Tornerosas vinter

[Gjest brutal_mann]

Noe sier meg at en del ting foregripes en del begivenheter. Samt at de kommer frem i desperasjon/ultimatums form når de heller burde vert luftet som et potensiale.

Lite flink på å knotte slike ord, men jeg antar at trådens innbyggere er oppegående nok til å se konturene av hva jeg skal frem til.

Lær av eks-dama til Reth rett og slett!

[Tornerosa]

Noe sier meg at en del ting foregripes en del begivenheter. Samt at de kommer frem i desperasjon/ultimatums form når de heller burde vert luftet som et potensiale.

Lite flink på å knotte slike ord, men jeg antar at trådens innbyggere er oppegående nok til å se konturene av hva jeg skal frem til.

Lær av eks-dama til Reth rett og slett!

Reth?

Jeg føler ikke at noen begivenheter er foregrepet. Hva skulle det vært? Og det er ingenting her som er fremkommet i desperasjon eller som ultimatum, heller. Har jeg gitt inntrykk av det? Skjønner ikke hva du mener, forklar.

Æsjda, timingen på den samtalen var kanskje ikke akkurat ideell, i forhold til hvor opplagt og konstruktiv man er om kvelden etter en slitsom dag. Ting ser uforholdsmessig svart ut da. Om dere hadde tatt den samtalen på en god dag i hyggelig samvær ville den sikkert sett annerledes ut, behovet for å virkelig se løsningen/muligheter her og nå hadde kanskje ikke føltes å presserende, kanskje følelsen av hvor godt det er å finne hverandre hadde vært mer tydelig?

Jeg er jo ikke der, jeg er her, men ingenting av dette er veldig overraskende, situasjonen tatt i betraktning. Han har mer å bale med enn deg, og føler nok presset selv om du er bevisst på å ikke "vise" det, forventningen ligger der like fullt, og han har dem han og. Slik som ting er for dere nå, må du bære mest, og da er spørsmålet om du orker det og er villig til det.

Hos oss var det omvendt. Jeg kan ikke få sagt hvor glad jeg er for at han holdt ut. Han beholdt fokus på målet, og er god på å legge til side det han ikke for øyeblikket kan endre på, og dermed nyte det han har nå. Jeg er glad han ikke var som meg (eller deg ) for å si det sånn, for da ville det ikke vart lenge, med avstanden og usikkerheten.

Jeg tror det er noe bortenfor dette, men det fordrer at du lever og fungerer den tiden han ikke er der, til den dagen situasjonen letter (og det gjør den garantert). Det er ikke en 24/7 tilstand, eller burde ikke være det, selv om man ofte blir sånn når noe er nytt at tanken på den andre fyller deg hele tiden.

Selv om hodet sikkert kretser rundt det konstant for deg, så kan det ikke være sånn hvis du skal orke dette. Da må du ha plakaten full med andre ting som opptar deg og som føles bra nok, annet enn bare han. Han kan ikke være det eneste som gir overskudd og mening. Du er veldig, veldig tosom av deg, på en måte, og det gjør det kanskje vanskelig å ha litt mer vanntette skott mellom de ulike arenaene, men den øvelsen tror jeg er nødvendig hvis ikke du skal drukne i følelsen av alt som ikke er. Det er som om du konstant har fokus på alt som mangler, fremfor det som er der. Og jeg skjønner hvorfor, jeg tror bare ikke det bidrar til forholdet, uansett utvikling videre.

(grønn te, ikke sjokolade...)

Nei, det kan ikke være sånn hvis jeg skal orke dette. Dagen i dag har vært et rent helvete. Har hatt møte fra 9 - 16, helt umulig å konsentrere seg, helt umulig å smile, avbrutt av én time da jeg sippa hos den psykomotoriske og lå som en spent bue på benken hennes, klarte knapt å puste, tror jeg må ha holdt pusten i førti minutter. Halsen som et innsnevra sugerør, øyne som bare ville lukke seg, kneskåler i alarmberedskap, hode som ville implodere, all innmat revet ut.

