Tornerosas vinter

[Tornerosa]

Ja.

Hadde jeg bare greid å fylle den tomme ventetiden med noe som avsporet meg litt. Men det føles komplett umulig, tankene overskygger absolutt alt annet. Uansett hva jeg holder på med, kverner tankene rundt dette. Hva jeg trodde jeg skulle få, hva jeg kan ha mistet.

[Emile]

Uansett årsak så burde han gi deg noen ord, eller respons, på hva han tenker nå. Han må da sense at dette er vondt for deg..? Forstår at han er bizzy så det holder, men en sms, en tlf burde være overkommelig, selv om han ikke har alle svarene.

Han er nyskilt..selv om han teknisk sett har vært skilt lenge..men først nå er han virkelig skilt. Tror ikke det er det mest gunstige øyeblikket å involvere seg med noen, i alle fall ikke for den andre parten, i dette tilfellet deg.

Neida, mener ikke å lage noe hylekor om han, eller analysere i hytt og pine, men...synes det er dårlig gjort å la deg vente så lenge. Men på den annen side, han har vel aldri vært i den situasjonen du er i, når det gjelder dating og forelskelse i voksen alder, med barn og plikter og alt som skal klaffe. Heller ikke kjent på det å være alene om absolutt alt. Gi han noen år på baken først. Neida.

Håper du får livstegn snart.

[Tornerosa]

Kanskje det er like vondt for ham. Men til forskjell fra meg, har han flust opp med gjøremål, han holder det gående fra tidlig morgen til sene kvelden.

Jeg vet ikke.

Han har forsvunnet i et par dager før, da var deg jeg som reddet oss. Han har forsvunnet i et par dager nå, kanskje må jeg på banen igjen. Eller kanskje virker det mot sin hensikt. Du verden som jeg klør i fingrene etter å skrive til ham. Men jeg tør ikke, for hvis jeg ikke får respons, synker jeg om mulig enda lenger ned i dritten.

Prøver for harde livet å ikke tenke på alle de små tingene han gjør og sier. Har gjort og har sagt. Hvordan har snur seg x ganger når han drar om morgenen, først ute på trappa, så idet han forsvinner bak hekken, så når han kommer fram igjen, til slutt når han setter seg i bilen. Snur seg og smiler, vinker.

Og tusen andre ting.

Jeg savner ham noe sinnsykt. Tror jeg blir sprø.

[Ellevill]

Hei! Jeg har ikke lest disse sidene før nå, er lite her for tiden. Eller er innom, men leser lite og skriver lite. Bare klikker meg rundt på KG.

Aller først:

Dernest: Jeg er veldig enig i det Miss O'Hara sier. Du er veldig opptatt av ditt fokus på det som mangler. "Solen skinner i dag, men det ser jeg ikke, for jeg har ingen Mann å nyte solen sammen med". Du er litt sånn... Føler jeg.

Jeg vil dessuten på det sterkeste si at en sms som du sendte (den som til en viss grad var diktert av en tidligere omtalt miss) er veldig bra. Og veldig ekte. Du skal fortelle ham hvordan du har det. Du skal fortelle ham hvor mye han betyr for deg. Og er det belastende eller noe som ødelegger forholdet deres, så er det uansett ikke liv laga. Jeg mener selvfølgelig ikke at man behøver å servere alle bekymringer og vrenge sjela si kontinuerlig, men det å formidle hvor mye han betyr for deg - selv i en situasjon som denne - er helt riktig. Synes jeg.

Og jeg synes han burde svare deg snart!

Og ellers: Du har virkelig min sympati mht situasjonen. Det er fryktelig å gå å vente på sms-er, bekreftelser, livstegn... Det er forferdelig å tolke og fundere. Vi kan si du må prøve å skru av, men det er forferdelig vanskelig. Jeg har holdt på slik selv, og man blir faktisk påvirket fysisk av det. Ingen tvil. Kjennes som man er lobotomert og har panikkanfall på samme tid.

Og ellers ganske morsomt å lese Miss O'Haras klare analyse, håndfaste tips og stoiske ro. Dere bytter liksom litt på rollene overfor hverandre for tiden.

Endret 4. november 2010 av Ellevill

[Ellevill]

Forresten: Den samtalen du referererte her, tolket jeg litt dithen at han egentlig var usikker på om du ville dette. At kanskje han like mye som deg ønsker bekreftelser. men jeg vet ikke, mulig jeg tolket ganske fritt.

[Chica]

Har du fortalt han at du ser muligheten for at du kan ta med deg ungene og flytte? For hvis du har gitt inntrykk av at det er en umulighet ser for for meg at han kanskje ser litt mørkt på framtiden siden han ikke vil flytte og miste omsorgen for sine barn?

[Emile]

"Lobotomert og panikkanfall på samme tid" - for en utrolig bra beskrivelse, Ellevill. Det er rett og slett grusomt, både fysisk og psykisk.

