En tenårings prøvedagbok

[Aspera]

Det er mange 18-åringer som har lyst på barn. De fleste er ikke klare for det, men selvfølgelig finnes det unntak. Det finnes de som i en alder av 18 faktisk er voksne nok og modne nok til å være klare for dette ansvaret. Jeg tror ikke du er en av dem. Ut fra innleggene dine får jeg inntrykk av at du er en svært så gjennomsnittlig 18-åring. Jeg oppfatter deg som oppover ørene forelsket, og svært, svært naiv. Jeg vet du ikke vil høre på meg, eller i det hele ta ta i betraktning hva jeg sier, men jeg tror altså du er for ung. At du ikke kan skjønne at forholdene ikke ligger til rette for at du skal få barn - ikke fullført vgs, ingen konkrete planer om videre utdanning, friår allerede som 18-åring, lever på NAV mens du prøver å bli gravid, planlegger å begynne på skolen igjen når du blir gravid (???) - sier mer enn klart nok ifra at du ikke er voksen nok til å bli mor. Jeg håper inderlig at du ombestemmer deg, og tar den første modne avgjørelsen du har tatt på lenge: Å vente.

Ta den første modne avgjørelsen jeg har tatt på lenge? Bare fordi det å ta et friår ikke høres så bra ut i dine ører, så vet du faktisk ikke historien bak det. Jeg var ikke bare skolelei og ville heller henge med venner, jeg ble nærmest anbefalt det av NAV, av terapaut, av SKOLE, av kjæreste og familie. Det var det eneste rette å gjøre akkurat da, og det var ingen umoden avgjørelse.

Og NAV er noe jeg går på fordi jeg har pause, ikke noe jeg må gå på Jeg begynte etter nyttår. Før det hadde jeg jobb, jeg hadde skole (Ja, jeg prøvde alt jeg kunne i et halvt år) og jeg hadde et fryktelig vanskelig liv å leve. Det var en levemåte jeg hadde fordi det var det eneste "riktige" å gjøre, men den var ikke riktig for meg, og det later folk til å glemme titt og ofte - Hva som egentlig er viktig her i livet.

Jeg forstår at det er lett å anta jeg er umoden når jeg tar det valget jeg har tatt til tross av hvordan livet mitt står akkurat nå. Men akkurat nå er bare en overgansperiode, mitt liv til "vanlig" er så bra som det kan bli for en tenåring.

Og det er ihvertfall lett å konkludere med seg selv når man ikke engang vet hele historien bak alt. Jeg kunne gjerne lagt ut om mine barndomstraumer, om min mor som har overgrepet meg psykisk i alle år, om min spillavhengige far, omsorgssvikten, om matmangelen, om mine korrupte fosterforeldre, om barnevernet som feilet, om familien som bokstavelig tok meg inn fra gaten uten betingelser, om angst og depresjon, om eget valg av innleggelse, og at mine første skritt inn i voksenlivet var når jeg var 11, men det høres heller ikke særlig stabilt ut når du ikke faktisk kjenner meg. Du skal få lov til å anta akkurat det du vil, men du kan ikke vite hva som gjelder i min situasjon. Husk det.

Endret 6. mars 2011 av Aspera

[Aspera]

Holy shit, da jeg var 18 kunne jeg ikke holde liv i en kaktus engang jeg!

Haha, folk er forskjellige. Kaktuser har jeg aldri vært spesielt glad i uansett, så jeg tror ikke det skal bli noe problem

[Gjesten]

Jeg var ikke bare skolelei og ville heller henge med venner, jeg ble nærmest anbefalt det av NAV, av terapaut, av SKOLE, av kjæreste og familie.

Tror du de samme menneskene ville anbefalt deg å bli gravid nå?

Men akkurat nå er bare en overgansperiode, mitt liv til "vanlig" er så bra som det kan bli for en tenåring.

Mener du det er intelligent å planlegge noe så stort som å få barn når livet ditt er i en overgangperiode?

Og det er ihvertfall lett å konkludere med seg selv når man ikke engang vet hele historien bak alt.

Jeg vet det du har fortalt. Selv om det ikke er nok til at jeg kjenner deg, er det nok til at jeg ser hvilke forhold du lever under.

