En tenårings prøvedagbok

[Aspera]

Som mor til en 18-åring og en 23-åring, er jeg glad for at de har prioritert utdannelse før de får barn. Utdannelse er viktig, har du det, kan du som regel stå på egne bein gjennom livet når det gjelder forsørgelse av barn og inntekt. Du skal også jobbe i rundt 40 år, så det er viktig å finne en jobb man trives med, og til det må man som regel ha utdanning.

Du er bare 18 år....hvordan er bosituasjonen deres? Bor dere sammen, eller bor du fortsatt hjemme?

Du nevner også at du har hatt en dårlig barndom...såpass dårlig at du nå trenger friår for å komme deg. Det blir altså for mye for deg å gå på skole nå?

Men det å få barn er gjerne mer krevende enn å gå på skole....men det skal du greie helt fint? Og i tillegg gå tilbake til skolen når du blir gravid?

Tror du tar deg litt vann over hodet her. Men det er jo ditt valg.

Jeg skjønner det er smart å ha en utdannelse for å skape et stabilt grunnlag, men jeg tror også at jeg kan klare alt jeg vil om jeg bare jobber for det. Jeg har tenkt til å tilbake på skolen, jeg vet det kommer til å bli vanskelig som gravid og mor til et lite barn, men det går an.

Det å gå på skole er ikke det samme som å være mor. Noen liker skole, andre liker barn, det går ikke an å si at hvis man ikke trives i en utdanning vil man bli en dårlig mor fordi det er enda vanskeligere. Så klart er det nok vanskeligere, men det er en helt annen ting og kan ikke sammenlignes. Ingen har vel noe imot at sin drømmejobb er vanskelig, da hadde det ikke vært noen drømmejobb.

Grunnen til at jeg har friår er for å puste litt. Det kan jeg fortsatt gjøre med et lite barn, for det er ikke den type anstrengelse som tar pusten fra meg. Jeg er forberedt på at en unge kommer til å bli vanskelig. Det er alltid slik jeg har sett for meg at oppdragelser er. Når jeg er på besøk hos noen over lengre tid og jeg ser at deres unge ikke griner konstant, blir jeg overrasket. Det er slik jeg alltid har sett det for meg; konstant grining, våkne netter, lite mat, ukontrollerte situasjoner, ingen tid til venner, osv. Jeg tror ikke alt er rosenrødt. Jeg vet vi klarer dette!

Som jeg skrev i mitt åpningsinnlegg så er vi samboere. Jeg har klart meg selv i flere år og er ikke avhengig av noe hjelp hjemmefra.

[Envy]

Jeg synes ihvertfall du høres ut som en meget reflektert, ung dame

Du er kanskje ikke i en situasjon hvor de fleste andre ville valgt å få barn, men du har i det minste tenkt godt gjennom valget ditt, og det teller masse!

Endret 2. mars 2011 av Envy

[juliane]

Som jeg skrev i mitt åpningsinnlegg så er vi samboere. Jeg har klart meg selv i flere år og er ikke avhengig av noe hjelp hjemmefra.

Nei, NAV tar seg jo av den biten!

[Gjest Illiya]

Jeg skjønner det er smart å ha en utdannelse for å skape et stabilt grunnlag, men jeg tror også at jeg kan klare alt jeg vil om jeg bare jobber for det. Jeg har tenkt til å tilbake på skolen, jeg vet det kommer til å bli vanskelig som gravid og mor til et lite barn, men det går an.

Det å gå på skole er ikke det samme som å være mor. Noen liker skole, andre liker barn, det går ikke an å si at hvis man ikke trives i en utdanning vil man bli en dårlig mor fordi det er enda vanskeligere. Så klart er det nok vanskeligere, men det er en helt annen ting og kan ikke sammenlignes. Ingen har vel noe imot at sin drømmejobb er vanskelig, da hadde det ikke vært noen drømmejobb.

