Tara II

[Gjest Miss O'Hara]

Wohoo, 5 t og 40 min søvn i natt - det er mer enn på flere uker

Våknet ikke før halv 6!

Heldagsmøter hele uken betyr de lekreste smørbrød og selskap av folk jeg vanligvis ikke ser i denne avdelingen. Variasjon, med andre ord, det liker vi.

Kosthold tilbake til sånt jeg liker, magen og kroppen merker det kjempegodt. Det liker vi også. Jeg skulle gått tur i dag morges da jeg våknet så tidlig, men ble liggende inntil kjæresten og høre på hans snorking i stedet. Han har så mye på gang for tiden om ettermiddager og kvelder at vi knapt sees. Det betyr at jeg kan drukne i bøkene mine *elsker* men også at jeg føler vi driver litt unna hverandre. Antagelig sunt etter en intens sommer.

Tirsdag. Snart helg. *überoptimistisk*

Hente te for neste bolk av møtet.

[Oktavia]

Tirsdag og snart helg...

Det er godt å komme tilbake til hverdagen, særlig når ferien har vært bra! Her må det også gjøres noe med kostholdet og treningsmengden, har et hylster av en kjole jeg skal se presentabel ut i om en mnd tid. Burde sannsynligvis hatt pt frem til det. Og munnlås

Nyt smørbrødene, jeg skal ta meg selv hardt i nakken for å komme tilbake til en effektiv jobbhverdag.

[Gjest Miss O'Hara]

Oktavia

Kostholdet synes jeg ikke er vanskelig sånn i det daglige, i hvert fall ift mengde og hyppighet. Men jeg kan få hodepine hvis jeg setter meg ned og leser om hva man skal, bør, må gjøre for å få korrekt prosentvis fordeling av ditt og datt for å få i seg sånn og sånn Trening er ubønnhørlig på gang.

Gosj, melankolien kom ramlende inn i hodet mitt nå, fra ingensteder. Så veldig merkbart fra ene sekundet til det andre er det lenge siden det har vært Stemmer brilefint med kalenderen men så innmari plutselig og overveldende da gitt.

Nei, ikke kurere med sjokolade.

[Gjest Miss O'Hara]

Hormoner kan du få billig av meg

[Alive]

Sender over en klem og en god kopp kaffe.

[Oktavia]

[Gjest Miss O'Hara]

Takk dere

Dårlig søvn (som vanlig, burde jeg kanskje si) og ikke veldig fortjust i gubben i morges siden han lager så mye rare lyder om natten. Det er godt mulig jeg ikke hadde hørt lydene i det hele tatt hvis jeg hadde hatt normalt søvnmønster, men slik det er nå er jeg ekstremt obs på lydene hans hele natten. Blir nesten sprø.

Da vi hadde dratt hver vår vei i dag morges og jeg satt der i bilen med tårene silende for no reason whatsoever ville jeg ringe, enda jeg egentlig var i drittleimannmodus og i grunnen planla å flytte for meg selv ().

"Bra jeg ringte likevel. Du er jo i grunnen ganske hyggelig."

"Jo takk, du," kommer det rolig i andre enden

En mann som overlever hormoner, overlever alt, er min teori. Den ultimate manndomsprøven er å beholde roen når bølgene går en smule høyt.

I dag griner jeg av absolutt alt, men det er bedre enn å være sint, frustrert og hatsk. Griner gjerne heller en hel dag, enn å ha raptuser med frustrasjon. Grininga går over og jeg kan le litt av den når det er over, men frustrasjonen og fremmedfølelsen er så vond at det tar tid å komme seg igjen, og jeg kan finne på å tenke (og si) så mye rart. Burde være i isolat den dagen jeg har det sånn.

Den nye stillingen tegner til å bli en sånn overtid-reise-laptop under armen-jobb. Den så jeg ikke komme i det hele tatt, pussig nok, jeg hadde slått meg til ro med stagnasjonen i provinsen. Men denne typen arbeidsplasser følger med resten av verden, og når jeg fikk denne typen jobb måtte det nødvendigvis bli sånn. Fast lane og stæsj-faktoren er ikke på langt nær så til stede som jobbene jeg hadde i Oslo, men til her å være og til dette tidspunktet i livet å være er det helt perfekt. Jeg har vært heldig! Veldig heldig.

