Tara II

[pøbelsara]

Du skriver så fint og vakkert og innsiktsfullt om deg selv.

Min erfaring fra den gangen jeg måtte komme meg gjennom og over noe dypt traumatisk i livet mitt, er at først når jeg begynte å føle meg trygg og var kommet meg opp på trygt land, så begynte de vanskelige og rare drømmene. Og jeg møter fortsatt den redde og skremte og traumatiserte meg i døra av og til. Da er det fint å ha en grunnfjellstø kjæreste som kan avdramatisere med enkle midler. Dessuten hjelper det også veldig å ha evne til introspeksjon og -analyse.

Men nå må jeg pakke så vi kan forflytte oss noen timer sørover snart.

God helg!

[Tornerosa]

Phu... Jeg ble nesten litt svett, jeg. Ikke fordi jeg ble bekymret for bilulykke eller dumping, men jeg følte din bekymring på kroppen...

Har selv masse katastrofedrømmer for tiden. Heldigvis ispedd én og annen deilig drøm, det gjør nettene fortsatt verdt det!

Der ser du, du kan ikke leve uten. Selv om du hardnakket har hevdet flere ganger at du bare ville reist deg igjen, satt plaster på og plystret videre.

[Gjest Miss O'Hara]

Pøbelsara

Jeg tror du har rett, det kommer når du er trygg og har rom for det.

Jeg tror det er stor forskjell på det å føle seg avhengig av at forholdet fungerer og å være redd for å miste noen. Jeg har kjent mye på at jeg vet jeg kan overleve uten. Det jeg oppdaget i går er at jeg kan elske noen på en "fullverdig" og helhetlig måte. Måten jeg resonnerte på forteller meg jeg ville gjort det riktige for å komme videre, og erfaring viser at man overlever de mest groteske tap. Jeg er redd for å miste det vi har, og jeg lærer omfanget av denne typen voksen kjærlighet - men jeg ville klart meg. Ville sikkert ikke plystret første uka men jeg har lært mer om å elske enn katastrofen ved å miste. Hm, vanskelig å forklare...

Jeg kan leve uten ham. Jeg bare vil helst ikke hvis jeg kan velge.

[Tornerosa]

Jo, jeg skjønner hva du mener. Trur eg. Men likevel, fra å ha et ganske stort fokus på insisteringen om at du etter et eventuelt brudd nærmest bare ville børstet litt støv av skjørtet, reist deg og tuslet videre, og til å innrømme:

Jeg har bokstavelig talt og i uttrykkets fulle betydning aldri følt slik for noen i hele mitt liv - jeg kan ikke engang forklare hvor fysisk vondt det var, men jeg visste, der og da, en visshet så sikker som neste soloppgang, at jeg kan ikke leve uten Mr. Butler, jeg kommer ikke til å fysisk overleve den smerten. Det er ikke et alternativ.

...det er et stykke.

Liker.

[Alive]

[Gjest Miss O'Hara]

Jo, jeg skjønner hva du mener. Trur eg. Men likevel, fra å ha et ganske stort fokus på insisteringen om at du etter et eventuelt brudd nærmest bare ville børstet litt støv av skjørtet, reist deg og tuslet videre

Bra formulert bilder i hodet...

Altså, jeg føler ikke jeg har bagatellisert brudd, akkurat. Og jeg må jo si at det å overveldes av en slik følelse er ikke, for meg i hvert fall, det samme som å mene det, dvs et rush av en følelse og å plukke den ut av sammenhengen slik det blir her i boken og sette forstørrelsesglass på den, det er ikke annet enn en følelse, og i tillegg en som er åpenbart ikke korrekt. Selvfølgelig overlever jeg uten ham. Men at det har vært en reise å bli kjent med noen på dette nivået er det liten tvil om, og dybden på forholdet er forbi fasen hvor ting er lett å fikse igjen. Vi har et veldig dynamisk forhold, intenst, med begge fortegn i sol og regn, og det er skummelt. Intenst, fortettet, digg, men skummelt, for vi har ingenting halvveis. Om dette tar slutt noen gang, vil det ta mye tid, krefter og vilje å komme forbi, fordi vi knyttes så tett etter som tiden går. Tiden er en egen størrelse som lever på egenhånd og legger til betydning, milepæler, hendelser, vi begynner å få felles historie, felles ferieminner, tas som en selvfølge som par blant venner og familie - vi er ikke en pluss en lenger, vi er konstellasjonen, enheten. Det skremmer nesten mer enn følelsen, tanken på alt man må untangle når man først er flettet sammen. Et brudd som voksen og etablert er devastating på en slik måte at jeg 1. fascineres av hvor mange som skilles, og 2. ikke er overrasket over hvor mye folk sliter i våre dager med ymse psykisk stress, til tross for at vi lever i en materiell velstand og ellers ordnede forhold med alle forutsetninger for å være lykkelige.