Grunnen til at jeg har friår er for å puste litt. Det kan jeg fortsatt gjøre med et lite barn, for det er ikke den type anstrengelse som tar pusten fra meg. Jeg er forberedt på at en unge kommer til å bli vanskelig. Det er alltid slik jeg har sett for meg at oppdragelser er. Når jeg er på besøk hos noen over lengre tid og jeg ser at deres unge ikke griner konstant, blir jeg overrasket. Det er slik jeg alltid har sett det for meg; konstant grining, våkne netter, lite mat, ukontrollerte situasjoner, ingen tid til venner, osv. Jeg tror ikke alt er rosenrødt. Jeg vet vi klarer dette!

Som jeg skrev i mitt åpningsinnlegg så er vi samboere. Jeg har klart meg selv i flere år og er ikke avhengig av noe hjelp hjemmefra.

Jaja, jeg skjønner at du vet alt, allerede som 18-åring.

Men ha i tankene at det kan bli veldig slitsomt BÅDE å gå på skole og det å ha et lite barn. For selv om du har friår når barnet blir født, så er det visst meningen at du skal tilbake på skole igjen? Du har jo ikke engang fullført vgs. Så for å gi barnet en trygg framtid, så bør du OGSÅ satse på utdanning.

Og barnet er jo fortsatt der da, og småbarn er gjerne like krevende (om ikke mer) som en baby.

Så hvis du trenger pustepause NÅ, selv uten barn, så prøv å tenk framover, og ikke bare rosenrødt, på hvordan du vil greie begge deler.

[Aspera]

Jeg synes ihvertfall du høres ut som en meget reflektert, ung dame

Du er kanskje ikke i en situasjon hvor de fleste andre ville valgt å få barn, men du har i det minste tenkt godt gjennom valget ditt, og det teller masse!

Takk, Envy! Det betyr masse!

[Aspera]

Nei, NAV tar seg jo av den biten!

Nei, NAV har kun vært inni bildet i et par måneder...

[Aspera]

Jaja, jeg skjønner at du vet alt, allerede som 18-åring.

Men ha i tankene at det kan bli veldig slitsomt BÅDE å gå på skole og det å ha et lite barn. For selv om du har friår når barnet blir født, så er det visst meningen at du skal tilbake på skole igjen? Du har jo ikke engang fullført vgs. Så for å gi barnet en trygg framtid, så bør du OGSÅ satse på utdanning.

Og barnet er jo fortsatt der da, og småbarn er gjerne like krevende (om ikke mer) som en baby.

Så hvis du trenger pustepause NÅ, selv uten barn, så prøv å tenk framover, og ikke bare rosenrødt, på hvordan du vil greie begge deler.

Jeg vet ikke alt, det har jeg ikke sagt heller. Men jeg vet bedre enn andre hva som er rett for meg.

Vi bort i Norge, barnet vil ikke få en utrygg framtid uansett. Jeg har drømmer om å bli ting som ikke krever en utdannelse, men jeg skjønner det er bra å fullføre videregående ihvertfall slik at jeg får et bra grunnlag. Og barnet vil ikke være et krevende småbarn før jeg har fullført. Og min samboer drar inn mer og mer penger, og innen barnet i det hele tatt er født vil vi leve ganske så godt. Jeg er ikke bekymret over det økonomiske fordi det ikke er noe grunn til å være det. Men skulle alt skjære seg, så har vi en plan B og til og med en plan C.

[Aspera]

Nå har meg og min kjære investert i en ti-pakning graviditetstester fra billige-tester.no! Jeg har tenkt litt på å kjøpe eggeløsningstest, men vi fant ut at vi bare safer den hver dag, så blir det mindre penger sløst og mer gøy

Så har jeg tenkt litt mer på dette med at unge mødre som regel ender opp som unge alenemødre. Nå er det klar at det spiller en forskjell på om man ble gravid med uhell eller om graviditeten var ønsket, for det sistenevnte skjer vel oftere i mer stabile forhold.

