Opprette tråd for oss som sliter med sosial angst

[Gjest uAnonymBruker]

Hadde tatt depresjon en million ganger til hvis jeg bare hadde fått sluppet angsten... tror egentlig ikke det er mye jeg ikke hadde vært villig til å ofre for å få slippe den. Virker ikke som om noen form for behandling og medisiner hjelper meg ordentlig, føler jeg har prøvd alt nå.

[Gjest stillness]

For tiden går til behandling ( CBT) men jeg føler at det er så forferdelig MYE jeg har å nøste opp og lære. Har kommet frem sammen med psykologen at det passer meg bedre å gå sakte fortover for når jeg går altfor fort frem så virker det mot sin vilje. For eksempel tvinger jeg meg selv til å være i en sosial situasjon uten alkohol eller en hobby, ja å være sosial for å være sosial, så forsterker det angsten min istedenfor å avvene meg med den.

Har lært at jeg har en tendens til å tenke veldig alt eller ingenting.

Ellers så føles det å ha sosial angst som et fengsel, og da mener jeg bokstavelig ikke metaforisk. Sosial angst hindrer meg fra å utrykke meg selv når det gjelder forhold til andre mennesker, hindrer meg i å gjøre det jeg vil av daglidags ting, hindrer meg i å slappe av, det hindrer meg i å forstå mennesker, det hindrer meg i jobb og skole, det hindrer meg i romantiske forhold. Og jeg tror at sosial angst har forårsaket depresjon hos meg.

Kjenner meg godt igjen i det siste avsnittet ditt.Akkurat sånn har jeg det også,og jeg tror også at det er sosial angst som har gitt meg depresjon.

[Gjest Raggy]

For tiden går til behandling ( CBT) men jeg føler at det er så forferdelig MYE jeg har å nøste opp og lære. Har kommet frem sammen med psykologen at det passer meg bedre å gå sakte fortover for når jeg går altfor fort frem så virker det mot sin vilje. For eksempel tvinger jeg meg selv til å være i en sosial situasjon uten alkohol eller en hobby, ja å være sosial for å være sosial, så forsterker det angsten min istedenfor å avvene meg med den.

Har lært at jeg har en tendens til å tenke veldig alt eller ingenting.

Ellers så føles det å ha sosial angst som et fengsel, og da mener jeg bokstavelig ikke metaforisk. Sosial angst hindrer meg fra å utrykke meg selv når det gjelder forhold til andre mennesker, hindrer meg i å gjøre det jeg vil av daglidags ting, hindrer meg i å slappe av, det hindrer meg i å forstå mennesker, det hindrer meg i jobb og skole, det hindrer meg i romantiske forhold. Og jeg tror at sosial angst har forårsaket depresjon hos meg.

Kjenner meg så godt igjen i det du sier om at du tvinger deg til å være sosial, det har jeg også gjort i håp om at angsten skal bli mildere. Men jeg har enda ikke opplevd at det hjelper å være ute blandt folk.. Jeg blir så jævlig forbanna på den f angsten som hele tiden skal sabotere livet mitt!!!

Har vært igjennom behandling ved DPS, fått medisiner i en periode og jeg trener variert alle ukedagene. Føler at jeg leter i blinde etter noe som kan frigjøre meg fra angsten, det eneste som hjelper når jeg er sosial er alkohol, men det er ihvertfall ikke veien å gå for å få et godt liv.

Håpet om et bedre liv har jeg selv om det dabber av innimellom.... Som du sier så har jeg lyst ut a fengsel!

[Analytikeren]

For tiden går til behandling ( CBT) men jeg føler at det er så forferdelig MYE jeg har å nøste opp og lære. Har kommet frem sammen med psykologen at det passer meg bedre å gå sakte fortover for når jeg går altfor fort frem så virker det mot sin vilje. For eksempel tvinger jeg meg selv til å være i en sosial situasjon uten alkohol eller en hobby, ja å være sosial for å være sosial, så forsterker det angsten min istedenfor å avvene meg med den.

Kjenner meg likeledes svært godt igjen Serena.

