En tenårings prøvedagbok

[Niennas]

Hei!

Jeg vil følge med her jeg også.

Kjenner meg igjen i historien din, jeg var 19 år da jeg følte meg klar for barn første gang. (Jeg blir 22 i august).

Når jeg ser tilbake nå så ser jeg jo at grunnen til det var at jeg var veldig ensom, jeg flyttet 70 mil unna alle venner og familie for å bo med kjæresten min. Vi hadde vært sammen i 6-7 måneder da vi begynte å snakke om barn, og vi prøvde i et års tid. Vær forbredt på at hver eneste måned du fortsetter å få mensen blir bare verre og verre..

Det ble slutt mellom oss, men nå har jeg møtt en fantastisk mann, og vi gifter oss til sommeren. Når jeg ser på oss på en objektiv måte så ser jeg at det selvfølgelig ikke hadde skadet å vente med å få barn, men vi begge kjenner det savnet.

Når vi hadde vært sammen i 4 måneder så ble jeg gravid ved et uhell, som endte med en SA. Vi var ikke forberedt på barn, og hadde det ikke i tankene i det hele tatt, men når vi fikk vite at vi skulle ha ett, så satset vi med begge beina, og den holdningen har liksom aldri helt forsvunnet. Men på grunn av bryllupet så har vi ventet litt, og jeg skal love deg at de månedene har gått fort, men dog så utrooolig sakte. Vi har nå blitt prøvere igjen, begge to blir 22 i løpet av det neste halve året. Han har fullført videregående, men jobber som det meste som vikarer. Jeg fullførte aldri vidregående, men har en 100% fast jobb med veldig godt betalt for noen i min "posisjon".

Vi vil ha barn, og jeg ser ikke store forskjellen på din og min alder. Lykke til til oss begge

[Aspera]

Jeg skulle inderlig ønske at dette forsettet var noe du tok på alvor. For hvis du faktisk hadde tatt det på alvor, så ville du ikke planlagt barn nå.

En 18- åring som er i ferd med å droppe ut av videregående, problematisk fortid og familiebakgrunn, eldre og dominerende kjæreste, og så et barn, for å toppe det hele... Beklager, men et stort mer typisk eksempel på white trash i Norge skal du lete lenge etter.

Hvis det var viktig for deg at barnet ditt aldri skulle oppleve sosial fattigdom, da ville du ventet med å bli gravid til du var kommet et godt stykke på vei i forhold til å få deg drømmejobbben (som altså ikke krever fullført vgs). Du ville sett at når du ikke er i stand til å møte opp på skolen hver dag, noe som virkelig ikke er særlig utfordrende, da er du langt fra i stand til å ta deg av et barn. Du ville innsett at planene du har (gå tilbake til skolen, osv.) ikke vil bli enklere å gjennomføre med et barn, men vanskeligere. (Begynne på skolen igjen når du har blitt gravid? Hallo? Hvorfor ikke begynne i dag, hvis du føler at det er noe du er i stand til)

Hadde du vært mer voksen ville du også problematisert rundt dette med fortiden din, hva den har gjort med deg, og hvilke utfordringer den vil gi deg i forhold til dette å bli mor. Det er dessverre ikke sånn at det å ha en dårlig barndom gjør deg ekstra egnet til å bli forelder, fordi du da vet hvordan ting ikke skal gjøres. Tvert i mot gjør skremmende mange de samme feilene som deres egne foreldre gjorde. Og selv om man bestemmer seg, og er vedig bevisst på, å ikke gjøre de samme tingene som ens egne foreldre gjorde, så er det mange måter å gjøre barneoppdragelsen feil på, og at du har utelukket en måte betyr ikke at du ikke velger en annen tilnærming som også er uheldig. Dette betyr ikke at du aldri bør få barn, men at det vil være en fordel å bli mer moden først.

