Tornerosas vinter

[Tornerosa]

Vintertid, 1. november. Det må da kvalifisere for nye skriblerier, blanke ark? Alltid bra med restarter. Nesten alltid bra med restarter.

Venter på telefon fra Eplehuset, rette vedkommende skulle ringe tilbake for at jeg skal få opprettet konto hos dem. Jeg har ikke stort mer tålmodighet nå, synes 45 minutter er lenge nok å vente. Blir superspennende med ny maskin, min første Mac. Satser på at overgangen ikke blir overveldende, at jeg raskt venner meg til det nye. Vil nok trenge litt assistanse, vil nok trenge litt tid, prøving og feiling, learning by doing. Men bra å beskjeftige hodet med noe, virkelig. Ser fram til å etablere ny maskin, pent og rent og ryddig, gode rutiner. Ah. Jeg liker sånt.

[Tornerosa]

Hva jeg imidertid ikke liker, er at det skal ta så lang tid å få avklart dette kjøpet. Jeg ringte for snart to timer siden for å få klarhet i hvorvidt jeg kan få opprettet konto hos Eplehuset, og fikk først nå telefon om at neida, det får jeg ikke. Så lenge min arbeidsgiver ikke er et AS, er det ikke mulig. Erkeduster. Nesten så jeg vurderer å droppe skiten.

Motstand, jeg kan ikke ha motstand! Jeg går ned for telling og gir opp!

[Tornerosa]

Ok, løsningen får bli å vente. Utsette innsatsen. Nå har jeg også fått vite at skriveren jeg er avhengig av mangler en dings som ingen har på lager. Jadda. Tornefull ferd tilbake.

Men i morgen blir det sannsynligvis maskin, enten ved at overførte penger rekker å ankomme eller ved at jeg i løpet av formiddagen treffer Mmannen og får låne hans kredittkort.

Man er trøtt. Man har lyst til å legge seg. Men man kjører til Rema og river av seg hårdotter mellom reolene i frustrasjon over hverdagsmiddagsutfordringen, og etterpå kjører man de håpefulle på konsert, stålsetter seg mot én times øregnagende toner fra bittesmå instrumenter. Deretter kommer man seg hjem igjen og håper at to timer går fort, slik at man kan se de fredfylte, vakre ansiktene sove ubekymret, og med god samvittighet plassere rumpa i sofadumpa og ikke gjøre noen ting som helst. Og kanskje få en telefon fra Mmannen jeg har kjær.

Dessuten har man hatt hodepine siden klokka 03 i natt.

[Tornerosa]

Der, ja! Ungene var ramsalte i kveld, forsåvidt snille og søte, men de laget baluba fra seks til åtte. Innimellom satt de og perlet ved kjøkkenbordet, relativt fredelig, men skinnet bedro. De bare ladet opp til neste økt. Latter og ståk og ablegøyer, helt i hundre. Fikk ikke ett fornuftig ord ut av dem. Herlig noen ganger, men to timer var nok... Og det fortsatte etter leggetid, men kan se ut til å ha avtatt nå. En liten utblåsning fra opphavet måtte til. Neivisst, ikke helt ferdige, nei.

Ti på ni. To og en halv time, tipper jeg, før jeg er i seng. Satser på en sovepille i form av Mmann i øret før den tid.

[Sommersol]

Uff den usikkerheten er helt grusom, og det gir seg jo ikke med det første heller. Vi har holdt på i 7-8 mnd, og jeg sliter med det enda. Happy og trygg etter ett møte, men jeg vet til og med da, at usikkerheten likevel kommer krypende om ikke lenge.

Så er det og formidle dette da, uten å presse eller mase, så prøver vi å fomidle, syns vi gjør det, men det skjer ingen forbedring. For det viser seg at han som du sier på sin side sitter og tror at alt er som det var under siste møte. Fordi vi er fra hver vår planet og mannfolk kun forstå klar tale, og vi tenker for mye.

Jeg har alltid ansett meg som en sterk, oppegående kvinne, som aldri vil krype for en mann, og som klarer meg meget bra selv. Det gjør jeg også nå, men hadde aldri i hele mitt liv trodd at jeg skulle trenge så mye bekreftelse fra en mann, og likevel være så usikker...

