Skriblerier

[Escribiresvivir]

Stille søndag, vennen sover, jeg har kost meg med en kaffe og litt avislesing. Ah, våken nå. Tid for frokost.

[Escribiresvivir]

Mandag, ferdig, puttes på kontoen for... tja, for hva da egentlig? Det skjer jo ting, men samtidig skjer det ingenting. Leter etter noe. Hva da? Misnøye, alt for mye av det... leter etter en positivitetskultur, en gledesspreder, et smil, litt ros, gode opplevelser. Finner for lite. Finner for mange vilkår og betingelser. For mange som er klare til å slå ned andre for å komme opp og fram selv. Lei av dem, lei av det.

Skjønner plutselig.

Hm.

[Escribiresvivir]

Og en, to, tre, fir, fem, seks og sju og ått.

[Escribiresvivir]

Wow, supereffektiv dag. Fornøyd med meg selv, føler virkelig jeg har bidratt på flere fronter og arenaer, og i tillegg hatt litt tid for meg selv. Skulle ønske jeg var like fornøyd med alle dager. Da ville livet vært

Uansett, bra dag. Flink E.

[Escribiresvivir]

Mynten svever i lufta, roterer, sakte, uendelig, blir det kron' eller blir det mynt?

[Escribiresvivir]

Det perfekte kruks, sjebnens ironi, paradoksets mor, kall det hva du vil, men seile, på berg- og dalbanemanér, det gjør jeg, med innlagte tunneller med overbygde tak som får meg til å tro at enden er nær, rett før et luftig byks, som får meg til å hvine. Så bråstopper det og jeg smiler og tørker tårene. Av farten, redselen eller sorgen, denne gangen?

[Escribiresvivir]

Hvorfor er jeg våken og skriver nå? Det er jo åpenbart ikke lurt. Finne senga! Skal bare. Og så bare den ene til, og plutselig var tida borte, vips? Kjenner jo at jeg er trøtt, men noe holder meg igjen, i gang. Finne senga, var det.

[Bustetroll]

Du skriver fengslende.

Også minner du meg om noe.

[Escribiresvivir]

Takk for det Bustetroll.

Klamme dager, bokstavlig, men ikke indirekte. Jeg er fornøyd med mange oppturer, og sikter på flere. Noen musesteg, noen kliv opp til nytt nivå, og hvem vet, kanskje også et kvantesprang. Eller ikke. Jeg er klar for begge deler, tror jeg.

[Escribiresvivir]

Synes i grunn det er helt ok å slange seg på sofaen med episode etter episode av Private Practice på TV2 Bliss.

Bliss

Sommer er deilig. Kjole. Varm mann. Mat med mye krydder, og mye vin. Tja, mye i et relativt perspektiv. Men deilig.

Denne sommeren bærer bud av flere gode ting, og jeg er... nervøst rolig. Rart, men digg. Vet det blir bra uansett, gir meg nok å bite i, jeg trenger nok å bite i, skikkelig. Skal bite selv.

Digger livet.

[Escribiresvivir]

Syk.

Merkelig følelse.

Har løpt gjennom livet så lenge nå, hesblesende, alltid redd for ikke å rekke neste tog, neste tidsfrist, neste møte, eller for at neste resultat ikke skal være perfekt, eller bedre enn perfekt, for at jeg ikke skal imponere, for at jeg ikke skal overtreffe alle forventninger, egne og andres.

I den grad andre har forventninger.

Tror ikke det.

Bare når jeg en gang feiler, etter egen standard, da oppdager de det. Da kommer det en sur tilbakemelding, et spørsmålstegn, en puff fra en kant som aldri roser.

Jeg burde seriøst slutte. Burde slutte å kreve, slutte å sikte så høyt, slutte å hese og blese og løpe. Hva har jeg igjen for det egentlig?

Noen ganger blir jeg fornøyd med meg selv, det gjør jeg jo. Og en sjelden gang får jeg positiv tilbakemelding.

Men det er jo ikke verdt det, dette. Det er det jo ikke. Men hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg "trappe ned"? Hvordan kan jeg endre situasjonen? Stille mindre krav til meg selv, uten å føle at jeg mister den lille respekten jeg får? Uten å... miste fotfestet?

Ser at det ser rart ut. Miste respekten? Hva er det egentlig? Har det noe å si? Respekt?

Hva handler det egentlig om, livet?

Handler det om å ha nok penger til å overleve? Om å kunne betale regninger og beholde huset og spise greit?

Det handler jo ikke om det?

På den ene siden har jeg lyst på mer ansvar, mer anerkjennelse, flere utfordringer og like høy lønn (minst) - slik at jeg kan velge en bedre bolig, flere fritidssyssler... alt det der.

Men på den andre side har jeg lyst til å styre mitt eget liv, gjøre ting jeg selv har lyst til, kanskje i et annet tempo. Ta mer hensyn til meg selv.

Men er det mulig? Kan det kombineres?

Er det... tenkelig.... å gå ned i en annen type jobb for eksempel? Med mindre ansvar, lavere lønn, mindre krav og forventninger?

Da vil jeg kanskje måtte leve med å flytte "ned" i stedet for "opp", som jeg jo har sett for meg så lenge... Kanskje må jeg spare mer, handle annerledes, prioritere utlegg... Men er det verdt det hvis jeg vinner tid? Ro?

Skulle hatt en plan. Skulle visst hvor hen jeg kan gå. Hva det vil bety...

For hvis jeg kaster meg ut i det - endrer hverdagen min - vil det være noen mulighet for å snu tiden tilbake? Hvis jeg angrer?

Redd...

Men også redd for at der jeg er nå, der bør jeg ikke være...