Jeg er også fast bestemt på at for et forhold skal være sunt, må det være en balanse mellom kjønnene. For mennesker er det naturlig å ha en leder, og av den grunn er det best om den ene parten er alfa. Fra naturens side er menn dominante. Tar du det fra dem, vil de mangle noe. Kvinner kan også være dominante, men i forhold vil de fleste kvinner velge å være beta. Men menn i dag er oppdratt til å være androgyne, den mannlige delen av dem eksisterer ikke(heller ikke den kvinnlige) så da blir de overkjørt av kvinner som automatisk tar kontrollen i et underbevisst forsøk på å rette opp feilen, men det går ikke. Vi tukler med naturens lover, er det rart det går galt?

Tilbake til poenget; unge mennesker er ofte uerfarne. De har vært igjennom lite, og vet derfor ikke helt hva de vil ha eller hvem de passer sammen med. De er ikke enda så kravstore, fordi de ikke vet hvilke krav de burde stille for å finne en match.

Men det finnes faktisk unge mennesker med erfaringer. Jeg tror det vil gi dem en større sjanse til å finne en de holder livet ut med, akkurat fordi de har hatt mer å velge mellom og hatt muligheten til å være litt kresne. Erfaringer gir selvinnsikt, selvinnsikt gir svar.

Men det finnes alltid unntak, for all del.. Det er mange problemer som kan dukke opp, uforutsigbare ting. Mennesker blir ødelagt, forhold blir ødelagt. Jeg håper på at ingenting fælt vil skje med meg og min samboer, og om det gjør det håper jeg vi er sterke nok til å komme oss igjennom det. Men om noe slikt ikke skjer, mener jeg vi har gode forutsetninger akkurat på grunn av de punktene jeg har skrevet over her. Heldigvis er min mann mann. Balansen er gjenopprettet, vi er på rett kurs. Jeg håper flere menn tar seg et tak og leser litt om selvutvikling. Ha kontroll på livene deres, det er veldig viktig! Det går ikke an å pleie et forhold om du ikke pleier deg selv.

[Gjest Illiya]

Jeg vet ikke alt, det har jeg ikke sagt heller. Men jeg vet bedre enn andre hva som er rett for meg.

Vi bort i Norge, barnet vil ikke få en utrygg framtid uansett. Jeg har drømmer om å bli ting som ikke krever en utdannelse, men jeg skjønner det er bra å fullføre videregående ihvertfall slik at jeg får et bra grunnlag. Og barnet vil ikke være et krevende småbarn før jeg har fullført. Og min samboer drar inn mer og mer penger, og innen barnet i det hele tatt er født vil vi leve ganske så godt. Jeg er ikke bekymret over det økonomiske fordi det ikke er noe grunn til å være det. Men skulle alt skjære seg, så har vi en plan B og til og med en plan C.

HVA kan man bli som ikke krever utdannelse i dag?

Du vet ikke hvordan ditt barn blir...kanskje blir det krevende og sutrende helt fra starten, og til langt over småbarnsalder. Du bør altså forberede deg på å takle barn som ikke bare er "solskinnsbarn". Så det at du ikke får et krevende småbarn før du er ferdig på skolen, spiller ingen rolle. Du kan få et krevende barn fra dag 1, forbered deg på det istedet.

Ser ut som du tar det for gitt at du kan leve av samboers penger? Sikre deg heller, så du kan stå på egne bein. Du vet aldri hva livet bringer.

Men nå er jeg ferdig. Jeg gidder ikke å bruke energi på andre enn mine egne barn. Så som sagt, det er ditt valg. Håper bare for barnets skyld at du evner å se litt flere sider etterhvert, ikke er like styrt av kjærestens synspunkt ( noe som skinner igjennom her), og at du sikrer deg økonomisk slik at du kan forsørge barnet....uten at det å bli forsørget av NAV er plan B.

[Aspera]

HVA kan man bli som ikke krever utdannelse i dag?

Du vet ikke hvordan ditt barn blir...kanskje blir det krevende og sutrende helt fra starten, og til langt over småbarnsalder. Du bør altså forberede deg på å takle barn som ikke bare er "solskinnsbarn". Så det at du ikke får et krevende småbarn før du er ferdig på skolen, spiller ingen rolle. Du kan få et krevende barn fra dag 1, forbered deg på det istedet.