Jeg antar det er det som er å være forelsket. Deilig og grusomt på samme tid

Det ordner seg nok.. Det har en tendens til å gjøre det for kjekke jenter, og det synes jeg du er...

[Gjest brutal_mann]

*Flyttemelding*

[Molo]

Dedikert fan

[jolie]

Henger med, jeg også!

[Gjest brutal_mann]

Denne tråden trenger en ny tittel. Jeg leser bare Tornerosas Vitner... Som om vi var disipler i en sekt liksom

[Tornerosa]

Vitner til min galskap!

For nå er jeg i det landskapet igjen. Femten timer etter at han dro.

Ja, Sommersol, det er litt rufsete tøft. Sendte ham en sms halv elleve (for jeg skulle jo ikke være den som ventet, men gi lyd og ta kontakt når jeg selv føler for det ), ikke noe svar. Spurte hvordan det gikk på et møte og sånn. Ringte ham ett ang. en greie jeg skulle spørre ham om, han var opptatt med bæring og kjøring og unge og måtte ringe tilbake om en liten time. Det gjorde han, alt vel. Og han sa at "vi snakkes i kveld?" Kvart på fire sendte jeg melding igjen, ikke noe svar. En litt morsom sak, en kommentar. Som ikke krevde svar, men som det var naturlig å gi respons på. Synes jeg. Ti over elleve, sendte igjen en sms. Spør om han er travel, om han ikke kan gi lyd, er spent på å høre hvordan ting går. Nada. Enten driver han fortsatt og sjauer, det er fullt mulig, han skulle ha assistanse fra folk, bæring og montering og i det hele tatt. Men han kan også ha sovnet.

Jeg hater dette. Jeg VET jo at han har hatt en hektisk dag, men samtidig VET jeg at det ikke tar mange sekundene å gi respons.

Faen.

[attegløyma]

Ser vi har ulike forhold til å gå inn i nye forhold ja Her og er det litt utfordringar, sidan vi bur på ulike kontinent (det er eg som bur i utlandet, og jada, skal heim. Om 2 år...). Men du må berre stole på at han vil, han får det berre ikkje alltid til

Mac e enkelt å bli vand til, og veldig mykje kjekkare å leike med enn PC. Etter 4 år på mac, så er det rett og slett klønete og kjedeleg å måtte jobbe på PC. Berre ver klar over at alt som skal opnast og lesast på PC bør sendast som PDF, for word er ikkje heilt kompatibelt. Og du bør verkeleg skaffe office for mac, for iWork er ikkje kompatibelt i heile tatt. Og ikkje ha meir med Eplehuset å gjere enn du må, dei er sjelden gode på service. Heldigvis er det eit mac forum som er bra, der får du dei svara du treng som regel.

Lykke til!

[Tornerosa]

Aha, her har vi en Mac-støttekontakt, ser jeg. Godt. Så word ikke helt kompatibelt? Så når pc-folk (sikkert 80 av dem jeg har med å gjøre i jobben) sender meg ei word-fil, så må jeg hva? Og kun iWork på min maskin betyr at pc-brukere ikke får åpnet dokumenter jeg sender?

Han vil, men får det ikke alltid til. Jeg skal prøve å kjøpe den. Men han fikk det til så veldig før, og vel så det. Kvart over ett: "Sovna på sofa'n. God natt."

Hm. Synes både kvantitet og kvalitet på sms'er har avtatt noe.

*fjortis*

[Tornerosa]

Liker ikke energinivået mitt, det er ganske labert for tiden. Trøtt og tiltaksløs, hodepine stadig. Ingen vits i å dra på kontoret. Ingen pc, ingen skriver, ingen andre. Jeg kommer ikke inn i registert og burde tatt en telefon angående saken. Men... Jeg burde tatt en runde med støvsugeren, her er rusky. Burde vasket klær, overtrekksbuksa til minsta bør være tørr igjen til i morgen. Og så ser jeg at overføringen av Mac-penger kom allerede i natt, det betyr at jeg burde tatt turen til Eplehuset og kjøpt herligheten. Men kvier meg, jeg får ikke fjernkontrollen skikkelig på banen, og jeg vet at jeg trenger ham. Skjønner ikke, har han annet å gjøre enn å hjelpe meg? Selge hus kan han da gjøre en annen gang!