Ja, et langt stykke er tilbakelagt, det er stor endring til det bedre slik sett. Hyggelig oppdagelse. Det er hyggelig å oppdage at jeg kan elske på den måten. Men også godt å ha såpass livserfaring at jeg vet jeg klarer meg uansett.

Alive

Søndag, til de grader

Nesten ledd på meg brokk

[Gjest Miss O'Hara]

*standard mandagsinnlegg*

I dag har jeg mest lyst til å bare sitte her. Skrive, surre, ikke tenke, bare få dagen til å gå. Mandagene blir jammen verre og verre for tiden, virker det som, behovet for ferie er skrikende. Pga sommertid flater arbeidsmengden ut nå, egentlig, og jeg har kun relativt banale oppgaver å håndtere akkurat nå, selv om de har deadline, men jeg sliter så voldsomt med konsentrasjonen at det nesten er litt skremmende. Jeg har lurt på å spørre om å fordele en feriedag eller to på de siste ukene før ferien, så jeg kan ha litt kortere dager. Kanskje jeg skal det. Det tjener ikke noen at jeg sitter her og surrer i hvert fall.

Ikke skal jeg drikke kaffe heller, så selv om jeg vet det er rent oppspinn at man blir kvikkere i hodet og mer våken av det så er liksom refleksen drikke kaffe for å våkne, selv for meg som egentlig ikke drikker det

Er helt hoven og rar i ansiktet, det er så varmt og klamt om natta nå, og jeg sov så innmari dypt. Godt det, tross alt.

Puh, bare å komme seg gjennom, straks er det tirsdag...

[Oktavia]

Bare innom for å ønske deg en god sommer, Miss. Bruk den godt, og god ferie når den tid kommer

[Gjest Miss O'Hara]

Takk Oktavia - det samme til deg

Ferietid, det begynner å merkes overalt, ikke bare på KG.

Effektiv dag i går. Takket være fulle helger i det siste ble vel ikke husvasken gjort skikkelig verken forrige fredag eller siste, inkludert klesvask. Det var en marerittaktig haug som møtte meg søndag kveld. Så jeg droppet å begynne på den

I går dro jeg litt tidligere fra jobb og holdt på å sovne i bilen, og bare ved en kraftanstrengelse og med løftet om en potensielt urolig natt klarte jeg å ikke legge meg for å sove da jeg kom hjem, jeg skrudde opp giret og kastet meg ut i huslige sysler i stedet. Rydd, vask, klesvask. Fire maskiner senere begynner ting å bli mer normalt, har to igjen. Menns plagg er STORE ass poden bruker ikke akkurat str 98 lenger han heller. Og nå er det bare sommer - jeg må ha vasket dobbelt så mye i vinter.

Akk ja sann *retter litt på gebisset* jeg kjenner at livet er i sin antagelig mest trivielle fase. La oss håpe det, mener jeg, for stort mer trivielt tror jeg ikke jeg orker at det blir

Jeg stod iallfall opp til strøkent hus og bare en tredjedels full skittentøyskurv, og det er ukens høydepunkt så langt. Sett bort fra at jeg var oppe i natt, tømte trommelen, satt den i gang på nytt med ny maskin som var ferdig vasket - det var vel i 3-tiden tror jeg. Fikk ikke sove.

I dag er det i hvert fall fint lite å måtte gjøre hjemme, annet enn de to siste maskinene. Bortsett fra at jeg burde ta en runde med ting som skal ut av hus, kastes eller lagres eller ha ny, bedre plass enn det har nå. Skrullete hvordan ting samler seg opp, jeg skjønner ikke hvor det kommer fra. Plutselig står det ting her og der og blir bare stående. Smårot.

