Opprette tråd for oss som sliter med sosial angst

[Ego]

Er dere studenter eller ute i jobb? Hva gjøre dere på dagtid?

Heltidsjobb. Men det er ikke nødvendigvis på dagtid... Holder på med doktorgrad og er så heldig å kunne jobbe når jeg vil. Det blir mange kvelds- og nattøkter for å si det sånn :gjeiper:

Utenom jobb er jeg stort sett bare hjemme.

Nå er ikke angsten lenger sånn at den fullstendig slår meg ut de gangene jeg må være sosial, møte lege/tannlege etc (forutsatt at jeg har tid til å forberede meg), men det er likevel så krevende å holde ut at jeg gjerne er utslitt når 'møtet' er over. Har blitt ganske flink til å stenge alt og alle ute da, så klarer fortsatt turer innom bibliotek/kino med jevne mellomrom. Det forutsetter at jeg overser alle rundt meg så jeg virker nok sikkert veldig overlegen

[Analytikeren]

For øyeblikket er jeg verken i jobb eller under skolering, men lengselen om aktivisering etter

mange år med alenetid og isolasjon er virkelig i full vigør.

Jeg studerte Grafisk Design på MI, og hadde i utgangspunktet tenkt til å spesialisere meg, men i den perioden var angsten stadig under tilspissing som resulterte i at hele prosjektet måtte skrinlegges. Den store barrieren for min del var arbeidet som impliserte kundeorienterte forhold og presentasjoner. Sammentreffet var svært uheldig da angsten intensiverte seg gjennom utdanningstiden, og motivasjonen som var riktig så glødende i startfasen sluknet fort.

For mitt vedkommende går dagene i musikk (produsering og komponering), fotografering, og trening. Men storparten av tiden er det jeg etter mine egne preferanser vil kalle for dø-tid.

Som person er jeg inndoktrinert med en rastløshet og en iver etter å ekspandere mine egne grenser. Smerten er bunnløs når tilværelsens og psykens state begrenser mitt behov for utfoldelse og eksperimentering. Det har tidligere bydd seg muligheter for en yrkeskarriere innen musikk (tilbud og arbeidsprosjekter fra ulike studioer), men forhandlings og kommunikasjonsstadiet ble totalt demolert av angsten. Faktisk har denne tilbaketrekningen fra min side gitt meg arr ettersom jeg vet at angsten er den komponenten som frarøver meg friheten på alle plan, men jeg finner det også problematisk å bruke denne viten som kilde for å jobbe meg ut av angsten.

Sett fra et billedlig perspektiv opplever jeg hverdagen min litt som "kun se, ikke røre!". Jeg sitter med verktøyskrinet mitt i fanget, og evnen til å traktere verktøyet gjennom kunnskap, men motorikken i mitt sinn og min kropp setter hele potensialet ut av funksjon.

Du angst, du angst.. En mer utbrytersikker fengselsinstans skal du lete lenge etter.

På den annen side, må jeg tilføre at det varmer om hjertet å lese om dere som klarer /har klart å finne en hvilestasjon gjennom interesser og andre holdepunkter.

[Gjest stillness]

Akkurat nå jobber jeg.Skikkelig drittjobb,men blir penger ut av det også.Orker ikke mer av den jobben nå,mistrives som bare det,men har fått meg en annen jobb til sommeren.Jeg føler meg litt friskere når jeg driver med noe så om jeg ikke hadde jobbet nå så tror jeg nok angsten hadde vært verre.

Har ett semester igjen av bacheloren min og nå fullfører jeg bare for å ha den fullført.Tror ikke jeg får noen relevant jobb med den og er ikke engasjert nok i det fagfeltet.Egentlig har jeg lyst til å gjøre noe helt annet,men da blir det flere år på skolebenken.Vet ikke om jeg greier det.

Elsker egentlig å lære og å studere,men angsten har stått i veien for mye.Er bare de senere årene hvor jeg har begynt å få litt mer kontroll,men jeg fungerer fortsatt ikke sånn som jeg vil.Håper det kan endre seg med tiden.

Begynte på to bachelorer før jeg begynte på den jeg tar nå og det var angsten og lite gjennomtenkte beslutninger som førte til at jeg ikke fullførte.

Tror nok jeg skal satse på å få meg en jobb som jeg kan trives med uansett om den er relevant eller ei.

[AnonymBruker]

Stilness: Jeg har det på samme måte med min bachelorgrad.