Videre må jo den vanskelige familiesituasjonen din bety at barnet ikke får besteforeldre på din side som er villige og/eller egnet i forhold til å stille opp. Noe som igjen betyr at du vil bli veldig avhengig av barnefaren og hans nettverk. Og oddsene for at forholdet mellom deg og barnefar skal vare har det vel allerede blitt skrevet mye om.

Jeg ser du avfeier dette med fødselsdepresjon også, som noe man aldri kan vite noe om eller planlegge på forhånd. Men det er ikke helt riktig. Det finnes faktorer som påvirker sjansen for å få fødselsdepresjon, og disse inkluderer en forhistorie med depresjon, lav sosial støtte og lav sosioøkonomisk status. Høres disse forholdene kjente ut for deg? Du kan lese mer om fødselsdepresjon her

http://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8dselsdepresjon

Jeg ble forøvrig selv gravid som 20- åring, fikk barn da jeg var 21. Da jeg fikk barn var jeg i gang med en lang utdanning, som jeg senere fullførte. Jeg tror ikke dette hadde gått uten stor målbevissthet fra min side, og en flott familie som hjalp til når det trengtes.

For det første; jeg er ikke i ferd med å droppe ut av videregående, jeg har fått permisjon. Jeg har skoleplass og skal tilbake.

For det andre; hva har en eldre og dominerende kjæreste med dette å gjøre? For slik jeg ser det, prøver du å si at han har kontroll over mitt liv. Feil. Da har du ingen kunnskap om hva dominans egentlig går ut på.

For det tredje; hvem har sagt jeg ikke klarte å møte opp på skolen hver dag? Jeg er klar over at det ikke er særlig utfordrende, men nå må du også tenke på at er forskjell på å møte opp til en jobb du hater og disneyworld. (Eksempel fra EFT metoder) Det er andre grunner til at jeg tok pause.

For det fjerde; Dette er en dagbok, ikke en debatt om hvorvidt jeg er morsmateriale eller ikke. Jeg har allerede sagt at dette ikke skulle være en dagbok hvor jeg legger ut alt om min fortid. Om jeg hadde gjort det, hadde jeg så klart forklart hvordan det vil påvirke meg som mor, og gitt eksempler. Men det er det ikke. Og bare fordi jeg ikke skriver om det her, betyr ikke det at det ikke er tenkt igjennom. Jeg er lei av å forsvare meg selv for uvitende anklagelser. Jeg lager denne fordi valget allerede er tatt, det betyr at vi har problematisert ALT fra før av. Det er greit du kanskje ikke er enig med mine valg, men du kan ikke fastslå at jeg ikke er sunn i hodet fordi jeg ikke har noe selvinnsikt, når dette aldri var ment som en tråd for meg til å skryte meg selv oppi skyene.

De siste to årene har jeg faktisk jobbet i terapi med hvordan jeg skal klare å bli en mor uten å ende opp som min. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å gjøre det samme. For det første ville jeg aldri latt mitt barn se på skrekkfilmer og utvikle angst. For det andre ville jeg ikke latt mitt barn sove i samme seng som meg mens jeg hadde sex med narkomane, samer og gifte menn. Men det er en annen historie.

Hva jeg derimot var litt redd for, var at jeg skal ha mine mors raserianfall, noe jeg nemlig har hatt en del av. Disse er uansett blitt bedre i terapi, ikke det at de noen gang var så ille som min mors, og de er forsvunnet etter jeg sluttet på p-plaster, noe jeg har gått på siden jeg var 13. Det er rart å få se den virkelige meg igjen.

Meg og kjæresten min har lenge diskutert at vil forbedre alle mine sinneutfall før vi skal få barn, og nå har jeg vært plasterfri i flere måneder. Jeg kan fortsatt bli sint, men jeg har allikevel en ro inni meg. Det koker aldri lengre. Sammenbrudd og angstanfall er også borte. Utrolig hva hormonell prevensjon kan gjøre med deg! Nå er jeg ikke noe mindre kontroll på mine følelser enn hva andre gode mødre har.

