Hvorfor er de på legevakta så sure?

[Gjest Silvermist]

Jeg ringer ikke til 113 før jeg får vite om jeg kan komme inn til lege og før jeg vet om hvor alvorlig ting kan være. Å ringe til 113 mener jeg virkelig er å plage helsepersonell som da sikkert har enda mer alvorlige ting å ta seg av. Om det så hadde vært blodpropp, så hadde jeg ikke dødd med en gang.Så jeg hadde fint rukket legevakt først.

Man havner tross alt på legevakta når man får hjelp av ambulanse. Så hvis valget (på en helg) står mellom å ringe legevakt og ambulanse, så bør det i de fleste tilfeller være mer naturlig å unngå å ringe til sykebil. Så, nei. Jeg kommer ikke engang til å vurdere å ringe til ambulanse hvis jeg havner i identisk situasjon igjen. Det får være opp til legevakten å vurdere om jeg behøver det. Og hvis avgjørelsen til legevakten utvikler seg til å bli feil, så ringer man heller til ambulanse i ytterste krise.

Er veldig enig i det meste du skriver, men at man automatisk havner på legevakten når man ringer 113 og blir hentet med ambulanse er feil. Jeg havnet rett på akutten på Haukeland når samboer ringtre ambulanse for et par år siden. Det kommer an på tilstanden du er i.

[nettvenninnen]

Er veldig enig i det meste du skriver, men at man automatisk havner på legevakten når man ringer 113 og blir hentet med ambulanse er feil. Jeg havnet rett på akutten på Haukeland når samboer ringtre ambulanse for et par år siden. Det kommer an på tilstanden du er i.

Hos oss har på en måte akutten og legevakten samme base, hvor de fra legevakten trår til når de får inn noen fra ambulanse (de deler samme undersøkelsesrom med åpning til rommene fra både legevakt og inngangen der de tar imot ambulanse). Men dette er antagelig forskjellig fra landsdel til landsdel Og det er sikkert stor forskjell i å ta imot et trafikkoffer og å ta imot en stakkar som ringte 113 fremfor å ringe legevakt. Så det er nok riktig det du påpeker.

Endret 21. april 2011 av nettvenninnen

[Gjest Silvermist]

Hos oss har på en måte akutten og legevakten samme base, hvor de fra legevakten trår til når de får inn noen fra ambulanse (de deler samme undersøkelsesrom med åpning til rommene fra både legevakt og inngangen der de tar imot ambulanse). Men dette er antagelig forskjellig fra landsdel til landsdel Og det er sikkert stor forskjell i å ta imot et trafikkoffer og å ta imot en stakkar som ringte 113 fremfor å ringe legevakt. Så det er nok riktig det du påpeker.

Ah, da er jeg med. Tok det for gitt at alt i verden er helt likt som her hos meg

[ninuska_]

Jeg falt om på gulvet, helt i ørska og tungpustet, med 41.9 i feb. Sambo klarte ikke få kontakt med meg, så han ringte legevakten for å høre hva han skulle gjøre, om det var mulighet til å komme ned. Hun første sa rett og slett at det var så mye kø der at det var lite vits i å komme. Stapp i henne et par paracett, så går det bra.. Det var sikkert ikke så farlig. Og så la hun på.... Så sambo ringte opp igjen litt senere, en annen dame tok telefonen - ja, da hentet de meg i rullestol og suste meg forbi køen for å si det sånn.

Og når jeg ble lagt inn en uke senere, da lå jeg i 11 timer med samme tilstand og ventet på legen på akutten.. Greit, jeg var et trygt sted, men de kunne vært litt mer blide og ikke minst informerende. Føltes ut som om jeg hadde gjort noe galt ved å ende opp der..

[AnonymBruker]

Ikke for å være ekkel eller noe, men hvis du hadde smerter og feber, og ikke kunne spise, hvorfor ventet du i tre dager med å oppsøke hjelp, og hvorfor i all verden fikk du ikke heller en akuttime hos din fastlege? F.eks på morgenen dag 2? Da måtte du vel ha rukket å konstatere at du var i ferd med å bli orntli` sjuk.

