Skriblerier

[Escribiresvivir]

Jeg vil bare skrive, bare la ordene flyte, uten å tenke verken det ene eller det andre, ikke vurdere om de passer inn i et plott, eller et tema, eller har den hensikt som var avsett. Lei av å analysere, overanalysere og aldri komme til poenget. Jeg vil bare skjære ned til beinet, finne kjernen, hvis den fortsatt er der et sted inne blant alle hvis-om-atte-dersom-ene og burde-burde-ene, og alt det som skal henge sammen og gi resultater.

Lei av alt. Lei av alt. Lei av alt.

Eller?

Hva er kjernen egentlig? Hva er det jeg vil? Er det teit å spørre? Bør jeg ikke vite det fra før? Det faktum at jeg lurer gjør meg urolig. Sliten. Litt vondt i hodet. Hva er det som er meg, egentlig? Når er det jeg koser meg mest? Hva er det som er gøy? Har ikke lyst. Vil ikke. Gidder ikke mer burde. Har lyst på blanke ark. Men hvordan får man tak i blanke ark, når man har hus, lån og mann og forsørgeransvar? Hvem kan man spørre?

Jeg har et sært forhold til det å skrive. Det kommer plutselig og akutt, og kan noen ganger forsvinne like brått igjen. Jeg må bare, med en gang, og ut med alt som kommer, til det ikke er mer igjen. Og når det ikke er mer er det ikke mer, ingen vits å prøve, det er på eller av, flyter eller drukner. Det kan komme med innlagte pauser, noen ganger, men er det slutt er det slutt. Og nå er det slutt.

Nei, det viste seg å bare være pause.

Kanskje er det mangel på ventilasjon, det er faktisk meget mulig. Savner det, antagelig har det manglet mer enn jeg har vært klar over, muligheten til å speile ting på en annen måte, og få feedback. En slags, hvertfall, skal ikke være lett, men kan være. Rare tanker, noen ganger usammenhengende. Hvem er jeg og du er meg og er vi alle sammen? Vet ikke.

Liker ikke den hule følelsen. Liker heller ikke hvordan stoltheten nekter å innrømme det. Liker ikke kontrasten i realitetene mot selvbildet som sier sterk dame - klarer alt - påvirkes av ingenting. Det blir så sant at det blir helt feil til slutt. Lurer på om det er det som har skjedd. Liker ikke klisjeen i det. Liker ikke å tenke at jeg kan være svak. Jeg er jo ikke det. Det er jo ikke greit.

Konkluderer med at jeg nok ikke er voksen alikevel.

[Escribiresvivir]

Tre lyktestolper, fem små skyer og fjorten store.

Vin.

Kaffe.

Lurer litt på hva som er det beste valget i kveld, en bok, eller et hjernedødt tv-program?

[Escribiresvivir]

Ah, sommer og sol, eller ikke egentlig, siden luften er klar og kjølig, men vår, spring, ruller, vårsprang.

Skulle ønske disse grubleriene var mer åpenbare, at de kunne gi litt klarere retning, tar meg selv med en gang i å tenke "hva er vitsen med å skulle ønske". Like greit å bare søke ut mål og angripe. Eller?

Noen ting er mulig å måpe over, sånn skikkelig donald-måping, der haka ramler helt ned på golvet og kommer sakte opp igjen.

Arrangement i dag viste fram flere sider, både ved meg, ved arbeidsplassen min og med faget mitt, som setter fingeren på flere ting, pirker, og rører rundt. Bekrefter og uroer på samme tid. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde enda bedre selvinnsikt, mens andre ganger blir jeg bare oppgitt over meg selv. Kommer tilbake til "skulle ønske". Og på den lista er det mye.

Samtidig har jeg så mye at det ville være totalt uhørt å ønske seg mer. Avhengig av hva man sammenligner med, så klart.

Kjenner janteloven er sterk i meg, og veksler mellom å synes at det er riktig og fint, og smått vemmelig og unødvendig. Rare greier. Er det en jenteting, eller en norsk ting, nordisk kanskje, eller er det bare meg? Tror ikke det er det siste i alle fall. For all del, det er mange ting med meg, men så unik er jeg nok ikke, akkurat der hvertfall.