Søvn. Noe må gjøres. Jeg spiser sunt, så kroppen min får det den trenger, men jeg slites psykisk av mangel på søvn. Konstant misfornøyd med meg selv, konstant bakpå, null overskudd, og konsentrasjon er ingen selvfølge. For ikke å snakke om vanlig motivasjon.

Lurer på å snu senga igjen. Det er mulig jeg husker helt feil, men jeg innbiller meg jeg sov godt den første tiden i leiligheten, da vi hadde senga andre veien i rommet. Løsningen er rar rent praktisk, men veldig fin mtp utsikten fra vinduer og følelsen når man ligger der. Hm. Må tenke litt på den. Om jeg kommer til å irritere meg grønn over hvor upraktisk det blir kontra søvnkvaliteten...

Uansett - jeg kan ikke gå rundt og mislike meg selv så intenst som jeg til tider gjør, det er ekstremt lite fruktbart. Jeg har lav terskel for å føle jeg mislykkes med noe, om det er hvordan jeg er som mamma eller kjæreste eller hvordan jeg løser andre ting. Ekstremt triggerhappy overfor egne feil og mangler hele tiden, det er bare grusomt irriterende, slitsomt og leit. Man blir ikke akkurat noen festkaramell av det heller.

Jeg mangler fortsatt kappelaken til mitt budoir - kanskje jeg skal stikke og få tak i et i dag og snu senga? Pusle litt i heimen?

Oh God almighty Prøvde jeg akkurat å løse et sjelelig problem med interiør?!

Alle mine teorier om livet i provinsen slår til, one by one snart begynner jeg med håndarbeid, baking og danner syklubb (ikke noe galt i noen av delene, beundrer alle som kan noe, men det har liksom aldri vært helt meg). Mannen jeg bor sammen med er i hvert fall Mann så det holder, tradisjonell og jordnær med utpreget maskuline fritidsinteresser (og alt annet ), så spørsmålet er om jeg skal leve ut bohemen og se hvordan det funker, om han er jordbundet nok for oss begge, eller om jeg skal kapitulere og gjøre en kunst av little wifey-rollen. Av erfaring vet jeg at å kombinere de to kan bli klønete men jeg er en jævel på å gjøre noe best når jeg først har bestemt meg. Ikkeno' halvveis da.

Hm. Jeg tror han ville dødd av lykke. De vil jo ha det samme (sånn i store trekk) når alt kommer til alt, disse mennene, en blid og grei dame, enkel å ha med å gjøre, og ordnede forhold i heimen og med familien. Jeg tror vi med letthet kan se hva han IKKE har fått, men jeg tror han tenker "pytt, må regne med litt svinn" og lar det stå til

Han skal ha for utholdenhet.

Kvinner jeg kjenner vil, jevnt over, ha noe helt annet enn menn jeg kjenner. Uavhengig av alder, utdanning osv.

Det er meg ingen gåte hvorfor samliv tar slutt, men det hender jeg lurer på hvordan samliv varer. Alle de pragmatiske grunnene til å holde sammen er iallfall ikke uvesentlige. Det er ikke følelser i seg selv som bærer prosjektet, i hvert fall, for det varierer gjennom et langt liv. Det må være fokus, da, som gjør at noen klarer det og andre ikke? At man husker det langsiktige målet.

Hva er egentlig det langsiktige målet? Ville man vært sammen med en mann hvis det ikke hadde vært for barn? Hva har man å snakke om når det ikke er et hjem og en familie som skal drives? Hva snakker man om når barna flytter ut? Må man ha en felles hobby da?

Det må være vanskelig.

Jeg synes det er vanskelig. Ikke enkelt, iallfall. Men noen ganger tenker jeg at det ville vært enklere hvis jeg hadde vært fornøyd med meg selv som menneske, i stedet for denne evige kampen for bli bedre. Når er det bra nok?