[Gjest Gjest]

Jeg har isolert meg helt de siste måndene. Bor nærmest på rommet 24/7. Det er noen ganger jeg ikke tørr å dra til pyskologen min en gang, så det blir bare en samtale via telefonen. Har mistet kontakten med alle vennene mine (eller, de prøver noe få ganger men jeg finner alltid på unnskyldninger )

Håper jeg greier å starte på skolen igjen etter sommerferien..

[Gjest gjest]

Husker en gang da jeg gikk på barneskolen. Hadde sosial angst der også. Jeg var på et diskotek og det var bursdagen min den dagen. Vi var alle på dansegulvet og danset. Når sangen var ferdig, så sa de i mikrofonen : Kan alle gå fra dansegulvet bortsett fra *****?

Så dro alle bortsett fra meg. Så syngte alle bursdagssangen til meg, mens jeg sto alene på golvet. Jeg føler jo alltid at folk dømmer meg konstant. Så dere kan jo tenke dere til når det står en flokk med folk rundt meg. Følte meg "angrepet" og ensom.

Var på gråten der jeg sto.

[Gjest Erling]

Jeg har vært hos psykiater, hos psykolog, hos en psykatrisk sykepleier, helsesøster og lege, men det har ikke hjulpet på meg i det hele tatt. Hvis du eller noen andre har prøvd å lese og prøve ut av ting som står i forskjellige bøker, vil jeg veldig gjerne høre om erfaringer. Hvis det kan hjelpe, så skal jeg ihvertfall prøve det. Det eneste som har hjulpet hittil har vært det å skrive, men jeg er veldig åpen for å prøve andre ting også.

Jeg kom fram til en konklujon: jeg er redd for personene rundt meg, jeg må finne en grunn til at jeg ikke skal være det. Det gjorde jeg gjennom å observere personene rundt meg, hvis du observerer personene rundt deg vil du finne ut av at det ikke er noe grunn til å være redd. Ikke snakk gjennom følelsen angsten gir deg, men snakk til personene. Få hodet ditt opp,brystkasse de fram og se folk inn i øynene når du snakker til de. Mennesker og situsjoner er ikke så skumle som hodet ditt sier at de er. Og det du må gjøre er å slutte å tenke så mye på det, tenk på andre ting. Slutt å minn deg selv på at du har angst.

[AnonymBruker]

Jeg tror disse forumene er en oppsamlingsplass for allskens mennesker med issues og som søker flukt fra vanlig sosial omgang. Det blir ikke bedre av at dere søker bekreftelse her, gå ut og møt folk da for faen! Si hei til kassedamen, postmannen og naboen til å begynne med. Man blir bare verre av å sitte alene for seg selv og kokkelere på nettet, forumtroll.

[Gjest idakaroline]

Jeg tror disse forumene er en oppsamlingsplass for allskens mennesker med issues og som søker flukt fra vanlig sosial omgang. Det blir ikke bedre av at dere søker bekreftelse her, gå ut og møt folk da for faen! Si hei til kassedamen, postmannen og naboen til å begynne med. Man blir bare verre av å sitte alene for seg selv og kokkelere på nettet, forumtroll.

Unnskyld meg, vet du egentlig hvor vanskelig det er å ha sosial angst? Jeg tror de aller fleste som sliter med sosial angst på dette forumet leser denne tråden fordi at de vil høre andre sine historier og vite at de ikke er alene. Man kan dele tanker, følelser og opplevelser. Det hjelper, ihvertfall for min egen del. Min oppfatning er at absolutt ingen andre enn de som sliter/har slitt med det samme forstår hva en går igjennom når en har sosial angst, så jeg er veldig glad for at denne tråden i det hele tatt ble startet!

[Gjest stillness]

Jeg tror disse forumene er en oppsamlingsplass for allskens mennesker med issues og som søker flukt fra vanlig sosial omgang. Det blir ikke bedre av at dere søker bekreftelse her, gå ut og møt folk da for faen! Si hei til kassedamen, postmannen og naboen til å begynne med. Man blir bare verre av å sitte alene for seg selv og kokkelere på nettet, forumtroll.

Og hva vet vel du?

Kanskje folk her rett og slett prøver så godt de kan på å komme seg ut og gjøre noe med det man sliter med.

Jeg dritt lei av sånne som sier at "det er bare å.." for nei det er ikke bare å gå ut og møte verden.Det kan jeg og sikkert samtlige her skrive under på.

Selvsagt er det en vei ut,men det krever mer jobb enn å si hei til postmannen.

Mistenker at du kun skrev dette for å provosere,men dette er en tråd for folk som sliter og da trenger man ikke dritt fra sneversynte idioter.