I samråd med min psykolog har vi etter grunndige introspektive studier kommet frem til

at tradisjonell eksponeringsterapi i mitt tilfelle virker mot sin hensikt, og alle hittil utprøvde forsøk innen tradisjonell behandling har faktisk intensivert angstproblematikken. Det handler om dyptsittende traumer og følelsesmessig fortrengning i forhold til min egen historikk. Å tilnærme meg sosiale settinger på ulike nivåer og stadier har selv over lengre tid resultert i økt stressnivå og eskalert angst. Som min psykolog sier er dette et spesielt avvik i henhold til den respons som veldig mange angstlidende opplever.

For meg handler det om basisfølelser som fortidens omstendigheter nærmest amputerte. Sinne som i sin mest konstruktive og adaptive form gir grobunn for grensesetting og selvhevdelse, ble for meg grunnet vonde opplevelser som barn og ungdom omdirigert til skam og selvbebreidelser. Fordi alle forsøk i å reise meg selv og forsvare meg mot gjengene på skolen, endte opp med meg liggende på bakken og fullstendig overmannet.

Det er rart hvorledes disse inngrodde erfaringene følger meg så sterkt den dag i dag. Og når man skal utfordre og eksponere følelser i møte med verden, blir grensesetting og selvhevdelse overskygget av fortidens skamfølelse. Nettopp fordi jeg har blitt indusert med den dyrekjøpte erfaringen av at grensesetting og selvhevdelse er synonymt med nederlag og tap. Realiteten i dag er jo en helt annen, men mekanismene som hadde til formål å beskytte meg som barn når motstanden jeg møtte fra gjengene var ubestridelig, lever fortsatt i beste velgående også nå i voksen alder.

Det ble litt mye skriv dette her, men ønsket i grunn å illustrere hvordan den "typiske" eksponeringstilnærmingen ikke alltid har en like positiv effekt på alle de som sliter med angst /sosial angst. Selv må jeg og min psykolog jobbe med å la meg få tilgang på disse basisfølelsene, for så å kunne kjenne de kroppslig og ikke bare kognitivt, for videre å ta skrittet videre til eventuell eksponeringsterapi og utprøvelser på ulike sosiale arenaer.

Jeg følte jeg måtte dele noen tanker rundt det du skrev i det første avsnittet.

Og som det ble nevnt her, er sterk sosial angst ekstremt hemmende og danner stengsler på så mange plattformer i hverdagen. Selv har jeg utviklet en depresjon ettersom angsten har vedvart, og dette blir jo en voldsom tilleggsbelastning.

Føler så med dere alle sammen!

[Gjest erling]

Jeg kom fram til en konklujon: jeg er redd for personene rundt meg, jeg må finne en grunn til at jeg ikke skal være det. Det gjorde jeg gjennom å observere personene rundt meg, hvis du observerer personene rundt deg vil du finne ut av at det ikke er noe grunn til å være redd. Ikke snakk gjennom følelsen angsten gir deg, men snakk til personene. Få hodet ditt opp,brystkasse de fram og se folk inn i øynene når du snakker til de. Mennesker og situsjoner er ikke så skumle som hodet ditt sier at de er. Og det du må gjøre er å slutte å tenke så mye på det, tenk på andre ting. Slutt å minn deg selv på at du har angst.

[/quot

Du skal ikke løse problemene men slutte å tenke de!

[Gjest Lebewesen93]