Potteplanter, kappelaken, og prøve å komme over lysten til å male stua lysere. For jeg vet jo hvem som kommer til å insistere på å ta den jobben men kanskje bare én vegg...?

It's official. Blitt bløt. Kan bare gi meg over.

Nå skal jeg se på strikkeoppskrifter, tenkte jeg, og søke litt etter oppskriftsbøker... eller så kan jeg kaste meg over noen dokumenter, booke noen møter, og vente til hormonkicket går over

[Gjest Miss O'Hara]

For et døgn og en grusom natt. Hormonene kicket for alvor inn i går kveld. Gikk og la meg uten å la mannen få unngjelde altfor mye. Sov 0030 til 0337 Fikk ikke sove igjen tross flere dyttinger bort i gubben, måtte til slutt ta dyne og pute med meg ut på sofaen. Sov litt igjen fra 5 til 6, slumret til nærmere 7, elendig form da jeg stod opp, kvalm, hodepine og skikkelig uggen i magen

Jamre, jamre

Søvn. Må gjøre noe med det. Kan ikke gå sånn. Jeg kommer til å dumpe gubben i ren og skjær utmattelse, bare fordi jeg er ordentlig lei av å ikke være en sånn blid-og-glad-og-peppy kjæreste. Prøver å være blid, prøver å være initiavtivrik, positiv, lett til sinns, engasjert, men jeg er sant og si helt flat innvendig, tappet for energi og nokså likegyldig til omgivelsene i det store og hele. Alt inkludert. Byen, alle rundt meg, jobben. Meg selv.

Jeg mistrives. Intenst.

I det siste har jeg druknet meg i bøkene mine, og det er bra på én måte, jeg liker det og det er deilig å ha funnet igjen såpass fokus at jeg klarer å lese uten å miste tråden. Men det gjør også at jeg kutter ut sosiale ting. Det er for enkelt å isolere seg her, jeg må ut og kjempe med alle spøkelsene her og alt i meg stritter intenst i mot.

Det er ikke rettferdig overfor Mr. Butler, og jeg ønsker noen ganger at jeg ikke hadde møtt ham akkurat da. Burde møtt ham her, da jeg bodde her sist og hadde funnet en slags greie med å leve her, hadde ting litt på stell og visste hvem jeg var sånn ca. Nå er alt snudd på hodet, alt føles bakvendt, ingenting er selvfølgelig, jeg går runder med hver minste ting i hodet for å finne ut om det føles rett eller feil. Poden? Meg? Valg? Prioriteringer? Hvor går vi herfra?

Hva skjedde med å leve i nuet, lizm

Jeg skal prøve noen øvelser jeg har fått. Men jeg må slutte å gjøre det jeg er så innmari god på; rasjonalisere, planlegge, lage strukturer, og heller øve på det jeg ikke er god på; å stå i meg selv, kjenne etter i magen hva som er bra, oppleve øyeblikkene her og nå.

Jeg er trygg nå, jeg trenger ikke leke beredskapsleken lenger. Trenger ikke sørge for ryggdekning, ha full oversikt, ligge et hestehode foran. Jeg må lene meg litt tilbake og bare være. Hvor vanskelig kan det egentlig være?

Jeg kommeg på jobb, men det blir nok ikke full dag, formen er virkelig elendig, litt feberaktig. Jeg skal ringe en venninne og lage planer på fredag, vi har allerede planer med en gjeng på lørdag. Det blir sikkert bra. Etter en sommer så totalt annerledes enn jeg er vant til, og bare oss tre uke etter uke, er det sunt å tvinges ut i litt sosialt liv.

Endringer innebærer ikke bare at man vinner, noe mister man på veien. Jeg har fått veldig mye godt i livet mitt i nyetableringen, men noe har gått tapt også. I går stod jeg ved sommerhuset og kikket utover havet, hørte den velkjente lyden av bølgeskvulpene under brygga som jeg pleide å våkne til, og kjente på alt jeg har latt fare for Mr. Butlers skyld. Dvs ikke for Mr. Butlers skyld, men ting som er endret i kjølvannet av å ha spleiset liv med en annen, rettere sagt. Nødvendigvis. Noe av det er umistelig, føles det som. Jeg må kjenne litt etter hvilke grenser jeg trekker opp. Og hvilke jeg lar være.

