Ung mor

[AnonymBruker]

Det er en ting jeg ikke skjønner, og det er at det er så mange som ser ned på unge mødre. Jeg har selv utrolig lyst til å bli ung mor, og har alltid hatt en følelse at det kom til å skje meg. Jeg er 17 år og føler meg rett og slett helt klar for det. Jeg vil ikke ha mange kommentarer på at jeg ikke er det osv, for jeg vet best hva jeg selv føler og tenker! Jeg har alltid vært ei jente som har vært pliktoppfyllende og veldig voksen for alderen! Jeg har passet ekstremt mange unger, både søsken, nevøer og nieser (har fire eldre søsken som har barn) og søskenbarn. Uansett hvem sitt barn jeg passer, behandler jeg det akkurat som om at det skulle vært mitt eget barn. Jeg har stått opp om natta med barna, jeg har gitt de mat, skiftet bleier og gjort alt det som trengs for at et barn skal ha det bra. Jeg vet godt at familien min hadde hjulpet meg veldig godt med dette, og at jeg hadde klart meg utmerket! Mange vil si at jeg da gir opp ungdomsstiden min - javel, nå har jeg aldri vært en person som har festa eller noe som helst. Jeg klarer ikke en gang tanken på det, for jeg har opplevd en del fæle ting med alkohol. Jeg sitter heller hjemme i helgene enn å reise ut som vennene mine gjør. Nok en gang - det er ikke min greie!

Når det kommer til skolegang og økonomi osv, så studerer jeg via et nettbasert studie og jobber ved siden av. Er flere grunner til hvorfor det er sånn, men det vil jeg ikke gå inn på. Jeg skal en dag få en god utdanning, men føler at det ikke er så viktig nå i første omgang. Tipper mange vil si i mot den der, men ja - det er sånn JEG er og sånn JEG føler det! Jeg har yngre søsken også som har ekstremt med utstyr som jeg kunne fått. I tillegg hadde jo NAV støttet opp.

En ung mor kan være like god mor som en over 30 år! Jeg har selv vært ekstremt flau over foreldrene mine fordi at jeg føler at folk glor noe vanvittig når jeg er ute sammen med dem, akkurat som om de skulle vært besteforeldrene mine. Jeg vil ikke at barnet mitt skal føle det sånn.

Men hvorfor er det så mange fordommer mot unge mødre? Veldig mange som får barn tidlig, er kanskje ikke klar for det, men andre igjen som faktisk beviser at de klarer et sånt ansvar - hvorfor skal de da få så mye fælt slengt etter seg?

For lenge, lenge siden var det jo mange som fikk barn i ung alder! Da var standaren og økonomien enda dårligere enn idag, og de klarte seg jo utmerket!

Jeg ser liksom ikke problemet med det her. Er det noen som er enige med meg?

[AnonymBruker]

Har du tenkt på at samtlige av de som kritiserer engang har vært 17 selv - og derfor ikke bare vet hvordan det er å være 17, men også vet hvilke begrensninger man hadde i den alderen?

[AnonymBruker]

Ja, men likevel blir det feil å kritisere så fælt når alle er forskjellige! Det som er riktig for en, trenger ikke å være riktig for en annen.

[AnonymBruker]

Jeg tror at unge mødre kan være like gode mødre som eldre mødre.

Hilsen Vera

[Shade]

Her er nok det som skaper flest fordommer: I tillegg hadde jo NAV støttet opp.

Om man har økonomi (og selvfølgelig lyst og evne) til å ta seg av et barn når man er 17 er det jo bare til å kjøre på. Men å prøve å bli gravid uten dette og heller legge opp til å bli forsørget av staten viset en litt usunn holdning.

Jeg sier ikke at det var det du mente men det er veldig mange unge mødre som knapt nok har jobbet en eneste dag før de bestemte seg for å få barn (og nå tenker jeg ikke på de som ble gravid ved et uhell) som tenker sånn, og det skaper fordommer mot unge mødre.

[Gjest Xelle]

Jeg vil ikke si at de unge mødrene før i tiden klarte seg utmerket.

De slet som et helvete og jobbet like så for å få ting til å gå rundt.

Men joda, de klarte det. Og det ble folk av ungene også.

Har en bekjent som fikk unge i en alder av 16, hun er nå 35, og hun er så fornøyd at ungen er klar til å flytte ut og hun kan leve livet sitt, mens de andre på hennes alder har såvidt begynt på familier selv.