Jeg har overlevd i tre år, det har vært vanvittig tøft, og mye av det har vært relatert til forestillingen og overbevisningen om at det aldri ville bli mulig å finne noen å leve livet sammen med. Det har vært som en vond torne under begge føtter, torner som endelig ble fjernet nå på sensommeren og erstattet med en fjærlett følelse, en følelse av å være usårbar, å være i stand til å takle alle utfordringer fordi dette, tanken på å ha funnet ham, lå i bunnen. Omsider hadde det åpenbart seg en mulighet, jeg hadde trua. I hvertfall på ham, og etterhvert fikk jeg trua på meg selv, også. Jo, vanskelig, store utfordringer, men det lå langt framme. Jeg har vært ganske sikker på at dette var Tingen. Så utrolig mange forhold som pekte i den retningen, ting han sa, gjorde, foretok seg. Hvordan vi var sammen.

Hvordan i alle dager skal det være mulig å ha fokus på andre ting?

Jeg vet jo ikke engang utfallet av dette, vi har jo ikke sagt at vi ikke skal møtes mer, men bare tanken på at det kan bli et utfall, gjør meg kvalm. Fysisk uvel.

Jeg tror ikke dette har vært ute av hodet mitt i så mye som ett sekund i dag. Hvis dette strander fullstendig nå, vet jeg ikke hvordan jeg skal reise meg igjen. Jeg vil i hvertfall trenge hjelp.

[Emile]

Er så lei meg på dine vegne. Kan jo være at det ordner seg, men denne dagen hørtes bare grusom ut. Har tenkt mye på deg i dag...

Jeg skjønner problematikken med avstand, barn, jobb osv. Helt klart. Men...går det ikke an å "bare" være kjærster først? (Litt sent å spørre om det nå da...) Huff.

Nei, jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg, bare at jeg tenker på deg.

[Tornerosa]

Takk, Emile.

Jeg har hatt den stemmen i øret én gang før, den flate, desillusjonerte, slitne stemmen. Det var den gangen at de litt dumme greiene skjedde, da han konkluderte med at han måtte beskytte seg selv, hadde ikke rom for flere problemer. Jeg holdt meg unna i 2-3 dager, da orket jeg ikke mer, da ringte jeg og sa at jeg gjerne ville besøke ham om to dager. Han sa at det var greit. Og etterpå var han kjempeglad for at jeg kom, glad for at jeg hadde ringt, ting ble helt som før, faktisk enda bedre.

Nå vet jeg ikke. Jeg vet at jeg har hørt den stemmen før. Og jeg vet at det ikke handler om at han er sliten, det er ikke den egentlige grunnen, den egentlige grunnen handler om meg, om oss. Jeg tror han er trist, jeg tror stemmen vitnet om usikkerhet, bekymring, tristhet. Relatert til oss. Men jeg vet jo ikke.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Ingenting? Skal jeg forholde meg helt taus, vente til han eventuelt tar kontakt? Skal jeg igjen være den som prøver, som nærmer meg og som prøver å fikse? Skal jeg ringe ham i morgen kveld og si at jeg gjerne vil komme til ham etter at barnet er i seng, fredag eller lørdag? Jeg har et desperat behov for å snakke med ham. Jeg vet ikke hvor mange døgn jeg orker uten.

Og jeg vet hva jeg ville sagt, bl.a. Jeg har snakket med ham hundre ganger i dag. Jeg ville sagt at jeg, jeg for min del, ønsker at vi fortsetter å treffes - når det er mulig, når det ikke betyr pes eller ekstra utfordringer for noen av oss. At vi gradvis involverer barna - i den forstand at vi treffer hverandres barn, gjør ting sammen, uten at vi presenterer den andre som "den nye", at vi finner ut av hvordan barn og voksne liker hverandre på tvers og trives sammen, at han og jeg finner ut av hvordan vi fungerer sammen når vi er litt tettere innpå hverandre. Og at vi, om la oss si et års tid, gjør opp status. Og hvis det er pluss, pluss, pluss så langt øyet kan se, er jeg inneforstått med følgende: Han er mer lenket til sitt sted enn hva jeg er. Hvis jeg går i pluss når regnskapet gjøres opp, vet jeg hvordan jeg ville prioritert. Jeg ville priorert ham, framfor å bli her. Med andre ord - jeg ville vært villig til å flytte på meg. Jeg har ransaket kropp, hode, hjerte og sjel, og kommet fram til den konklusjonen. Jeg er ikke i tvil akkurat nå.