Vil jeg klare å integrere de to livene mine, eller vil det bli for vanskelig? Sliten nå, heller kanskje litt i feil retning da, har ikke driven.

If you're in doubt, don't. Så jeg skal ikke. Men jeg må lære å ta vare på meg selv, og det er overraskende lite selvsagt, selv i min alder. Blir det ikke lettere, heller?

I dag kjente jeg for første gang på noe veldig bra - jeg har tidligere pleid å være så veldig lykkelig akkurat når jeg kjører et visst stykke av veien til jobb, utsikten er så fin, den rører noe i meg. Det har vært helt borte veldig lenge. Den kom tilbake i dag

Så kanskje er det håp, om at de gode tingene vil trumfe de som føles som et stort, mørkt tomrom. Må bare finne igjen flere av dem.

Tidlig lunsj, og tidlig hjem.

[Gjest Miss O'Hara]

Sovet i sju timer Prøvde naturmedisin, funket som bare rakkern.

Litt tidlig å si om det hjelper på sikt, men i natt har jeg sovet som en død, og i følge min samsover; snorket

Travle dager. Veldig travle dager. I går gikk det i ett. Man merker det spesielt på at når man endelig rekker innom en liten surferunde på slutten av dagen før man går fra jobb så har overskriftene i avisene faktisk endret seg en smule

Helt uvant å ikke ha tid til å surre. Mye bedre nå. Tegner til å bli slik videre. Til uken blir det ny start, på en måte, denne uken har vært planlegging og innføring. Neste uke har jeg booket møter, jeg må ha opplæring her og der, og jeg vil sette av tid til å gjøre meg noen notater om den nye rollen, som blir ganske annerledes enn jeg hadde trodd. Nå angrer jeg på at jeg ikke var enda mer hardball på lønnsforhandlinger men neste år er det ingen bønn... de har sluppet billig unna.

Ja, og så liker jeg samboeren litt bedre i dag. Det er hyggelig Hans stoiske ro er nesten provoserende noen ganger, men jeg er veldig glad han ikke er den hissige, impulsive typen, og at han beholder langtidsperspektivet på ting når jeg mister det.

Vel, til verket. Og... fredag! :hoppe:

[Oktavia]

Mandagskaffe

[Gjest Miss O'Hara]

Rett i mandagsmøte. Stappfull to do-liste etterpå. Jeg skjønner ikke hvordan jobben har klart seg uten denne stillingen før for jeg har såvidt begynt, og jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg skal få tid til det jeg har på planen nå.

Jeg liker å ha det travelt, heldigvis, og kanskje en oppslukende jobb er det som skal til? Helgen har vært full av sosial aktivitet i hvert fall, og har vært veldig bra slik sett. Mandagen kom med bud om utfordringer fremover... det er sånt som kan sette et forhold på prøve, og som gjør at man kan teste setningen "i gode og onde dager". Det skal bli spennende. Spennende fordi det er life changing stuff, og sånt rår man ikke alltid over følelsesmessig. Spennende også fordi det i sin natur får frem i praksis alt jeg ikke liker med å bo på et lite sted. Folk vil bli involvert, enten jeg vil eller ei, og alt jeg har "fryktet" med å bo her vil komme meg løpende i møte. Det blir... interessant.

Jeg vil få god bruk for min innebygde kaospilot, og jeg vil få testet ryggraden min. Samtidig, jeg er veldig løsningsorientert og flink til å strukturere når noe flyter og er uoversiktlig, så jeg burde egentlig se på det som en mulighet til å ha noe å bryne meg på - det er i grunnen da jeg er best. Jeg må liksom ha litt å bite i. Utfordringer er antagelig en blessing in disguise for meg. På med hjelmen og gå rakt på.