Og Mmannen, han er tilbake i jobb i dag, etter lengre tid med sykdom og ferie og avspasering og flytting. Ingen utsikter til snarlig møte.

Jeg må lande ting snart. Orker ikke å føle meg utrygg og usikker stort lenger.

[Gjest Miss O'Hara]

Vet at det ikke hjelper noe som helst på hvordan du føler deg, men jeg gikk 7-8 måneder og hadde det akkurat sånn som du beskriver det. Nå i ettertid fatter jeg ikke at jeg orket. Nå vet jeg at han kun var én ubehagelig samtale unna å bli dumpet, omtrent hele veien. Jeg er glad nå for at jeg ikke gjorde det, virkelig virkelig takker mine skytsengler og tenker vi virkelig var meant to be siden jeg kom gjennom det, men jeg vet ikke om jeg hadde orket det hvis jeg måtte takle det igjen. Heldigvis er han av samme mening. Nå elsker vi å være sammen (spør om ti år )

Jeg VET jo at han har hatt en hektisk dag, men samtidig VET jeg at det ikke tar mange sekundene å gi respons.

Dette hadde jeg blitt gal av - å vite at en annen person var SÅ avhengig av meg og min evige tilstedeværelse... det tar muligens bare sekunder å svare, men det hefter deg også, du må mentalt tune om der og da for å kunne gi et vettugt svar som den andre blir fornøyd med og ikke plukker fra hverandre, og noen ganger er det bare stress å gjøre, selv om du vil aldri så mye. Hvis du synes meldingene begynner å bli lunkne kan det vel være han prøver hardt å imøtekomme ditt behov for hans tilstedeværelse, selv om det koster ham en del å klare det nå, med alt han har på plakaten.

Jeg skjønner du er redd for å havne i den bunken han til slutt ikke orker å deale med. Men du vet vel også at det kan skje uansett, med den belastningen han lever med? Uten at det har noe med deg å gjøre eller hva du gjør fra eller til? Hvis han kan velge, så velger han deg. Det vet du egentlig.

Jeg skjønner at du ikke vil presse ham. Men han er allerede presset, i det at han velger dette, og det er hans valg, og han gjør det. Det er ganske stort, egentlig. Dessuten - hvis du blir ulykkelig av dette - hvor skal det ende hen uansett, hvis du ikke deler det med ham? Du trenger jo ikke lage et drama i tre akter, men du bør kunne dele hvordan du føler, med den mannen du vil satse på.

Jeg jobbet beinhardt for å holde maska overfor kjærsten i fjor, og kjente at jeg bare ble sliten av hele fyren og situasjonen til slutt, knakk sammen og pøste ut hvordan ting føltes, at jeg ikke orket mer. Da fikk jeg armkroken og hans bekreftelser, jeg fikk høre at han synes det var like ille som jeg syntes, men at han ikke ville si noe om det, for ikke å belaste meg, og fordi vi der og da ikke kunne endre det - vi måtte ta det vi fikk en stund til. Løsningen var ikke nærmere der og da, men å bli hørt på følelsene mine og tatt på alvor, og få høre hans følelser, det hjalp alltid. Bedre enn å bære det alene. Alene har man vært lenge nok, hva er ellers vitsen?!

Det er ikke noe som heter å belaste den andre, på en måte, fordi den belastningen du ruger på alene før eller siden vil blow up in your face - sannsynligvis helt unødvendig, til og med.

DELE! Kommunisere. Du MÅ. Det er eneste måten. Hvis ikke må du alvorlig vurdere, på egen hånd, om du kan bære det. Uavhengig av "smulene" fra ham. Ta en avgjørelse på hva du kan leve med her og nå, for det er du som skal leve det livet du lever, her og nå, med barna dine.