Har dere lappen ? Jeg burde skaffe lappen snart da det er på tide å skaffe jobb, men for å ha jobb må jeg komme meg dit, da må jeg ta buss ( bor ikke i byen akkurat) å det er vel et av mine største problemer. Kunne flytta til byen, men trenger jo jobb for å ha noe å leve av også. Men et sted må jeg begynne. Derfor tenkte jeg å ta lappen i første omgang, men bare det virker skumelt. Jeg er bare så usikker på meg selv. Øvelsekjørte en del for et pr år siden, men av ulike grunner er ikke det mulig lenger. Så da blir det å starte på nytt med en kjørelærer. Men jeg er bare redd han skal være sur, kjefte viss jeg kvæler bilen, eller om jeg rett og slett ikke klarer noen ting lenger. Dessuten er det så vanskelig å ha folk ved siden av seg. Liker å kunne gå vekk å trekke pusten litt for meg selv om nødvendig, men inni bilen med et fremmede menneske blir det ikke så lett. Også er jeg redd det blir pinlig stille, så hva om jeg hoster eller nyser ? Jeg er oså usikker på om jeg egner som som sjåfør. Jeg klarte meg ganske bra da jeg øvelsekjørte før, men ting har forandret seg en del etter det. Jeg er alt for ukonsentrert og livredd for å gjøre feil, sånn at folk "hater" meg.

Men jeg skjønner jo at jeg må begynne et sted, enten må jeg skaffe lappen, så jobb, eller så blir det jobb og buss. Jeg kan jo vente å se, venter på psykolog nå men ting tar sånn utrulig lang tid. Jeg ble sendt litt feil(?) av fastlegen. Han jeg kom til mente jeg skulle til en annen for utredning, derfor ble det venting på nytt. Ventet 3 måneder ca første gangen, nå har jeg ventet i 4 måneder. Men jeg vil heller ikke vente på at et under skal skje, så det er jo bare å begynne å prøve selv. Men hvor skal man egentlig begynne ?Dere som har tatt lappen, er kjørelærerene greie ? Blir de sure om man ikke får det til i begynnelsen?

Dette ble nok litt langt og rotete ! Men jeg tenkte å bestille kjøretimer til uken, er bare så utrulig usikker. Vil ikke skuffe meg selv igjen ved å ikke møte opp til ting jeg skal.

[Gjest stillness]

Jeg holder på å ta lappen nå og min kjørelærer er utrolig snill og forståelsesfull.Han prøver også å tulle litt sånn at jeg skal slappe av litt mer og det funker jo forsåvidt litt.

Jeg var drittnervøs før første timen og det er jeg vel forsåvidt enda,men det går som regel bra.

Er ikke mye som blir sagt fra min side,men jeg er egentlig bare mest fokusert på kjøring og ikke gjøre feil at det ikke er til noen plage egentlig,men jeg gruer meg ekstra til langkjøring og de tingene som tar lengre tid spesielt hvis det skal være flere der.Uff,men må vel bare gjennom det..

Min kjørelærer holder seg veldig rolig når jeg gjør noe galt og gir meg konstruktiv kritikk.

Jeg tror at kjørelærerene er vant til at folk gjør feil og er vel opplært til å takle det så det tror jeg ikke du skal bekymre deg for

[sequin]

jeg har ikke lappen, må vel være den siste av alle 89ere i hele verden som ikke har prøvd å ta lappen

Jeg vet på en måte at jeg blir så nervøs for alt mulig rart at jeg kommer til å kløne med en gang.. Har øvelseskjørt et par ganger og det var ikke trygt.

[Gjest uAnonymBruker]

Har fått støtte av NAV til å ta den, så begynner når jeg tør å bevege meg lenger hjemmefra enn 400 meter

[Gjest *Andrea*]