Ingen skal si jeg ikke klarer å ha mikrofokus jaffal

Litt ute av track for tiden, liksom litt... rastløs. Rådvill. Det er sikkert mangel på struktur, jeg finner ikke formen i tilværelsen, hvordan den skal se ut, er litt utafor, må finne meg selv opp litt på nytt og vet ikke hvor jeg skal begynne hen. Som om jeg har glemt noe.

Kanskje det bare er feriemodus som er kommet for å bli. Krysser fingre for at ferien bringer med seg litt inspirasjon. Jeg finner ikke hverdagsrytmen. Samtidig gleder jeg meg veldig til ferie, så jeg burde kanskje bruke kveldene til å dypdykke litt i planene der, fokus på det jeg gleder meg til guttene mine gleder seg også

Er ikke in tune med poden for tiden Hva som skjer i en 11 år gammel gutts hode forblir et mysterium for meg. En periode i våres hadde han for mye innflytelse fra annet hold, som var veldig merkbart, og selv har jeg en periode hvor jeg ikke helt vet hvordan jeg skal finne ut av mammarollen eller familiekonstellasjonen vi nå er i. Stort barn, en som er litt midt i mellom, gjør at hverdagene egentlig er veldig annerledes nå. Vi er ikke en småbarnsfamilie. Hva gjør man når man har større barn? Hvor mye er man sammen? Er ungen mest ute med venner eller gjør man aktiviteter sammen om kveldene?

Jeg har ikke en ting felles med en gutt på den alderen, er i grunnen drittlei fotballprat hjemme og skulle gjerne hatt helt andre arenaer for meg selv Jeg kan gjerne lytte til podens utlegninger og nikke og smile, men det kjeder meg sønder og sammen. Jeg føler jeg burde være helt oppslukt av alt han er opptatt av, at jeg som mor burde finne intens lykke i bare å være sammen med ham, men når vi bor på to ulike planeter og han i tillegg kan være riktig så totalt ufordragelig for tiden () må jeg innrømme jeg bare får nok. Jeg går og lurer på hvordan familier har det. Hvordan har folk det i hverdagene? Hva gjør man?

Det går opp for meg at jeg ikke har noen å sammenlikne med. Jeg har ingen i akkurat min situasjon. Rundt meg har jeg kjernefamilier med barn i barnehage/småskole, og parene er gift med hverandre, ikke på andre omgang. Jeg er fortsatt alenemor. Det vil aldri endre seg. Uansett hvor barnevennlig, ansvarsfull, omsorgsfull, deltakende, beskyttende og velvillig Mr. Butler er, merker jeg godt at jeg er alenemor, jeg er ikke den ene av tre i en familie. Det føles ikke sånn for meg. Mulig jeg er sær.

En kamerat av meg har litt hetta nå, han dater en dame med ett barn som ikke kan vente med å etablere seg på nytt med ham og få flere barn. Han på sin side har to barn og vil ikke ha flere. Hun sier "jeg er lei av å være alene, jeg vil være familie". Og jeg flirer litt i skjegget. Det må du gjerne drømme om, skilte dame, men det kommer aldri mer til å skje. Har du skilt deg fra pappaen, er drømmen om Familien ødelagt, i tusen biter, en gang for alle.

Nå høres det ut som om jeg ikke er fornøyd for min del, men det blir feil å si - jeg har det veldig bra. Jeg bare konstaterer at jeg personlig, mulig andre gjør det, men jeg personlig kommer ikke forbi å være alenemor. Jeg er en voksen person som har et forhold til en annen voksen person, og så har jeg et barn fra før. Vi er med andre ord tre ulike individer kastet sammen i ett hjem, og vi skal fungere deretter.

Nå kan man si at familier består av så mange ulike konstellasjoner av små og store, og at Familie ikke defineres av blodsbånd, og jeg er helt enig. Når vi tre er på tur sammen eller ligger i mølje i sofaen og ser fotballkamp har jeg absolutt følelsen av at "det er oss tre nå, vi hører sammen". Absolutt. Det står ikke på det. Men min rolle der er mer uklar. Jeg er i mellom to gutter, en stor og en liten, og sant å si litt i mellom meg selv også. I vår trekant er jeg mamma, kjæreste og meg selv, og de tre blir ikke enige.