Sånn, det var dagens perle

:sjokolade:

[Chica]

*følger med videre*

[attegløyma]

Vel, før så hadde han ikkje nettopp flytta inn i nytt hus med alt det det inneber. Det tar nokre veker, om ikkje månader, å få alt på plass, det veit du veldig godt sjølv, innerst inne. Og han må jo innreie rom for ungane og alt det der også. Dessuten har han små ungar, sånne som krev 100% av dei vaksne rundt når dei er saman. Han har ikkje slike som kan sendast på eit anna rom for å leike medan dei vaksne er vaksne. Du veit alt det her sjølv. Og ja, eg har hatt partnerar som har site og venta på at mitt hektiske liv, uten ungar men med vannvittig mykje reising, skulle roe seg, partnerar som ikkje har mast eller pressa, men som har slite på meg fordi eg veit at dei har venta. At dei sit ved telefonen og hoppar opp for meg når eg ringer. Fordi eg veit at dei går frå festen om eg har ti minutt å avsjå. Til slutt har eg gått, kvar gong. No veit eg at han ikkje ventar på at eg skal ringe, han går framleis på møta sine, han avlyser meg fordi det er ting på jobben, sjølv om det er andre som kan ta det, han gjer sine ting, sjølv om han veit at eg reiser om 3 veker og blir vekke i 6 mnd, minst. Og det er heilt greit. Det er faktisk ganske godt.

Ellers, mac. Ja, du kan risikere at dei ikkje kan opne filer, du kan risikere at dei ikkje kan sjå spesielle teikn osv dersom du brukar iWork. Brukar du Office for mac så skal alt av tekstfiler vere greie, men det er jo uansett smart å sende ting i pdf så er du sikker, det gjeld frå pc til pc også, ein veit aldri kva versjon mottakar har. Problemet med office for mac og kompatibilitet er bilete i powerpoint og grafar og statistikkar visstnok. Eg har berre erfaring med problem i powerpoint, då forsvann alle bileta eg hadde brukt, ganske kjipt. Men word dokument skulle gå bra. Office for mac er jo laga av microsoft så vidt eg har forstått, så det skal vere temmeleg kompatibelt. Men eg rår deg verkeleg til å skaffe den pakken, dei innebygde mac pakkane er billigare men mindre brukbare når ting skal ut.

Å lage pp presentasjonar på mac er forresten utruleg mykje kjekkare enn på pc, dei har supre effekter der Eg blir som ein liten unge når eg får leike med det programmet, og gler meg til å komme tilbake til universitetet så eg får den nyaste versjonen!

[Tornerosa]

Dere er gode å ha, altså! Forlat meg ei!

Vet at det ikke hjelper noe som helst på hvordan du føler deg, men jeg gikk 7-8 måneder og hadde det akkurat sånn som du beskriver det. Nå i ettertid fatter jeg ikke at jeg orket. Nå vet jeg at han kun var én ubehagelig samtale unna å bli dumpet, omtrent hele veien. Jeg er glad nå for at jeg ikke gjorde det, virkelig virkelig takker mine skytsengler og tenker vi virkelig var meant to be siden jeg kom gjennom det, men jeg vet ikke om jeg hadde orket det hvis jeg måtte takle det igjen. Heldigvis er han av samme mening. Nå elsker vi å være sammen (spør om ti år )

Nettopp. Jeg vil ikke bringe ubehagelige samtaler på banen. Han er en fabelaktig samtalepartner, det står ikke på det. På et litt mer ideelt tidspunkt hadde han nok tålt mine nevroser og det som måtte være, men jeg tror ikke det er tiden for det. Det må være lystbetont, bare plusser, det må tilføre kun positivt, ingenting negativt. Det er jeg redd for at han ikke tåler. Han har nok av denslags.

Dette hadde jeg blitt gal av - å vite at en annen person var SÅ avhengig av meg og min evige tilstedeværelse... det tar muligens bare sekunder å svare, men det hefter deg også, du må mentalt tune om der og da for å kunne gi et vettugt svar som den andre blir fornøyd med og ikke plukker fra hverandre, og noen ganger er det bare stress å gjøre, selv om du vil aldri så mye. Hvis du synes meldingene begynner å bli lunkne kan det vel være han prøver hardt å imøtekomme ditt behov for hans tilstedeværelse, selv om det koster ham en del å klare det nå, med alt han har på plakaten.