Åh, jeg ble glad da jeg oppdaget denne tråden. Jeg sliter selv med sosial angst, og synes også det er vanskelig å forklare andre hva jeg sliter med. Er redd for at andre ikke skal akseptere at jeg sliter med angst, og tenker at jeg er "annerledes" eller "unormal", men det stemmer jo ikke. Det handler vel bare om uvitenhet.. Vi med angst er jo helt vanlige folk vi også, men som av ulike grunner har hatt vonde erfaringer e.l og utviklet angst. Noen ganger synes jeg det hadde vært godt å bare kunne fortalt alle at jeg har sosial angst, så folk skjønner hvorfor jeg kanskje virker litt overlegen o.l, men det viktigste er jo at de nærmeste vet. Problemet er at jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen til en med sosial angst. Det er nok vanskelig å forstå at det kan være Så vanskelig å feks ta kontakt med noen ukjente, eller snakke når man sitter flere sammen. Jeg vet jo innerst inne at det ikke er farlig og at folk ikke er så kritiske til andre, men alikevel kommer redselen for at jeg skal gi et negativt inntrykk av meg selv, si noe dumt, ikke komme på noe å si, at andre ikke liker meg/synes jeg er kjedelig osv. Det er så vondt at dette skal ødelegge hverdagen min. Jeg blir så hemmet i av angsten, og får ikke gjort alt jeg har lyst til, noe som fører til at jeg bli veldig ensom. Har så lyst til å møte nye mennesker, få nye bekjentskaper og bedre kontakt med de jeg allerede kjenner litt. Vil så gjerne klare å LEVE! Men det er vanskelig når man er så redd for å dumme seg ut og ikke føler seg som et menneske som er verdifullt og verdt å bli kjent med.. Har nesten mistet troen på at jeg skal klare å slappe av 100% i sosiale sammenhenger, og at jeg skal klare å vise hvem jeg er. Blir bare så stille, tør ikke å være den første som tar kontakt fordi jeg er redd for å bli avvist, tør ikke å si så mye, er ikke alltid jeg kommer på noe å si heller fordi jeg blir så "stressa" av å tenke på at jeg må gi et godt inntrykk av meg selv osv, og noen ganger stokker jeg om på ordene (vet ikke om andre legger merke til det men..) og det er så ubehagelig.

Dette ble litt mye, vet ikke om noen orket å lese alt, men jeg har også et spørsmål som jeg håper noen kan svare på

Jeg har aldri tørt å gjort noe med følelsene mine når jeg har vært forelsket. Nå er jeg 19, snart 20 år. Men for ikke så lenge siden bestemte jeg meg for å sende en facebook-melding til en gutt jeg har litt godt øye til. Det har endt med at vi har chattet ganske mye sammen der. Vi trener samme sted, så vi har snakket om at vi kanskje (forhåpentligvis) sees der en dag snart, og selv om jeg har veldig lyst til å møte han igjen og sannsynligvis få igang en samtale, gruer jeg meg så forferdelig! Jeg har tenkt mye på at jeg må dra på trening snart, men kvier meg fordi jeg vet at jeg kan møte han. Det er jo dumt, siden det tross alt var jeg som tok kontakt med han fordi jeg håpet at han hadde litt gjensidige følelser og at vi kunne bli bedre kjent. Men jeg er så innmari redd for at jeg skal gi et dårlig inntrykk av meg selv og at jeg ikke skal komme på noe å si. Huff, får nesten lyst til å bryte kontakten med han Hvis jeg møter han på trening kommer vi jo kanskje ikke til å snakke såå mye sammen, siden vi tross alt er på trening, men om vi merker at kjemien er der (noe som kanskje ikke er så sannsynlig når jeg er så sjenert og sikkert ikke klarer å få han interessert :/) blir det kanskje en date etterhvert. Men jeg har aldri vært på date, og da må jeg jo klare å slappe av, gi et godt inntrykk av meg selv, unngå pinlig stillhet osv. Noen som har tips til hvordan jeg skal få mot til å treffe han?

[Gjest Serena]

Jeg brukte lang lang tid før jeg følte meg trygg bak rattet. Trodde aldri jeg kom til å forstå bilkjøring. Hadde en følelse av dommedag over lappen.

Husker dagen jeg fikk lappen, var jeg så nervøs for nå måtte jeg kjøre helt alene i bilen. Men det var faktisk utrolig befriende å kjøre helt alene uten noen som sitter å kommentere ved siden av.

Folk som var langt og fortsatt er langt verre sjåfører enn meg tok lappen og tenkte ikke noe spesielt over det utover vanlig nerver for oppkjøringen, men jeg som har sosial angst og depresjon var helt anspent over øvelses kjøring, teoriprøver, opkjøring og var HELT overbevist om at det her aldri kommer til å gå. Er det noe i det at vi som har sosial angst også blir usikre på andre ting fordi vi mangler en av de grunnleggende trygghetene i livet? Å omgås mennesker og være okay med det tror jeg er nødvendig for at selvfølelsen skal være grei og jeg tror at akkurat denne formen for angst går så utrolig hardt utover selvfølelsen når angsten vedvarer, at det til slutt påvirker andre områder også.

