I dag ønsker jeg henne alt godt, noe som innebærer at vi ikke har kontakt.

[Genesis]

Flott, da er vi enige da...

eller -

Hvis du har all forståelse i verden, hvorfor fortsetter du da med å begrunne hvorfor du ikke har forståelse likevel?

Fordi jeg synes det er en stor forskjell på å sende barnet til de rette instanser for å få hjelp, i forhold til det å spørre på et nettforum hvordan man kan få ungen ut av livet sitt for godt! Føler man seg maktesløs i forhold til eget barn, mener jeg man fortsatt har et ansvar for at det får den oppfølgingen det trenger et annet sted! For ikke å snakke om en sjanse til forsoning på et senere tidspunkt.

Et annet viktig poeng som jeg gjerne vil påpeke; Barn er ikke ondskapsfulle av natur! Det må være ekstraordinære forhold som ligger bak disse påståtte grufulle handlingene hans!

[AnonymBruker]

Er ikke det beste å la dette gå gjennom barnevernet? I alle fall ta kontakt med dem for å få noen forhåpentligvis nøytrale fagfolk til å komme med råd om hva som bør gjøres.

[AnonymBruker]

Jeg kan kun tenke meg en grunn til å aldri ville se barnet mitt igjen. Det er hvis han hadde voldtatt og drept et av mine andre barn. Da tror jeg ikke jeg vill vært i samme rom som han mer. Desverre...........

Jeg kjenner til en familie hvor et av barna flere ganger voldtok et yngre søsken. Foreldrene fikk til slutt vite om det, men det virker ikke som at så mye er forandret nå mange år etterpå likevel. Voldtektsforbryteren er fortsatt med på familiefester o.l., og foreldrene har kontakt med ham. H*n som ble voldtatt møter liten forståelse hos foreldrene for at h*n ikke vil ha noe særlig kontakt med voldtektsforbryteren.

Sykt... Men det viser også hvor lite villige mange foreldre er til å kutte kontakten med et barn, trass i grusomme og ondksapsfulle handlinger.

[Ciara]

Fordi jeg synes det er en stor forskjell på å sende barnet til de rette instanser for å få hjelp, i forhold til det å spørre på et nettforum hvordan man kan få ungen ut av livet sitt for godt! Føler man seg maktesløs i forhold til eget barn, mener jeg man fortsatt har et ansvar for at det får den oppfølgingen det trenger et annet sted! For ikke å snakke om en sjanse til forsoning på et senere tidspunkt.

Et annet viktig poeng som jeg gjerne vil påpeke; Barn er ikke ondskapsfulle av natur! Det må være ekstraordinære forhold som ligger bak disse påståtte grufulle handlingene hans!

Det virker som om du er opptatt av dette barnet og at det skal tas godt vare på. Det er fint. Men da burde du også slutte å mase om årsakene - en 15-åring bør få slippe å få historien om hvorfor moren hans/hennes ikke vil ha noe med ham/henne å gjøre.