Men altså, kjenner jo at jeg blir revet med, kanskje fordi jeg kjenner igjen følelsene så godt, og dermed vet hvor jævlig du har det(selv om jeg nå ser at det må man nesten bare ta med på veien, når man først er med på prøving-og feiling-greia). Men det kan jo hende at når man leser her drar litt forhastede slutninger, det er jo noe helt annet å være oppi situasjonen enn å lese om det. Hadde jeg observert dere når dere har møttes, ville jeg kanskje sittet med en helt annen oppfatning enn nå, sett at han var forelsket i deg, opptatt av deg osv for eksempel, og dermed bedt deg om å slappe helt av.

Ettermiddag. Vanskelig å si hva du skal gjøre. Du har jo fortalt han hva du tenker, så det er vel opp til han, men igjen, folk er forskjellige, kanskje er det du som må fikse. Jeg vet ikke.

[Gjest Miss O'Hara]

Forresten: Den samtalen du referererte her, tolket jeg litt dithen at han egentlig var usikker på om du ville dette. At kanskje han like mye som deg ønsker bekreftelser. men jeg vet ikke, mulig jeg tolket ganske fritt.

En veldig defensiv tilnærming, sporet av intensjonen om å ikke presse, kan oppfattes som unnvikende i stedet, altså stikk motsatt hensikt. Hadde jeg vært i hans situasjon, og dro med meg mye bagasje (noe jeg i min tid gjorde) skulle den andre vært bra pågående og lite lettskremt for å få meg overbevist om at det var noen vits i å satse (noe han var).

Alle trenger bekreftelser At du tror du gir dem, er ikke alltid nok.

Ellevill; Stoisk ro, kan jeg sitere deg på det?

Grunnen er vel at jeg omtrent dato for dato her kan identifisere meg med hele prosessen, fra i fjor. Har lest gjennom dagboken min fra da og er helt MATT. Tingene jeg tenkte på reelle nok (vel, de fleste av dem ) men det er nok mye takket være Mr. Butlers urokkelige tro på at han har funnet drømmedama (og dere kan drite i å sladre om at han tar feil!) som gjorde at jeg orket å henge på gjennom hele det usigelig slitsomme fjoråret.

Jeg kom, etter noen forferdelige kvaler og vanskelige vurderinger, til at han var verd å flytte for. Kombinert med andre årsaker, men dog. Tornerosa er kommet til det samme, og jeg lurer på hvordan det kan bli feil å være ærlig på følelsene sine? Det blir aldri feil. Om den andre ikke er på samme sted, ville du ikke kunne endre det uansett hvilken "taktikk" du velger. Om den andre vil det samme, er det vinn-vinn.

Har flere venninner i sånne skal-skal ikke situasjoner for tida. Jeg er jo helt klar over at jeg sitter beleilig til for å si "go for it", lett for meg å si som klapret inn i solnedgangen (enn då lenge ), men det går ikke an å bli gammel og angre på at man ikke turte å elske den man fant som var verdt det. Det går bare ikke. Det er uunngåelig å elske den man skal elske.

Det kan vel aldri bli feil å si til noen hvor mye de betyr?

Ja, og veldig enig med Chica. I hans situasjon, spesielt.

[Gjest brutal_mann]

Kjærlighetssorg på forskudd. Akkurat nå er du din egen verste fiende. Hadde vært fint med en av-knapp på det hodet ditt

Nettopp!

Og skjemaene kan fylles ut på flyplassen i tre eksemplar, bare en møter tidlig nok opp.

[Molo]

Tenker på deg!

[Tornerosa]

Så snille der er!

Punkt én - vi må snakke sammen. Jeg kommer ikke videre med spekulasjonene mine.

Eller jo, jeg har kommet på enda en muliget sammen med de tre skissert over: Joda, han liker meg og sånn, men han hadde egentlig aldri tenkt at det skulle bli helt seriøst (stemmer ikke helt...han har ved flere anledninger sagt at han har tenkt på å fortelle eksen at han treffer meg, for før eller siden vil ungen kunne avsløre, og han vil komme henne i forkjøpet), lyst og lett og enkelt og fint så lenge det varer, men når jeg da begynner å problematisere å investere i mer tid sammen dersom det ikke er liv laga - da ble han litt shaky.

Jeg vet ikke.

Jeg har jo tenkt det, at jeg vil fortelle ham at jeg faktisk ikke lenger er negativ til å flytte på meg, hvis. Jeg har tidligere gitt veldig klart utrykk for at uti der, det er ikke stedet for meg. Jeg har sagt ting som "hva gjør egentlig folk uti her på fritida?" og "så langt til byen!" "så mange bomringer!" (koster meg en hundrings å kjøre dit tur/retur), jeg tror jeg til og med sa på et tidspunkt, litt humoristisk men likevel, at "er det ikke en viss risiko forbundet med å la unger vokse opp her...?" (Provins, småharry osv.) Så han må jo absolutt ha hatt det klart for seg at det var uaktuelt for meg å flytte. Men det har han i såfall hatt klart for seg lenge.

