Skriblerier

[Escribiresvivir]

Au! Plutselig en fysisk greie. Hvordan fikse den da tro...

[Escribiresvivir]

Lørdag formiddag, favorittprogrammet på tv, kaffe i koppen, rent hus og ingen plikter. Er jo en liten bit lykke i dette

Ok, kommer jo på et par burde-burder og en gnagende usikkerhet. Men så er jo livet sånn. Ikke bare svart-hvitt, ikke grått, men fullt av farger.

[Escribiresvivir]

Og forresten, den fysiske greia viste seg å ha en helt naturlig forklaring. At jeg ikke skjønte det før.

[Escribiresvivir]

Fem ringer, sammenkoblede, en hel verden kjemper. Ikke ofte sånn, åpent, rettferdig, med klare regler og fine premier. Så mye følelser, men ingen våpen. Individer. Lag. Nasjoner. Stolthet. Så mye trening som er lagt ned. Så mye kunnskap, ferdigheter, imponerende. Tårer.

Noen ganger er verden fin.

[Escribiresvivir]

Oj. Åpenbaring.

Den så jeg ikke komme.

Wow...

[Escribiresvivir]

Mandag. Alt tilbake til det gamle. Eller hva slags gamle? Vel, en velkjent følelse i hvert fall, den av å kjevle opp ermene og sette i gang. På alvor. Men hva slags alvor da? Er det åpenbaringen som krever sin tid? Nei, jeg tror ikke det, ikke i dag, ikke enda. Men kanskje en gang. Senere. Først og fremst må jeg ta vare på et par ting. Ordne. Ta tak. Kjevle opp ermene.

[Escribiresvivir]

Ny dag. Vond dag. Vonde opplevelser. Vondt. Vondt med avstanden til de nære, som ikke bør være der. Vondt med de stygge ordene han sa. Utilgivelig stygge ord. Eller? Plutselig er ikke grenser tydelige. Ingen midler hjelper. Eller? Hva vil jeg? Hva er bra? Hva er godt? Jeg vet ikke på denne dagen.

[Escribiresvivir]

Sukk. Ingen ord er ikke bedre enn vonde ord. Eller, kanskje er det det, men ingen ord er også vondt. Nesten ingen ord hele dagen. En vond kul begynner å få feste og kverne rundt i hodet. Vondt, igjen. Kan ikke unnslippe, selv om jeg vil.

Ute har noen fest. Hoiende, skrålende, irriterende fulle middelalders folk. Et par med særlig høy stemme. Klarer jeg å drukne det vonde i en bok, eller er larmen av dem for høy? Usikker. Vil prøve. Han ene roper. De andre ler.

[Escribiresvivir]

Når blir ord for mye? Når blir de utilgivelige? Hva kan ikke tilgis? Og hvorfor er det alltid en boomerang. Hvorfor er det alltid motargumenter? Skjønner ting som før har virket uforståelige. Utenfra. Innenfra er det kaos. Vondt.

[Gjest hogwash]

Fascinerende skrivemåte.

Tankevekkende skriving.

[Escribiresvivir]

Hei Hogwash, så hyggelig med besøk og hilsen, takk for det

Og takk for kompliment. Jeg liker å skrive, det er en nødvendighet. Rart, hvordan skrevne ord noen gang vet mer enn tenkte.

Skulle ønske jeg hadde fasiten og bruksanvisningen. Til hva jeg skal gjøre nå, til hva som er riktig. Godt. For meg. For jeg vet ikke. Hvor skal jeg lete etter løsningen? Vet ikke...

[Escribiresvivir]

Sukk, får ikke sove. Vet ikke hva han tenker. Hva jeg mener, eller vil. Hva vil jeg?

[Escribiresvivir]

Åh hurra, mandag morgen, mer stillhet. En demonstrasjonshandling, uten ord. De kommer vel senere. Jeg får stålsette meg. Prøve å fokusere så lenge. Mer vondt.

[Escribiresvivir]

Livet er så rart. Og tenk at det har holdt på så lenge da. Jeg har jo på en måte hatt flere liv. Eller helt forskjellige faser i hvert fall. Rart å tenke på enkelte ting. Hvordan de var og hvordan de er. Så mange folk som var så stor del av livet mitt på et tidspunkt, så lenge siden. Folk som bidro med glede, men også folk som bidro med mengder frustrasjon. Mange rare folk. Selv om det kanskje er for enkelt å kalle folk rare. De med fordommer og systematisk forskjellsbehandling har nok irritert meg mest. Jeg har ikke klart å la være det. Så er det vel bare forskjeller. Så forskjellige mange er. Og like, men forskjellige. Så vanskelig det er noen ganger, å se forbi forskjellene. Forstår jo hvordan det noen ganger kan bli krøll. Ser hvor mye utdanning har å si. Også interesser og personlighet så klart, men likevel.

Hm.

Hvordan håndtere den tro, det er en ny type utfordring, som jeg burde mestre, men jeg sliter kongelig. Hvor starter jeg å lete for å finne svaret? Tenker det er smått interessant.

[Escribiresvivir]

Dobbelt

Endret 21. august 2012 av Escribiresvivir

[Escribiresvivir]

Hm, så svingte det i en bedre retning igjen. Og så.. Typisk...

[Escribiresvivir]

Og plutselig er jeg glad igjen. Smilende, fornøyd, lettere. Selv om det er mange ting å gjøre, fikse og tenke på, så er det rart med det, noen ting er grunnleggende. Og når de er positive smitter det vel over. Det er i hvert fall mye lettere å puste, være og leve. Jeg er jo en person som elsker høyt tempo og mange oppgaver og prosjekt på en gang og som vokser på det og frodes. (er det et ord?)

I dag er det flere ting som jeg skal ta tak i og jeg har høye forhåpninger. Gleder meg!

Så er det litt mye sosialt denne uka også, som jeg også gleder meg til, men samtidig smått bekymret for totalmengden energi og søvn. Men jeg satser på at det blir en perfekt balanse. Håper det. Det er i hvert fall en herlig miks!

Klar for dagen.

[Escribiresvivir]

Bra dag. Digg!

[Escribiresvivir]

Og en ny morgen gryr, bringer med seg øsende, pøsende behov for paraply. Et fnugg av tvil har sneket seg inn, men bare på privaten. Jeg gleder meg til dagens utfordringer og har tro på at det kan bli bra. Cross your fingers and hope to fly. Eller noe sånt

Kjenner allikevel på et par ting. Hvordan angripe dem får jeg finne ut senere.

[Escribiresvivir]

En side blomstrer. En annen sildrer, men vet ikke om det ligger en demning bak en senere sving. Og på toppen av det hele uventet utvikling på det tredje, det vante. Kanskje en byrde, kanskje en mulighet til å røske ting opp fra der det har fått gro så alt for lenge. Men da kreves det enda mer av den tynnslitte tålmodigheten. Jeg bobler over muligheten til å få en utfordring og til potensielt å bidra til vesentlig endring. Jeg tar utfordringen.

Så er det det fjerde, et aspekt av det første, som kanskje bringer muligheter, kanskje 'bare' moro. Jeg må snart booke et møte med meg selv om prioritering bare.