Jeg har jobbet mye med meg selv, i mange år. I terapi har jeg lært hvordan jeg skal snu alt det negative jeg har lært om til noe positivt - også i morsrollen. Det tok meg faktisk lang tid å gi slipp på min barndom, og det var i terapi jeg lærte at om jeg vil ha en lykkelig familie må jeg starte en selv. Det lærte jeg for et par år siden, så ikke tro jeg satt igang med en gang.

Jeg har egentlig et godt forhold til mine foreldre, bare ikke helt på det dype planet. Men jeg har en stor familie, en fantastisk familie som er villig til å stille opp. Jeg er ikke avhengig av min samboer og hans nettverk.

Still, du kan ikke vite om du får fødselsdepresjon på forhånd, jeg kan ikke la vær å få barn av den grunn. Jeg har, som sagt, jobbet mye med meg selv, og jeg lever ikke dårlig. Det er ikke noe jeg bekymrer meg om nå, og meg og min samboer er begge veldig sikre på at om det skulle skje så kan vi overleve det også.

Det er bra det gikk fint for deg, jeg satser på det går like fint for oss.

Endret 8. mars 2011 av Aspera

[Aspera]

Hei!

Jeg vil følge med her jeg også.

Kjenner meg igjen i historien din, jeg var 19 år da jeg følte meg klar for barn første gang. (Jeg blir 22 i august).

Når jeg ser tilbake nå så ser jeg jo at grunnen til det var at jeg var veldig ensom, jeg flyttet 70 mil unna alle venner og familie for å bo med kjæresten min. Vi hadde vært sammen i 6-7 måneder da vi begynte å snakke om barn, og vi prøvde i et års tid. Vær forbredt på at hver eneste måned du fortsetter å få mensen blir bare verre og verre..

Det ble slutt mellom oss, men nå har jeg møtt en fantastisk mann, og vi gifter oss til sommeren. Når jeg ser på oss på en objektiv måte så ser jeg at det selvfølgelig ikke hadde skadet å vente med å få barn, men vi begge kjenner det savnet.

Når vi hadde vært sammen i 4 måneder så ble jeg gravid ved et uhell, som endte med en SA. Vi var ikke forberedt på barn, og hadde det ikke i tankene i det hele tatt, men når vi fikk vite at vi skulle ha ett, så satset vi med begge beina, og den holdningen har liksom aldri helt forsvunnet. Men på grunn av bryllupet så har vi ventet litt, og jeg skal love deg at de månedene har gått fort, men dog så utrooolig sakte. Vi har nå blitt prøvere igjen, begge to blir 22 i løpet av det neste halve året. Han har fullført videregående, men jobber som det meste som vikarer. Jeg fullførte aldri vidregående, men har en 100% fast jobb med veldig godt betalt for noen i min "posisjon".

Vi vil ha barn, og jeg ser ikke store forskjellen på din og min alder. Lykke til til oss begge

Hei Niennas! Så vidunderlig at du har funnet noen du skal gifte deg med! Da var det jo egentlig bare bra at du ikke ble gravid med din eks.

Jeg og samboer vet at vi ikke vil ha barn for noen annen grunn enn at vi ønsker å starte en familie. Og vi har snakket mye om at det blir vanskelig om det tar lang tid før vi blir gravide, men vi lever litt etter at om det er ment til å skje, så skjer det. Det er klart lettere sagt enn gjort.

Det er godt å se at noen klarer seg bra og er fornøyd med livene sine uten å ha satset på en livslang utdannelse.

Lykke til til oss begge, ja!

[Aspera]

Nå er det en stund siden jeg har skrevet her. Jeg har ikke noe resultat å gi, det er enda for tidlig å vite. Om fem dager til tar vi en test igjen.