Ser ut som du tar det for gitt at du kan leve av samboers penger? Sikre deg heller, så du kan stå på egne bein. Du vet aldri hva livet bringer.

Men nå er jeg ferdig. Jeg gidder ikke å bruke energi på andre enn mine egne barn. Så som sagt, det er ditt valg. Håper bare for barnets skyld at du evner å se litt flere sider etterhvert, ikke er like styrt av kjærestens synspunkt ( noe som skinner igjennom her), og at du sikrer deg økonomisk slik at du kan forsørge barnet....uten at det å bli forsørget av NAV er plan B.

Jeg ER forberedt på at barnet kan ha spesielle behov, men jeg gidder ikke å ta sorger på forskudd. Antageligvis får jeg et sunt barn fordi kroppen min er sunn. Allikevel vet jeg at det kommer til å bli mye vanskeligere enn jeg noen gang kan forestille meg, enten barnet har spesielle behov eller ikke.

Jeg har gode muligheter til å klare meg på egne bein, jeg støtter meg ikke på tanken om å leve på min samboers penger. Bare fordi jeg har en liten pause nå, betyr det ikke at jeg ikke er skoleflink eller har gode erfaringer i arbeidslivet. Allikevel har vi feller økonomi og jeg bare sier at vi ikke kommer til å slite, og da høres det jo ekstra bra ut når han startet to firmaer. Kanskje jeg starter mitt eget en dag?

Jeg sier ikke at man ikke trenger utdannelse, men jeg sier man kan utdanne seg selv. Dessuten tjener en sykepleier i gjennomsnitt like mye som en med bare videregående utdanning, på lik linje med de aller fleste sosialjobber. De fleste mennesker er "ødelagt" av samfunnet, men sannheten er at man kan gjøre akkurat hva man vil om man jobber hardt nok. Det har jeg blitt oppdratt til å tro på, og det er samboeren min et levende bevis på.

[Mary Poppins]

Da jeg var 18 hadde jeg også vært sammen med min daværende kjæreste i et drøyt år (han var noen år eldre enn meg og i jobb), og husker godt den rosenrøde drømmen om å få barn med en gang og hvor koselig det ville vært...

Jeg er så ekstremt glad for at jeg ikke gjorde det! Siden den gang har jeg opplevd de mest fantastiske årene i mitt liv, hvor jeg har vokst veldig mye (til og med jeg som selvfølgelig følte meg kjempevoksen da jeg var 18 ), tatt en utrolig spennende utdanning, og møtt mannen i mitt liv (nei, tro det eller ei så var ikke han jeg var sammen med da jeg var 18 mitt livs kjærlighet!)

Hvorfor så dårlig tid? Er det ikke verdt å vente litt for å se hvordan livet blir først? Jeg kan love deg at du såvidt har smakt på det å være voksen.

Men, du er jo ikke meg, og jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal leve livet ditt. Jeg tenkte bare å gi råd fra en som har vært i din situasjon, og forhåpentligvis få deg til å tenke deg om før du gjør noe forhastet (ja, jeg mener at å få barn i et forhold som ikke engang er et år gammelt er litt forhastet).

Lykke til uansett hva du velger.

[Gjest Illiya]

Jeg ER forberedt på at barnet kan ha spesielle behov, men jeg gidder ikke å ta sorger på forskudd. Antageligvis får jeg et sunt barn fordi kroppen min er sunn. Allikevel vet jeg at det kommer til å bli mye vanskeligere enn jeg noen gang kan forestille meg, enten barnet har spesielle behov eller ikke.

Jeg har gode muligheter til å klare meg på egne bein, jeg støtter meg ikke på tanken om å leve på min samboers penger. Bare fordi jeg har en liten pause nå, betyr det ikke at jeg ikke er skoleflink eller har gode erfaringer i arbeidslivet. Allikevel har vi feller økonomi og jeg bare sier at vi ikke kommer til å slite, og da høres det jo ekstra bra ut når han startet to firmaer. Kanskje jeg starter mitt eget en dag?

