Skriblerier

[Escribiresvivir]

Kun vondt i dag, alene.

[Escribiresvivir]

Wow. Jeg visste ikke hva vondt var. Jeg var beskyttet, naiv. Nå er jeg bare sveket. Føler meg alene. Helt alene. Tenker at jeg burde ha visst bedre. Men jeg var tillitsfull, hundre prosent. Så naivt det var. Så vondt det gjør. Hva gjør jeg nå?

[Escribiresvivir]

Tiden snegler og hjelper ikke

Jeg klandrer meg selv for å ha begåtte klassiske feil. Latt vennskap forvitre og dermed har jeg ingen å prate med lenger.

Og ja, det er hundre prosent hans feil. Men det er også sant at jeg ikke har jobbet hardt nok for det. Har ikke sett han. Hørt han. Når han trengte det. Hva slags kone har jeg vært egentlig.

Jeg lot teite forestillinger ødelegge. For meg. Og jeg lot det ubevisst ødelegge for alt. Eller? Er det ødelagt?

[Escribiresvivir]

Tenker tanker om hat. Svik. Kjærlighet. Sorg. Det er så vondt. Og jeg føler meg så teit og svak for å føle meg sånn. Men sånn er det. Jeg er vel teit. Jeg og. Klarer ikke å la være å tenke at jeg ikke fortjener noen, noe. Samtidig er det jo han som har sviktet meg. Han, den ene jeg trodde jeg kunne stole på. Det er så vondt.

:(

[Escribiresvivir]

Rart hvordan ting kan endre seg, hva vilje og evne kan få til. Kanskje vil dette allikevel på en ny, annerledes måte vise hvor sterk jeg er. Jeg er jo sterk, innbiller jeg meg... Det er ikke over eller glemt, jeg vet ikke om det kan bli det heller. Det er jo det skumle, vet ikke om jeg rent faktisk kan tilgi, stole på igjen, eller om han rent faktisk kan endre seg. Men vi har begge lært mye om oss selv og funnet åpenbare ting å jobbe med og vi har også tatt tak i flere ting ved samspillet oss i mellom. Begge deler veldig bra og spennende. Og litt rart, når jeg husker igjen, hva som skjedde. Livet... Ikke en enkel svarthvit greie gitt...

[Escribiresvivir]

Livet suger. Og glitrer. Jeg innbiller meg at jeg elsker å lære og det gjør jeg også. Og det er en haug med folk som har det mye verre og som møter vesentlig større utfordringer. Men noen ganger suger det. Sånn er det bare og det er vel sånn for alle. Alle slags følelser. Jada, det er normalt. Men hjelper det? Jeg vet jeg ikke er spesiell og jeg vet det endrer seg. Men noen ganger har jeg lyst til å skrike.

[Escribiresvivir]

Kan man egentlig forandre seg? Er det mulig å legge ting av betydelse bak seg? Jeg vet ikke. Kanskje. Men alene? Er man sterkest alene eller sammen? Kanskje er bein i nesa den letteste veien ut. Men vil jeg det? Jeg vet ikke. Andre kan ikke forstå. De må jo tenke sitt. Greit nok, selv om det også er vondt. Jeg er jo ikke sånn.

Vondt at sånt jeg før hadde så gode følelser for nå gjør at jeg føler meg alene. Ensom. En fremmed, der jeg før så spennende og positive ting.

Ikke noe moro.

Vondt

[Escribiresvivir]

OL. En fin ting å synke inn i, bli oppslukt av, eller i hvert fall bruke som tidsfordriv. Kanskje trenger jeg da ikke å tenke. Ta stilling. Kjenne.

[Escribiresvivir]

Nevnte jeg OL? Bra greier

[Escribiresvivir]

I et annet liv kunne jeg kanskje vært turner. For noen imponerende utøvere. For noen muskuløse kropper, med, stålkontroll. Og noen også med en form for yndig respekt; grace.

Jeg puster. Smiler innimellom. Prøver igjen.

[Escribiresvivir]

Et steg av gangen. Er ikke så lett det, jeg er en utålmodig sjel. Vil ha alt, nå. Men hvorfor faller vi? Kjenner at det er mye læring på gang, selv om det tar tid å prosessere. Destillere, sortere ut og finpusse prototypen. Meg. Og så oss da.