Anyways, nå er min familie ihvertfall informert. Min mor klarte å gjette seg til det, hun spør nesten hver gang vi treffes uansett og denne gangen klarte jeg ikke å holde masken. Hun ble kjempeglad og har nevnt ved flere anledninger at hun ønsker å bli bestemor, dog kanskje ikke riktig enda. Men nå som det skjer, sa hun at det nytter ikke si noe negativt uansett. Vi la fram hvordan vi hadde tenkt til å gjøre dette, og alt gikk bra.

Hun, som fikk meg fire dager etter hun fylte tjue, synes selv at hun var for ung, men mente det nok var fordi hun opplevde det alene. Dessuten var hennes vennekrets veldig festglade, og hun følte hun falt utenfor. Hun sa også at vi er helt forskjellige på det området og tvilte ikke på at jeg var moden nok til å klare dette. Bare for å gjøre det klart: Min mor har gjort en mye bedre jobb med sitt barn nummer to som nå er seks år, og har skjønt hva som skal til for å bli en middels god mor ihvertfall. Jeg stoler altså på hennes meninger nå, selv om jeg fortsatt vil gjøre mye annerledes enn henne i oppdragelsen av meg og min samboers barn.

Resten av familien min (Tante, tante, fetter og farmor) ble kjempeglade, og jeg ble veldig overrasket over at jeg ikke fikk skjennepreken av farmor. Når det fikk synke noen dager hos dem også, ble de litt mer spørrende i forhold til hvordan vi skulle klare det. Vi forklarte, og de støtter. Det er det viktigste av alt. Dette er en familie som setter hverandre aller høyest, og mer medmenneskelig kjærlighet skal du lete lenge etter. Det har jeg lyst til å føre videre til mine barn.

Med andre ord, min familie ble en suksess!

Min kjæres foreldre skal informerer når graviditeten er fastslått, de er nok litt mer skeptiske. De har allikevel to barnebarn fra før av en yngre sønn, så det blir nok bare en overgangsperiode i så fall.

Vi gleder oss ihvertfall, det blir vår familie og vi sikter mot å bli verdens beste foreldre, koste hva det koste vil! Jeg kan være en ganske skeptisk person, men denne gangen har jeg ikke tvil i mitt hjerte. Uansett hvor hardt statistikken jobber mot oss har vi valgt hverandre for resten av livet. Det spiller ingen rolle hvor mye jeg skriver det her, utenforstående vil ikke klare å skjønne det allikevel. Hvis du ikke har noe innsikt i mitt virkelige liv, vil motgang heller ikke påvirke meg. Kjærlighet overvinner alt! Neida, jeg vet det egentlig ikke fungerer sånn, men jeg ser ikke noe skade i den tankegangen så lenge jeg har ihvertfall ett bein godt plantet på jorden

Og jeg skal forresten tilbake på skolen til høsten, så får vi bare ta det som det kommer! Det er ikke stort annet å gjøre enda.

[loffen]

Så koselig at familien din be gad over planene da.

[Aspera]

Så koselig at familien din be gad over planene da.

Ja, jeg er veldig lettet over deres støtte

[Aspera]

Vi ble ikke gravid denne måneden, nei, men oddsene var harde å trosse første måned. 1 av 4 blir gravide, vi var av de andre 3. Og det er OK. Vi har ikke tatt noe vanskelig på det, og prøver igjen for neste måned.

I mellomtiden har jeg hatt en fantastisk bursdag, hvor jeg av min kjære fikk et skjell jeg måtte knekke åpent for å få ut en perle, og et smykke som fungerte som en beholder for å ha perlen inni. Det var nydelig! Jeg våknet opp til frokost på sengen, og alt i alt var det en drømmedag!

Ellers leter vi etter et nytt sted å bo, et litt billigere og med bedre romløsning. Ikke noe hastverk.