Jeg kunne gjerne lagt ut om mine barndomstraumer, om min mor som har overgrepet meg psykisk i alle år, om min spillavhengige far, omsorgssvikten, om matmangelen, om mine korrupte fosterforeldre, om barnevernet som feilet, om familien som bokstavelig tok meg inn fra gaten uten betingelser, om angst og depresjon, om eget valg av innleggelse, og at mine første skritt inn i voksenlivet var når jeg var 11

Alle disse tingene støtter min antagelse om at det er for tidlig for deg å ha barn. Jeg merker at du ble provosert av innlegget mitt, og derfor vil jeg spesifisere en ting: Jeg tviler ikke på deg som menneske. Jeg kan godt tro på at alt du har gått gjennom har gjort deg sterk og målbevisst, og ikke minst gitt deg perspektiv. Allikevel tror jeg ikke det er riktig å få barn. Det er faktisk ikke en uvanlig ting å ønske når man har hatt det vanskelig. Du har lyst til å ha kontroll over ditt eget liv, og velger derfor å stifte en familie og lage baby ved første mulighet, og på den måten selv etablere en ny status quo - slik skal livet mitt være fra nå av, og med denne babyen som er MIN kan ingenting bli så ille, for jeg har nå full kontroll og vet hva jeg driver med.

Når man har levd et vanskelig liv trenger man gjerne mye tid på å komme seg igjen, og komme inn i en rytme og et liv som fungerer mer optimalt. Det er derfor sikkert sunt for deg å ha et friår. Tid til å hvile, tid til å puste ut, tid til å finne ut av deg selv. Men jeg tror du fort kan finne at den vanskelige barndommen din forfølger deg litt, og jeg tror du overvurderer hvor stabilt livet ditt er i dag. Det er derfor jeg synes du skal vente. Det er derfor jeg synes du skal bli ferdig med utdannelsen - i alle fall videregående - først, og heller få barn når du er ferdig med det. En kvinne er på sitt mest fruktbare når hun er 25, så du har overhodet ikke dårlig tid. Du sier du aldri vil angre på at du fikk barn, men jeg tror heller ikke du vil angre på at du ventet. Og selvfølgelig er det mange som fullfører utdannelsen sin etter at de har fått barn, men det er ikke til å komme unna at det er uendelig mye lettere uten et barn i trassaldern. Du aner heller ikke hvor mye man vokser og utvikler seg fra man er 18 til man er 20-22. Det tror man aldri på som 18 åring, men alle som har bikket 20 vil fortelle deg at det stemmer. Vi trodde alle at vi hadde alle svarene da vi var 18 år gamle, men det kan av og til lønne seg å høre litt på de som har gått veien før deg.

[loffen]

Å hjelpes.. her må jeg følge med.

[Aspera]

Tror du de samme menneskene ville anbefalt deg å bli gravid nå?

Mener du det er intelligent å planlegge noe så stort som å få barn når livet ditt er i en overgangperiode?

Jeg vet det du har fortalt. Selv om det ikke er nok til at jeg kjenner deg, er det nok til at jeg ser hvilke forhold du lever under.

Alle disse tingene støtter min antagelse om at det er for tidlig for deg å ha barn. Jeg merker at du ble provosert av innlegget mitt, og derfor vil jeg spesifisere en ting: Jeg tviler ikke på deg som menneske. Jeg kan godt tro på at alt du har gått gjennom har gjort deg sterk og målbevisst, og ikke minst gitt deg perspektiv. Allikevel tror jeg ikke det er riktig å få barn. Det er faktisk ikke en uvanlig ting å ønske når man har hatt det vanskelig. Du har lyst til å ha kontroll over ditt eget liv, og velger derfor å stifte en familie og lage baby ved første mulighet, og på den måten selv etablere en ny status quo - slik skal livet mitt være fra nå av, og med denne babyen som er MIN kan ingenting bli så ille, for jeg har nå full kontroll og vet hva jeg driver med.

Når man har levd et vanskelig liv trenger man gjerne mye tid på å komme seg igjen, og komme inn i en rytme og et liv som fungerer mer optimalt. Det er derfor sikkert sunt for deg å ha et friår. Tid til å hvile, tid til å puste ut, tid til å finne ut av deg selv. Men jeg tror du fort kan finne at den vanskelige barndommen din forfølger deg litt, og jeg tror du overvurderer hvor stabilt livet ditt er i dag. Det er derfor jeg synes du skal vente. Det er derfor jeg synes du skal bli ferdig med utdannelsen - i alle fall videregående - først, og heller få barn når du er ferdig med det. En kvinne er på sitt mest fruktbare når hun er 25, så du har overhodet ikke dårlig tid. Du sier du aldri vil angre på at du fikk barn, men jeg tror heller ikke du vil angre på at du ventet. Og selvfølgelig er det mange som fullfører utdannelsen sin etter at de har fått barn, men det er ikke til å komme unna at det er uendelig mye lettere uten et barn i trassaldern. Du aner heller ikke hvor mye man vokser og utvikler seg fra man er 18 til man er 20-22. Det tror man aldri på som 18 åring, men alle som har bikket 20 vil fortelle deg at det stemmer. Vi trodde alle at vi hadde alle svarene da vi var 18 år gamle, men det kan av og til lønne seg å høre litt på de som har gått veien før deg.