Kjenner at kroppen ikke orker. Den sier fra. Vil ikke mer. Mangler energi. Mangler glede.

Selv om jeg har så mye. Jeg har jo alt jeg trenger, egentlig. Men likevel. Det er noe som ikke er greit nå. Kan ikke løpe mer...

[Escribiresvivir]

Feberyr...

Småsvett

Kald

Sur

Lei

Føler meg uten verdi, alene.

Vet ikke om det er PMS i tillegg eller hva det er. Kroppen er vel generelt i ulage. Begynte for en tid tilbake med noen nye piller, som skulle ha mindre hormoner, forstyrre mindre, men det har vært litt kaos. Har ikke klart å følge dem opp godt nok, har vel glemt fire ganger på seks uker eller noe. Blødd konstant de siste to-tre ukene. Håper det ikke er unormalt, mener det står på pakningsvedlegget at det er vanlig forekommende bivirkning. Ellerno.

Sliten.

Ser langt i det fjerne en drøm. Tåkelagt. Får ikke tak i den, vet ikke om den er riktig. Det er en magefølelse, en kløe, bare noe...

Det å få gjøre det man vil. Det man elsker. Men er det egentlig riktig? Kommer jeg til å orke det - som en jobb?

Eller er det bare at jeg er sliten og syk og trenger litt hvile? Så er alt tilbake på plass igjen?

Og så er det det andre. Usikkerheten, klokka, den som tikker.

Jeg klarer enda ikke å se meg selv om noen som ønsker å bli mamma. Klarer ikke å se at hverdagen min skulle handle om barn. Det er fjernt, uønsket, slitsomt. Men allikevel, den går jo da, klokka. Og det er en liten tvil som er redd for hva som skjer hvis den renner ut. Det burde ikke være noen fare enda på en stund. Men man vet jo ikke. Når bør man ta stilling til sånt egentlig? Har ikke lyst.

Og så er det den lille vonde følelsen av at mannen trenger enda flere år enn meg. Vet liksom ikke. Kan ikke stole på det.

Men hvorfor bruker jeg i det hele tatt et sekund på det, når det ikke er aktuelt nå uansett? Når det ikke er tema, når jeg ikke har lyst?

Det er vel noe med livets store spørsmål, kanskje... Det med at om man velger feil nå, så mister man sjansen sin... Men jeg har jo ikke valgt feil. Så da... hvorfor?

Kanskje en kombinasjon av at alle rundt går fra å være individer, venninner og kompiser, til å bli foreldre, familier. Ikke individer lenger, ikke venner.

Jeg vet ikke. Det er mye å finne ut av. Når skal jeg ta meg tid til det?

[Escribiresvivir]

Morgen, morgenen kom alt for brått, lå i feberdøs og tenkte jobb, løste problemer og førte samtaler i drømmefeberland, da brått kaoset ble avbrutt av Mann med Problem. Og Mann med Oppgave. Raskt opp fra drømmefeberland, svimmel, sjanglende, bort for å Løse. Så var det løst, og mann ute. Jeg ble sittende igjen med manglende klarhet, den klarheten jeg pleier å ha, er ikke der, den svever et sted der jeg ikke får tak i den. Lyst til å sove mer. Leser og svarer fraværende på mail. Håpløst.

Burde bare døse videre. Skal døse, tror jeg.

[Escribiresvivir]

Dagens I-landsproblem: det er kun satt av 6 millioner kroner til feiringen av edvard munchs 150-årsjubileum.

Fortsatt feber. Fortsatt sliten, ør, lei. Og en smule irritert over måten enkelte kolleger håndterer mitt fravær på. Prøver å blåse i det, i stedet for å hisse meg opp. Registrerer at jeg sjekker mail og svarer de som har haste- eller konfliktkarakter. Tenker på hvordan andre gjør. Noen svarer, mange ikke. Det er ikke lurt. Det gir mer stress, mer hodepine, økt feber igjen, mer oppgitt... Burde la være.

Sliten. Lei.

Kaserollen kokte over. Rart resultat. Bekymret for enda flere ting etterpå. Flere ting. Ikke noe godt.

[Escribiresvivir]

Dobbelpost. Sukk.

Endret 29. februar 2012 av Escribiresvivir

[Escribiresvivir]

Boble rundt hodet. Oppmerksomhetsvansker. Snørr i nesa.

Haha, ja, omtrent sånn er det.

Nå føler jeg meg klagete.

Men hei, det suger å være syk.

Så er det nå jeg skal huske på alle som har det mye verre. Det er mange, alt for mange. Alt for vondt å tenke på. Orker ikke tenke på det.

[Escribiresvivir]

En fot foran den andre. Men hvordan får man den første foten fram - i en ny retning - hvordan unngår man at den bare fortsetter i den tralten den alltid har vært? Hvordan legge nok press, hvordan stille seg i gunstig vindretning, hvordan lykkes med å påvirke seg selv så fundamentalt, at man faktisk forandrer seg? Tar et skritt så viktig? Hvordan?

[Escribiresvivir]

Har tatt et slags skritt. Lite, men allikevel, det gjør meg oppspilt, deilig boblende. Jeg kan jo dette. Jeg er god på det. Digger. Kanskje får jeg det til. Før eller senere...

[Escribiresvivir]

Det gikk bedre en stund. Nå er den tilbake, verre. Krypende, eitrende, kløende følelse av å trenge noe annet. Ikke kunne trenge, men MÅ HA. Hvordan løse... Hvordan...

[Escribiresvivir]

Rar greie om dagen. Bare rar. Ok, litt vond også. Rar og vond, ikke den beste kombinasjonen jeg har vært borti. Drukner det i mat. Kjempelurt og skamfullt, out of character.

Sukk.