Det føles deilig å være lykkelig. Akkurat nå er alt litt rosenrødt. Jeg forventer ikke at det kommer til å forbli slik resten av livet, vi har som alle andre våre opp -og nedturer. Heldigvis tok vi de aller verste i begynnelsen, og står veldig sterkt mot alt som skulle komme i fremtiden.

[Funkyraw]

Det er trist at dagboken din blir oversvømt av så mange som har så sterke meninger om noe som de strengt tatt ikke har noen ting med! Men sånn er det vel bare, de fleste har fordommer og vet alltid bedre enn en selv gjør om seg og sitt. Jeg har flere venner som har fullført vgs og begynt på høyere utdanning med spebarn på armene. Det er jo så klart ikke en ideell situasjon å være i, men ingen av de angrer det. Kan jo også legge til at de er kjempegode foreldre for barna sine! Man må leve sitt liv så best man kan - på sin måte. Selv er jeg og de 3 søskene mine "kjærlighetsbarn" av foreldre (som ble sammen da de var 16 og fikk sitt første barn da de var 18) som som tok veldig krevende og lange utdanninger da vi var små. Alt er mulig bare man vil det nok og legger godviljen til! De har begge fått fulgt karrieredrømmene og familiedrømmene sine - one big happy family! Det har jo vært litt trangt med penger å sånn, men jeg har aldri følt jeg har manglet noe som helst. Vi har alltid fått oppmerksomhet og blitt tatt med på mye gøy.

Vil ønske deg lykke til med prøvingen, vel overstått bursdag og god helgers!!

Endret 25. mars 2011 av Funkyraw

[Poppsilopp]

Sånn kan det gå, men det er vel litt for mye å håpe på at det skal på første forsøk Bedre lykke neste gang!

Så kjekt at dere har det så bra for tiden. Det føles alltid like bra å være lykkelig!

Og selvfølgelig, gratulerer så masse med vel overstått!

Endret 25. mars 2011 av Poppsilopp

[loffen]

Gratulerer med dagen som var!

Det smykket hørtes nydelig ut!

[Envy]

Gratulerer med dagen som var!

Kjedelig at det ikke ble klaff med en gang da, men det var du jo ganske forberedt på! Bare å glede seg til mer de neste ukene da

[Aspera]

Det er trist at dagboken din blir oversvømt av så mange som har så sterke meninger om noe som de strengt tatt ikke har noen ting med! Men sånn er det vel bare, de fleste har fordommer og vet alltid bedre enn en selv gjør om seg og sitt. Jeg har flere venner som har fullført vgs og begynt på høyere utdanning med spebarn på armene. Det er jo så klart ikke en ideell situasjon å være i, men ingen av de angrer det. Kan jo også legge til at de er kjempegode foreldre for barna sine! Man må leve sitt liv så best man kan - på sin måte. Selv er jeg og de 3 søskene mine "kjærlighetsbarn" av foreldre (som ble sammen da de var 16 og fikk sitt første barn da de var 18) som som tok veldig krevende og lange utdanninger da vi var små. Alt er mulig bare man vil det nok og legger godviljen til! De har begge fått fulgt karrieredrømmene og familiedrømmene sine - one big happy family! Det har jo vært litt trangt med penger å sånn, men jeg har aldri følt jeg har manglet noe som helst. Vi har alltid fått oppmerksomhet og blitt tatt med på mye gøy.

Vil ønske deg lykke til med prøvingen, vel overstått bursdag og god helgers!!

Tusen takk, Funkyraw! :D

Ja, det er kjipt med de som ikke engang prøver å forstå, men jeg var forberedt på at det kom til å bli slik. De om det.

Min beste venninne utdanner seg til lærer nå, og hun sier at de som gjør det best i klassen er de som har barn hjemme. Det sier jo også litt. Hun skal begynne med prøving litt seinere i år, for hun vil gjerne få barn i studiene, bare ikke det første året.