[Analytikeren]

Huff ja.

Husker da jeg tok lappen.. Svetteperlene piplet på panna under øvelseskjøringen, og med en

kvinnelig gestapo offiser til kjørelærer nådde angsten helt nye og på det tidspunktet uante høyder. Oppkjøringen opplevde jeg som en eksamen der hele min eksistens nærmest sto på spill.

Da hele marerittet omsider var over brukte jeg mange uker på å kjøle meg ned. Det var som en feber som aldri forlot kroppen. Alle inntrykkene og de påkrevde tilsvarene rundt teorirunden, tok et riktig nakketak på meg.

I dag hadde jeg ikke engang klart å entre døren til Statens Biltilsyn for så å bare sitte stille på venterommet i noen få harmløse minutter.

Tenker som du Serena sier, at grunnet de mellommenneskelige stengslene på ulike plan avhengig av angst og grad av angst i slike sosiale settinger, høynes stressnivået og gir næring til den angsten som allerede foreligger. En sosial arena med fagpersoner og ulike vurderingsinstanser (eksaminering og prøving) blir nok for mange av oss med sosial angst i større grad autoritetspreget, og kan utgjøre en betydelig buffer for utspring av angst.

Terskelen for tålt stress varierer fra person til person, men stress (i hvertfall for min egen del) er som en trigger som aktiverer angst. Og stressnivået som en fersking ute på landeveien med et tynnslitt trygghetsnett, kan vel ikke akkurat sies å ligge på et lavt eller i beste fall moderat nivå.

Men om man kan klare å underrette kjøreskolen, lærere og sensorer om den sårbarheten man sitter med (som jeg i aller høyeste grad IKKE gjorde), tror jeg trygghetsgrunnlaget som i startfasen kan oppleves som en tyktflytende sement sakte men sikkert vil stivne å bli mer hardfør.

Jeg har tro på dere.

Dette går bra!

Lykke til.

Endret 14. mai 2011 av Analytikeren

[Gjest stillness]

Jeg tror en av de tingene som jeg virkelig har utfordringer med er at jeg har den oppfatningen om at ingen vil eller er interessert i å prate med meg.

Til og med da jeg fortsatt hadde venner så sendte jeg dem aldri meldinger eller ringte dem fordi jeg trodde at de ikke var interessert i å høre fra meg og at de kun ville være med meg når de ikke hadde noe annet å gjøre.

Ja,til og med familien min så tenker jeg dette og jeg tar aldri kontakt med dem.De tar nesten aldri kontakt med meg heller så jeg har lite kontakt med dem.

Jeg har kommet langt ved hjelp av psykolog og kan idag fungere noenlunde selv om angsten er til stede,men det er denne biten som henger igjen og akkurat nå føles den helt uoverkommelig for meg.

Tenker at folk ikke vil prate med meg og hvis jeg først åpner munnen så tror jeg alltid at de vil syns at jeg er en idiot.De få gangene jeg åpner munnen nå så er jeg ekstremt nervøs og ting kommer veldig fort ut eller jeg svarer kort.Dermed virker jeg nok veldig uinteressert i å prate,men egentlig er det jo det jeg vil.

Har så lyst på venner,og bare EN hadde vært nok for meg.En god venn hadde vært nok,men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg til det punktet.

Føles som om den veien er ekstremt lang nå.

Glad for at denne tråden finnes.Her kan jeg dele ting som jeg ikke deler med andre

[Gjest Serena]

Glad for at denne tråden finnes.Her kan jeg dele ting som jeg ikke deler med andre

Veldig fint å ha en sånn tråd. Kjekt å vite at det faktiske er flere der ute som sliter med det samme og jeg kan snakke erfaringer med.

[sequin]

Jeg tror en av de tingene som jeg virkelig har utfordringer med er at jeg har den oppfatningen om at ingen vil eller er interessert i å prate med meg.