Ikke greit å si fine ting om seg selv.

Kjenner den kommer fram. Irriterende.

[Escribiresvivir]

Jeg innser at jeg er vokst opp med, og oppdratt etter en sterk jantelov, og ikke minst er jeg fullstendig innprentet med viktigheten av hva andre måtte mene om meg. Jeg observerer det i meg selv på alt fra bittesmå ting, til større.

Som at jeg overhode ikke synes det er greit at mannen tar med seg en brukt plastpose til butikken, for det vil framstå som ekstremt gjerrig og litt stakkarslig. Jeg klarer ikke å være komfortabel med bildet av han eller meg, som etter å ha betalt og sagt det uvanlige "nei takk" til det vanlige "pose?", drar fram en pose fra lomma og begynner å legge varene opp i den. Opp til flere personer ville jo kunne sett det.

Jeg mener, hvor viktig er det egentlig? Tydeligvis veldig viktig, nok viktig til at jeg presterte å be mannen min om å la være. Når jeg skriver det ned høres det jo helt psykotisk ut, en sånn bagatell...

Men også i det større bildet, at det er uakseptabelt å vise følelser, særlig de som viser svakhet, som sorg, tristesse, skuffelse, usikkerhet.

Mye rart å bearbeide, kjenner jeg.

[Escribiresvivir]

Rosevin, mørke skyer i horisonten, sol fra vest og alenetid foran pcen. Rart at det er så deilig, men det var det. Tid for å bare være meg.

Hadde en stor framgang i dag, noe som virkelig fikk meg til å føle meg bra, og som smittet over på resten av dagen. Legg til gode resultater hele uka, så har denne uka vært helt topp. Hvis det ikke hadde vært for skår i gleden da. Men det får så være.

Mye positivt på det som bare er meg, det som er kjernen, i hvert fall den kjernen som ligger utenpå den innerste kjernen. Den innerste kjernen har ikke fått lov til å stråle helt ut i dag, kjenner jeg, den ble overdøvet av det beskyttelseslaget som ligger tettpakket utenpå etter ukas hendelser.

Men tross alt, smiler. Bredt.

Oj, rart, savner en person fra fortida som stort sett var mye dårlig for meg. Men som tross alt også var en venn. En periode hvertfall. Det er som det er. Glemt og borte.

Tid for litt mer jentetid, tror jeg, Cupcakesgirls og Kamille. Og kanskje litt A-magasinet når jeg trenger mer substans.

Og mer vin.

[Escribiresvivir]

Oj, rosevin igjen gitt. Det er forsåvidt litt tilfeldig, jeg holder ikke på å blir alkoholiker, men jeg lurer på om det kanskje er fullt mulig at jeg holder på å bli voksen. Kanskje jeg er det allerede, til og med. Alderen burde vel tilsi det, i hvertfall. Når er det grensa går igjen? Jeg husker at jeg hadde mye klarere tanker om slikt da jeg var yngre. Nå er det liksom litt mer flytende.

Deilig helg, egentlig, jeg har akseptert at jeg liker ganske godt å bare slappe av i sofaen med bok, enten den jeg leser eller den jeg skriver i, og med litt junk-tv, avbrutt av litt å spise og drikke når det passer. I hvert fall søndag er det kjekt å lade batteriene sånn noen ganger. I hvert fall når lørdagen var sosial.

Og dessuten var vi ute i naturen forrige helg. Det er vel et slags alibi?

Det er liksom ikke helt sosialt akseptert, selv ikke av meg selv, å bare sitte inne og gjøre ingenting.

Hvorfor gidder jeg å bry meg?

Jeg gjør det vel egentlig ikke. Bortsett fra når jeg blir stilt til svar, dvs når noen spør direkte.

I går begynte det å regne. Lenge siden sist, det kom overraskende, skylte vekk byen og det gode humøret til folk, fikk jeg nesten inntrykk av. Ikke for det, folk er vel glade igjen i dag, tror jeg. Koselig hilsen fra nabo, for eksempel.

