Time.out

[AnonymBruker]

Ja, som tittelen sier, så lurer jeg på om du/dere bruker time-out i oppdragelsen av deres barn. Jeg vurderer å begynne å bruke det her, men tror det er litt tidlig ennå.

-Gjør dere det på samme måte som "Supernanny"? (Advarsel først, sitte like mange minutt som alderen, forklaring og unnskyldning og klem etterpå)

-Når begynte dere å bruke det? Hvor gamle var barna, og hvor mye forsto de av det da? Min gutt kan ikke å si unnskyld ennå, og vet i allefall ikke hva begrepet innebærer. Han er også for liten til å skjønne konseptet "Hvis -> så". Han skjønner nok altså ikke f.eks setningen "Hvis du ikke slutter å hyle, så må du sitte på krakken" eller "Hvis du hopper i søledammen, så blir du våt"

-Når bruker dere det? I hvilke situasjoner bruker dere (advarsel om) time-out? Jeg har nok ikke problem med å gjennomføre en time-out hvis jeg bestemmer meg for det, men jeg klarer ikke helt å finne ut hvilke situasjoner som skal være grunn for time-out og ikke. Jeg ser for meg at det er lurt at det er noen bestemte "regelbrudd" som kan føre til time-out, slik at det blir forutsigelig for barnet? Huff.. det var klønete forklart. Jeg mener at det er lurt at f.eks. roping/hyling ikke bare blir hysjet på den ene dagen, mens den neste dagen så havner barnet i time-out for det samme... Er jeg på bærtur?

[Redbull]

Dytter, dette vill eg ha svar på også!

[AnonymBruker]

Eg husker foreldra mine brukte time out på meg eit par gonger, det gav meg bare kjempeangst og eg skjønte ingenting av det. Tror eg var ca 5-6år, føltes helt grusomt ut. Viljen min ble krenka, og eg var rasende sint og sur timesvis etterpå.

Det eg skjønte best var rolig snakking når di kom ned på mitt nivå, og mamma ville at eg skulle gi bekreftelse på at eg forstod kva ho snakka om. Barn forstår ofte mye meir enn kva folk tror, men noen barn har problemer med konsentrasjonen og tar ikkje til seg så mye.

Barne oppdragelse er ikkje lett, uansett er det viktig å gjøre sitt beste og vise masse kjærlighet

[lille katt]

Jeg er meget skeptisk til time-out som generell oppdragelsesteknikk. Det KAN fungere bra i visse sammenhenger, på enkelte barn, der man gjennomfører et opplegg som er godt planlagt.

Som hovedregel mener jeg at barn ikke skal avvises/overlates til seg selv når de har det vanskelig. Og hvis de har såkalt uønsket atferd, må man som foreldre ta et lite skritt bort fra voksenblikket og inn i barnets verden. Hva utløste atferden? Kanskje barnet følte seg urettferdig behandlet? Kanskje barnet opplevde en vanskelig situasjon, og har ikke annet språk å uttrykke seg med enn å slå/dytte/sparke/skrike etc.? Da kan det hende at det blir veldig feil å gi barnet time-out. Kanskje barnet tvert imot trenger å tas ut av situasjonen og sitte litt på fanget og gjøre noe annet?

Et barn som får irettesettelse/kjeft for uønsket atferd, får jo gjerne en liten klump i magen - det husker vi vel alle fra vår egen oppvekst. Akkurat da trenger man kanskje mest av alt en mamma og pappa som er der sammen med en, og ikke en kald avvisning hvor man plasseres i et annet rom.

Huff nei, jeg synes ikke noe særlig om time-out.

[lille katt]

Kommentar til mitt eget innlegg - selv om jeg høres ut som en skikkelig flinkis-mamma, hender det at jeg kommer med dumme trusler til min egen fireåring. Hvis jeg er veldig sliten (noe jeg for tiden er nesten hele tiden ), er det vanskelig å ta det nødvendige skrittet inn i barnets verden. Da kan jeg f.eks. kjefte på barnet og si at hun ikke får være sammen med oss, at hun må gå inn på et annet rom hvis hun ikke slutter å hyle og bære seg. Jeg skjønner jo på barnets reaksjon (hun hyler bare mer) at dette blir helt feil.