Mye å gjøre. Starte fra toppen og jobbe meg nedover alle punktene. Det skjer ikke noe før man begynner

[Gjest Miss O'Hara]

Ah, god morgen Oktavia!

[Tornerosa]

til kaffen?

Gir bort alt jeg har, jeg har jo sluttet.

:fisk:

(for en liten stund)

[Molo]

Så digg med masse spennende utfordringer, Miss Det gjør jo også at man slipper å tenke på at høsten snart er her

Nei, men jeg tror du er litt som meg, blir litt koko hvis det blir for mye stillstand, og at det kjapt blir kjedelig om det blir alfor få utfordringer. Det er den balansegangen, der Og nå virker det jo som om det skjer masse på din front, så du går nok en fin høst i møte, I hope

Ha en flott dag i nydelig vær - det er det vel hos deg også i dag?

[Gjest Miss O'Hara]

I dag ringte vekkerklokken 05:50. Angret bittelitt i to sekunder. Så tenkte jeg, det kommer ikke til å bli morsommere i morgen, eller overimorgen, eller dagen etter der, å skulle motivere seg til trening, og å forbli den feite dama er helt enkelt ikke et alternativ. Det kommer heller ikke til å bli noe morsommere i morgen, eller overimorgen, eller dagen etter der, eller om ti år, å være overvektig heller, gjør det vel? Ergo - få den omfangsrike bakdelen din opp av sengen, ditt nek, og gjør noe fornuftig.

Jeg satt meg opp i sengen. Tittet på sambo som lå flatt på rygg og snorket lavt. Tittet ut gjennom glipen i gardinene og konstaterte tåke og duskregn. Sukk.

Tok med meg treningstøyet og listet meg ut, fylte vannflaska, fikk med meg iPod og bilnøkler og dro til en av turstiene i området. Scared shitless, for blottere, voldtektsmenn, narkomane. Tittet meg over skulderen hele tiden. Fint for roterende bevegelser i ryggsøylen, da må bare huske å titte over annen hver skulder så det blir likt...

Fuglene er komplett sinnsyke om morgenen. Aldri hørt maken. Som om de prøvde å overgå hverandre. Skogbunnen dampet og luktet fantastisk, elsker skog. Jeg holdt et bra tempo, delvis fordi jeg var engstelig. Halve turen gikk med til å lure på om jeg kom til å bli funnet raskt eller om liket mitt ville råtne i ukesvis, men jeg konkluderte med at det er et område med mye utfart og at jeg sikkert ikke ville blitt kald engang før noen fant meg.

På et tidspunkt synes jeg at jeg så glimt av en refleksvest et stykke bak meg. I ett millisekund hoppet hjertet, før jeg kom på at det ville være relativt overraskende om en rusmisbruker hadde tatt seg bryet med å ta på refleksvest til joggeturen - ja, nemlig... for rusmisbrukere jogger jevnlig klokken seks om morgenen.

Nuvel, jenta mi, pust dypt og løp, for pokker.

Der oppdaget jeg for øvrig en brillefin målsetning, tenkte jeg - om jeg hadde blitt overfalt i dag hadde jeg verken klart å slå fra meg, vri meg unna eller løpe unna. Tragisk!

Målsetning: Om jeg skal bli overfalt av en gal mann i skogen, skal jeg i hvert fall ha en rimelig sjanse til å kunne løpe et stykke først, og helst klare å forårsake litt skade også - ingen skal få meg uten motstand!

Halvveis ut i runden så jeg plutselig en skikkelse komme mot meg rundt en sving. En liten skikkelse, i baggy t-skjorte, rundt femti år, og hun ropte "God morgen!" med lys og blid stemme, akkurat så høyt man roper for å overdøve sine egne ørepropper med musikk Noen hundre meter senere møtte jeg en mann, også han veldig godt voksen, hvitt hår, han var på sin daglige power walk så det ut til. Han hilste blidt.