Mannen koser seg med sitt, og jeg lurer på om jeg skal finne skriveboka mi, den andre, og skrible litt videre i den. Sammen med litt mer rosevin, kanskje. Er lov en søndag.

[Escribiresvivir]

Mandag, men ikke mandag, heller ikke fredag, som noen sier, for i kveld og i morgen er det plikt, stryking, organisering, vise fram og stresse. Vurderer å droppe hele 17 mai, men har noen "burde-burder" som bør gjøres. Lite overskudd til det denne gangen. Lyst på mer alenetid med bok, meg og boka...

Ærsj.

[Hoppetaujenta]

*leser tråd og meddeler at jeg ikke har en eneste burde-burde for morgendagen, og forholder meg derfor helt rolig*

[Escribiresvivir]

Det høres deilig ut Margareth!

Jeg ser tv og utsetter... I tillegg til de andre burde-burdene kommer også uventet besøk, kan jo hende det blir hyggelig. Vi får se. Mannen traver rundt og rydder, det er jo i hvert fall fint! Jeg får nesten dårlig samvittighet, men bare nesten. Mannen er god da, selv når han styrer. Tror han må få en nuss

[Hoppetaujenta]

Menn må også få oppmuntrende tilrop langs veien og håndfaste bevis på at de blir satt pris på. Støtter den!

[Escribiresvivir]

Indisk må vel være perfekt en dag som denne?

Plikten er overstått og jeg sniker meg til en rolig stund innimellom. Tvn surrer i bakgrunnen med gud signe vårt dyre fedreland og nervøse blomsterbarn på Skaugum. Dyrt, nesten komisk dobbelbetydning i den ja. Det går med noen kroner en dag som denne. Også; får jeg vel bare like greit konstatere.

Litt av et opplegg vi har her til lands. Bør vel være stolt og fornøyd. Er det litt og, selv om den store porsjonen plikt alltid er der med sitt eget fortegn. Gode doser av både søtt, salt og bittert i dag, både direkte i form av is, brus og pølser, men også indirekte. Noen blaff jeg gjerne skulle vært uten, men også fine øyeblikk med et hint av overraskelse.

Hm, sulten igjen, indisk var det

[Escribiresvivir]

Sovnet på sofaen en stund, deilig. Middels fornøyd med oppdrag fra jobben, kombinert med mangel på orden i sysakene. Vurderer mulighetene mine, men sprudler ikke akkurat av motivasjon. Litt senere, kanskje. Vil heller gjøre mine ting. Mannen er god og skal få flere nusser

[Escribiresvivir]

Morgenstund er tull i grunn, i hvert fall når man klarer å si ja til ting man kanskje ikke burde sagt ja til, men kroppen ville jo våkne uansett, virket det som. Selv om den strengt tatt hadde trengt en del ekstra søvn etter den siste uka. Vel, kjenner jeg meg selv så betyr det vel bare at det er risiko for en slumrestund på sofaen litt senere på dagen. Det er forsåvidt greit det også.

Bare å sette i gang!

[Escribiresvivir]

Dag 2 helg, og andre dag jeg er oppe lenge før kroppen er våken, og andre dag der jeg skal ut i full aktivitet i en slik tilstand. I går endte det med at jeg besvimte på sofaen og var ute i tre timer. Usikker på om det er en mulighet i dag, for dagens aktivitet varer enda lenger. Egentlig en type aktivitet jeg pleide å elske og som jeg også denne gangen har visse forventninger til, men vi får se da, hva kroppen min sier. Blandet forventning, får jeg vel konkludere med.

[Escribiresvivir]

Ah, herlig dag, endte opp med å gi meg masse energi! Digg, rett og slett. Føles litt som gamle dager, den gangen jeg alltid hadde masse energi. Kanskje jeg kan finne tilbake til det? Det hadde jo vært fint, men føles av en eller annen grunn litt langt unna. Hva er det for noe, begynner jeg å bli gammel? Eller er det en fase? Stress? Jeg tror uansett at jeg trenger en forandring. Jeg har et par ulike i baktanke, med litt forskjellig ledetid og sannsynlighet. Får vel sjekke dem ut en etter en, drømmer er til for å jages, er de ikke?