Det som funker best for oss i slike situasjoner, er at jeg tar meg kraftig sammen, prøver å forstå hvorfor barnet reagerer slik, og tilbyr henne i stedet å gå litt bort fra resten av familien og sitte litt på fanget. Når hun da roer seg ned, kan vi snakke litt om hva som skjedde. Ofte er det vi voksne som må unnskylde oss, og ikke barnet - fordi vi ikke hørte etter eller fordi det ble en misforståelse. Slik kan vi avverge konflikter og raserianfall ved hjelp av omsorg og et trygt fang, i stedet for avvisning. Skulle bare ønske det var like enkelt i praksis som i teorien!

[Gjest Gjest]

ja eg bruker time out! eller skammekrok om du vill.setter barnet i kroken vis dei har fått advarsler og ikkje lyer.men blir gitt siste besjed.seier dette er siste besjed.og da er det i kroken med dei vis den ikkje etterfølges.4 år,jau da sjønner dei veldig godt.ikkje undervurder dine egne barn.har hatt krok siden dei var 2 år.no er eldste 9 og da blir han sendt på rommet i steden for.og dei må be om unskylning og dei får klem etter endt soning!og eg presiserer aldri kjefte på barn i andres påhør det er veldig nedverdigende.ta dei til side og snakk til dei under 4 øyne.eg viser ofte stopp tegn vis barna viser agresjon i leik etc.det pleier virke.lykke t.

[Gjest Gjest]

ja eg bruker time out! eller skammekrok om du vill.setter barnet i kroken vis dei har fått advarsler og ikkje lyer.men blir gitt siste besjed.seier dette er siste besjed.og da er det i kroken med dei vis den ikkje etterfølges.4 år,jau da sjønner dei veldig godt.ikkje undervurder dine egne barn.har hatt krok siden dei var 2 år.no er eldste 9 og da blir han sendt på rommet i steden for.og dei må be om unskylning og dei får klem etter endt soning!og eg presiserer aldri kjefte på barn i andres påhør det er veldig nedverdigende.ta dei til side og snakk til dei under 4 øyne.eg viser ofte stopp tegn vis barna viser agresjon i leik etc.det pleier virke.lykke t.

Generelt: Nei, vi bruker ikke time-out. Hvis det gjelder en konflikt mellom barna, bruker jeg tid/oppmerksomhet på den som er blitt slått, f.eks., og venter med å ta det opp med den som slo. Det at slaget ikke gir "voildsutøveren" oppmerksomhet, fungerer utrolig bra. Uakseptabel oppførsel er ikke noen snarvei til oppmerksomhet her i huset.

Det med unnskyld: Hva i all verden får dere ut av å tvinge en 9-åring (eller yngre, eller eldre) til å si unnskyld? Meningsløst etter mine begreper. Lær barna å leve seg inn i den andres situasjon ("Hvordan tror du Per har det nå som du ikke lot ham låne leker?") og selv finne en løsning ("Hvordan tror du vi kan hjelpe Per til å bli glad igjen?"), det er garantert mye mer effektivt (i den forstand at det gir mer av den oppførselen vi ønsker).

[AnonymBruker]

Hva i all verden får dere ut av å tvinge en 9-åring (eller yngre, eller eldre) til å si unnskyld?

..lære dem normal folkeskikk?

[Gjest Gjest]

..lære dem normal folkeskikk?

Der tror jeg du feilvurderer grovt, gitt. En unge som tvinges til å si unnskyld, gjør det bare når mor/far står der og hveser "Si unnskyld!" Og siden vi foreldre ikke er sammen med barna 24 timer i døgnet det meste av livet deres, kan det nok lønne seg å hjelpe barna til å bli indrestyrt i stedet.

[Gjest navnelapp]

Eg har aldri brukt timeout, men har snakka med barna, evnt. gått ut av situasjonen saman med dei viss det var nødvendig. Å oppnå kontakt er avgjerande, klarer du det kan du få dei til å forstå kvifor det dei gjer ikkje er akseptabelt. Desse supernannyfamiliane lever jo i totalt kaos, så eg forstår at det må ekstreme tiltak til, men normaltilstanden er nok ikkje slik hos dei fleste.

[Gjest Gjest]

ein 9 åring må da lære seg å si unskyld!!! han seier for eksempel stygge ting til sine foreldre eller søsken og det kan ikkje aksepteres.dere må slutte å sy puter oppunder ungene deres og lære dei å ta ansvar og uheldige handlinger får konsikvenser.koeleis i alverden skal barn ta ansvar og få seg jobb vis dei aldri lærer forsjell på rett og galt.ja det er fleire metoder enn time out men uansett må dei tenke over sine handlinger aleine uansett alder!vis mine jenter hyler for dei vil ha viljen sin,vil ha den dukken..så må dei nok sette seg ned å tenke over at dei ikkje kan ta den rett utav hendene på en annen som lekte med den.men dei får selfølgelig sjangsen til å gi seg frivillig først!