Jeg tror nok ikke de samme personene ville anbefalt meg å bli gravid nå, nei. Og jeg mener ikke jeg er uintelligent fordi jeg planlegger å få barn i en overgangsperiode, når barnet kommer er jeg langt forbi overgangsperioden. Hvis jeg skulle lagd barn ved første mulighet jeg fikk, hadde jeg lagd barn for fire år siden. Jeg ventet på rett person og rett tid.

Og det med at jeg har lyst på barn har ingenting med at jeg har hatt en vanskelig oppvekst. Klart jeg har lyst til å vise mine foreldre hvordan en ordentlig oppvekst ser ut som, men det er ikke grunnen. Jeg har hatt kontroll over mitt eget liv siden jeg var 12. Jeg har gjort akkurat hva jeg ville, tjent mine egne penger og kjøpt min egen mat og mine egne klær fra jeg var 12. Jeg har gått i terapi i seks år. Jeg har jobbet mye med meg selv. Jeg ser ikke på det å få barn som en løsning. Jeg overvurderer ikke hvor stabilt livet mitt er i dag, jeg har fulgt med hele veien og det har stabilt bygget seg oppover. Jeg vet hvilket grunnlag jeg står på.

Og jeg tror deg når du sier jeg kommer til å forandre meg mye de neste årene selv om jeg ikke kan forestille meg det. Allikevel mener jeg at om jeg starter en familie nå, så mister jeg ikke den selvutviklingen. Og mye, ikke alt, men mye av det folk lærer fra 18-20 har jeg allerede lært. Jeg har reist rundt i verden, jeg har jobbet spennende og givende jobber, jeg har vært på byen og fått meg ligg, jeg har fått boost i selvtilliten osv. Jeg lærer meg selv å kjenne hver dag som alle andre, men jeg har for lengst blitt kjent med mine mål i livet. Jeg vet hva jeg vil ha. Jeg ser ikke noen grunn sånn sett til å sette det på vent.

Jeg har vokst opp tre ganger under fattigdomsgrensa, men jeg fikk ikke noe vanskelig barndom av den grunn. I Norge finnes ikke fattigdom, det finnes bare sosial fattigdom. Men det er noe mine barn heller ikke kommer til å oppleve.

Jeg blir 19 denne måneden, jeg har definitivt ikke alle svar. Og jeg hører på de som har gått veien før meg, men det som var rett for dem er ikke nødvendigvis rett for meg. For oss.

[Gjest Illiya]

Aspera, jeg gikk den veien selv. Ble gravid som 19-åring...ikke planlagt. Bestemte meg for å beholde, noe pappan var enig i. Jeg hadde både foreldre og svigerforeldre som var gode ressurspersoner, og som hjalp oss mye. Det gjorde det lettere for meg å gå på skole.

Begynte på høyskole da jenta mi var 6 mnd, mens mannen min jobbet. Vi klarte det fint, men det er ikke dette jeg vil anbefale til andre som er like unge. Det var tungt å studere og jobbe i tillegg (måtte det også), med et lite barn som også krevde mye. Og jeg tror jeg kunne vært en bedre mamma om jeg ventet til jeg var ferdig med utdanningen. For med både skole, jobb og barn, så ble det veldig travelt. Husker jeg ofte satt oppe om nettene for å lese, og måtte opp kl 6 neste morgen. En overlever, og det går bra, men det er ikke optimalt.

Neste barn kom etter at jeg var ferdig med utdanning, og hadde fast jobb. Da hadde jeg mer tid, var mer avslappet, ikke så stressa, så det tror jeg var bedre for både meg og barnet.

Det beste jeg har gjort for meg selv og barna, var faktisk å ta utdanning. Sånn sett var jeg sikret jobb og god inntekt i hele oppveksten deres, og jeg var selvstendig i forhold til mannen, dvs jeg var ikke avhengig av hverken mann eller NAV økonomisk, og opplevde at jeg hadde frihet til å velge det livet jeg ville ha.

Så utfra det jeg gjorde og opplevde på samme alder som deg, vil jeg råde deg til å vente litt.

Selv om framtiden ser lys ut akkurat nå, så har jeg lært at framtida sjelden blir som planlagt. Så du bør tenke på barnets framtid og oppvekst framfor eget ønske om å få barn akkurat nå. Barnet vil sannsynligvis ha en bedre framtid om du sikrer deg med utdanning, sånn at du som mor kan stå på egne bein først.

