Tornerosas vinter

[Tornerosa]

Nesten ti minus og femogtyve centimetre med snø. Rene julekortet ute.

Ryggmargsrefleksen som vræler nei straks hjernen våkner og skjønner hvor, hvem og hva, var overveldende da klokka ringte halv sju. Mange ting på tapetet i dag, man kan si at så bra, da er man beskjeftiget med noe og tiden går fortere, men jeg synes på ingen måte det er bra. Det gir meg nerver, det gjør meg nervøs.

Jeg skulle ønske han i det minste kunne fortelle meg hvilken kveld han kommer, så jeg slipper å tro og håpe at det skjer i kveld, gang på gang.

[Gjest Miss O'Hara]

Enig med Ellevill her, det er kanskje bare en måte å komme i kontakt med deg på.

Ja, han vet at en prat ligger i luften, men nei, han vet ikke hvilken tilstand du er i, hvordan skal han kunne vite det? Kanskje han bare plukker opp at noe er annerledes hos deg, og får ikke pinpointet det, og blir usikker. Ikke veldig varme meldinger, bare forsiktig dagligdags prat. Sitter dere på hver deres kant og orker ikke utløse noe hos den andre, kanskje? Tripper rundt den store rosa elefanten i rommet? Du gjør det du og.

Hvis noen hadde forsvunnet fra chatten ved en sjelden anledning til å veksle noen ord, og så sendt en "uskyldig" mail i stedet, hadde jeg nok begynt å fundere litt.

Jeg er selvfølgelig veldig enig i at en prat ansikt til ansikt, og samvær, vil være det eneste fullgode nå - men det slår meg at SÅ vanskelig skal det da ikke være å veksle ord med noen man liksom er så på nett med? Er dere i så fall på nett NOK med hverandre, til å bære "gode og onde dager"? Er det blitt så betent av reelle grunner, har han virkelig sagt noe veldig avvisende? Eller har du hatt en uke på å dissikere og lade ord og fravær med din egen angst, i den grad at alt sees med forvrengte briller på?

Jeg vet ikke jeg det er bare dere som kan finne ut av det, jeg håper virkelig dere får en sjanse snart, til å snakkes, og etter at du har gjennomlevd en hel katastrofe denne siste uken håper nesten du har rett i worst case scenario, for hvis alt er i orden fra hans side nå så er dere virkelig ikke på samme spor i noe tilfelle Vet ikke om jeg får formulert meg rett her, jeg. Men hvis ett skeivt ord eller sliten formulering skal være nok til å skyve balansen helt ut, så er det kanskje ikke helt det rette, om det så er tid og sted som er feilen, eller hva.

Jeg får litt hjelpeløst slenge på en og en i mangel på evnen til å kunne endre noe for deg. Fortsetter å krysse fingre for snarlig... forløsning?

[Tornerosa]

Enig med Ellevill her, det er kanskje bare en måte å komme i kontakt med deg på.

Ja, han vet at en prat ligger i luften, men nei, han vet ikke hvilken tilstand du er i, hvordan skal han kunne vite det? Kanskje han bare plukker opp at noe er annerledes hos deg, og får ikke pinpointet det, og blir usikker. Ikke veldig varme meldinger, bare forsiktig dagligdags prat. Sitter dere på hver deres kant og orker ikke utløse noe hos den andre, kanskje? Tripper rundt den store rosa elefanten i rommet? Du gjør det du og.

Hvis noen hadde forsvunnet fra chatten ved en sjelden anledning til å veksle noen ord, og så sendt en "uskyldig" mail i stedet, hadde jeg nok begynt å fundere litt.Jeg er selvfølgelig veldig enig i at en prat ansikt til ansikt, og samvær, vil være det eneste fullgode nå - men det slår meg at SÅ vanskelig skal det da ikke være å veksle ord med noen man liksom er så på nett med? Er dere i så fall på nett NOK med hverandre, til å bære "gode og onde dager"? Er det blitt så betent av reelle grunner, har han virkelig sagt noe veldig avvisende? Eller har du hatt en uke på å dissikere og lade ord og fravær med din egen angst, i den grad at alt sees med forvrengte briller på?