Det føles som om dette er den eneste sjansen, å legge denne saksopplysningen til hans regnskap. Den eneste muligheten for at han skal vurdere å fortsette som før. Jeg tror dette er hovedproblemet - avstanden, og det at det er dødfødt å satse på noe dersom det venter en ugjennomtrengelig mur lenger framme. Jeg snakket jo litt om dette på mandag. Kanskje var det da han punkterte, kanskje sa jeg i klartekst ting han ikke har villet tenke på, eller ganske enkelt ikke har tenkt på fordi han har syntes ting har vært så bra her & nå. Kanskje var det mine grublerier som gjorde ham så tenksom, så fjern, så resignert. Jeg vet ikke. Jeg kan ta helt feil. Det kan være andre årsaker.

Men har jeg noe å tape på å formidle disse tankene til ham, denne konklusjonen? Om at jeg, dersom vi om ett år sammen kommer til den konklusjonen at dette er for bra til å trekkes ned i dass, er villig til å flytte til hans sted?

[Gjest Miss O'Hara]

Det er så MYE, liksom. Meter på meter med grublerier.

Det kan holde å si "Jeg tenker på dette, og det kjennes umulig å være uten deg. Jeg ser for meg at det kan bli oss lenger nede i veien, hindringene tar vi underveis. Tenker du det samme?"

Jeg mener, minner meg litt om Rachels 37 sider ("front AND back!") som Ross måtte lese for at de skulle kunne bli sammen igjen. Én ting er at det kverner i hodet ditt, altfor mye, og at det fyller deg til randen hele døgnet akkurat nå - såpass intenst er det. Men det er litt skapt av avstanden, og hvis du skal være en trykkoker som til slutt eksploderer når dere endelig treffes så tenker jeg det fort kan bli overveldende for ham. Han har det sikkert på samme vis selv, om følelser for deg, men han sorterer det i hverdagen, er nødt, han har annet å ivareta på best mulig måte (det har jo egentlig du og?). Han klarer den sorteringen. Du gjør ikke det akkurat nå, virker det som.

At en mann skal føles så før-og-etter er litt skremmende, at du ikke står stødigere uten en annen person, men der er vel alle ulikt anlagt. Samtidig, når det er SÅ voldsomt for deg, så kan det tyde på at det er noe solid her, det er fundament videre. Cluet er, da føler han det i så fall på samme måte, og vil strekke seg langt for å få det til. Det bare skjer ikke noe raskere av den grunn, av flere årsaker dere ikke bare kan påvirke.

Vel, du kjenner meg nok til å vite hva jeg mener mellom linjene her, der andre sikkert synes det er å trekke det langt Jeg håper du får livstegn snart. Nei, jeg håper du sender et livstegn (kort! For all del, kort )og får svar på det.

"Tanken på å ikke fortsette å treffes føles egentlig umulig. Vi får det til på et vis."

Kanskje han trenger bekreftelse fra deg på at det går, ikke motsatt... det er han som drar inn bagasjen. Kanskje han trenger at du ikke tviler/lurer så mye hele tiden? Du utklasser Knausgård her på omfang, jeg vet du ikke sender samme mengde til ham, men dere er såpass på nett at han selvsagt plukker opp ting, mye usagt.

Æh, skal stoppe nå.

Ta vare på deg selv

[Tornerosa]

Ja, mye. Meter på meter. Eller skal vi heller si mil etter mil. Jeg tenker som så at når den tid kommer at vi skal snakke, må jeg ha litt kjøtt på benet. 37 sider skal jeg nok greie å unngå, men jeg føler behov for å formidle til ham at jeg ikke lenger ser beksvart på forflytning. For det har jeg vel egentlig formidlet tidligere, på flere måter.

Jeg greier knapt å lese mellom linjene, jeg har fått en hodeskade. Jeg skal altså ikke foreslå å treffes. Jeg bør bare vente, eventuelt gi små livstegn som ikke krever noe som helst. Og la ham formidle et behov for å snakke, når det måtte melde seg. Når han er klar for det.