[Aspera]

Aspera, jeg gikk den veien selv. Ble gravid som 19-åring...ikke planlagt. Bestemte meg for å beholde, noe pappan var enig i. Jeg hadde både foreldre og svigerforeldre som var gode ressurspersoner, og som hjalp oss mye. Det gjorde det lettere for meg å gå på skole.

Begynte på høyskole da jenta mi var 6 mnd, mens mannen min jobbet. Vi klarte det fint, men det er ikke dette jeg vil anbefale til andre som er like unge. Det var tungt å studere og jobbe i tillegg (måtte det også), med et lite barn som også krevde mye. Og jeg tror jeg kunne vært en bedre mamma om jeg ventet til jeg var ferdig med utdanningen. For med både skole, jobb og barn, så ble det veldig travelt. Husker jeg ofte satt oppe om nettene for å lese, og måtte opp kl 6 neste morgen. En overlever, og det går bra, men det er ikke optimalt.

Neste barn kom etter at jeg var ferdig med utdanning, og hadde fast jobb. Da hadde jeg mer tid, var mer avslappet, ikke så stressa, så det tror jeg var bedre for både meg og barnet.

Det beste jeg har gjort for meg selv og barna, var faktisk å ta utdanning. Sånn sett var jeg sikret jobb og god inntekt i hele oppveksten deres, og jeg var selvstendig i forhold til mannen, dvs jeg var ikke avhengig av hverken mann eller NAV økonomisk, og opplevde at jeg hadde frihet til å velge det livet jeg ville ha.

Så utfra det jeg gjorde og opplevde på samme alder som deg, vil jeg råde deg til å vente litt.

Selv om framtiden ser lys ut akkurat nå, så har jeg lært at framtida sjelden blir som planlagt. Så du bør tenke på barnets framtid og oppvekst framfor eget ønske om å få barn akkurat nå. Barnet vil sannsynligvis ha en bedre framtid om du sikrer deg med utdanning, sånn at du som mor kan stå på egne bein først.

Jeg kan stå på egne bein, jeg er ikke avhengig av NAV eller min samboer, det har jeg aldri vært heller. Som sagt, NAV hjelper nå fordi jeg har valgt en pause. Det stopper når jeg sier stopp.

Jeg skjønner det blir vanskelig å ta en utdannelse samtidig som jeg må ta meg av en unge, men jeg klarer det nok. Du ble litt kastet i det, mens vi velger det fra begynnelsen av og jeg tror det er en forskjell der når det kommer til om man synes det er en optimal situasjon eller ikke.

Når det kommer til å tenke på barnets fremtid foran sine egne ønsker så er det en urealistisk problemstilling. De er ikke gjensidig utelukkende. Jeg skjønner hva du mener, men når man velger å få barn så setter man sine egne ønsker høyest, uansett hvilken livssituasjon eller alder man er i. Det går an å tilfredsstille begges behov samtidig. Det finnes de som er utdannet som ikke får jeg jobb, de klarer det de. Det finnes de som mister jobben sin, selv i en alder av 40, de klarer det de også. Livet kan ikke forutsees. Hvis jeg skal vente på den perfekte timingen, blir det kanskje for sent til slutt. Våre barn kommer uansett til å få en trygg og stabil oppvekst, hadde jeg vært i tvil om det hadde jeg heller ikke planlagt en graviditet!

[Gjest Illiya]

Jeg kan stå på egne bein, jeg er ikke avhengig av NAV eller min samboer, det har jeg aldri vært heller. Som sagt, NAV hjelper nå fordi jeg har valgt en pause. Det stopper når jeg sier stopp.

Jeg skjønner det blir vanskelig å ta en utdannelse samtidig som jeg må ta meg av en unge, men jeg klarer det nok. Du ble litt kastet i det, mens vi velger det fra begynnelsen av og jeg tror det er en forskjell der når det kommer til om man synes det er en optimal situasjon eller ikke.

Når det kommer til å tenke på barnets fremtid foran sine egne ønsker så er det en urealistisk problemstilling. De er ikke gjensidig utelukkende. Jeg skjønner hva du mener, men når man velger å få barn så setter man sine egne ønsker høyest, uansett hvilken livssituasjon eller alder man er i. Det går an å tilfredsstille begges behov samtidig. Det finnes de som er utdannet som ikke får jeg jobb, de klarer det de. Det finnes de som mister jobben sin, selv i en alder av 40, de klarer det de også. Livet kan ikke forutsees. Hvis jeg skal vente på den perfekte timingen, blir det kanskje for sent til slutt. Våre barn kommer uansett til å få en trygg og stabil oppvekst, hadde jeg vært i tvil om det hadde jeg heller ikke planlagt en graviditet!