Kanskje derfor jeg har den rare følelsen av å ikke falle på plass helt, til tross for rosa farge på dagene. Jeg klarer ikke å forene de tre rollene mine. Jeg hadde fra før av problemer med å integrere mammaen med selv'et, og da mannen kom inn i bildet ble det enda vanskeligere. Jeg har brukt lang tid på å finne ut av rollene Kjæreste og Mamma, og i den kampen glemte jeg Selv. Så begynte jeg å tenke på Selv, men det er i konstant konflikt med Mamma og i litt ubalansert forhold til Kjæreste enkelte ganger.

Jeg skjønner ikke en dritt. Jeg skulle ønske Kjæreste, Mamma og Selv kunne snakke sammen, men de har ikke utvekslet telefonnumre

Mr. Butler sier "men kan du ikke bare være? Du trenger ikke være noe spesielt, kan du ikke bare være deg?"

Han skjønner ikke en dritt han heller, med andre ord

Nåja Det kunne vært meget verre.

Vi lever godt, og har planer sammen.

Lurer på om jeg kommer til å tenke at jeg er fornøyd med meg selv noen gang? At jeg tenker jeg gjør alt bra nok, bra nok for meg og bra nok for andre. Det hadde vært noe!

[attegløyma]

Eg tenkte berre eg skulle informere om at eg er midt i prøveperiode 1 no, og lever litt i spennande tider eg og, sjøl om eg ikkje får nåke ferie...

Elles trur eg ungar mellom 11- 12 og 15- 16 e skikkeleg kjipe, og alt ein kan gjere er å lene seg tilbake og stole på at ein a) har oppdratt dei så godt at dei oppfører seg ute blant folk og b) har lært dei såpass gode verdiar at dei kjem ut på andre sida som gangs menneske. Og det gjer dei langt fleste.

Endret 28. juni 2011 av attegløyma

[Gjest Miss O'Hara]

a) får jeg tilbakemeldinger fra andre på, det er vanskelig for meg å bedømme, men de går på at han er veldig omsorgsfull, sosial, morsom, grei å ha med å gjøre. b) er vanskelig å si. Er mine verdier gangbare i hans verden videre, og hva formidler jeg ubevisst? Én ting er det jeg konkret lærer ham og "korrigerer", men det er masse jeg ikke kan vite noe om, og for den saks skyld; jeg har blindsoner som alle andre.

Og så er det jo det da, at du vil han skal klare seg hakket bedre enn hva som er gjengs. Uten at jeg har en nøyaktig analyse av hva som er bra nok for folk flest, jeg må bare gjette. Mulig man bare ser dritten i dette landet, med bortskjemte unger i realityshow, jeg får håpe det som er gjengs er mer normalt, mer jordnært. Blir det folk av de unge i dag eller ender de som hjemmeboende troll hele gjengen? Er det noe tæl i dem? Poden er blant de beste i klassen og liker å prestere litt, han liker å bli god på det han gjør uansett hva det er. Takk og pris. Måtte det vare...

Moroa er selvfølgelig når han er ufyselig. Selv etter to år merker jeg at jeg blir frustrert over å være i midten da - mellom ungen som er ufyselig og en mann som selvsagt synes han er like ufyselig som jeg synes, men det plager meg at han gjør det. Jeg MÅ jo like ungen, han er min, men han trenger ikke like noe som helst Da blir jeg irritert og får lyst til å sparke ham ut Jeg mener, det er vanskelig nok å oppdra en unge om en ikke skal ha et kritisk blikk på prosessen i tillegg (det var en av de sterkeste grunnene til å forbli singel. Er fortsatt det ).

For å være fair, han er ikke så ofte ufyselig, og jeg er antagelig bortskjemt med at han er veldig prektig av seg, for jeg blir liksom like sjokket hver gang og hvis jeg har en dårlig dag merkes det på ham med en gang, vi trigger like gjerne hverandre. Så han er antagelig en likandes fyr ute blant folk, jeg får nok se det verste.

Jaså, ja Det blir spennende. Kunne ikke ha ventet til vi hadde vært innom da, tenkte jo å ta med noe bubbly! *hensynsløst*

[attegløyma]

Kjem dåkke innom då? Når? Kult! Og eg rekne ikkje me ting er ferdig på første runde lissom... Vi er jo to gamlisar...