I mellomtiden skal jeg ikke lide, jeg skal stå stødig på egne ben og være tålmodig. Ikke la meg knekke av at konturene av noe virkelig bra der lenger framme, muligens er pulverisert.

Jeg er ikke superwoman.

Men jeg sender ham en sms ganske snart. A la "Tanken på...". Hvis han ikke gir respons, dør jeg.

Og jeg orker ikke være våken lenger, orker ikke tenke. Tenker jeg sender en sms, setter telefonen på lydløs så jeg ikke registrerer om han svarer eller ikke, og sovner.

[Gjest brutal_mann]

Reth = Reth Butler a.k.a. Clarke Gable.

Trodde den var innlysende jeg

[Tornerosa]

Reth = Reth Butler a.k.a. Clarke Gable.

Trodde den var innlysende jeg

Ingenting er innlysende. Absolutt ingenting.

Jeg ringte Mac-mannen, i håp om å få hjelp i morgen kveld. Kjøper maskin i morgen. Men han har barneuke, og ikke anledning på dagtid denne uka. Neste uke sannsynligvis, han foreslo mandag, da kan ikke jeg. Vi prøver onsdag, onsdag ved lunsjtider. Det betyr at jeg ikke er operativ på den nye maskina før da, for jeg trenger assistanse til å få overført det meste av det jeg har på den gamle maskinen. Som holder ut i en time før den går varm og slår seg av.

Uansett, jeg er ikke spesielt operativ, kjenner jeg. Akkurat nå ser jeg ikke for meg hvordan jeg skal jobbe overhodet i dagene som kommer. Ja, så mye går dette inn på meg. Og mer enn det. Jeg tror faktisk det er verre enn samlivsbruddet for 3.5 år siden.

Teller på fingrene om jeg skal gi lyd eller ikke. Vente til i morgen kveld, eller nå? Eller ikke i det hele tatt.

[Sommersol]

Uff jeg vet akkurat hvordan du har det, og det er så fælt. Jeg sa også det (tror jeg skrev det og) at takke meg til å avslutte nesten 20 års samliv.

Det eneste som hjelper er å ta kontakt for å få visshet. Enten ene eller andre veien. Jeg har iallefall opplevd og være like oppløst som du er nå, krype til korset og ta kontakt, for å finne ut at han ikke aner at noe er galt.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har bannet på at jeg nå ikke skal være dn første til å ta kontakt. Brutt sammen og gjort det likevel, og det har hjulpet hver gang.

Jeg gjorde det senest nå for 10 min siden. Spent på utfallet, selv om det nok er av litt mindre alvorlig art enn deg. Det går mer på om jeg får besøk eller ei, og at han må bli mye flinkere til å gi beskjed...

Krysser fingre og tær for at alt ordner seg for dere. Gi jernet

[Tornerosa]

Jeg gjorde det, jeg sendte ham en sms med omtrent den ordlyden. "Tanken på..." osv. Sånn rett før elleve, da jeg la meg. Slo av lyden, la mobilen under ei pute på golvet for ikke å se lys fra evt. sms. Og sovnet under to dyner. Våknet 04, selvfølgelig måtte jeg se på mobilen. Nada. Våknet 05, våknet 06, stod opp 07. Ingenting. Hvis han mot formodning hadde sovnet i går, har han i hvertfall sett den nå.

Jeg synes faktisk det grenser mot dårlig gjort å ikke respondere.

Så nå skal jeg altså bare holde kjeft helt til han gir lyd?

:cry:

[Gjest brutal_mann]

Ikke for å være slem, men mer ro og tålmodighet vil(le) lønne(t) seg. Ingenting er over (ennå) men det krever litt fokusering på å ta ting som de kommer. Nyt det gode, ignorer det slitsomme og ta en kamp, eh, dag om gangen

[Gjest brutal_mann]

Og ja, ballen er hos han.

[Gjest Miss O'Hara]

(Rhett Og i følge oppfølgerbøkene til de originale av Mitchell, skrevet av A. Ripley, så fikk selvsagt Scarlett og Rhett hverandre til slutt. Her gjelder det så skrive sine egne endings, så de blir happy )

Kjenner igjen følelsen av desperasjon.