Fordi unge mennesker ikke nødvendigvis er vant med, eller liker å gå til lege, ja sågar kan føle seg flaue over å måtte gjøre det, og derfor er lette bytter for å bli feid av banen av legevaktsresepsjonister o.l. Som sagt, vi har selv skyld, som støtter et sosialistisk system. Kult at jeg traff diagnosen, da

[AnonymBruker]

Hvorfor er legene på legevakten så sure?

Jeg hadde en alvorlig ulykke på isen før jul og måtte på legevakta, i en stor by, sykepleieren (en mann) som tok meg imot var veldig hyggelig og rolig. Og jeg ble glad, for jeg var jo ganske redd og lei meg.

Men så kom jeg inn til en ung jente og en eldre dame, jenta var legen og eldre dama sykepleieren hennes eller noe sånt. Og GUD så sure de var!!! Da de forklarte hva de måtte gjøre begynnte jeg å gråte, da ble hun unge jenta rett og slett irritert og sa til hun andre "ta deg av dette" og gikk, virket som hun hadde en slags holdning at hun var for "important" for sånt...

Jeg syntes at når de er sånn, burde de kanskje ikke være leger...

Dette er en generell tendens innenfor helsevesenet i Norge: legene tenker ikke at de er der for deg - men at du er der for dem! Det fører til en arriganse man skal lete lenge etter. Mange er så sinnsykt sure!

Misliker de jobben sin så mye, bør de finne seg et annet yrke!

[AnonymBruker]

Jeg må si jeg har hatt delte opplevelser på legevakta, mrn 80% av tilfellene har nok vært negative.

En opplevelse i høst var spesielt dårlig. Jeg kom til legevakta en onsdag kveld, med enorme magesmerter.. Hadde hat diare i tre dager, og det går man jo ikke til legen for, men denne kvelden ble det helt utrolig vondt. Jeg hadde feber på 39,5 (og normalen min er på 36,5). Da vi kom til legen var det ikke kø, og jeg kom rett inn. Det skal nevnes at jeg hadde nsakket med de på forhånd, og de ga meg time.

Det første legen spurte om (en time etter legevakta åpna) var "hvorfor kommer du til meg med dette? Du kunne reist til fastlegen!". Jeg svarte at jeg hadde ikke slike akutte smerter tidligere på dagen, hadde jeg hatt det hadde jeg selvfølgelig reist til fastlegen min, da jeg synes det er bedre.

Han trykte litt på magen og sa at dette er ikke noe å bry seg om, du får bite tennene sammen, og sendte meg hjem igjen.

To dager etterpå, på fredag ettermiddag måtte jeg reise tilbake på legevakta. Jeg var utrolig dårlig og hadde da ikke spist siden onsdag. Feberen var fremdeles høy, og når alt går rett gjennom så fungerer ikke paracet i noen form. Det første de gjorde da jeg kom på legevkata var å spørre "var ikke du her for et par dager siden? Vi fant jo ut da at det ikke var noenting..." Jeg svarte at jo, det var jeg jo, men jeg er mye verre nå og må vite hva dette er.

Jeg ventet i 2,5 time før jeg kom inn, tydeligvis var jeg ikke prioritert.

Endelig kom jeg inn til legen, og han beordret CRP. (Han var rask, effektiv og proffesjonell, og tok meg på alvor.)

CRPen viste 171 (normalt er 5) og jeg ble lagt på isolat. Det viste seg at jeg hadde en e-coli blodforgiftning. Legen som behandlet meg på sykehuset sa at det var svært sjeldnt de opplevde at det gikk i blodet og at det var godt jeg ikke ventet lenger med å komme, siden dette er dødelig.

Jeg lå på sykehuset i åtte dager før fikk dra hjem igjen.

Dette er bare en av flere opplevelser jeg har hatt, som har vært direkte helseskadelige. Jeg forventer ikke noen ekstremt hyggelighet, de er ikke selgere akkurat, men direkte kjeft, og å ikke bli tatt på alvor, det synes jeg er under all forventning!