Men altså, jeg er ikke avhengig av ham og hans evige tilstedeværelse. Jeg er 99% sikker på at jeg ikke har formidlet noe behov for hans tilstedeværelse. Men iom denne fasen hvor alt er så uavklarg og usikker, iom at Den Store Samtalen ikke er tatt og heller ikke kan taes inntil videre, så blir alle slike livstegn, sms, telefoner, mailer det eneste man har å bruke som barometer. Jo, ok, selvfølgelig de gangene vi faktisk tilbringer tid sammen. Som er altfor sjelden. Dersom jeg hadde visst, følt meg sikker, trygg, så kunne det for min del bare gå dager og dager uten at vi hadde kontakt. Det hadde ikke gjort meg noenting. Men altså, det ligger usikkerhet og uklarhet i bånn, og da blir slike småting store ting.

Dessuten, hva skal en stakkar forholde seg til... Som den dagen da jeg tenkte at vel, nå ligger ballen hos ham, i mitt mentale regnskap lå jeg noen lengder foran ham hva angikk å ta kontakt. Dvs. ringe/sende sms. Så jeg ga ikke lyd på hele dagen. Til kvelds etterlyste han meg, kalte meg "tause birgitte". Jeg føler på ingen måte at han oppfatter meg som masete, som at jeg presser, forventer. Absolutt ikke. Jeg tar meg vel i akt for det.

Jeg skjønner du er redd for å havne i den bunken han til slutt ikke orker å deale med. Men du vet vel også at det kan skje uansett, med den belastningen han lever med? Uten at det har noe med deg å gjøre eller hva du gjør fra eller til? Hvis han kan velge, så velger han deg. Det vet du egentlig.

Ja, jeg vet jo at det kan skje. Det ligger i bakhodet hele tiden. Jeg følte i sommer at han kom litt vel raskt til den konklusjonen at jeg var verdens åttende vidunder, jeg mente (og sa det, om ikke i glassklare termer) at han trengte tid, at han var for fersk, ganske nettopp ute av en veldig vanskelig tilværelse med et annet menneske. Men han var ikke enig. Han hadde kikkerten rettet mot meg og lot meg merke det.

Jeg skjønner at du ikke vil presse ham. Men han er allerede presset, i det at han velger dette, og det er hans valg, og han gjør det. Det er ganske stort, egentlig. Dessuten - hvis du blir ulykkelig av dette - hvor skal det ende hen uansett, hvis du ikke deler det med ham? Du trenger jo ikke lage et drama i tre akter, men du bør kunne dele hvordan du føler, med den mannen du vil satse på.

Ja, snart. Jeg skal gjøre det. Må bare først, må bare treffe ham noen flere ganger først.

Jeg jobbet beinhardt for å holde maska overfor kjærsten i fjor, og kjente at jeg bare ble sliten av hele fyren og situasjonen til slutt, knakk sammen og pøste ut hvordan ting føltes, at jeg ikke orket mer. Da fikk jeg armkroken og hans bekreftelser, jeg fikk høre at han synes det var like ille som jeg syntes, men at han ikke ville si noe om det, for ikke å belaste meg, og fordi vi der og da ikke kunne endre det - vi måtte ta det vi fikk en stund til. Løsningen var ikke nærmere der og da, men å bli hørt på følelsene mine og tatt på alvor, og få høre hans følelser, det hjalp alltid. Bedre enn å bære det alene. Alene har man vært lenge nok, hva er ellers vitsen?!

Nemlig. Samtalen er det viktigste for meg nå, løsningen sekundær. Og jeg skal ta den, må bare ha anledningen. For disse korte kveldstimene hvor han sliter med å holde seg våken, er ikke tiden.

Det er ikke noe som heter å belaste den andre, på en måte, fordi den belastningen du ruger på alene før eller siden vil blow up in your face - sannsynligvis helt unødvendig, til og med.