[Gjest Gjest]

ein 9 åring må da lære seg å si unskyld!!! han seier for eksempel stygge ting til sine foreldre eller søsken og det kan ikkje aksepteres.dere må slutte å sy puter oppunder ungene deres og lære dei å ta ansvar og uheldige handlinger får konsikvenser.koeleis i alverden skal barn ta ansvar og få seg jobb vis dei aldri lærer forsjell på rett og galt.ja det er fleire metoder enn time out men uansett må dei tenke over sine handlinger aleine uansett alder!vis mine jenter hyler for dei vil ha viljen sin,vil ha den dukken..så må dei nok sette seg ned å tenke over at dei ikkje kan ta den rett utav hendene på en annen som lekte med den.men dei får selfølgelig sjangsen til å gi seg frivillig først!

Selvfølgelig må en niåring lære å si unnskyld. Men han/hun lærer ikke det ved å tvinges til å si det. Du skildrer barneoppdragelsen som en kamp, jeg ser på det som veiledning. Hvis suksess kan måles etter utfallet, tror jeg at jeg har bra belegg for å si at veiledningsmodellen funker riktig bra. Jeg syr ikke puter under armene på barna mine, men jeg er tydelig om hva jeg forventer – og jeg prøver å hjelpe dem til å bli indrestyrt. Og, viktigst av alt, til å ha empati med andre. Sinnelagsetikk er ikke alltid svaret, men et barn som vil andre vel og har lært å ta hensyn, vil nok få det bedre enn et barn som holder seg innenfor klart definerte rammer av frykt for å bli "tatt" og straffet.

[lille katt]

Etter min mening burde det være totalt unødvendig å bruke time-out på en 9-åring! (like unødvendig som på en toåring...)

[Gjest Emo Fisk]

Nja, jeg bruker en slags time-out.. Vi har veldig få ting vesla ikke har lov til, men nå begynner ho å få litt trass og da skal ho absolutt gjøre de tingene hele tiden, mens ho ser på oss for reaksjon. Å si nei fungerer dårlig, så jeg har begynt å sette ho i sofaen i 30 sekunder. Det fungerer fint, men er nok mest fordi ho innen da har glemt hva ho holdt på med.

Ho er jo veldig liten, så jeg vet ikke hva ho forstår, men jeg forklarer i hvertfall hvorfor vi skal sitte der. Aner ikke om det betyr noe ,men..

Det positive med det er at vi ikke kjefter. Vi sier nei, men om ho ikke hører etter på tredje-fjerde neiet blir det sofaen en tur.

Men generelt sett er grensesetting litt vanskelig. Man vil være flink, men det finnes så mange metoder, og så mange syn på metodene at det er vanskelig å velge...

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg tenker riktig, men jeg tror time out kan være en bra metode i noen situasjoner, på noen barn. Da jeg jobbet i barnehage brukte de time out på spesielt et av barna som var ekstremt grensetestende og som reagerte veldig lite på de fleste andre tilbakemeldinger. Om ikke annet fikk han teoretisk sett en mulighet til å roe seg ned og tenke over årsaken til time uoten, i stedet for at man snakket til døve ører for å forklare eller kjefte. Men det var jo et tilfelle hvor det sikkert var flere ting som hadde gått "galt", sånn som i Supernannyprogrammene. Mitt inntrykk er egentlig ikke at de fleste trenger/bør praktisere time out, men jeg vet ikke. Ser at broren min i hvert fall ikke bruker det når niesen min på fire trasser og blir sint og hysterisk, han bare bruker tid på å roe ned situasjonen og forklare henne hvorfor (eller AT) grensen går der den går. Samtidig kan det kanskje være en metode noen foreldre "trenger" hvis ikke de selv klarer å bevare roen? Men da er det vel viktig at man har sagt fra til barnet hva konsekvensen blir, ikke at man plutselig bestemmer at det skal være time out.

[Gjest Gjest]

Nja, jeg bruker en slags time-out.. Vi har veldig få ting vesla ikke har lov til, men nå begynner ho å få litt trass og da skal ho absolutt gjøre de tingene hele tiden, mens ho ser på oss for reaksjon. Å si nei fungerer dårlig, så jeg har begynt å sette ho i sofaen i 30 sekunder. Det fungerer fint, men er nok mest fordi ho innen da har glemt hva ho holdt på med.