Jeg kunne spekulert litt åpent om min teori på hvorfor det føles så katastrofalt, men nå har du egentlig mer enn nok med deg selv nøyer meg med å si at mann eller ikke mann, så er Tornerosa en person det er verdt å ta vare på - også for deg selv, så om du føler at du ikke klarer det, skaff hjelp. Det er ingen skam. Det kommer dager etter dette enten de blir slik eller sånn, og de kan være bedre enn dette.

[Tornerosa]

Hvorfor det føles katastrofalt, er egentlig ikke så interessant. Det føles katastrofalt. Utgangspunktet er at jeg ikke ser for meg en framtid hvor jeg sitter hjemme og våker over unger sju kvelder i uka, alene om alt i hele verden. Utgangspunktet er at jeg vet at jeg ikke blir så lett hekta, at det skal veldig mye til før jeg får trua på noe(n). Mmannen er fullt score på samtlige punkter, og det er ingen tvil om hva han er kommet til å bety for meg. Til tross for vanskeligheter, har jeg faktisk sett for meg en mulighet for oss, en framtid. Jeg har ikke hatt noen grunn til å ikke tro at han har tenkt det samme.

Det er dag og natt, det er motsetninger, radikale: Fortsette som før, som de siste tre årene, eller jobbe mot et liv sammen med noen, vite at man har det i den andre enden og til slutt faktisk vil være der. Jeg kan knapt forestille meg to virkeligheter som er mer ulike. Jeg ønsker meg intenst den ene, er inderlig lei av den andre. Ikke bare lei av, den har vært vond. Jeg orker den ikke mer. Og i hvertfall ikke nå, når jeg har sett lyset.

Vi var så enige om at spill, det gidder vi ikke. Jeg skjønner ikke hvilket spill vi spiller nå. Jeg kan i hvertfall ikke spillereglene.

Torsdag, fredag, lørdag, søndag, mandag. Fem dager uten at noe som helst skjer, jeg skal kjøre ungene til flyplassen i morgen, hente dem igjen mandag. Ingenting på plakaten. Hjemme alene i tre døgn. Jeg aner ikke hvordan jeg skal fylle disse dagene, har ikke lyst til å treffe en sjel, har bare lyst til å sove meg gjennom dem, ikke tenke, ikke føle, ikke vite.

Og så kommer neste uke, da har han barnefri. Biltur på tirsdag, hadde vi snakket om. Regner med at den utgår, jeg skal i hvertfall ikke spørre. Kveldene, han vil sikkert være opptatt med å innstallere seg i nytt hjem, skjønner jo det. Neste helg, han har barnefri. Muligheter, men det får bli på hans initiativ. Jeg er svært redd for at det ikke kommer. Jeg forstår ikke dette. For bare et par uker siden, var det ikke tvil i min sjel. Han skrev under med "Din X", kom med impulsive erklæringer i de mest usannsynlige settinger om hvor fantastisk det var å være sammen med meg. Det var "kjære". Og å komme hit mandag, var hans idé. Jeg hadde hatt litt lurvete følelse i noen dager da, men etter mandagen skjønte (trodde) jeg at jeg hadde tatt feil. Er det så "enkelt" som at mine ytringer, som ikke tok mer enn halvannet minutt, om avstand og problematikk utgjorde den store forskjellen? Begynte han å se det som et problem først da, eller var det da han skjønte at jeg mente alvor og ble skremt av det?

Jeg husker knapt hva vi snakket om på telefonen tirsdag. Jeg husker at han sa "vet ikke" flere ganger, ikke først og fremst som svar på spørsmål fra meg, men som utrykk for at han ikke visste hva vi skulle gjøre. "Kanskje blir det for vanskelig".

Hadde jeg bare visst den egentlige årsaken til at alt er blitt så vanskelig! Jeg er sikker på at det ligger en greie i bunnen her.

Avstanden kan være hovedproblemet.

Eller det at han pr. i dag ikke har kapasitet til å involvere seg med noen overhodet, det blir for komplisert, for mye.

Eller han ikke liker meg så godt som før.

Én av tre.