Jeg har også vokst opp i en fattig familie, men jeg har aldri manglet noe som helst. Som "fattige" kan vi ikke sløse så mye, for det er akkurat det det er snakk om - sløsing. Det ser vi med hunden vår også; min far har en hund med masse leker den aldri leker med, men med vår valp er det beste vi kan gjøre å leke gjemsel med henne. Klart trenger hun biteleker til tennene sine, men hun trenger ikke tjue av dem. Alle burde unne seg litt luksus i blant, men det folk ser ut til å misforstå disse dager er forskjellen på luksus og sløsing.

[Aspera]

Sånn kan det gå, men det er vel litt for mye å håpe på at det skal på første forsøk Bedre lykke neste gang!

Så kjekt at dere har det så bra for tiden. Det føles alltid like bra å være lykkelig!

Og selvfølgelig, gratulerer så masse med vel overstått!

Takk, takk, Poppsilopp! :D

Ja, det er vel lov å håpe, men jeg var forberedt på at det var små sjanser. Vi bare prøver, så vil det (forhåpentligvis) gå til slutt!

Det er fantastisk å være lykkelig, jeg skal aldri gå tilbake til å være masochist med følelsene min igjen

[Aspera]

Gratulerer med dagen som var!

Det smykket hørtes nydelig ut!

Tusen takk!

Smykket var nydelig! :D

[Aspera]

Gratulerer med dagen som var!

Kjedelig at det ikke ble klaff med en gang da, men det var du jo ganske forberedt på! Bare å glede seg til mer de neste ukene da

Tusen takk!

Hehehe, jeg gleder meg masse

[Niennas]

Når er neste eggløsning/prøvedato? Venter i spenning!

(Edit: formulerte meg litt dumt )

Endret 11. april 2011 av Niennas

[Aspera]

Når er neste eggløsning/prøvedato? Venter i spenning!

(Edit: formulerte meg litt dumt )

Min eggløsning var rundt 5. denne måneden, men dessverre ble det lite action rundt den tiden på grunn av veldig mye jobbing (noe som resulterte i at jeg gikk rundt småsur hele tiden ), så det spørs om vi blir gravide denne måneden. Ellers er sexlivet bra, bare synd nedturen var akkurat da. Men det gjenstår jo bare å se, kanskje vi klarte det akkurat, eller at sædcellene overlevde lenge nok? Vi gleder oss ihvertfall, i morgen flytter vi også til et litt større sted

[Kelsier]

Det blir i det minste spennende å se hvor dette går hen, da

[loffen]

Lykke til med flytting!

[Aspera]

Huff. I går kom mensen. Det er første gang jeg faktisk gråt over det. Ikke bare fordi vi ikke er gravide, men den kom flere dager før den skulle, noe som kan bety at jeg nå har fått uregelmessig syklus. Det er flere måneder siden jeg sluttet på hormonell prevensjon og jeg var forberedt på at kroppen trenger tid på å stabilisere seg igjen, noe som så tilsynelatende greit ut frem til nå. Derfor er jeg oppgitt. Det burde vel gå bedre nå, ikke verre?

Jeg antar jo at vi ikke er blitt gravide enda fordi jeg ikke har ordentlig eggløsning, ikke fordi vi ikke kan. Det orker jeg ikke tenkte på nå en gang. Den tid, den sorg. Jeg er også klar over at når man er gravid kan man oppleve blødninger flere dager før den virkelige menstruasjonen, men jeg er ganske sikker på at dette er 'it'.

Jeg gleder meg til å bli gravid, men jeg klarer meg fint med tanken om at vi ikke er blitt det enda, det som er vanskelig er å forstå kroppen min. Heldigvis har jeg en fantastisk samboer som alltid har de riktige ordene på lur

Ellers gikk flyttingen bra, takk for omtanken loffen! Det er deilig med litt nye omgivelser.

Endret 17. april 2011 av Aspera