Til og med da jeg fortsatt hadde venner så sendte jeg dem aldri meldinger eller ringte dem fordi jeg trodde at de ikke var interessert i å høre fra meg og at de kun ville være med meg når de ikke hadde noe annet å gjøre.

Ja,til og med familien min så tenker jeg dette og jeg tar aldri kontakt med dem.De tar nesten aldri kontakt med meg heller så jeg har lite kontakt med dem.

Jeg har kommet langt ved hjelp av psykolog og kan idag fungere noenlunde selv om angsten er til stede,men det er denne biten som henger igjen og akkurat nå føles den helt uoverkommelig for meg.

Tenker at folk ikke vil prate med meg og hvis jeg først åpner munnen så tror jeg alltid at de vil syns at jeg er en idiot.De få gangene jeg åpner munnen nå så er jeg ekstremt nervøs og ting kommer veldig fort ut eller jeg svarer kort.Dermed virker jeg nok veldig uinteressert i å prate,men egentlig er det jo det jeg vil.

Har så lyst på venner,og bare EN hadde vært nok for meg.En god venn hadde vært nok,men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg til det punktet.

Føles som om den veien er ekstremt lang nå.

Glad for at denne tråden finnes.Her kan jeg dele ting som jeg ikke deler med andre

gurimalla... Her setter du ord på ting jeg syns er så vanskelig å få frem selv, men jeg sliter med akkuratt det samme...

Men det verste er nesten at jeg støter fra meg de som jeg tror forsår meg, de få vennene jeg har hatt som jeg kan snakke med syns jeg er veldig skummelt...

F.eks KaDust her inne, hun har jeg kjent lenge og møtt noen ganger, hun er en av de første som jeg føler har forstått meg.. Og når jeg da tror at hun "leser" meg, blir jeg enda mer nervøs og alle disse "frastøtende" tingene (som det med snakkingen som du nevner, at svar kommer veldig fort og at jeg da virker uinterressert) blir veldig mer fremtredende

[Gjest Lebewesen93]

Litt greit å se at andre også synes det er / var skumelt å få lappen ( ikke missforstå, synes det er dumt at andre sliter, men dere skjønner nok hva jeg mener)

Jeg trudde jeg var gal nesten som ikke turte å ta buss, ta lappen, gå på skole, gå ut å gjøre som jeg vil osv. Til og med det å være i samme rom som de aller nærmeste kan være vanskelig. Derfor har jeg dessverre en tendens til å "forsvare" meg selv ved å kunne være litt frekk, mener ikke noe vondt, bli bare urolig.

Jeg har "kjent" en person i ca 3 år nå, vi snakker kun over mobilen, han vil møtes, men jeg tør ikke. Han er kjempe snill, og er en veldig god venn, men jeg tør ikke møte ham enda.

Vet ikke hvorfor, tenker sånn at når han har snakket med meg " på ekte" så vil han innse at jeg er både dum og rar. Han vet at jeg sliter, men jeg orker bare ikke å møte ham.

Så er det så slitsomt, og alltid tro at alt og alle ler og snakker om meg. Innerst inne vet jeg at ikke det er sånn, men der og da er jeg overbevist om at hun og eller han ler / snakker om meg. Men, jeg SKAL få lappen det året her. Jeg kan begynne å kjøre, er ikke vente tid på kjøreskolene her så er kun meg det er opp til.

Men et spørsmål, slapper dere av når dere er hjemme ? Jeg har perioder hvor jeg slapper ganske greit av, men også perioder hvor jeg er nervøs for at det kommer folk. At et familiemedlem dukker opp eller en venn. Jeg fikk plutselig for meg at jeg måtte kutte ut ei veninne, ble bare urolig av å være med henne, ble urolig når hun ringte osv. Nå er jeg redd for å møte på henne når jeg er ute. Er også slitsomt å se at alt og alle klarer seg så bra ( unner dem så klart det, men vil også få til ting) folk som gikk i klassen min osv får lappen, jobb er russ osv. Jeg vil i grunn bare flytte vekk fra alt, starte på nytt hvor ingen kjenner meg, men først må jeg ha jobb og billappen.