[Escribiresvivir]

Etter en komplett drittdag kom plutselig en telefon helt ut av det blå. Det er første gang jeg får en slik samtale, og selv om den i seg selv, isolert sett, nok ikke vil ha noen som helst innvirkning, så er det viktig for meg. Jeg velger å se det som et tegn, en trend. Lurer litt på om det kan gi noe konkret også, men jeg vet ikke. Tror egentlig ikke det.

Uansett, krysser fingrene for et par andre positive utviklinger denne uka. En spesifikk. Hvis ingen andre ting skjer håper jeg på den.

Komedie. Passer meg fint i kveld, britisk sådan. Frigjørende å le.

[Escribiresvivir]

Innmari blandet dag i dag, gjort mye og gjort lite på en og samme gang, oppturer og nedturer og litt innimellom. Noe har jeg taklet bra og noe har jeg taklet dårlig, tross alt, relativt fornøyd med egen håndtering, selv om ikke alt er perfekt og jeg bruker for mye tid på å tvile på og dømme min egen innsats.

Vurderer å la en viss person seile sin egen sjø og bare ta personens råd, mot den selv, i stedet for mot en annen. Japp, god plan.

Ellers fikk jeg gjort noe jeg har savnet innmari lenge, og selv om det ikke var verken på topp eller fantastisk det heller, så var det innmari deilig, og føltes som en nystart på det området. Det skal jeg følge opp så godt jeg kan. Og så har jeg skriblet litt videre i boka mi. Det er også bra.

Så alt i alt en god dag, i grunn. Nå har jeg lyst på en bamseklem fra mannen som nettopp kom hjem, og så lurer jeg rett og slett på om jeg skal unne meg en sofastund, kanskje med bok av den ene eller den andre sorten, før mørket faller på. Nå gjør det jo nesten ikke det lenger i det hele tatt heller, for den delen. Det er også digg, løfter om sol og sommer og ferie er ganske innbydende om dagen også, jeg skal innrømme det.

Får et besøk jeg gleder meg til snart også.

[Escribiresvivir]

Mm... halv ti allerede, vet ikke hvor denne ettermiddagen ble av, jeg som til og med dro hjem ganske tidlig fra jobb siden mannen var pjusk. Vel, også fordi jeg hadde lyst, skal innrømme det.

Ingen lyd som jeg hadde et håp om i dag, men prøver å ikke tenke på det.

Var innom bokhandelen på vei hjem, har vært der flere ganger i det siste og hadde mer eller mindre bestemt meg for å gjøre et innrykk. Endte opp med fem små skatter med ulik fasong, litt krim, litt drama, litt chic-lit og litt satire, satser på at det blir bra. I tillegg er det en bok til jeg har lyst på, men lurte på om den kanskje kommer av seg selv. Uansett, ser for meg en del deilige ettermiddager i sola på balkongen eller i parken framover.

Merker at jeg er middels flink om dagen til å nyte øyeblikket, er urolig, og bruker tid på å være litt ukomfortabel, selv om det er små gevinster hele tiden også. Skulle fått bestilt en fullstendig analyse av hjernen for å finne ut hva det er som roter rundt inni der. Mannen er om mulig enda verre, kanskje det har noe med det å gjøre også. Venter på oppskriften, på en måte, venter på det som skal skje, hva det nå enn er, når vi en gang får bestemt oss...

[Escribiresvivir]

Tgif!

[Escribiresvivir]

Hm. Balansehelg. Kjenner jeg prøver å dekke alle andres behov, holde dem fornøyd på tross av...

Også mye bakhodetankekraft på ting som kan skje, som jeg ikke kan styre og ikke kan vite. Leter etter måter å styre det på, løsninger, andre utveier, mirakler. Finnes det noen mirakler? Savner plutselig en litt perifer, men likevel nære venners venn som forsvant med en endring. Livets landevei, en krapp sving. Hvor er jeg nå? På toppen, tror jeg, men det er tåke her, jeg er ikke sikker på hvor veien er, den jeg skal følge videre.

Tja, får ta en latte og litt shopping, kanskje det hjelper, mirakuløst.