DELE! Kommunisere. Du MÅ. Det er eneste måten. Hvis ikke må du alvorlig vurdere, på egen hånd, om du kan bære det. Uavhengig av "smulene" fra ham. Ta en avgjørelse på hva du kan leve med her og nå, for det er du som skal leve det livet du lever, her og nå, med barna dine.

Sånn, det var dagens perle

:sjokolade:

Og så jeg som hadde greid meg uten sjokolade i hele dag...fram til nå.

Ja, jeg MÅ. Jeg kjenner at jeg må. Jeg har øvd meg masse... Jeg snakker med ham hele tiden, kverner og kverner, finner fine formuleringer som høres helt riktig ut. Bare tull, selvfølgelig, for når det kommer til stykket, kommer jeg til å si helt andre ting. Er bare livredd for hvordan det kommer ut. Noen som har et manus...?

Vel, før så hadde han ikkje nettopp flytta inn i nytt hus med alt det det inneber. Det tar nokre veker, om ikkje månader, å få alt på plass, det veit du veldig godt sjølv, innerst inne. Og han må jo innreie rom for ungane og alt det der også. Dessuten har han små ungar, sånne som krev 100% av dei vaksne rundt når dei er saman. Han har ikkje slike som kan sendast på eit anna rom for å leike medan dei vaksne er vaksne. Du veit alt det her sjølv. Og ja, eg har hatt partnerar som har site og venta på at mitt hektiske liv, uten ungar men med vannvittig mykje reising, skulle roe seg, partnerar som ikkje har mast eller pressa, men som har slite på meg fordi eg veit at dei har venta. At dei sit ved telefonen og hoppar opp for meg når eg ringer. Fordi eg veit at dei går frå festen om eg har ti minutt å avsjå. Til slutt har eg gått, kvar gong. No veit eg at han ikkje ventar på at eg skal ringe, han går framleis på møta sine, han avlyser meg fordi det er ting på jobben, sjølv om det er andre som kan ta det, han gjer sine ting, sjølv om han veit at eg reiser om 3 veker og blir vekke i 6 mnd, minst. Og det er heilt greit. Det er faktisk ganske godt.

Ja, jeg vet jo. Jeg har tidligere hatt hakaslepp når jeg har observert kapasiteten hans, hvordan han har sjonglert jobb, unger, eks og alt som har hørt med der. Og meg, oppi det hele. Nå flytting i tillegg. Han trenger en periode nå, komme i orden, få rutinene på plass.

Som jeg skrev over, jeg tror virkelig ikke at jeg har gitt ham inntrykk av å gå og vente og være på tuppa. Tvert imot, de få gangene jeg har - jeg skal ikke si gjort meg kostbar, for det har jeg ikke gjort, men de gangene jeg har holdt meg ekstra lavt i terrenget av frykt for å være for på, så har han beklaget seg. "Beklaget", ingen sure miner, altså. Han har etterlyst meg, rett og slett. Så jeg føler meg altså ganske sikker der. Jeg tror han gjerne vil høre fra meg, ofte. Tror.

Ikke noe telefonisk kontakt i dag, men fant nå en melding i innboksen min på FB. Skrevet halv sju, fortsatt på jobb. Skulle kjøre til moren sin etterpå, låne bilen hennes i noen dager for hans skal på service, så skulle han på Ikea, deretter hjem og montere 5-åringens seng. Som han skal ha fra torsdag. Og så kommenterer han i går, han skulle ta en liten strekk på sofaen, en liten ryddepause med et glass vin, det første i den nye boligen, men sovnet på 30 sekunder. Våknet utpå natten (og sendte meg sms) og sov videre, på sofaen.

Jeg har en sjelden barnefri helg nå, fra fredag til mandag. Men det har ikke han. Vi har snakket om en biltur på tirsdag, kanskje fra mandag m/overnatting. Men det er en stund siden nå. Droppet såvidt innom temaet da vi var på møbelsafari torsdag forrige uke, men ingenting er 100% sikkert. Jeg vil ikke spørre. Jeg er imidlertid avhengig av barnevakt, hvilket jeg har skaffet, men ikke noe problem å avlyse på kort varsel.