Jeg vet ikke jeg det er bare dere som kan finne ut av det, jeg håper virkelig dere får en sjanse snart, til å snakkes, og etter at du har gjennomlevd en hel katastrofe denne siste uken håper nesten du har rett i worst case scenario, for hvis alt er i orden fra hans side nå så er dere virkelig ikke på samme spor i noe tilfelle Vet ikke om jeg får formulert meg rett her, jeg. Men hvis ett skeivt ord eller sliten formulering skal være nok til å skyve balansen helt ut, så er det kanskje ikke helt det rette, om det så er tid og sted som er feilen, eller hva.

Jeg får litt hjelpeløst slenge på en og en i mangel på evnen til å kunne endre noe for deg. Fortsetter å krysse fingre for snarlig... forløsning?

Men fra 1 - 6 sms'er daglig samt telefonsamtale hver kveld, og til at han så godt som ikke gir lyd fra seg på én uke, og heller ikke svarte meg på sms - det er ikke bare "kanskje" annerledes. Det er klart at han vet at jeg har registrert den kolossale endringen. De varme meldingene føler jeg at han har fått, men han har ikke tatt dem imot. Han fikk en meget tydelig melding fra meg fredag formiddag, han har ikke kommentert den annet enn at han ikke har mulighet til å svare (på mail).

Jeg forsvant jo ikke fra chatten. Jeg var pålogget, så at han var der, og logget av. Det var ikke slik at han snakket til meg, og jeg forsvant. Min mail var dagligdags, men likevel imøtekommende.

Ja, jeg har hatt en uke på å nærmest begrave dette. Men det er ikke så rart. Fra å være tilnærmet 100% på, gir han nå uttrykk for å være 95% av. Hvis han ikke har tenkt å legge dette på is, for ikke å si dødt, opptrer han jammen veldig merkelig. Han gjør ikke stort for å holde ting lunkne, for å si det mildt. Nettopp, skulle mot formodning ting gå seg til og vi fortsetter å møtes, har jeg fått meg et alvorlig skudd for baugen. Jeg ville ikke turt å stole på at ikke tilsvarende skjedde igjen.

Ringte fastlegen, men neida. Får ikke komme i dag, de har bare akutt-timer. Helvete, det er akutt! Må i stedet skvise inn en time grytidlig i morgen, før psykomotorisk, før pc-support.

Vet ikke hva jeg skal ta meg til nå. Nok husarbeid å ta fatt på, for ikke å snakke om jobb, men jeg er seigmann og alle innvoller oppfører seg som om de var i en tørketrommel.

Må etterhvert ned på skolen og fikse diverse, må handle, burde vært i byen, og etter to skal jeg kjøre til et sted jeg aldri har vært før, kjøpe denne Mac'en. Burde dusjet.

[Gjest Miss O'Hara]

Ja, jo.

Det bare virker så rart om den ene samtalen sent på kvelden når begge var slitne, skulle ende opp som deres være eller ikke være, liksom.

Men det er selvfølgelig umulig å vite noe sett fra utsiden.

[Tornerosa]

Ja, jo.

Det bare virker så rart om den ene samtalen sent på kvelden når begge var slitne, skulle ende opp som deres være eller ikke være, liksom.

Nettopp. Så jeg tror ikke at den samtalen var den ene greia som veltet alt. Jeg hadde jo i et par uker følt på en viss endring, uten at jeg kunne sette fingeren på det. Men prøvde å tilskrive det sykdomsperiode, avspaseringsuke med barn og flytting. Sannsynligvis handlet det om det, også. Sannsynligvis ble det for mye av alt. Eller, "sannsynligvis", jeg vet jo ikke. Jeg forstår jo ingenting, egentlig. Ting rimer jo ikke, det er derfor jeg sitter her og er komplett forvirret.