[Gjest Miss O'Hara]

Tjah, egentlig vet jeg ingenting sikkert enda, men det blir i rommet mellom uke 30 og 31, trur eg. Deromkring.

Varmt og klamt om natten. Øynene ser hovne ut, som om jeg har grått hele natten, men det skyldes dyp søvn i varmt og klamt soverom

Har avtalt kortere dager med arbeidsgiver frem til ferien. Det tok ti kilo av skuldrene mine. Helt utrolig hvor mye det hadde å si på presset og klaustrofobien jeg var helt paralysert av. Ble en ganske effektiv dag på jobb i går, og i dag har jeg antydning til arbeidslyst for første gang på... pinlig lenge. Som om det er mulig å puste, og å få oksygen til hjernen er jo ganske kjekt når man skal fokusere på noe De neste ukene kan på ingen måte gå fort nok.

[Gjest Miss O'Hara]

Ny måned, gitt. Skal si det går unna. Over halvveis til nytt år... Nå dro poden bort for en uke. Ny situasjon, barnefri med mann. Ikke vært her før, alt var annerledes i fjor. Alt er lettere uten barnet. Og/eller mannen. Det er livet med begge to som tapper meg, bruker for mye tid på rollesorteringen. Dumt av meg, for guttene mine klarer seg fint.

Puh. Puste litt.

[Gjest Miss O'Hara]

[Gjest Miss O'Hara]

Det hadde vært jysla kjekt om det bare kunne tordnet litt snart

Det er så varmt og klamt at en sitter bom stille og svetter, et klamt lag på husen som bare blir borte med en kald dusj. Nettene er håpløse, full gjennomtrekk i heimen - uten at det genererer så mye som et vindpust. Det tapper så enormt for energi, enhver fysisk bevegelse virker plent umulig, som om man ikke får luft hvis man anstrenger seg mer enn høyst nødvendig. På kontoret har jeg vifta på fullt, så jeg er, i tillegg til den lave duren fra pc'en, akkompagnert av et lite småfly i bakgrunnen, høres det ut som.

Sånn, det var dagens klage, men det er tross alt mandag. Ikke fullt så ille mandag som de forrige, men like fullt ligger en uvirkelig lang uke foran meg føles det som. Hvordan i alle dager slå i hjel et ukeverk på jobb før neste fridag... men det er bare å bite tenna sammen, enda litt tid igjen til ferie.

Jeg kunne for eksempel starte med frokost. Og glede meg over at ny lønn blir effektuert fra nå allerede. Prøver å la det synke inn at jobben er fast, det er en håndfull år siden sist jeg hadde fast jobb, jeg har jobbet på lengre kontrakter siden. Nå er det fast jobb, og det føles deilig når jeg tenker på det, veldig sikkert, i den grad noe i privat næringsliv er sikkert. Denne bransjen er på vei opp og var det også gjennom finanskrisen på sitt verste, så jeg føler meg nokså sikker på at uansett hvordan det går med organisasjonen de neste avgjørende årene, så har jeg jobb her. Good

Ellers går det litt tid til å finne ut hvordan jeg skal gjøre ting til høsten, selv om jeg burde la være å tenke på det nå og la det ligge til det blir aktuelt. Jeg trenger en ny hverdag, og jeg får ikke innført den nå i alle tilfeller, nå er det ferie og unntakstilstand overalt, reduserte åpningstider, slappe rutiner eller total mangel på, alt innrettet på lav bemanning, lav aktivitet, ikke tid for å starte nye prosjekter. Kanskje heller bruke ferieukene på å finne ut av det. Hjernen klarer knapt å connect the dots for tida.

Klokka er bare ti

For en waste... alle disse dagene som kom og gikk, osv. En skulle sittet på en strand i solnedgang med mild bris i håret og bølgeskvulp rundt bena

[Emile]

Ny måned, gitt. Skal si det går unna. Over halvveis til nytt år... Nå dro poden bort for en uke. Ny situasjon, barnefri med mann. Ikke vært her før, alt var annerledes i fjor. Alt er lettere uten barnet. Og/eller mannen. Det er livet med begge to som tapper meg, bruker for mye tid på rollesorteringen. Dumt av meg, for guttene mine klarer seg fint.

Puh. Puste litt.