[Gjest uAnonymBruker]

Så boken ble nevnt over her et sted, "Trange rom og åpne plasser"

Den inneholder en del ting man skal tenke over og noen oppgaver å gjøre skriftlig. Jeg fant at det hjalp veldig, både for å se selv hvor ting startet og sammenhengen i ting som har skjedd. Og så tok jeg med svarene mine til psykologen min så hun kunne lese igjennom dem siden jeg ofte har litt problemer med å få sagt akkurat det jeg tenker. Og så ble det jeg skrev diskutert og tatt opp i timene.

Så jeg kjøpte to eksemplarer til meg selv (man vet jo aldri når man mister det ene i badekaret *haha*)

et eksemplar til foreldrene mine og et til søsteren min og de har alle sagt at det hjalp dem å forstå hva jeg går igjennom bedre.

[Analytikeren]

Jeg tror disse forumene er en oppsamlingsplass for allskens mennesker med issues og som søker flukt fra vanlig sosial omgang. Det blir ikke bedre av at dere søker bekreftelse her, gå ut og møt folk da for faen! Si hei til kassedamen, postmannen og naboen til å begynne med. Man blir bare verre av å sitte alene for seg selv og kokkelere på nettet, forumtroll.

En tråd der de "likesinnede" kan utveksle erfaringer, følelser og diskutere problemstillinger tilhørende et begrep som "angst", kan bidra til å etablere både stabilitet og trygghet. Man kan i langt større grad åpne sin hjertedør å formidle det som tynger, uten å til enhver tid kjenne seg som en målskive for alle de som nærmest finner glede i å ljåe ned det ene halmstrået etter det andre.

De fleste som sliter med sosial angst trenger en kartleser eller en karttyder for å bane seg en vei ut av den evinnelige tankespiralen som gir næring til angst. Ikke minst er prekære komponenter som ydmykhet og respekt, avgjørende for oppfangeren av informasjonen.

For en vellykket gjennomgang av alle de faktorene som utgjør angsten, er trygghet en av de vitale nøkkelordene. Dersom man er omkranset av teoretikere uten adekvat kunnskap på området, og som i tillegg ikke har opplevd læren på sin egen kropp, inkludert manglende mellommenneskelige ferdigheter, blir fallhøyden stor og trusselen nær for de berørte.

Det råder vel ingen tvil om hvem som er "trollet" i denne sammenheng vel?

Uansett, la tråden få leve utilsmusset og ren!

Endret 8. mai 2011 av Analytikeren

[Tonus]

Skulle så inderlig ønske at angst ble litt mer oppe i lyset så det ikke ble så tabu og "farlig" å snakke om! Da kanskje man hadde sluppet dumme kommentarer som at det er på tide å "ta seg sammen".

Jeg vil gjerne være med i denne tråden, så får ha den til en dag jeg har bedre tid til å lese/ skrive

[Gjest Gjest]

Jeg tror disse forumene er en oppsamlingsplass for allskens mennesker med issues og som søker flukt fra vanlig sosial omgang. Det blir ikke bedre av at dere søker bekreftelse her, gå ut og møt folk da for faen! Si hei til kassedamen, postmannen og naboen til å begynne med. Man blir bare verre av å sitte alene for seg selv og kokkelere på nettet, forumtroll.

En tråd for folk med sosial angst? Fint , tenkte jeg. Der står det bare "Hei" i et innlegg. Så kommer et svar: "Hei." Så er tråden slutt...

Men neida, her skriver folk en masse.

Klart det må være bedre for folk med sånn angst å faktisk snakke med et levende menneske, siden en tråd som denne er ikke å trene på det de trenger,men å rømme inn i sin comfort-sone.

[AnonymBruker]

Må liksom ha noe fornuftig å svare i tilfelle noen skulle spurt meg hvorfor jeg går der ( ikke at sjansen for at noen stopper bilen å ruller ned vinduet for å spørre meg hva jeg gjør der er stor men) går jeg med bikkja vet jo alle hva jeg gjør.

.

Det er ingen som spør om det. Det er ingen som lurer på det en gang. Folk driter i hvorfor et villt fremmed menneske er ute og går. Du kan ta det helt med ro med den biten der hvertfall.

Jeg ser forresten ut til å være stikk motsatt av folk med sosial angst. Jeg går som om jeg eier hele verden, og blåser i hva folk tenker. Jeg blir veldig lite påvirket av hva andre mennesker mener om meg. Vet ikke om det er en god eller dårlig ting...

[Gjest Gjest]

Hva er egentlig sjansen for å bli "frisk" ?

Jeg var omtrent like gammel som deg da jeg stilte det samme spørsmålet.