[Norbertine]

Jeg er her og leser, selv om jeg ikke har mye å bidra med for tiden. Krysser fingrene for at du om ikke annet snart får noen svar, (og må si at jeg synes denne fyren oppfører seg rart, og er feig som ikke engang kan ta seg tid til en ordentlig prat og legge alle kortene på bordet. )

Nå vet ikke jeg hvor du hadde tenkt å kjøre som du aldri har vært før for å kjøpe denne macen, men du vet det er to eplebutikker i Trondheim, en i midtbyen og en på solsiden?

Endret 9. november 2010 av Alice i Eventyrland

[Tornerosa]

Det blir ikke så jeg handler på Eplehuset, Alice. Har en bra kontakt hos Telenor, og han skaffer meg maskinen. Synes det er greit å ha et ansikt å handle med, som jeg vet oppfører seg bra. Selve maskinen koster meg dermed 600 mer, men tilbehør er faktisk litt rimeligere. Så det blir et eller annet sted på Nardo.

[Tornerosa]

Jeg går i loop. Fatter ikke hvordan jeg skal holde ut dette. Fatter ikke hvordan jeg skal holde ut etterpå, dersom enden på visa blir

[Tornerosa]

Snakket med venninne, venninne som er link. Hun jeg var hos i helga. Hun hadde sendt ham en sms nå i formiddag. Minnet ham om hvordan hans kompiser kastet seg over meg den gangen i sommer, ba meg instendig om å være snill mot ham. Min venninne minnet ham om at jeg har også venner som kan si det samme, til ham. Vær snill. Litt etter hadde han ringt tilbake.

Og jeg har jo rett i mange av mine mistanker, tror jeg. Jeg bragte avstandsproblemet på banen, han blir lamslått bare av ordet problem. Det er for mye for ham. Han er ikke der at han kan tenke for langt framover, planlegge livet lengre framme. Han greier ikke å forholde seg til langt framme.

Hadde han bare snakket med meg. Jeg har ikke bedt ham om å planlegge, jeg har bare gitt uttrykk for at

Vel, jeg synes det er så åpenbart og logisk. Det jeg sa, den bekymringen jeg ga uttrykk for.

Det blir bare så altfor for dumt når han bare stenger igjen.

Hun hadde oppfordret ham til å snakke med meg, sa at jeg nok har forstått situasjonen hans veldig godt, har hatt egne demoner, og han sa at ja, vi skulle jo det, prate. Hun fikk inntrykk av at han vurderte i kveld eller i morgen. Da får han for pokker informere meg snart.

Endret 9. november 2010 av Tornerosa

[Gjest Miss O'Hara]

Stakkars mann. Sorry. Jeg har virkelig medfølelse med deg og, jeg har vært i din situasjon, det er forferdelig. Men stakkars mann. Man kan ikke alltid velge. Jeg skjønner ham godt. Jeg vet det virker dumt, og dårlig gjort, og hva enn, fra hans side sett med dine øyne (og hjerte) men jeg kan ikke si annet enn at jeg har full forståelse for ham akkurat nå. Dere er på ulike steder i loopen i livet, og vilje og evne er kanskje ikke tilstrekkelig akkurat nå, hvem vet. Man kan si "han skulle ha...", men ærlig talt...

Det er ordentlig leit, for begge to, uansett.

Ta vare på deg selv.

[Emile]

Ikke føl deg patetisk - det er jo følelser det handler om, sterke følelser. Her hadde du DEN gavepakken foran deg, den mulige siste brikken for at du skulle få det familielivet du ønsker deg. Han tok deg med storm(?), og nå er han plutselig borte, i alle fall fraværende. Klart du blir knust. Men du kommer deg over dette, Tornerosa, og jo før du starter prosessen, jo bedre. Trur eg. Så får du heller ta det som en bonus om han dukker opp for en prat eller mer. Synes det er fælt at du skal sitte og vente hver kveld.