Ja, jeg tror nok dere klarer det.

Men du tar litt feil når du tror at det at dette ble litt "kastet på meg" var årsaken til at jeg ikke synes det var optimalt. Det var mest fordi jeg både måtte gå på skole og jobbe, samtidig som jeg hadde et lite barn. Akkurat det ble litt mye, og derfor ikke helt optimalt.

Jeg skulle mye heller hatt bare skole eller bare jobb når jeg var i den situasjonen at jeg hadde et barn.

[Aspera]

Ja, jeg tror nok dere klarer det.

Men du tar litt feil når du tror at det at dette ble litt "kastet på meg" var årsaken til at jeg ikke synes det var optimalt. Det var mest fordi jeg både måtte gå på skole og jobbe, samtidig som jeg hadde et lite barn. Akkurat det ble litt mye, og derfor ikke helt optimalt.

Jeg skulle mye heller hatt bare skole eller bare jobb når jeg var i den situasjonen at jeg hadde et barn.

Ok, my bad for antagelsen Jeg ser hva du mener, og jeg kommer sikkert til å synes det samme som deg når jeg er i den situasjonen. Men uansett hvor vanskelig det blir, så kommer det til å være verdt det. Selv om jeg kanskje ikke kommer til å angre om jeg venter til utdannelsen min er ferdig, så føler vi at vi har lyst til å begynne på det kapittelet nå. Hva annet kan jeg si? Det føles mest rett for oss.

[Gjesten]

Jeg tror nok ikke de samme personene ville anbefalt meg å bli gravid nå, nei.

Så deres mening er bare relevant når det gagner deg? F.eks. når du får friår? Da er disse menneskene kloke personer og du bør høre på dem, men når det kommer til barn er de ikke verdt å lytte til?

Og jeg mener ikke jeg er uintelligent fordi jeg planlegger å få barn i en overgangsperiode, når barnet kommer er jeg langt forbi overgangsperioden.

Det kan du faktisk ikke vite. En overgangperiode er ikke den fysiske perioden du har friår, men den mentale perioden du trenger for å komme deg. Hva skal du gjøre hvis du får bekkenløsning eller av andre grunner blir sykmeldt under graviditeten? Da får du barn uten å ha fullført vgs. Tror du det er lett å sette seg på skolebenken sammen med 18åringene når du er 21?

Hvis jeg skulle lagd barn ved første mulighet jeg fikk, hadde jeg lagd barn for fire år siden. Jeg ventet på rett person og rett tid.

Da du var 12 år?? Nå må du gi deg, hvis du mener det må du da selv begynne å forstå at du får barn av feil grunn!

Og jeg tror deg når du sier jeg kommer til å forandre meg mye de neste årene selv om jeg ikke kan forestille meg det. Allikevel mener jeg at om jeg starter en familie nå, så mister jeg ikke den selvutviklingen.

Nei, det gjør du ikke, men poenget er at det ikke er sikkert du vil de samme tingene om et par år. Hvis du lever normalt i et par år nå, vil du sannsynligvis se tilbake og være overlykkelig over at du ventet med å få barn.

Og mye, ikke alt, men mye av det folk lærer fra 18-20 har jeg allerede lært.

Nei, det har du ikke. Alle de tingene du nevner har de aller, aller fleste 18 åringer gjort. Du blir ikke nødvendigvis voksen av å ha hatt en tøff barndom, men det er tydelig at du tror det. Det virker som om du tror at fordi foreldrene dine ikke var der for deg, og du hadde en generelt elendig barndom, så er du nå helt voksen. Det er en veldig bakvendt tankegang. Mange mennesker har vanskelige oppvektster av diverse grunner, og mange tror de har blitt voksne på grunn av det, men det er ikke slik det skjer. Man sier at "de måtte bli voksne alt for tidlig", men det er av grunner som du nevner: De (og du) måtte tjene dine egne penger, kjøpe sin egen mat osv., men du har ikke blitt mentalt voksen, tvert imot! Du har ikke hatt muligheten til å utvikle deg på normal måte, og det har gjort deg veldig veslevoksen. Din bakgrunn er en god grunn nettopp til å vente. Ta en utdannelse, sørg for at du kan klare deg selv hvis kjæresten din skulle gå fra deg, for statistisk sett er muligheten veldig stor for at dere to ikke holder sammen. Hvordan skal du forsørge dette barnet da? Du påstår at man ikke trenger utdannelse, men det viser hvor lite du vet. Sykepleiere er et dårlig eksempel, de aller aller fleste tjener mer om de er utdannet, og det er ikke mange gode jobber du kan få i dag om du ikke har en utdannelse.