Jeg hadde angst for så å si ALT. Kunne ikke gå ut av huset uten å få angst, og det i seg selv føltes klaustrofobisk, så jeg fikk angst hjemme også... Det førte til en ekstrem håpløshet, så mesteparten av tiden min gikk med på å planlegge selvmord og slikt.

Et par år har gått, og nå er jeg så å si HELT frisk. Kan gjøre det aller meste. Det eneste jeg ikke klarer er å snakke til forsamlinger, da kommer angsten tilbake, men det er egentlig ikke noe stort handicap. I skolesammenheng har det vært litt irriterende da, siden jeg har blitt nødt til å skulke fremføringer og gruppearbeid. Men heldigvis har mange lærere vært forståelige!

Jeg vet ikke helt hva som gjorde meg bedre. Jeg gikk til psykolog en stund, men følte ikke at han hjalp meg noe særlig. Men det hjalp vel kanskje med tanke på at jeg måtte ut av huset og snakke med et annet menneske.

Jeg tror virkelig at man må utsette seg for de tingene man er redd. Jeg kan nesten garantere at det hjelper.

Hvis du er redd for å ta bussen: Ta bussen! Angsten kan ikke drepe deg. Får du panikk og blir hysterisk, hva så? Det har ALDRI skjedd med meg, selv om jeg alltid har følt at det kom til å skje hvert øyeblikk.

Når jeg anbefaler å "hoppe i det" høres det ut som om jeg aldri har opplevd angst før, men jeg vet hvor jævlig det er. Men det er mitt ønske.

Gå ut og gjør noe dere har angst for, og kom tilbake og skriv om det her! Det er en seier hver gang!

[The Kitten]

Jeg tror disse forumene er en oppsamlingsplass for allskens mennesker med issues og som søker flukt fra vanlig sosial omgang. Det blir ikke bedre av at dere søker bekreftelse her, gå ut og møt folk da for faen! Si hei til kassedamen, postmannen og naboen til å begynne med. Man blir bare verre av å sitte alene for seg selv og kokkelere på nettet, forumtroll.

Hadde det vært så enkelt, hadde de sikkert gjort det.

[Gjest stillness]

En tråd for folk med sosial angst? Fint , tenkte jeg. Der står det bare "Hei" i et innlegg. Så kommer et svar: "Hei." Så er tråden slutt...

Men neida, her skriver folk en masse.

Klart det må være bedre for folk med sånn angst å faktisk snakke med et levende menneske, siden en tråd som denne er ikke å trene på det de trenger,men å rømme inn i sin comfort-sone.

Bare fordi folk bruker nettet til å møte likesinnede så betyr det ikke at man ikke øver på ting i real life.

Syns kanskje folk kan holde fordommene sine for seg selv siden man ikke vet noe om menneskene som sitter bak datamaskinen.

Jeg er forøvrig ute blant folk hver dag,jeg jobber og prøver så godt jeg kan å utfordre meg selv.Det er det vel flere her som også gjør så alle sitter ikke å isolerer seg fra omverdenen som så mange ser ut til å tro.Noen gjør det ja,men da er man som regel langt nede og jeg har vært der,men det er mulig å komme seg ut av det også.

Folk som ikke har sosial angst kan ikke forstå hvor lammende den frykten kan være,og det forventer ikke jeg heller,men jeg forventer at folk kan vise medmennskelighet og ikke rakke ned på mennesker som allerede har det tøft.

Det er vel kanskje ikke så rart at psykiske problemer fortsatt er litt tabu og folk ikke tør å snakke åpent om det når det finnes sånne holdninger."Ta deg sammen" er det dummeste jeg hører for når du har levd i årevis med et visst tankemønster og lar mange avgjørelser påvirkes av disse så krever det litt mer arbeid enn å "bare" gjøre det.

Jeg syns ihvertfall dette er en fin tråd der man kan diskutere og lese likesinnedes erfaringer og vite at jeg ikke er alene.Det er jo ikke mange andre steder enn på nettet man møter andre med sosial angst,ihvertfall ikke som man vet om

[AnonymBruker]

Hvis du er redd for å ta bussen: Ta bussen! Angsten kan ikke drepe deg. Får du panikk og blir hysterisk, hva så? Det har ALDRI skjedd med meg, selv om jeg alltid har følt at det kom til å skje hvert øyeblikk.

Da har du kanskje ikke opplevd å besvime på grunn av angsten. Litt verre å hoppe i det da.

[Gjest Serena]

Ingen ville bedt noen med kreft ta seg sammen. Og man kan like lite ta seg sammen når man har kreft som når en har sosial angst.