[Escribiresvivir]

Oj, morgenstund er tull i grunn. Finne fokus, eller mer konkret, finne ting å fokusere på. Jeg er best når jeg er fokusert. Eller kanskje er det bare en måte å slippe å tenke, eller relatere til de vonde og vanskelige tingene? Følelsene. Best å glemme dem, klemme dem vekk. Kanskje bak fokus.

:kaffe:

[Escribiresvivir]

Funker ikke... Vondt.

[Escribiresvivir]

Det beste med fortida er at den er over.

Det beste med framtida er at den ligger foran oss.

Det beste med nuet er at det er her og nå og det er valgene og handlingene nå som lar oss forme framtida.

På tide å ta noen valg og vise dem med handlinger.

Nå.

[Escribiresvivir]

Jah. For det var jo lett. Så godt på vei. Med noen ting i hvert fall. Men så ble det to fram og ett tilbake. Ikke motsatt, tror jeg, men jeg vet ikke. Kanskje kan jeg snu det.

Kan jeg bære dette alene hvis jeg stikker snuta ut av eremitthula?

Kanskje best å gå tilbake til å være den andre. Den sterke, tøffe og effektive. Selv om det er hun som er svakest.

[Escribiresvivir]

Ser fra OL, og kjenner det vrenger seg inni meg, for henne, der hun kjemper mot tårene, ønsket så sterkt å få vise hva hun kunne, hun var i sitt livs form og så fikk hun ikke prøvd seg. Tilbake er støvelen som skal være til hjelp mot skaden.

Onkelen som gjenopplever gruen fra i fjor sommer, da sønnen aldri kom hjem fra øya som ble til et helvete på jord, her i lille Norge. Jenta som ikke kom hjem. Alle som leter.

Den ekle parallellen til boka jeg nylig leste, av den norske forfatteren med det store svarte krøllete håret, hekselignende, skinnende, smått skremmende, med vond følelse til følge.

Jeg skjønner at jeg har det bra.

Men det gjør vondt allikevel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal styre meg selv nå, det letteste virker å være minste motstands vei, det vil si gjør ingenting, trøstespise litt, kanskje et glass vin. Det virker lettere. Selv om jeg vet at veien til et lysere sted ikke går der jeg befinner meg nå. Jeg er på villspor. Men jeg er her med vilje. Jeg styrer meg selv dit.

Leste nylig at vi bruker en stor del, kanskje var det halvparten, av dagen vår til å stå i mot impulser. Til å bearbeide dårlig samvittighet eller overtale oss selv om at vi skal eller ikke skal gjøre det vi får beskjed om av omgivelsene, eller oss selv. Grensen mellom det ekte og det påtvugne er utydelig og hvem vet egentlig hva man selv vil og hva vi lar oss påvirke til?

Likevel er det fellesskapen som gir trøst. Selv om den mangler. Noen er jo der. Og kanskje blir de fler.

Men kanskje vil jeg være forsiktig. Kanskje tør jeg ikke.

Kanskje burde jeg tenke annerledes.

Henter det vinglasset.

Ser den glad jenta som forteller om den siste verdensrekorden hun satte. Forteller om at kroppen ble sliten etter mange år på topp. Kanskje det er der jeg er. Kanskje kommer jeg tilbake og stråler igjen litt lenger fram.

Sporer av et øyeblikk og sjekker noen muligheter. Tenker litt som en blomst, vokser minst to centimeter og sprer en knopp. Så kommer realiteten og slår det ned igjen. Men så husker jeg den andre muligheten, drømmen, den som jeg skal realisere, den som jeg vil realisere. Den som bor der inne, men som også er i ferd med å jobbe seg ut. Ord for ord. Kanskje skal jeg dedikere litt tid til den i stedet. Ja, jeg gjør det.

[Escribiresvivir]

Tenkte å prøve sukkererter i stedet for mer is, men det smaker gress...

[Escribiresvivir]

Ser en trailer for 'biggest looser'. Han ene treneren sier 'we are not walking away from our feelings anymore, we are working through'.

Høres så lett ut.

Pfft.

[Escribiresvivir]

X2

Endret 6. august 2012 av Escribiresvivir

[Escribiresvivir]

Noen ganger får man lyst til å filleriste noen.