I Norge finnes ikke fattigdom, det finnes bare sosial fattigdom. Men det er noe mine barn heller ikke kommer til å oppleve.

Jeg er redd det er akkurat det dine barn kommer til å oppleve. Ikke nødvendigvis, men hvis kjæresten din dumper deg (eller du dumper ham), og du sitter der med et lite barn og ingen utdannelse. Da går det fort nedover.

Jeg blir 19 denne måneden, jeg har definitivt ikke alle svar. Og jeg hører på de som har gått veien før meg, men det som var rett for dem er ikke nødvendigvis rett for meg. For oss.

Du hører ikke på dem. Du hører med ørene, men ikke med hodet. Du tar ikke inn det de sier, og du nekter å innse at de kanskje har erfaring nok til å gi deg gode råd. Du har tatt ditt valg og du nekter å høre på hva alle rundt deg sier om det. Igjen, et tegn på at du ikke er moden for denne oppgaven.

[wahaj]

Jeg var akkurat blitt 20 da vi planla å få barn, da hadde vi vært sammen litt over ett år. Alt var rosenrødt, og vi gledet oss til å få barn.

Jeg ble gravid på første forsøk, dumpet ut av skolen pga ekstrem kvalme, jeg fikk svangerskapsdepresjoner, og det holdt på å ta knekken på hele forholdet vårt.

Gutten ble født, og jeg fikk dyp fødselsdepresjoner.

Ingenting var som noen av oss hadde forutsett, i tillegg fikk han kolikk. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er noe av det mest slitsomme jeg har vært gjennom, og jeg har slitt veldig mye opp gjennom barndommen min, samme har mannen.

Det ble bedre, jeg gikk til psykolog, og mannen hjalp veldig til. Jeg kom meg over kneika, men kjenner at det fortsatt er veldig slitsomme dager. Og han er kun 1 år nå, ikke går han ennå, men likevel er han høyt og lavt. Man må sette seg selv til side, man har et annet menneske å tenke/passe på 24/7, det er et utrolig stort ansvar, som ingen skjønner før man står i det selv. Det er mye tøffere enn man kan forestille seg.

I mitt tilfelle ble det veldig tungt pga depresjonene, men du må ta høyde for at det også kan skje deg, eller mannen din, for den saks skyld. Og da blir alt plutselig mye vanskeligere.

(Her gikk det bra, vi venter nr to, og vi er gift nå, men det var ikke veldig langt unna at det ble slutt. Det som hjalp var psykolog og parsamtaler, stort sett. Samt en mann som viste stor forståelse og hjalp veldig til).

[HumHum]

Lykke til med prøvingen

Blir spennende å følge deg videre

[Envy]

[Aspera]

Så deres mening er bare relevant når det gagner deg? F.eks. når du får friår? Da er disse menneskene kloke personer og du bør høre på dem, men når det kommer til barn er de ikke verdt å lytte til?

Det kan du faktisk ikke vite. En overgangperiode er ikke den fysiske perioden du har friår, men den mentale perioden du trenger for å komme deg. Hva skal du gjøre hvis du får bekkenløsning eller av andre grunner blir sykmeldt under graviditeten? Da får du barn uten å ha fullført vgs. Tror du det er lett å sette seg på skolebenken sammen med 18åringene når du er 21?

Da du var 12 år?? Nå må du gi deg, hvis du mener det må du da selv begynne å forstå at du får barn av feil grunn!

Nei, det gjør du ikke, men poenget er at det ikke er sikkert du vil de samme tingene om et par år. Hvis du lever normalt i et par år nå, vil du sannsynligvis se tilbake og være overlykkelig over at du ventet med å få barn.

Nei, det har du ikke. Alle de tingene du nevner har de aller, aller fleste 18 åringer gjort. Du blir ikke nødvendigvis voksen av å ha hatt en tøff barndom, men det er tydelig at du tror det. Det virker som om du tror at fordi foreldrene dine ikke var der for deg, og du hadde en generelt elendig barndom, så er du nå helt voksen. Det er en veldig bakvendt tankegang. Mange mennesker har vanskelige oppvektster av diverse grunner, og mange tror de har blitt voksne på grunn av det, men det er ikke slik det skjer. Man sier at "de måtte bli voksne alt for tidlig", men det er av grunner som du nevner: De (og du) måtte tjene dine egne penger, kjøpe sin egen mat osv., men du har ikke blitt mentalt voksen, tvert imot! Du har ikke hatt muligheten til å utvikle deg på normal måte, og det har gjort deg veldig veslevoksen. Din bakgrunn er en god grunn nettopp til å vente. Ta en utdannelse, sørg for at du kan klare deg selv hvis kjæresten din skulle gå fra deg, for statistisk sett er muligheten veldig stor for at dere to ikke holder sammen. Hvordan skal du forsørge dette barnet da? Du påstår at man ikke trenger utdannelse, men det viser hvor lite du vet. Sykepleiere er et dårlig eksempel, de aller aller fleste tjener mer om de er utdannet, og det er ikke mange gode jobber du kan få i dag om du ikke har en utdannelse.