Greit det. Hvis distriktets femti- og sekstiåringer er ute og trimmer jevnlig, så skal man være bra patetisk for å ikke gjøre noe med sin egen form. Der går grensa for patetisk, kjenner jeg - jeg er ikke det mennesket jeg er blitt, jeg er noe annet, og det skal jeg finne frem nå. Jeg er det mennesket som går turstier klokka seks om morgenen, og jeg er det mennesket som gidder å sørge for at blodpumpa holder seg så sterk som mulig. Det skylder jeg ungen min, samboeren min, men først og fremst meg selv.

Faen heller. Jeg trente jevnlig til jeg var ca 30. På et eller annet tidspunkt der var jeg ikke verdt å bry meg med mer, tydeligvis.

Det får vi endre på nå.

Etter å ha møtt to ikke-skumle personer i løypa turte jeg å putte i øreproppene. Musikken ga meg takten, og farten økte godt. Tittet meg over skulderen et par ganger, men i det skogen tettet seg til rundt meg og terrenget ble mer kupert, glemte jeg å følge med. Det sved i lårene, og hadde jeg ikke hatt musikk på øret da hadde det vært ubehagelig. Musikken avleder kroppen, hjernen oppfatter ikke ubehaget på samme måte, beat'en driver meg fremover, og på toppen av bakken var jeg god og varm, og følte meg som en føkkings million dollar JEG ER UTE!

Jeg parkerte utenfor og løp opp trappene. Kippet av meg skoene, tasset inn på soverommet og kvitret god morgen! til murmeldyret som lå der. Jeg spant rundt i dusjen og krøp inntil den varme, store skikkelsen som hadde sneket seg til å skru av radioen på dagslyslampa mens jeg var borte Han sa han hadde hørt alarmen i det fjerne, og rukket å tenke "særlig hun står opp nå" før han hadde sovnet igjen

Jeg fant en søt bluse i skapet jeg ikke har sett siden i fjor og prøvde den på. Man blir som kjent ca ti kilo slankere i løpet av en kjapp gåtur. Men den passet faktisk, så i dag har jeg på meg anstendig tøy og føler meg sånn ca som et menneske som kan gå på et kjøpesenter uten å være flau. Jeg knasket til og tok på meg et par store øredobber som passet til, også. Skulle nesten tro jeg var en helt normal dame

Jeg gikk inn til poden, la kinnet mitt mot hans myke, varme, søvndrukne, han strakk armene opp før han åpnet øynene og la dem rundt halsen min, smattet litt og sa med morgenstemme "hei, mamma".

Hei mamma

I år blir det en pen julekjole på meg. Det har jeg bestemt meg for. Kanskje en jeg ikke har brukt på lenge, eller kanskje en splitter ny.

Slutt på eremittilværelsen, jeg er lei av angsten min. Jeg er ikke et bortkastet menneske, så jeg får slutte å oppføre meg som et.

[Gjest Miss O'Hara]

Sånn, jeg måtte bare hente frem litt inspirasjon.

Good morning, ladies

Du har veldig rett, Molo, jeg blir gal i hodet av stillstand. Hjernen min er laget for å gå på høygir, om ikke med Nobelske finurligheter så i hvert fall hverdagsligheter, arbeidsoppgaver av ymse slag og omsorg. Jeg må ha noe å fokusere på, noe som virkelig krever meg, ellers går jeg i frø. Nå trenger Mr. Butler meg mer enn noensinne og plutselig er det enkelt å være kjæreste. Poden og jeg har funnet et par oppgaver å gjøre felles, og plutselig har vi noe å snakke om. Da er det enkelt å være mamma også.

Jeg leste gjennnom boken min i den hensikt å slette den, man kan jo ikke lagre på dette ubrukelige forumet. Men det var så mye koselig her (innimellom hobbynevrosene ) at jeg beholder den litt til. Det var nyttig å lese igjen.

Jobben tar helt av, plutselig siver det jevnt inn i mailboksen, deadlines blir flyttet på, oppgaver fordelt, nye utfordringer renner helt over. Sikkert veldig bra. I dag skal jeg i hvert fall holde meg våken. Lå våken i natt og grublet på noe som må løses, det er som kjent alltid like smart å prøve å finne løsninger i trolltimene, da fortoner verden seg så lys og klar Nå skal jeg spise en tidlig lunsj, er kjempesulten, og så skal jeg sette inn giret resten av dagen.