Jeg sier ikke at man ikke trenger utdannelse, men jeg sier man kan utdanne seg selv. Dessuten tjener en sykepleier i gjennomsnitt like mye som en med bare videregående utdanning, på lik linje med de aller fleste sosialjobber. De fleste mennesker er "ødelagt" av samfunnet, men sannheten er at man kan gjøre akkurat hva man vil om man jobber hardt nok. Det har jeg blitt oppdratt til å tro på, og det er samboeren min et levende bevis på.

Du, jeg snakker ikke om barn med spesielle behov, men helt normale barn som kan ha kolikk, søvnproblemer osv. Som så blir småbarn i trassalder.

[Lista]

Jeg ER forberedt på at barnet kan ha spesielle behov, men jeg gidder ikke å ta sorger på forskudd. Antageligvis får jeg et sunt barn fordi kroppen min er sunn. Allikevel vet jeg at det kommer til å bli mye vanskeligere enn jeg noen gang kan forestille meg, enten barnet har spesielle behov eller ikke.

Jeg har gode muligheter til å klare meg på egne bein, jeg støtter meg ikke på tanken om å leve på min samboers penger. Bare fordi jeg har en liten pause nå, betyr det ikke at jeg ikke er skoleflink eller har gode erfaringer i arbeidslivet. Allikevel har vi feller økonomi og jeg bare sier at vi ikke kommer til å slite, og da høres det jo ekstra bra ut når han startet to firmaer. Kanskje jeg starter mitt eget en dag?

Jeg sier ikke at man ikke trenger utdannelse, men jeg sier man kan utdanne seg selv. Dessuten tjener en sykepleier i gjennomsnitt like mye som en med bare videregående utdanning, på lik linje med de aller fleste sosialjobber. De fleste mennesker er "ødelagt" av samfunnet, men sannheten er at man kan gjøre akkurat hva man vil om man jobber hardt nok. Det har jeg blitt oppdratt til å tro på, og det er samboeren min et levende bevis på.

Unnskyld meg, men hvor mange "gode erfaringer" kan du ha hatt i arbeidslivet som 18-åring? Å gå med avisa eller jobbe på Mc'ern er ikke så utviklende at det gjør noe.

Jeg håper så inderlig at dere snart tar til fornuften, både for deres og det eventuelle barnets skyld, før der er for sent!

Endret 4. mars 2011 av soenes

[Aspera]

Da jeg var 18 hadde jeg også vært sammen med min daværende kjæreste i et drøyt år (han var noen år eldre enn meg og i jobb), og husker godt den rosenrøde drømmen om å få barn med en gang og hvor koselig det ville vært...

Jeg er så ekstremt glad for at jeg ikke gjorde det! Siden den gang har jeg opplevd de mest fantastiske årene i mitt liv, hvor jeg har vokst veldig mye (til og med jeg som selvfølgelig følte meg kjempevoksen da jeg var 18 ), tatt en utrolig spennende utdanning, og møtt mannen i mitt liv (nei, tro det eller ei så var ikke han jeg var sammen med da jeg var 18 mitt livs kjærlighet!)

Hvorfor så dårlig tid? Er det ikke verdt å vente litt for å se hvordan livet blir først? Jeg kan love deg at du såvidt har smakt på det å være voksen.

Men, du er jo ikke meg, og jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal leve livet ditt. Jeg tenkte bare å gi råd fra en som har vært i din situasjon, og forhåpentligvis få deg til å tenke deg om før du gjør noe forhastet (ja, jeg mener at å få barn i et forhold som ikke engang er et år gammelt er litt forhastet).

Lykke til uansett hva du velger.

Det da heller ikke sikkert den mannen du refererer til nå er mannen i ditt liv, det vet man jo aldri. Men det er en forskjell på mennesker, og noen er verdt å satse på. Som sagt, det er ikke sikkert at min samboer og jeg holder livet ut heller, men han vil likevel være den beste faren for mine barn som jeg kan finne. Dette er et seriøst forhold, og selv om jeg har vært i seriøse forhold før så ser jeg en tydelig forskjell.