Til et så lite barn (eller egentlig til alle) vil jeg anbefale at man bare sier "nei" én gang, eller maks to ganger. Hvis hun ikke slutter, løfter du henne ganske enkelt vekk og setter henne i gang med noe annet.

[AnonymBruker]

Hva gjør dere når ungen bare sutrer. Konstant. I kveld spurte jeg min toåring om han ville ha prim på skiva. Han setter igang og sutre og grine "vil ikkke, vil ikke ha priiim, neeeeeiii, vil ikke ha priiiiim, uæh!" Jeg sier gjentatte ganger at det er greit, han trenger ikke å spise prim, det er i orden, han kan få leverpostei i stedet osv, men det virker ikke som han hører det. Utifra reaksjonen hans skulle man tro at jeg prøvde å TVINGE ham til å spise prim.... Han bare fortsatte og fortsatte å sutre og grine om at han ikke vil ha prim, lenge etter at leverposteien var smurt på skiva... Jeg blir så matt....

Slike situasjoner har vi ofte. Han gjør jo ikke noe galt, egentlig, men han bare fortsetter og fortsetter å sutre om det samme. Han kan også sutre eller liksom-grine helt uten grunn. F.eks. ville han vaske hendene (selv om de ikke var skitne), og det er jo naturligvis helt i orden. "Vaske hender, uææææhh, vaske, u-huuuu, vaskeeeeee-ææææ". Hva ville dere ha gjort? Holdt ut og håpet at det går over etterhvert?

[Gjest Gjest]

Hva gjør dere når ungen bare sutrer. Konstant. I kveld spurte jeg min toåring om han ville ha prim på skiva. Han setter igang og sutre og grine "vil ikkke, vil ikke ha priiim, neeeeeiii, vil ikke ha priiiiim, uæh!" Jeg sier gjentatte ganger at det er greit, han trenger ikke å spise prim, det er i orden, han kan få leverpostei i stedet osv, men det virker ikke som han hører det. Utifra reaksjonen hans skulle man tro at jeg prøvde å TVINGE ham til å spise prim.... Han bare fortsatte og fortsatte å sutre og grine om at han ikke vil ha prim, lenge etter at leverposteien var smurt på skiva... Jeg blir så matt....

Slike situasjoner har vi ofte. Han gjør jo ikke noe galt, egentlig, men han bare fortsetter og fortsetter å sutre om det samme. Han kan også sutre eller liksom-grine helt uten grunn. F.eks. ville han vaske hendene (selv om de ikke var skitne), og det er jo naturligvis helt i orden. "Vaske hender, uææææhh, vaske, u-huuuu, vaskeeeeee-ææææ". Hva ville dere ha gjort? Holdt ut og håpet at det går over etterhvert?

Jepp. Det går nemlig over – det hjelper utrolig mye når de blir bedre til å kommunisere verbalt. Men det tar på så lenge det varer, det skal være sikkert.

[~white lady~]

Her har vi brukt time out på guttungen siden to års alderen.

Nå er han tre og et halvt, og vi bruker sjelden time out lengre, siden han forstår og tar til seg vanlig irettesettelse.

For oss var var det en lettelse da vi begynte å bruke time out.

Når han trasset på sitt verste og hadde raserianfall, var det å plassere han på time out plassen sin (vinduskarmen i stua) det eneste som roet han ned.

Men som regel holdt det med å si "skal du sitte i vinduet...?" når han begynte å tulle, så oppførte han seg.

Noen er kanskje uenige i denne typen oppdragelse, men til syvende og sist er det foreldrene som vet best hvilken oppdragermåte som fungerer best på sitt barn.

(Og jeg er ikke typen til å sitte på huk foran en hylende smårolling og forklare og forklare til jeg blir blå i ansiktet. Det blir bare for dumt.)

[Beauté]

Vi har brukt en form for Time out. Ikke som den på tv, men en som har virket for oss.

Å be barnet om å si unnskyld, faktisk lærer barne om normal folkeskikk. Ikke TVINGE, men å forlange det.

Jeg har tre barn der eldste er tenåring. Og for oss har det nok funket best å nekte goder som konsekvens for det de bedriver. Selv om barnet sier unnskyld, spesielt tenåringen min som tror alt bare magisk forandrer seg om hun sier det.

Nei her er det å inndra alle goder til de faktisk forstår det.

Data, aktiviteter, godterier og alt annet.

Og jeg må nevne at godterier er det minimalt av i dette huset ellers, så det burde jo svi.