Mulig man ikke skal si sånt, og heller holde håpet varmt? Men det er nå bare sånn jeg tolker situasjonen akkurat nå, selv om alt kan skje, selvfølgelig. Og det mener jeg. Men så lenge han er tyst, så er jo det svar nok...kanskje får du aldri svar på dine spørsmål.. Jeg håper det for din del.

Tenker på deg.

[Tornerosa]

Jeg skal ikke over dette. Jeg har ingen ønsker om å komme over dette, for jeg har ikke gitt opp.

Og dessuten, etter dette ligger lista et sted i himmelen. Jeg kommer aldri, aldri, aldri til å nøye meg med en dårligere match. Han ligger langt uti periferien på Bellkurven, og der ligger pokker meg jeg også. Å finne match er nåla i høystakken. Jeg vet å gjenkjenne bra (for meg) når jeg ser det, og jeg ser det veldig, veldig sjelden. Jeg har ikke anledning til å gi opp dette.

[Tornerosa]

Hva gjør jeg nå? Han sendte sms. Hei Tornerosa! Blir i Xxxx i dag. Ringes i kveld? X

Vi kan godt ringes. Men jeg vil virkelig ikke ta alt dette på telefonen, jeg synes han skal komme hit! Betyr det at han mener at en telefonsamtale skal erstatte en ansikt til ansikt-samtale? Skal jeg svare at vi kan godt ringes, men at jeg håper at han kan komme en tur i løpet av uka uansett? Eller skal jeg bare si at gjerne, ring meg når det passer?

[Emile]

Synes det var positivt, jeg, at han ønsker å prate med deg. Du sier jo selv at han har det fullt opp for tida, så da bør vel en tlf være greit i første omgang. Joda, skjønner at du foretrekker ansikt til ansikt, men du trenger da ikke ta ALT. Kan dere ikke prates, og se hvordan dere nærmer dere hverandre? Jeg mener, dere har jo snakket mye på tlf før, så helt feil blir det vel ikke.

...og så er jeg overrasket(feil ord kanskje..) over at du kan vite at dere er en så fantastisk match så tidlig...at man kan tro det - ja. Men vite, på så kort tid? Jeg tenker at man trenger masse tid på å finne ut sånt, og det har dere vel ikke hatt så fryktelig mye av? Nei, sorry, hvis jeg høres negativ ut, det er ikke meningen.

Uansett, kampviljen er på plass, skjønner jeg. :slåss:

[Tornerosa]

Jo, jeg vet. Jeg er fortsatt helt sikker på det. Som tidligere sagt, det hadde vært annerledes om jeg hadde funnet ham på byen. Men dette er annerledes. Vi har felles referanser, andre som kjenner oss begge er ikke overrasket over at vi fant tonen som vi gjorde. Vi har riktignok ikke hatt hverdag sammen, og jeg ville selvfølgelig ikke brukt fire måneder som utgangspunkt for store, avgjørende valg. Men jeg er så sikker som jeg kan være, jeg kan ikke forklare det. Det er bare sånn. Noen ganger hører man bare så veldig til, man kommer helt hjem.

[Emile]

Jo, jeg vet. Jeg er fortsatt helt sikker på det. Som tidligere sagt, det hadde vært annerledes om jeg hadde funnet ham på byen. Men dette er annerledes. Vi har felles referanser, andre som kjenner oss begge er ikke overrasket over at vi fant tonen som vi gjorde. Vi har riktignok ikke hatt hverdag sammen, og jeg ville selvfølgelig ikke brukt fire måneder som utgangspunkt for store, avgjørende valg. Men jeg er så sikker som jeg kan være, jeg kan ikke forklare det. Det er bare sånn. Noen ganger hører man bare så veldig til, man kommer helt hjem.