Jeg er redd det er akkurat det dine barn kommer til å oppleve. Ikke nødvendigvis, men hvis kjæresten din dumper deg (eller du dumper ham), og du sitter der med et lite barn og ingen utdannelse. Da går det fort nedover.

Du hører ikke på dem. Du hører med ørene, men ikke med hodet. Du tar ikke inn det de sier, og du nekter å innse at de kanskje har erfaring nok til å gi deg gode råd. Du har tatt ditt valg og du nekter å høre på hva alle rundt deg sier om det. Igjen, et tegn på at du ikke er moden for denne oppgaven.

Vi har hørt andres historier, vi har tatt dem i betraktning og vi har gjort vår avgjørelse. Alt det negative er allerede sagt, så det vil ikke hjelpe lengre. Vi har allerede tatt et valg, vi gjør hva som føles riktig for oss. Vi har hørt alle skrekkhistorier, vi vet statistikken ikke er på vår side, vi vet samfunnet jobber mot oss, men vi velger hva vi føler er riktig for oss.

Bare fordi jeg har hatt en vanskelig barndom betyr ikke det at jeg er moden av den grunn. Som regel er det motsatt. Som regel har man nok med å ta vare på seg selv. Som regel havner man i feil miljø - røyking, alkohol, doping osv. Men jeg har modnet på grunn av måten jeg har taklet min fortid. Du vil kanskje mene noe annet, men min psykolog sier det samme som jeg gjør. Min psykolog tror jeg til og med vil støtte meg i dette valget. Boligsosialt team, skolesystem, venner og familie vil også støtte meg. NAV vil sikkert komme med en skjennepreken, men når jeg forklarer at vi har tenkt over alt, og viser planene vi har lagt, så vil jeg få støtte derfra også.

Og for siste gang, jeg er økonomisk uavhengig av både NAV og min samboer.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for avsporinger og spekulasjoner.

Kråkesaks, moderator.

[Poppsilopp]

Det virker som at dere har funnet ut at dette er rett for dere, og da kan vi andre enten lese dagboken din eller bare holde oss unna. Tror de fleste skjønner at om det er rett eller ikke så spiller det ingen rolle hva alle andre mener.

Jeg gleder meg til å følge med i dagboken din i hvertfall!

Lykke til!

[Aspera]

Jeg var akkurat blitt 20 da vi planla å få barn, da hadde vi vært sammen litt over ett år. Alt var rosenrødt, og vi gledet oss til å få barn.

Jeg ble gravid på første forsøk, dumpet ut av skolen pga ekstrem kvalme, jeg fikk svangerskapsdepresjoner, og det holdt på å ta knekken på hele forholdet vårt.

Gutten ble født, og jeg fikk dyp fødselsdepresjoner.

Ingenting var som noen av oss hadde forutsett, i tillegg fikk han kolikk. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er noe av det mest slitsomme jeg har vært gjennom, og jeg har slitt veldig mye opp gjennom barndommen min, samme har mannen.

Det ble bedre, jeg gikk til psykolog, og mannen hjalp veldig til. Jeg kom meg over kneika, men kjenner at det fortsatt er veldig slitsomme dager. Og han er kun 1 år nå, ikke går han ennå, men likevel er han høyt og lavt. Man må sette seg selv til side, man har et annet menneske å tenke/passe på 24/7, det er et utrolig stort ansvar, som ingen skjønner før man står i det selv. Det er mye tøffere enn man kan forestille seg.

I mitt tilfelle ble det veldig tungt pga depresjonene, men du må ta høyde for at det også kan skje deg, eller mannen din, for den saks skyld. Og da blir alt plutselig mye vanskeligere.

(Her gikk det bra, vi venter nr to, og vi er gift nå, men det var ikke veldig langt unna at det ble slutt. Det som hjalp var psykolog og parsamtaler, stort sett. Samt en mann som viste stor forståelse og hjalp veldig til).