Og jeg føler meg ikke ekstremt voksen, men jeg mener klart jeg er moden nok til å ta meg av et annet liv. Det er så mange utrolig dårlige oppdragelser i dag, som foreldrene ikke selv ser fordi de egentlig bare prøver å være snille, og vi er fast bestemt på å gi den "perfekte" oppdragelse. Vi har opplevd det man absolutt ikke skal gjøre, absolutt skal gjøre, og alt i mellom, og her har vi erfaringen for å gi den perfekte balanse.

Jeg har ikke dårlig tid. Kanskje jeg så vidt har smakt på det å være voksen, men jeg vet akkurat hva jeg vil. Det er ingen grunn til å vente. Eplet er allerede modent da det har falt fra treet.

Jeg forstår alle som er bekymret over at jeg tar galt valg, og at jeg ville blitt så glad om jeg bare ventet noen år slik at jeg fikk de livsnødvendige erfaringene alle snakker om. Men det finnes alltid unntak, og jeg mener jeg er et av dem. Men igjen, det sier vel alle unge prøvende. Allikevel vil jeg bare si at jeg antageligvis har mye mer livserfaring enn mange får oppleve igjennom et helt liv. Og det er ikke bare min mening.

[Aspera]

Du, jeg snakker ikke om barn med spesielle behov, men helt normale barn som kan ha kolikk, søvnproblemer osv. Som så blir småbarn i trassalder.

Hvis jeg er "forberedt" på barn med spesielle behov, så er jeg vel ihvertfall forberedt på barn med kolikk, selv om foreldre sikkert kan havne på randen av selvmord i den perioden.

[Aspera]

Unnskyld meg, men hvor mange "gode erfaringer" kan du ha hatt i arbeidslivet som 18-åring? Å gå med avisa eller jobbe på Mc'ern er ikke så utviklende at det gjør noe.

Jeg håper så inderlig at dere snart tar til fornuften, både for deres og det eventuelle barnets skyld, før der er for sent!

Jeg snakker om i forhold til alder. Gå med avisa gjorde jeg vel når jeg var 13, men det er ikke det jeg snakker om

Men det du sier nå er at om vi får barn vil både vi og barnet ta skade av det, og det synes ikke jeg du har noe rett til å si. Bare fordi vi er unge betyr ikke det at vi ikke kan vi våre barn en god oppvekst. Alle snakker om å få barn som om at livet er over. Nyt tiden før, men hva med all den tiden man kan nyte med familien? Det er det vi vil ha, og det er det vi går for.

[Gjest Canis lupus]

Ønsker deg lykke til med prøvingen

[Aspera]

Ønsker deg lykke til med prøvingen

Tusen takk!

[Gjesten]

Det er mange 18-åringer som har lyst på barn. De fleste er ikke klare for det, men selvfølgelig finnes det unntak. Det finnes de som i en alder av 18 faktisk er voksne nok og modne nok til å være klare for dette ansvaret. Jeg tror ikke du er en av dem. Ut fra innleggene dine får jeg inntrykk av at du er en svært så gjennomsnittlig 18-åring. Jeg oppfatter deg som oppover ørene forelsket, og svært, svært naiv. Jeg vet du ikke vil høre på meg, eller i det hele ta ta i betraktning hva jeg sier, men jeg tror altså du er for ung. At du ikke kan skjønne at forholdene ikke ligger til rette for at du skal få barn - ikke fullført vgs, ingen konkrete planer om videre utdanning, friår allerede som 18-åring, lever på NAV mens du prøver å bli gravid, planlegger å begynne på skolen igjen når du blir gravid (???) - sier mer enn klart nok ifra at du ikke er voksen nok til å bli mor. Jeg håper inderlig at du ombestemmer deg, og tar den første modne avgjørelsen du har tatt på lenge: Å vente.

[Gjest Footloose]

Holy shit, da jeg var 18 kunne jeg ikke holde liv i en kaktus engang jeg!