Skjønner.

[Tornerosa]

Alt hodet mitt har tenkt den siste uka, hadde begynt å føle meg sånn rimelig rustet til ansikt til ansikt-samtalen. Men så får jeg altså en telefonsamtale først, og da blir jeg fryktelig usikker. Da føler jeg behovet for å sammenfatte, snakke i klartekst, jeg føler meg så handicappet når jeg blir frarøvet mine ikke-verbale kommunikasjonshjelpemidler. Bortsett fra stemme og tonefall, og jeg stoler virkelig ikke på stemmen min på telefonen. Kanhende må jeg bare holde kjeft, for ikke å tute. Og det skal jeg ikke.

Hva i huleste skal jeg si på telefonen?? Hva kommer han til å si? Er dette Samtalen, eller er det bare Pre-Samtalen?

[Tornerosa]

Han ringte, og han er verdens mest vidunderlige mann. 75 minutter snakket vi. Først kun hverdagslig, vi lo og spøkte. Forresten, jeg skal ikke prøve å gjengi stort av samtalen. Kan bare si at jeg er ganske lettet, skjønt med forbehold. Jeg har hatt rett i mine bange anelser, han er rett og slett ikke i stand til å ta inn over seg noe seriøst nå. Og jeg skjønner ham så veldig, veldig godt. Han har gode forklaringer, og jeg forstår dem, jeg kjenner dem på kroppen. Han har ment alt han har sagt og gjort, jeg visste jo det.

Han har ganske riktig konkludert med at vi er på ulike steder, hvem visste ikke det, men samtidig har han kanskje misforstått meg litt. Pga. at han er der han er. Jeg er lenger framme enn ham, men kanskje ikke så langt framme som han har trodd og kanskje fryktet. Jeg trenger også tid, lang tid. Selv om jeg er overbevist om at han er bra for meg, så trenger jeg tid. 3.5 år som diktator setter sine spor. Han har tatt for gitt at jeg var klar for å hoppe i det med alle bena, nå har han forhåpentligvis en forståelse for at jeg heller ikke er der. Selv om tankene er plantet hos ham, og vanskelig kan glemmes.

Vi er enige om at høsten har vært fabelaktig, vi har hatt akkurat det vi har ønsket oss. Ja, jeg har tenkt på dette med avstand, min hjerne fungerer slik, den slenger ut avløpere som tar seg noen turer innom framtiden for å prøve å finne ut om det jeg foretar meg i nåtiden er hensiktsmessig. Men når avløperne kommer tilbake, er jeg her og nå igjen. Og her og nå har vært fabelaktig.

Han er glad i meg, han har sett meg som "sin", han ser det som sannsynlig at jeg kunne vært den rette for ham - i en bedre timing. Han skulle så veldig gjerne sett meg i en relasjon til barna sine.

Men han kan ikke nå. Han må fikse seg selv først, han må finne ro. Og jeg skjønner ham så godt, jeg vet så godt hvor han er nå.

Og vi skal snakkes igjen, og vi skal møtes igjen, og han vil gjerne at jeg kommer og besøker ham. Og han skal få være i fred, han skal få legge premissene, jeg tåler det alldeles utmerket. Tror jeg. Premissene skal ikke skade meg, men jeg har det ikke travelt.

Jo, jeg er lettet. Men litt skjelven. Jeg jubler ikke, men jeg føler meg ikke lenger fullstendig ødelagt.

[Tornerosa]

Uansett, jeg synes fortsatt at det var litt dårlig av ham å gå under jorden. Og det sa jeg. Synes han viste meg litt lite tiltro når han ikke delte tankene sine med meg. Jeg har forstått hvorfor det ble slik, men jeg synes uansett det var litt feigt.

Så det så.

Forøvrig... For en mann!

[Tornerosa]

Det var fint å prate med deg. Sov godt, kjære Tornerosa.