Oi. Kjenner meg godt igjen. Sliter med det samme, og det får meg til å lure på hvordan alle andre klarer det?! Som i tillegg har mine, dine og våre barn.. Fatter det ikke.

Men her er det også mye sjalusi med i bildet, datteren min er overbevist om at kjæresten skal stjele meg fra henne. Håpløst, nytteløst, blir så mye drama av det, og det tapper meg og irriterer meg. Kjæresten sier jeg bare skal slappe av, at "hun er bare sånn" og takler det myye bedre enn meg. Sier "tenk på at vi har huset for oss selv om noen uker". Jada, jeg prøver, men gud så vanskelig til tider.

[Gjest Miss O'Hara]

Oi. Kjenner meg godt igjen. Sliter med det samme, og det får meg til å lure på hvordan alle andre klarer det?! Som i tillegg har mine, dine og våre barn.. Fatter det ikke.

Men her er det også mye sjalusi med i bildet, datteren min er overbevist om at kjæresten skal stjele meg fra henne. Håpløst, nytteløst, blir så mye drama av det, og det tapper meg og irriterer meg. Kjæresten sier jeg bare skal slappe av, at "hun er bare sånn" og takler det myye bedre enn meg. Sier "tenk på at vi har huset for oss selv om noen uker". Jada, jeg prøver, men gud så vanskelig til tider.

Jeg synes det er bra at datteren din reagerer, og kjæresten din har rett. Det kommer til å gå seg til, hun trenger bare bekreftelser. Det hadde vært verre om hun ikke tok plassen sin og beskyttet den med hud og hår. Jeg har en liten gutt som er altfor føyelig, altfor villig til å holde seg i kulissene så mamma kan ha kjæreste. Jeg synes det er verre, for jeg går konstant og leter etter balansen mellom å inkludere ham, og å la ham tross alt vokse seg stor og selvstendig. Han er vant til at vi er to, men han altfor betingelsesløst gitt slipp på meg. Eller, so it seems, og jeg må tenke meg om hele tiden for å dra ham med inn i tresomheten, han er for "enkel" å ha med å gjøre, så lett å "glemme" fordi han er så grei unge. Vær glad datteren din tar plass, det har hun også rett til selv om hun selvsagt hadde hatt godt av å komme dit hvor hun skjønner at kjæreste og barn er to helt ulike roller som aldri konkurrerer i samme klasse uansett.

Vanskelig. How to be good.

Jeg tar meg i å tenke at de som skilles fra snille menn ikke har filla peiling på hva som rører seg ute i verden (jeg er litt på apropos Mmannen til T nå). At de som ikke setter pris på en god mann umulig kan ha hatt noen særlig erfaring med det motsatte. Hva som betyr noe, når alt kommer til alt, at evnen og viljen har alt å si, og hårfeste og ryddevaner litt mindre... Dette gjelder selvsagt omvendt også. Generelt, jeg kommer til å tenke på (dette er urteit, men det er et barndomsminne og de fester seg jo ) geitemamma i musikalen Grimm og gru, når hun leter etter barnet sitt, og lurer på hvorfor det er så vanskelig å være snille med hverandre.

Hva er å være snill? Hva er et godt menneske, egentlig? Er vi ikke bare en kompleks sammensetning av følelser og behov, de fleste såpass dypt forankret på den ene eller den andre måten at det preger valg og retning og atferd?

Synes ikke alltid det er så lett å være snill, jeg, ikke sånn snill som noen mennesker er. Jeg bruker uforholdsmessig mye tid på å finne ut hvordan jeg kan bli et bedre menneske hvert eneste dag, men hvordan jeg lykkes med det har jeg ingen anelse om. Jeg vet jeg har god kapasitet på å vise omsorg, og jeg vet jeg er god på en del ting som "sikrer oss", men å være bare just plain good for the purpose of being good aner jeg fint lite om. Jeg har lært av skade og behov for beskyttelse, ikke av gode forbilder.