Hun har nedprioritert å studere, fordi hun trives i salgsjobben sin.

Så umulig er det jo ikke...men, det er selvfølgelig mye jobb. Mye bekymringer.

Det er ikke noe du burde bare hoppe uti fordi det virker koselig med barn.

Men om det er rett for deg...hvorfor ikke, jeg ser ikke noe galt i det.

[Frøysa]

Jeg blir jo selv ung mor, men ser ikke på det som noe negativt egentlig. Som du sier, vi har alle ulike utgangspunkt og meninger om når det er rett å bli mamma/pappa.

Blir derimot litt flau når jeg ser på "Unge Mødre". Syns det veldig mange ganger blir framstilt som at vi litt yngre er korttenkte og dumme.... Ikke alle er det, og det er det jo viktig å tenke på.

Syns 17 er litt ungt, men det er som sagt du som må ta avgjørelsen og ta ansvar for dette barnet - uansett hva andre mener Tviler ikke på at du kommer til å bli en god mor.

[AnonymBruker]

Her er nok det som skaper flest fordommer: I tillegg hadde jo NAV støttet opp.

Om man har økonomi (og selvfølgelig lyst og evne) til å ta seg av et barn når man er 17 er det jo bare til å kjøre på. Men å prøve å bli gravid uten dette og heller legge opp til å bli forsørget av staten viset en litt usunn holdning.

Jeg sier ikke at det var det du mente men det er veldig mange unge mødre som knapt nok har jobbet en eneste dag før de bestemte seg for å få barn (og nå tenker jeg ikke på de som ble gravid ved et uhell) som tenker sånn, og det skaper fordommer mot unge mødre.

Det jeg mente med NAV, var at man får jo barnetrygd og diverse når man blir foreldre. Jeg ser at den kunne tolkes feil! Men når jeg tenker på meg selv da, så har jeg jobbet over en lang periode (lenger enn to måneder) og tjenet opp penger. Jeg er klar for å sette en annen persons behov foran mine egne!

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at de unge mødrene før i tiden klarte seg utmerket.

De slet som et helvete og jobbet like så for å få ting til å gå rundt.

Men joda, de klarte det. Og det ble folk av ungene også.

Har en bekjent som fikk unge i en alder av 16, hun er nå 35, og hun er så fornøyd at ungen er klar til å flytte ut og hun kan leve livet sitt, mens de andre på hennes alder har såvidt begynt på familier selv.

Hun har nedprioritert å studere, fordi hun trives i salgsjobben sin.

Så umulig er det jo ikke...men, det er selvfølgelig mye jobb. Mye bekymringer.

Det er ikke noe du burde bare hoppe uti fordi det virker koselig med barn.

Men om det er rett for deg...hvorfor ikke, jeg ser ikke noe galt i det.

Hvis du/dere har fått inntrykk av at jeg ønsker meg barn fordi at det virker koselig, må du/dere tro om igjen! Jeg er fullstendig klar over hvor mye arbeid det er, men jeg er klar for det! Nå er jeg 17, og hadde jeg blitt gravid nå eller i løpet av to måneder, hadde jeg vært godt over 18 til ungen hadde kommet. Jeg har opplevd så mye hittil i livet mitt som reiser hit og dit, opplevelser og masse!

Og selvom man får barn, så stopper jo ikke livet opp. Barna kan være med på mye! Har selv vært med mine foreldre på en hel del ting, og det syns jeg er helt fantastisk! Jeg har jo som sagt opplevd utrolig mye!

Og det finnes så uendelig mange muligheter for utdanning at det er ingen fare. Det er nettstudier, kveldsskoler og det er privatist muligheter. Jeg drømmer om å bli lærer eller sykepleier, og det skal jeg klare - med eller uten et barn.

[Gjest Applestore]

Det jeg mente med NAV, var at man får jo barnetrygd og diverse når man blir foreldre. Jeg ser at den kunne tolkes feil! Men når jeg tenker på meg selv da, så har jeg jobbet over en lang periode (lenger enn to måneder) og tjenet opp penger. Jeg er klar for å sette en annen persons behov foran mine egne!

"lengre enn to mnd" er ikke lenge..

Det koster mye å ha et barn.

[AnonymBruker]

"lengre enn to mnd" er ikke lenge..

Det koster mye å ha et barn.