(Og, Tornerosa; det ække kaffe, det er grønn te med akasiehonning, men sjokolade blir liksom aldri feil anyway!)

Atta, forresten - på tide med en oppdatering...?

Endret 23. august 2011 av Miss O'Hara

[Tornerosa]

(Og, Tornerosa; det ække kaffe, det er grønn te med akasiehonning, men sjokolade blir liksom aldri feil anyway!)

Nei... Det blir bare feil dersom man har forvilla seg inn på lavkarbostien...

[Gjest Miss O'Hara]

Musa mi streiker. Den fikk te på seg

Busybusy. Lange dager, travelt, mailboksen renner over

Jeg blomstrer, og huset har aldri sett mer strøkent ut jo mer man har å gjøre, jo mer får man gjort... fikk kjøpt potteplanter etter ferien i går også, det ble så fint hjemme.

Nesten så jeg gruer meg til helg, for hva gjør man da?!

Neida, fullt så ille er det vel ikke. Og telyssesongen er offisielt åpnet, det er kald, crispy luft om kveldene og naboen fyrte for første gang i går. Vi har ikke engang forlatt august og jeg har ikke hatt noen sommer i år, men pytt - jeg er mer av et høst og vintermenneske uansett virker det som. Elsker kjølig klar luft, farger, litt vær med litt forandringer og action fremfor klamme netter og lammende varme.

De fleste ulykker skjer i hjemmet... veldig blånd episode i går I ryddingen klarte jeg å miste noe bak vaskemaskin og tørketrommel, som står oppå hverandre på innsiden av et høyt skap og altså har få muligheter for å hente det frem. Gubben hadde hatt en kjempelang dag og slumret litt i sofaen etter en sen middag, så jeg ville ikke forstyrre ham. Hentet stol, og strakte meg opp. Måtte selvsagt legge meg helt over, få grep bak og trekke meg inn oppå trommelen for å se bak hva det var jeg mistet av alle de tingene som hadde ligget i boksen jeg flyttet på. Viste seg jeg hadde mistet den gamle miksmasteren. Ingen krise, men greit å få frem.

Nuvel, som singel i mange år lærer man seg både det ene og det andre, først og fremst å klare seg selv på alskens praktiske utfordringer. Ingen grunn til å få hjelp, jeg hentet langkosten - det du ikke kan fikse med langkosten er ikke verdt å fikse - og skulle hente opp spetaklet. Men jeg fikk helt feil vinkel da jeg klatret opp for annen gang, i tillegg til at jeg hadde skjøvet stolen lenger unna... så jeg holdt på å vippe ut hele tørketrommelen og deise i gulvet med den over meg Jeg klarte med et rykk i motsatt retning å bli hengende på den, den ble stående der den skulle - men der hang jeg altså

Mitt bittelille hyl hadde varslet poden, som ropte fra rommet og lurte på hva som skjedde. Sitter fast, sa jeg. Han kom løpende, og gubben hadde slept seg ut av sofaen, så jeg fornemmet mer enn jeg så fra min synsvinkel at det stod en liten og en stor og betraktet min låvedør og mine to ben hengende ned fra oppunder taket.

"Nettopp," sa Mr. Butler. Han skubbet stolen bort til meg og hjalp meg ned. Så plukket han uanstrengt ut tørketrommelen og holdt den som om den skulle være en grei kasse, mens jeg plukket frem miksmasteren fra bak vaskemaskinen. Han svippet trommelen på plass igjen og ga meg et uutgrunnelig blikk.

"Jadda, jeg skal si fra neste gang," sa jeg, men smilerynkene hans var allerede på vei tilbake i stua Men jeg skifter fortsatt lyspærer selv, altså. Hvis jeg rekker det før han har gjort det

Frokost innimellom slaga, og så i gang med dagen. Full fart

Endret 24. august 2011 av Miss O'Hara

[Tornerosa]

Uutgrunnelig blikk og smilerynker!

[attegløyma]

Alt e bra Det er oppdateringa