I dag bør jeg ut og kjøpe maskin. Deretter bør jeg dra til kontoret. Så har jeg lovet ungene å steke pannekaker til middag. 7-åringen skal ha med seg venninne hjem, 9-åringen skal tilbake til skolen til fem, overnatting til i morgen. Og jeg må pakke til de skal reise i morgen. Har masse papirer jeg må skrive ut og fylle ut i forbindelse med at de skal reise alene, men har ikke tilgang på skriver. Akkurat nå aner jeg ikke hvordan jeg skal løse det, jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen overhodet.

Advarsel: Dette kommer til å være tralten i denne dagboken i dagene framover.

[Gjest Miss O'Hara]

Skjemaet kan du fylle ut på flyplassen

[Tornerosa]

Skjemaet kan du fylle ut på flyplassen

Men det står "medbringes i tre eksemplarer, ferdig utfylt"?

[Tornerosa]

Mac-kjøp utgår i dag.

Kontoret også lite aktuelt, da det i hovedsak handler om telefonmontør som skal forklare og bistå med det fabelaktige nye telefonsystemet. Det er så uinteressant og uaktuelt å forholde seg til, at det er til å spy av. Og i neste uke skal hun andre ha ferie, det betyr at jeg skal være den som tar vårt sentralnummer. De spurte hvordan jeg så på det, til tross for at jeg jobber 60%. Jeg kan ha sagt at det går sikkert greit. Men det gjør det ikke. Jeg som fra før av har telefonskrekk. Så i grunnen kan jeg bare la være å dra på kontoret, men kan jo hente den forbaska telefonen - og slå den av.

[Gjest Miss O'Hara]

Min (uprofesjonelle) mening er at det virker for tidlig med så mye jobb, i den prosessen du er i. Uavhengig av mann. Jobben ser bare at du sier ja, og planlegger deretter. Var det ikke nettopp dette du skulle lære å unngå?

Flyselskapet kan ikke nekte deg å bruke de billettene du har kjøpt. De hjelper deg i skranken

[Tornerosa]

Det føles også sånn, Miss. Nattesøvnen ble helt spolert fra kvelden før jeg skulle begynne å jobbe igjen, siden har det blitt gradvis verre. Og nå er det verre enn verst.

Da tar jeg sjansen på å møte opp i god tid, og få skjemaene i skranken. Det går sikkert greit. Referansenr på billett, ungenes pass, min legitimasjon. Det er vel alt jeg trenger.

Hjernen min går gjennom alle mulige strategier nå. Jeg skal ikke foreta meg noen av dem, men kan ikke hindre hodet i å tenke. Det siste nå, er at jeg må kontakte en kompis av ham, en jeg kjenner litt. Han som på et tidspunkt ba meg instendig om å være snill mot Mmannen, ikke såre ham, for han var så hekta på meg. Snakke med kompisen, beskrive og innrømme, be ham ved leilighet om å snakke med Mmannen, tilforlatelig, "hvordan går det med..." osv. Og så sladre til meg etterpå.

Eller søskenet hans, som han selv sendte meg venneforslag om på FB for 2-3 uker siden, vedkommende aksepterte. Vedkommende vet, moren hans vet, alle vet. Han har skravlet til alle. Ta kontakt på FB, vrenge sjela med måte, be om kommentar.

Eller spørre et par andre jeg kjenner meget godt, som møtte ham på lørdag. Og, vet jeg, snakket litt om meg sammen med ham. Hva ble sagt? Hvilket inntrykk fikk de, hvor var han?

Men hva gjør jeg, når det virker så umulig å snakke med ham? Ikke likt ham, han pleier å være så lett å snakke med.

Jeg slutter å spise når jeg er sånn, jeg vet det. Mister matlysten fullstendig. Kjenner ikke at jeg er sulten, fordi innsiden er invadert av en enorm tomhet uansett. Alle bevegelser blir langsomme, ansikts- og halsmuskulaturen så stramme som strikk i anstrengelsen for å holde maska.

[Gjest Miss O'Hara]

Kjærlighetssorg på forskudd. Akkurat nå er du din egen verste fiende. Hadde vært fint med en av-knapp på det hodet ditt