Relevans? Feilbarlighet. Uten at jeg unnskylder oppførselen til noen, eller meg selv, så skjer det altså kjipe ting med gode mennesker hele tiden, og det gjøres oftest av andre ca like gode mennesker. Jeg tror de fleste av oss er ca like gode, pluss minus, vi går ikke rundt sånn på det jevne og er enten pure evil eller Mor Theresa. Jeg kan for min del bare håpe at noen av de skeive bedømmelsene jeg har gjort og noen av de rare valgene mine ikke har såret noen inntil det helt katastrofale, men å unngå det gjennom et helt liv i samspill med andre tror jeg er nesten umulig. Med vilje eller bevisst har jeg aldri såret noen, men i mangel på vett? Helt klart!

Jeg dumpet en fyr via brev en gang. Med en lang forklaring, riktignok, men det var jo min forklaring, min subjektive forklaring, jeg oppfattet ham som veldig dominerende og overkjørende, følte meg invadert, og orket ikke enda en lang, utmattende telefonsamtale hvor han var dommer og jury og jeg bare satt der og ble argumentert sønder og sammen. Så jeg skrev brev, for å få sagt noe. Og jeg vet det raste hans verden sammen, slik han hadde begynt å se den for seg. Fra min side kan jeg si at han ikke lyttet, jeg følte egoet hans var på rosa trip og fylt med sine egne drømmer og ønsker som han så oppfylt ved meg, i den grad at jeg i grunnen ble litt glemt, følte jeg, og i hvert fall ikke ble hørt. Så jeg løp.

Smart, modent, riktig? Riktig for meg, og det eneste jeg så for meg der og da. Men var jeg snill? Tenkte jeg "hvordan kan jeg uttrykke hva jeg føler han gjør mot meg med minst mulig skadevirkning"? Ikke litt engang. Jeg følte meg dratt med i en annens drøm, en annens intense behov og mangeårige lengsel, jeg skulle oppfylle alt det.

Det føltes helt feil.

Jeg ser nå klarere, dette er mange år siden nå, hvordan jeg taklet det, og hvordan jeg kunne ha opptrådt annerledes, men jeg gjorde altså ikke det. Jeg har aldri angret på avgjørelsen, og eneste grunnen til at jeg angrer på at jeg skrev brev er tanken på at det kan leses igjen hvis han beholdt det men det har han sikkert ikke.

Jeg følte da jeg avsluttet med ham at han hadde for raskt og uten å ta hensyn til meg, gått over en grense. Han har helt sikkert ikke ment det. Han var en anstendig fyr, meget oppegående, prestisjeyrke og ryddige relasjoner, ikke en bad guy på noe vis. Men han var altså ikke veldig god på å se meg/oss, han var best på å kjenne på sine mange år som singel pappa og ønsket om å fikse den situasjonen, drømmen om å lage en ny familie, fikse livet til det ble slik han så det for seg. Han sa til og med "Hvis ikke dette er riktig, kommer jeg aldri til å tro på noe igjen. Dette er alt jeg har ønsket meg."

Jeg håper han har oppdaget nå at det er feil, at han har funnet noen. Som ikke føles som nest best på noen måte, som er helt riktig for ham, som gjør at han ser meg som en totalt uviktig parentes i et annet liv.

Da Mr. Butler sa dette på en biltur vi hadde i fjor høst, gikk det nesten kaldt nedover ryggen min.

Det føltes problematisk. Det føles problematisk å være noens drøm, spesielt når selvfølelsen min er under en stein og forteller meg at jeg knapt er verdt å elske, da er det problematisk når noen ser deg som sin ultimate drøm. Det er for mye å leve opp til, og jeg snubler i mine egne bein i forsøket, hele tiden. Ingen burde ønske seg et annet menneske så sterkt at det er et være eller ikke være, da er man dømt, tror jeg.

Nå har vi etter to år kommet hverandre såpass nære og vært såpass mange runder at jeg vet hva han mener med det, og jeg vil ikke være uten dette. Det er absolutt det jeg ønsket meg hvis jeg skulle inngå en relasjon, et bånd så uløselig at vi opererer i samme bane, det er intenst, dynamisk, trigger alle nyanser i spekteret, både lyse og mørke. Men jeg kunne nok ikke hatt det annerledes, jeg trenger litt sterke krefter.

Om det tok slutt i morgen, og jeg brukte to år til på å komme over det, så vil jeg være evig takknemlig for alt han har gitt meg. Jeg kan ikke ikke omfavne det faktum at jeg har kjent på slike følelser som vi deler for hverandre, det ville være toppen av dumskap selv for meg, kynikeren. Sliter for øvrig med å være kynisk for tiden, mannen jeg bor sammen med er uten å vite det selv kanskje den største romantikeren jeg har kjent. Quite endearing Som regel.