Neste uke har han barnefri, kan i teorien overnatte her noen netter. Men 1) han har vanvittig mye å ta igjen på jobben, hvis han kommer, er det fra 22-23, og da er han vanvittig trøtt og 2) han bedriver innstallering i nytt hus, vil sikkert bruke kveldene på det. Så sannsynligvis usannsynlig at det blir stort til samvær.

Tålmodighet, ok.

Ellers, mac. Ja, du kan risikere at dei ikkje kan opne filer, du kan risikere at dei ikkje kan sjå spesielle teikn osv dersom du brukar iWork. Brukar du Office for mac så skal alt av tekstfiler vere greie, men det er jo uansett smart å sende ting i pdf så er du sikker, det gjeld frå pc til pc også, ein veit aldri kva versjon mottakar har. Problemet med office for mac og kompatibilitet er bilete i powerpoint og grafar og statistikkar visstnok. Eg har berre erfaring med problem i powerpoint, då forsvann alle bileta eg hadde brukt, ganske kjipt. Men word dokument skulle gå bra. Office for mac er jo laga av microsoft så vidt eg har forstått, så det skal vere temmeleg kompatibelt. Men eg rår deg verkeleg til å skaffe den pakken, dei innebygde mac pakkane er billigare men mindre brukbare når ting skal ut.

Å lage pp presentasjonar på mac er forresten utruleg mykje kjekkare enn på pc, dei har supre effekter der Eg blir som ein liten unge når eg får leike med det programmet, og gler meg til å komme tilbake til universitetet så eg får den nyaste versjonen!

Men hvis jeg sender ei i utgangspunktet wordfil som pdf, er jo fila i utgangspunktet ikke mulig å jobbe med for mottakeren? Da må den vel konverteres, i såfall?

Men da oppfatter jeg det som at jeg må ha Office for mac, altså. Grafer og statistikker bruker jeg i utgangspunktet ikke, men bilder bruker jeg.

Hm. Jeg må være 100% sikker på at jeg ikke får noe krøll fordi jeg bruker mac og "alle andre" bruker pc. Hadde tenkt å stikke på Eplebutikken i dag, men tiden ble knapp for meg. I morgen har jeg ikke mulighet. Men torsdag, da må det bli. Får prøve å tyne dem for alt jeg kommer på. Dette med epost er jo også et issue. Pokker, jeg skulle hatt med meg noen når jeg skal handle.

Så fryktelig trøtt. Jeg sovnet i formiddag. Skikkelig. I mange timer. Sovnet i tyve minutter i ettermiddag, også, sammenkrøllet i sofaen mens 7-åringen var på aktivitet og 9-åringen satt ved pc'en. Kunne sovnet nå, også. Men jeg vet jo hva som skjer, når jeg legger meg, er hodet ikke avslått. Dvs. det ser ut til å ha en tendens til å slå seg på når jeg legger meg. Regner med at jeg kommer til å forberede (sam)tale.

Fryser. Sulten.

I det hele tatt, understimulert.

[Tornerosa]

Natteravnen, lakenskrekkfantomet - hva skjer?! Jeg har ikke lyst til å være våken lenger! Skulle ønske jeg var kjempetrøtt og bare kunne legge meg og være borte, men neida, kjenner meg riktignok trøtt, men jeg vet bedre. Kommer nok ikke til å sovne på en stund enda. Men jeg kjeder meg, noe helt vanvittig! Synes det er rett og slett ensomt for tiden.

Svarte Mmannen på FB, men tipper han ikke leser før på jobb i morgen ettermiddag, han har ikke nett hjemme enda. Tror jeg. Så jeg sendte en kurant god-natt-sms for et kvarter siden. Han sover sikkert, dog. Hører i hvertfall ikke noe.