Jeg er fullstendig klar over at det koster mye penger, men jeg ser ikke på det som det største problemet. Når foreldrene, søskenene mine, tanter og onkler har masse utstyr etter sine unger de ønsker å få vekk, hadde jeg garantert fått mye av dem. Søstern min har ei datter på fem år, og de har fortsatt den vognen hun hadde som baby. Den er så godt som ny, og jeg vet at jeg hadde fått den! Samme med bilsete. Veldig mye annet utstyr går det an å få til en billig penge hos IKEA.

Så klart, når barnet blir eldre blir det noe dyrere med tanke på at barnet da må ha annen mat enn morsmelk. Samme med bleier, men jeg tror at jeg hadde valgt å bruke tøybleier til mitt barn. Etter en lang periode, hadde det nok lønt seg mye mer enn å kjøpe bleiepakke på bleiepakke. Det sparer jo også miljøet! I tillegg er det nok neppe godt å gå rundt med en engangsbleie på seg. Alle vi jenter vet hvordan det er å bruke bind, og jeg innbiller meg at det føles på samme måte.

[AnonymBruker]

Er det slik at du faktisk har tenkt til/har planer om å prøve å bli gravid så du kan være en "ung mor"? Om ja, har du kjæreste som er med på leken eller har du tenkt å lure en guttunge som tenker med penisen sin til å bli pappa?

[AnonymBruker]

Barn av unge foreldre er "tapere" i Norge etter de fleste statistikker.

Hvorfor mange forsøker å få ungdommer til å vente, er fordi man har fått mer livserfaring, og vet at de fleste er bedre rustet til å bli foreldre når de blir litt eldre. Selv hadde jeg veldig lyst til å bli mor som 19-åring. Jeg har vært som deg, og ble tidlig voksen. Et lengre forhold mellom min daværende samboer og meg tok slutt kort tid etter at jeg ble gravid, og jeg tok abort. Jeg er så glad jeg ventet! Jeg fikk muligheten til å reise, ta utdannelse, finne en mann jeg fikk leve sammen med en stund og at det bare var oss, jeg fikk god økonomi. Dette var ting jeg ikke savnet som 19-åring, men som jeg nå er så utrolig glad for at jeg fikk gjennomført.

[AnonymBruker]

Som en annen sa over her: Vi som er voksne fraråder tenåringer å få barn fordi vi alle har vært tenåringer selv og vet hvor lite vi visste til tross for at vi var hellig overbeviste om det motsatte.

Jeg var moden for alderen som 17-åring (ikke bare etter egen vurdering, men det har jeg blitt fortalt i ettertid av både lærere og slektninger). Jeg var ikke interessert i festing, jeg var veldig ansvarsbevisst og ikke redd for å jobbe hardt. Og jeg ønsket meg SÅ sterkt et barn. Hadde muligheten dukket opp hadde jeg med stor sannsynlighet blitt ung mor.

I ettertid er jeg vanvittig glad for at jeg ikke ble det. Da jeg var 22-23 så livet mitt totalt annerledes ut, og jeg skjønte at jeg ikke hadde så mye å tilby et barn noen år tidligere.

En ting er å velge å beholde barnet om man har blitt gravid ved et uhell, da må man bare gjøre det beste ut av det. Det er noe helt annet å velge bevisst å få barn i ung alder.

Husk at barnet skal ha mye mer enn bare mat og klær. Barnet trenger stilmulans for å utvikle seg best mulig. Jo mer kunnskap du har, jo bedre. Har du forresten tenkt over hva som skjer om du får et sykt barn? Kolikk er jo en enkel og kortvarig lidelse, selv om det er beintøft mens det står på. Men så kan du få et barn med en varig lidelse som krever tilrettelegging resten av livet, som ADHD, Asperger eller autisme (som finnes i mange forskjellige grader). Eller barnet kan ha downs eller være multihandikappet.

Å håndtere slike skjebner er utrolig tøft uansett i hvilken alder man opplever det, men det er veldig greit med litt livserfaring før man sitter i en sånn situasjon.

Og hvorfor så travelt? Hva vil du gå glipp av om du venter 4-5 år?

[Miss Muffet]

Jeg er sikker på at man som 17-åring kan føle seg sprekkeferdig av lyst på barn, og føler seg helt klar til å bli mor.

Likevel forstår jeg ikke hvorfor man skal planlegge barn når man er så ung. Man er fortsatt tenåring.

Du har hele lovet foran deg, du trenger å lufte vingene, ut i verden, få deg en utdannelse, ha økonomien iorden og oppleve livet litt før du slår deg til ro med å bli mamma. Det er heller ikke dumt å velge en barnefar man har god kjennskap til hvordan er som person, og et forhold med store utsikter til å vare.