Fødslesdepresjon kan ramme alle, og det er nok helt forferdelig. Men det kan ødelegge et forhold uansett alder og livssituasjon. Jeg har sagt før at jeg er forberedt på at dette kommer til å bli vanskeligere enn jeg noen gang kan forestille meg, og jeg kan ikke forberede meg noe særlig mer enn det. Jeg har tenkt på og lest om fødselsdepresjoner, og det er også tenkt igjennom. Jeg er glad for at det endte så bra for dere, det er ikke alle som takler det så bra

Jeg er også klar over at jeg kan bli dårlig i graviditeten, men det må man tilrettelegge når man faktisk ER i situasjonen. Det går ikke an å planlegge alt på forhånd.

Vi har tenkt over det aller meste, og vi er begge enige i at vårt forhold er sterkt nok til å kunne klare oss igjennom de verste tider. Jeg håper så klart det stemmer, men det kan man heller ikke forutse. Uansett.

[Aspera]

Lykke til med prøvingen

Blir spennende å følge deg videre

Tusen takk!

[Aspera]

Det virker som at dere har funnet ut at dette er rett for dere, og da kan vi andre enten lese dagboken din eller bare holde oss unna. Tror de fleste skjønner at om det er rett eller ikke så spiller det ingen rolle hva alle andre mener.

Jeg gleder meg til å følge med i dagboken din i hvertfall!

Lykke til!

Takk, Poppsilopp! Du har skjønt det

[yxnyx]

Jeg har vokst opp tre ganger under fattigdomsgrensa, men jeg fikk ikke noe vanskelig barndom av den grunn. I Norge finnes ikke fattigdom, det finnes bare sosial fattigdom. Men det er noe mine barn heller ikke kommer til å oppleve.

Jeg skulle inderlig ønske at dette forsettet var noe du tok på alvor. For hvis du faktisk hadde tatt det på alvor, så ville du ikke planlagt barn nå.

En 18- åring som er i ferd med å droppe ut av videregående, problematisk fortid og familiebakgrunn, eldre og dominerende kjæreste, og så et barn, for å toppe det hele... Beklager, men et stort mer typisk eksempel på white trash i Norge skal du lete lenge etter.

Hvis det var viktig for deg at barnet ditt aldri skulle oppleve sosial fattigdom, da ville du ventet med å bli gravid til du var kommet et godt stykke på vei i forhold til å få deg drømmejobbben (som altså ikke krever fullført vgs). Du ville sett at når du ikke er i stand til å møte opp på skolen hver dag, noe som virkelig ikke er særlig utfordrende, da er du langt fra i stand til å ta deg av et barn. Du ville innsett at planene du har (gå tilbake til skolen, osv.) ikke vil bli enklere å gjennomføre med et barn, men vanskeligere. (Begynne på skolen igjen når du har blitt gravid? Hallo? Hvorfor ikke begynne i dag, hvis du føler at det er noe du er i stand til)

Hadde du vært mer voksen ville du også problematisert rundt dette med fortiden din, hva den har gjort med deg, og hvilke utfordringer den vil gi deg i forhold til dette å bli mor. Det er dessverre ikke sånn at det å ha en dårlig barndom gjør deg ekstra egnet til å bli forelder, fordi du da vet hvordan ting ikke skal gjøres. Tvert i mot gjør skremmende mange de samme feilene som deres egne foreldre gjorde. Og selv om man bestemmer seg, og er vedig bevisst på, å ikke gjøre de samme tingene som ens egne foreldre gjorde, så er det mange måter å gjøre barneoppdragelsen feil på, og at du har utelukket en måte betyr ikke at du ikke velger en annen tilnærming som også er uheldig. Dette betyr ikke at du aldri bør få barn, men at det vil være en fordel å bli mer moden først.

Videre må jo den vanskelige familiesituasjonen din bety at barnet ikke får besteforeldre på din side som er villige og/eller egnet i forhold til å stille opp. Noe som igjen betyr at du vil bli veldig avhengig av barnefaren og hans nettverk. Og oddsene for at forholdet mellom deg og barnefar skal vare har det vel allerede blitt skrevet mye om.

Jeg ser du avfeier dette med fødselsdepresjon også, som noe man aldri kan vite noe om eller planlegge på forhånd. Men det er ikke helt riktig. Det finnes faktorer som påvirker sjansen for å få fødselsdepresjon, og disse inkluderer en forhistorie med depresjon, lav sosial støtte og lav sosioøkonomisk status. Høres disse forholdene kjente ut for deg? Du kan lese mer om fødselsdepresjon her

http://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8dselsdepresjon

Jeg ble forøvrig selv gravid som 20- åring, fikk barn da jeg var 21. Da jeg fikk barn var jeg i gang med en lang utdanning, som jeg senere fullførte. Jeg tror ikke dette hadde gått uten stor målbevissthet fra min side, og en flott familie som hjalp til når det trengtes.