[Mann 42]

Jeg må si jeg har hatt delte opplevelser på legevakta, mrn 80% av tilfellene har nok vært negative.

En opplevelse i høst var spesielt dårlig. Jeg kom til legevakta en onsdag kveld, med enorme magesmerter.. Hadde hat diare i tre dager, og det går man jo ikke til legen for, men denne kvelden ble det helt utrolig vondt. Jeg hadde feber på 39,5 (og normalen min er på 36,5). Da vi kom til legen var det ikke kø, og jeg kom rett inn. Det skal nevnes at jeg hadde nsakket med de på forhånd, og de ga meg time.

Det første legen spurte om (en time etter legevakta åpna) var "hvorfor kommer du til meg med dette? Du kunne reist til fastlegen!". Jeg svarte at jeg hadde ikke slike akutte smerter tidligere på dagen, hadde jeg hatt det hadde jeg selvfølgelig reist til fastlegen min, da jeg synes det er bedre.

Han trykte litt på magen og sa at dette er ikke noe å bry seg om, du får bite tennene sammen, og sendte meg hjem igjen.

To dager etterpå, på fredag ettermiddag måtte jeg reise tilbake på legevakta. Jeg var utrolig dårlig og hadde da ikke spist siden onsdag. Feberen var fremdeles høy, og når alt går rett gjennom så fungerer ikke paracet i noen form. Det første de gjorde da jeg kom på legevkata var å spørre "var ikke du her for et par dager siden? Vi fant jo ut da at det ikke var noenting..." Jeg svarte at jo, det var jeg jo, men jeg er mye verre nå og må vite hva dette er.

Jeg ventet i 2,5 time før jeg kom inn, tydeligvis var jeg ikke prioritert.

Endelig kom jeg inn til legen, og han beordret CRP. (Han var rask, effektiv og proffesjonell, og tok meg på alvor.)

CRPen viste 171 (normalt er 5) og jeg ble lagt på isolat. Det viste seg at jeg hadde en e-coli blodforgiftning. Legen som behandlet meg på sykehuset sa at det var svært sjeldnt de opplevde at det gikk i blodet og at det var godt jeg ikke ventet lenger med å komme, siden dette er dødelig.

Jeg lå på sykehuset i åtte dager før fikk dra hjem igjen.

Dette er bare en av flere opplevelser jeg har hatt, som har vært direkte helseskadelige. Jeg forventer ikke noen ekstremt hyggelighet, de er ikke selgere akkurat, men direkte kjeft, og å ikke bli tatt på alvor, det synes jeg er under all forventning!

En diare som varer i flere dager, er definitivt noe man kontakter lege for. Om ikke annet så for å få bremsa ned farta ting renner gjennom med. Det er en reell fare for dehydrering og elendighet uansett hva diareen skyldes. Og uansett om legevaktslegen befaler deg å bite tenna sammen, burde du vel kunne få en Ø-hjelpstime hos din fastlege dagen etter? Særlig når du faktisk var sjuk med ganske høy feber.

Skjønner ikke hvorfor du skulle ligge hjemme med diare, feber og magesmerter i et par dager før du oppsøkte legevakt, når du kunne ringt fastlegen din.

Det skjønte de nok ikke på legevakta heller.

[frøken_øst]

har samme erfaring med legevakten, vært der en gang, når jeg brakk håndleddet. Da jeg kom, fikk jeg følelsen av at jeg plaget hun i skranken med skaden min, hun var rett og slett kjempesur, fæl dame. Tydeligvis veldig lei av alle de syke menneskene som kom og forstyrret henne hele tiden. Hun sa at jeg bare skulle sette meg ned og vente ute i hallen, da begynte jeg å grine, for hånda mi sto i vinkel og jeg hadde kjempevondt! Nei, det er tydelig at det er dårlig arbeidsmiljø på en del legevakter. Legen jeg kom til var hyggelig da. Jeg synes mennesker som så tydelig er helt utbrent i jobben sin, må finne seg noe annet å gjøre, både for sin egen del og de som kommer til de

[AnonymBruker]

man hører jo stadig om folk som dør etter å ha bli avvist på legevakten