Ja, det er flere eksempler på svært unge mødre som har klart seg bra, men tro ikke noe annet enn at det har vært et blodslit for de aller, aller fleste.

Slapp av, selv om du føler deg voksen, så er det mye du har igjen å erfare og å oppleve i livet, som er lurt å prioritere før man planlegger å få barn.

Jeg forstår rett og slett ikke motivasjonen for å få barn når man såvidt har passert myndighetsalder når barnet kommer. Jeg tenker at det er litt naivt å planlegge slikt så ung.

Endret 4. november 2010 av Miss Muffet

[Gjest wild bird]

Vi som er mer voksne kan skrive side opp og side ned om hvor fornuftig det er å vente til man er litt eldre med å få barn. Problemet er at det går ikke inn hos en 17-åring.

Jeg lurer på hvorfor du ønsker deg barn? Og hvorfor nå, når du enda er såpass ung? Om du kan gi meg noen gode svar på det, så skal jeg ha et åpent sinn, og prøve å forstå deg.

Du syns selv du er moden, det gjør de aller fleste 17-åringer. Det man ikke evner å se, er at livet endrer seg veldig fra man er 17 til 25.

Har du kjæreste? Er han i så fall enig i planene dine?

Og til slutt vil jeg bare kommentere at du virker litt sint i innleggene dine. Ingen har angrepet deg her inne, så det er ingen grunn til å ha piggene ut

[Christina_]

Så du har fast jobb, god økonomi, et eget sted og bo? Er du klar for å sitte å glane på tven lørdagskveld på lørdagskveld, mens vennene dine treffes?

[Gjesten]

Det er en ting jeg ikke skjønner, og det er at det er så mange som ser ned på unge mødre. Jeg har selv utrolig lyst til å bli ung mor, og har alltid hatt en følelse at det kom til å skje meg. Jeg er 17 år og føler meg rett og slett helt klar for det. Jeg vil ikke ha mange kommentarer på at jeg ikke er det osv, for jeg vet best hva jeg selv føler og tenker!

JA, du vet selv best hva du føler og tenker NÅ. Men som flere over har nevnt: Alle vi som svarer deg har vært 17 år gamle. Og 18. Og 19. Vi vet hvordan både mennesker og ting forandrer seg. Vi husker hvordan det var å være sikker på hva man ville bli, hvor klar man var for å stifte familie, hvor lite vi kom til å savne fritiden vår for "vi er ikke festmennesker". Unge mødre kan klare seg kjempebra. Jeg har sett det skje, og vi vet alle at det er fullt mulig, spesielt med et så godt støttesystem som du har. Allikevel er det lurt å vente til man er voksen. Til man faktisk er ferdig utviklet både fysisk og mentalt (noe du ikke er som 17-åring uansett hvor moden du er for alderen). Og som en over nevnte: Barn trenger mer enn kun det materielle. De trenger stimulans. Dessuten, tror du ikke det vil være lettere å få seg en utdanning nå som du ikke har barn? Da kan du fokusere på studiene og senere skaffe deg en skikkelig jobb. Da vil også det økonomiske bli veldig mye enklere. Bedre det, enn å snu på hvert øre til barnet du valgte å få som 18-åring selv blir voksent.

[Fanta Exotic]

Du nevner ingenting om du har kjæreste, TS. Har du det? Før man får barn bør man jo finne en person du vil leve resten av livet med.. Du vil vel ikke at barnet skal vokse opp uten far?

[AnonymBruker]

En ung mor kan være like god mor som en over 30 år! Jeg har selv vært ekstremt flau over foreldrene mine fordi at jeg føler at folk glor noe vanvittig når jeg er ute sammen med dem, akkurat som om de skulle vært besteforeldrene mine. Jeg vil ikke at barnet mitt skal føle det sånn.

Det der er jo ikke et tegn på at det er galt å få barn som voksne, men et tegn på at du ennå ikke er moden nok til å skjønne hva foreldre er til for. Foreldre skal ikke være utstillingsdukker som viser seg fram i siste mote og alltid er klar for det siste nye. Foreldre skal være trygge, gode omsorgspersoner som følge opp barna sine. Om de i tillegg er moderne/ungdommelige som type er jo greit, men først og fremst må de være gode omsorgspersoner.

For å være brutalt ærlig: Du virker ikke som du er halvparten så moden som du tror du er. Gi deg selv noen år.