[Tornerosa]

Han svarte, alt han har gjort i dag, han har dessuten tenkt mye på det jeg sa forleden om avstand og framtid og han er enig i at det er langt unna. "Blir kanskje for vanskelig. Vet ikke". Og jeg svarer at ja, jeg har tenkt, tenker og fortsetter å tenke, men vi må heller snakkes om det, ikke sms-materie. Og så ringte jeg, jeg fikk behov for å ringe, si god natt. Og han var flat. Sliten, men dessuten flat. Vi snakket i en halvtime, vi snakket om ting, dvs. jeg snakket nok mest. Han var veldig punktert. Og jeg fikk egentlig ikke sagt så mye vettugt, jeg, heller. Han synes det er vanskelig. Han kan ikke gi mer nå, ikke på nåværende tidspunkt. Og jeg sier at jeg ikke forventer mer. Men han regner med at jeg egentlig synes det blir for lite, om vi skal fortsette. Han sier at det kommer til et tidspunkt når man må bestemme seg for mer eller mindre, og kanskje er det tidspunktet nå. Og kanskje er det for vanskelig. For han er der og jeg er her. Han jobber når han ikke har barn, og omvendt. Det vil kunne bli innimellom bare. Og kanskje er ikke det nok. Kanskje har vi for mye på hver vår kant, han har i hvertfall så alt, altfor mye. Tilsutt sa han at han ikke orket å snakke mer om det, at vi fikk snakke mer om det en annen gang. "En annen gang".

Jeg synes ikke dette går veien. Er utrolig tom nå. Ingen utsikter til en forløsning, ingen anelse om når vi får snakket igjen. Tar han kontakt? Skal jeg gjøre det? Enda mange dager uten visshet, uten noe som helst, uten å vite hva som skjer. Føler meg helt desperat, ingenting annet enn dette betyr noe akkurat nå. Kvalm.

[Gjest Miss O'Hara]

Æsjda, timingen på den samtalen var kanskje ikke akkurat ideell, i forhold til hvor opplagt og konstruktiv man er om kvelden etter en slitsom dag. Ting ser uforholdsmessig svart ut da. Om dere hadde tatt den samtalen på en god dag i hyggelig samvær ville den sikkert sett annerledes ut, behovet for å virkelig se løsningen/muligheter her og nå hadde kanskje ikke føltes å presserende, kanskje følelsen av hvor godt det er å finne hverandre hadde vært mer tydelig?

Jeg er jo ikke der, jeg er her, men ingenting av dette er veldig overraskende, situasjonen tatt i betraktning. Han har mer å bale med enn deg, og føler nok presset selv om du er bevisst på å ikke "vise" det, forventningen ligger der like fullt, og han har dem han og. Slik som ting er for dere nå, må du bære mest, og da er spørsmålet om du orker det og er villig til det.

Hos oss var det omvendt. Jeg kan ikke få sagt hvor glad jeg er for at han holdt ut. Han beholdt fokus på målet, og er god på å legge til side det han ikke for øyeblikket kan endre på, og dermed nyte det han har nå. Jeg er glad han ikke var som meg (eller deg ) for å si det sånn, for da ville det ikke vart lenge, med avstanden og usikkerheten.

Jeg tror det er noe bortenfor dette, men det fordrer at du lever og fungerer den tiden han ikke er der, til den dagen situasjonen letter (og det gjør den garantert). Det er ikke en 24/7 tilstand, eller burde ikke være det, selv om man ofte blir sånn når noe er nytt at tanken på den andre fyller deg hele tiden.

Selv om hodet sikkert kretser rundt det konstant for deg, så kan det ikke være sånn hvis du skal orke dette. Da må du ha plakaten full med andre ting som opptar deg og som føles bra nok, annet enn bare han. Han kan ikke være det eneste som gir overskudd og mening. Du er veldig, veldig tosom av deg, på en måte, og det gjør det kanskje vanskelig å ha litt mer vanntette skott mellom de ulike arenaene, men den øvelsen tror jeg er nødvendig hvis ikke du skal drukne i følelsen av alt som ikke er. Det er som om du konstant har fokus på alt som mangler, fremfor det som er der. Og jeg skjønner hvorfor, jeg tror bare ikke det bidrar til forholdet, uansett utvikling videre.

(grønn te, ikke sjokolade...)