Kjære mann.

Mennesker, hvem skjønner dem æh, oss, mener jeg

Tirsdag i denne uken. Snart halvveis, hvis en skal se det med litt fleksible briller på.

Venter på noen penger, som fort kan ta en ukes tid og enda en til, det er irriterende, for det er en del ting jeg skulle ordnet før ferien. Men ingen krise. Vi kunne reist av gårde med en tannbørste og klart oss helt fint, alt går

Det er varmt og lummert, og det tegner ikke til å komme noen forløsning på det med det første. Nettene er tunge, gjør det vanskelig å stå opp tidlig for å gjennomføre turplanene mine, jeg er nødt til å ha litt søvn ellers blir jeg veldig frynsete, jeg er skjør for forsømmelse av basale behov

Ok, innspurt. Må få tatt tak i noen oppgaver. Litt mat nå, og så i gang.

[Emile]

Oi, der traff du blink igjen altså. Dette med å være noens drøm..når selvfølelsen er under en stein, og man tror man ikke er verdt å elske. Vi må ha hatt noen likhetspunkter i barndommen! Eller er man bare født sånn? Nei, det er vel en salig miks.

Jeg jobber med å tro på det..så egentlig er jeg vel ikke stort bedre enn datteren min, dog i litt mer siviliserte former. Jeg kan jo ikke annet enn å tro når han smiler varmt til meg og holder rundt meg. Alt han gjør for meg, likevel popper dustete tanker opp. Den selvfølelsen igjen.

Og jeg skjønner godt bekymringen din ift sønnen din - er det ikke det ene, så er det det andre, virker det som. Livet lar oss aldri slippe unna. (Joda, til slutt, men snakker ikke om det. )

Hun bruker nebb og klør ja, det er helt sikkert. Men nå, som jeg har "kasta han ut", da sier hun "hvor er xxx? jeg savner xxx!" og løper og gir han en klem når han kommer. Noe som aaaldrii skjedde da han bodde her(bare snakk om noen dager siden han flyttet, men det føles som en evighet siden), da sto hun klar med våpnene sine, skyllebøtter that is, det var liksom hennes velkomst, og så gikk det seg til. Jeg tror hun ser veldig godt at jeg stråler sammen med ham, og det gjør henne..et eller annet.

Men gud som jeg savner å ha han her hele tiden. Han sa "ikke forhast deg, ikke gjør noe du vil angre på, vent til ferien, osv", men lyttet jeg? Nei. Var jeg spesielt snill? Nei. Han sa jeg kom til å angre, men neida, jeg er så vant til å være alene, det er det jeg fikser best, og annen svada som jeg hostet opp. Men her sitter jeg, angrende, kjeder meg, det er ikke noe morsomt uten ham. Jeg vil være sammen med ham!

Det er langt i fra slutt, kjærligheten blomstrer, faktisk Trøster meg med at noe måtte gjøres, for en periode jaffal, og det er helt klart en vei tilbake. Nemlig at han flytter hit igjen. Eller ikke.

Jeg har funnet ut at jeg er en person som liker fred og ro, uten masse styr. Dramaen kan jeg selv stå for. For det har jeg også funnet ut, at det bor en liten drama queen i meg også. Trodde jeg var en sindig og balansert person..vel, not all the time.

Ah, all denne lærdommen vi må gjennom. Får bare håpe at jeg tar den til meg...

[pøbelsara]

Å være noens drøm, ja... Pøbelgemalen og jeg var kjærester i ungdommen. Så dumpet jeg ham på ganske ufølsomt vis. Og så traff vi hverandre igjen nesten 20 år etter. Han fortalte uten omsvøp at jeg var hans drøm og hadde vært det i alle årene imellom. Jeg var skjør og sårbar og fryktelig såret og redd etter nesten 10 år i et totalt destruktivt forhold. Redd for å satse og livredd for å ikke leve opp til forventningene hans. Og totalt overlykkelig etterhvert for å ha fått en sjanse til. Vi har vært kjærester i 11 år nå, så noe må jeg har gjort riktig. Og han gjør jo alt riktig hele tiden, den fine mannen min.