Ble litt mye dette

[Gjest Serena]

Men et spørsmål, slapper dere av når dere er hjemme ? Jeg har perioder hvor jeg slapper ganske greit av, men også perioder hvor jeg er nervøs for at det kommer folk. At et familiemedlem dukker opp eller en venn. Jeg fikk plutselig for meg at jeg måtte kutte ut ei veninne, ble bare urolig av å være med henne, ble urolig når hun ringte osv. Nå er jeg redd for å møte på henne når jeg er ute. Er også slitsomt å se at alt og alle klarer seg så bra ( unner dem så klart det, men vil også få til ting) folk som gikk i klassen min osv får lappen, jobb er russ osv. Jeg vil i grunn bare flytte vekk fra alt, starte på nytt hvor ingen kjenner meg, men først må jeg ha jobb og billappen.

I blant har jeg hatt perioder hvor jeg er redd for at en person jeg kjenner uanmeldt skal dukke opp på døra. Og at jeg avslører hvor håløs og teit jeg er for den personen når hun kommer på besøk. Har hatt perioder jeg ikke har orket å ta telefonen når noen ringte.

Når det gjelder siste paragrafen: Jeg føler også meg bitter i blant over alt det jeg går glipp av som er en selvfølge for andre, som noen å snakke med på hverdagene, noen å trene sammen, noen å se på film med, noen å være i armkroken til, være avslappet i offentligheten.

[sequin]

Men et spørsmål, slapper dere av når dere er hjemme ? Jeg har perioder hvor jeg slapper ganske greit av, men også perioder hvor jeg er nervøs for at det kommer folk. At et familiemedlem dukker opp eller en venn.

Nei slapper ikke av hjemme heller, ikke med mindre det er midt på natten for da vet jeg at alle sover. Hver eneste morgen står jeg opp grytidlig for å vaske huset i tilfelle noen kommer på besøk sånn etter klokken åtte... Jeg våkner til og med ofte opp av at folk kjører inn oppkjørselen og er sikker på at det er moren min, da gjemmer jeg meg for at hun ikke skal se meg og ringe på om jeg ikke har fått tid til å gjøre rent her. (jeg bor å seksmansbolig, og det er en av beboerne her som får hjelp hver femte time av sykepleiere som parkerer bilen i oppkjørselen)

[Gjest uAnonymBruker]

Nei slapper ikke av hjemme heller, ikke med mindre det er midt på natten for da vet jeg at alle sover. Hver eneste morgen står jeg opp grytidlig for å vaske huset i tilfelle noen kommer på besøk sånn etter klokken åtte... Jeg våkner til og med ofte opp av at folk kjører inn oppkjørselen og er sikker på at det er moren min, da gjemmer jeg meg for at hun ikke skal se meg og ringe på om jeg ikke har fått tid til å gjøre rent her.

Jeg gjør akkurat det samme. Bor i samme bygning som fire andre, og hver gang det går i trappa eller smeller i en dør så skrur jeg av alt av musikk og lyd og sitter musestille og håper det ikke er til meg de skal. Har bodd her en stund nå og kjenner igjen alle de forskjellige menneskene jeg kjenner sin måte å banke på på, det hjelper, da kan jeg sile ut de jeg ikke vil møte.

[AnonymBruker]

Jeg heller slapper ikke helt av hjemme.. Jeg får totalt noia av å høre at noen kommer, ser veldig ofte ut av vinduet for å se etter om det kommer noen til meg. Jeg bor i et nabolag med unger, jeg tror folk kommer hele tiden. Mellom 23-08 pleier jeg å slappe mer av. Ofte gjemmer jeg meg under dynen når det banker på, demper volumen på tven og slår av lys når jeg hører far i gangene, vi bor i samme flermannsboligen. Dette var grunnen til jeg snudde døgnrytmen en lang periode, men jeg vet at lyset gjør bra på kropp og sinn så nå er det normal rytme igjen.

Det er så forferdelig å leve slik!