Men altså, hvis situasjonen er som skissert over, at han ikke ønsker noe virkelig seriøst eller at han ikke kan det, ikke nå, ikke på lenge, så er vel ikke akkurat min informasjon om at jeg ville flyttet et sjakktrekk å komme med. Eller? Men som dere sier, hvis det skremmer ham, er han uansett skremt fra før. Det vil sannsynligvis ikke forandre noe i så måte. Eller?

Jeg vet at søskenet hans har advart ham om å rushe inn i noe, mot å ha det travelt. Oppfordret ham til å ta ting med ro. Kanskje har han blitt overbevist om det, han må roe ned og etablere et stabilt liv for ungene og seg. Finne seg sjæl. Han har tross alt noen arr. Kanskje har han kommet til den konklusjonen, omsider. Jeg har touchet innom temaet for ham flere ganger i den spede begynnelse, jeg har sagt at han burde vel strengt tatt hatt noe tid for seg selv før han påbegynner nye prosjekt. Men han har bare avfeid det og sagt at den slags styrer man ikke. Men nå, kanskje har han i det siste innsett at det er hva han trenger, han trenger å være for seg selv nå. Og hvis det er tilfellet, er jeg redd for at jeg-kan-flytte-opplysningen bare legger sten til byrden. Kanskje burde jeg heller ha fokus på at hei, det vi hittil har hatt, det har vært utelukkende positivt for oss begge. Hva om vi fortsetter med det, så ser vi hva som skjer? Hvis vi i en periode nå framover treffes mindre, fordi han trenger tid til å falle til ro i ny bolig og med nye rutiner, så greit. Ikke noe problem. Jeg trenger bare å vite at han er med, at vi fortsatt har noe som vi skal pleie og se i hvilken retning det drar oss.

Jeg vet ikke.

Jeg har i grunnen veldig lyst til å fortelle ham at jeg har tenkt, jeg har ransaket meg selv og finner et klart svar - jeg ville vært villig. Dersom, hvis.

Men kanskje bør jeg først la ham fortelle, prøve å få et inntrykk av hva det er som er problemet, hovedproblemet. Om det er

- du er ikke så interessant lenger

- du er fortsatt interessant, men jeg hadde egentlig aldri sett for meg at det skulle bli noe virkelig seriøst mellom oss

- jeg makter ikke å sjonglere en hverdag hvor jeg i tillegg skal arbeide meg inn i et nytt forhold, jeg trenger tid for meg selv (mao dette er ikke viktig nok til at jeg er villig til å prøve, til tross for disse utfordringene)

- dette er spesielt, dette kan jeg gå for med hud og hår, men jeg tør ikke mer fordi avstanden mellom oss og bofastheten vår tilsier at vi aldri vil kunne bo under samme tak

Men uansett hva som er hovedgreia, jeg kan da umulig ødelegge noe ved å fortelle ham hva jeg er kommet fram til? Eller?

Jeg vil dessuten på det sterkeste si at en sms som du sendte (den som til en viss grad var diktert av en tidligere omtalt miss) er veldig bra. Og veldig ekte. Du skal fortelle ham hvordan du har det. Du skal fortelle ham hvor mye han betyr for deg. Og er det belastende eller noe som ødelegger forholdet deres, så er det uansett ikke liv laga. Jeg mener selvfølgelig ikke at man behøver å servere alle bekymringer og vrenge sjela si kontinuerlig, men det å formidle hvor mye han betyr for deg - selv i en situasjon som denne - er helt riktig. Synes jeg.

Det er hva jeg også tenker. Veldig glad for at du sier det. Hvis han ikke tåler at jeg er ærlig, da... Selvfølgelig vil man alltid kunne være usikker på timingen, og dessuten på hvor ofte man skal fortelle og bekrefte - uten at det oppfattes som mas. Men når det er sagt, hans stadige insisteringer på min fortreffelighet (særlig i sommer og tidlig i høst, men forsåvidt også nå helt til det siste) ("det siste?" ) kunne i teorien blitt oppfattet som mas, og hadde det vært en mindre interessant person, hadde jeg muligens mistet interessen. Men det kom fra ham, og hvert ord traff meg i hjertet. Det var rom for denslags, når det kom fram ham.

Dernest: Jeg er veldig enig i det Miss O'Hara sier. Du er veldig opptatt av ditt fokus på det som mangler. "Solen skinner i dag, men det ser jeg ikke, for jeg har ingen Mann å nyte solen sammen med". Du er litt sånn... Føler jeg.

Ja, jeg er sånn, veldig sånn. Jeg synes egentlig det er opplagt, når man ikke har noe ønsker seg så mye... Jeg kan nyte solen uten ham, sålenge jeg vet at jeg kan nyte solen med ham om noen dager. Jeg ønsker meg virkelig en kjæreste. Jeg er helt, helt sikker på at livet blir bedre med en partner. Mye, mye bedre. Vel og merke med den rette partneren, selvfølgelig.

Samtalen kan han jo ha oppfattet dithen at jeg var usikker på om jeg ville mer. Men da den samtalen startet, var han allerede helt grå i stemmen. Og hvis det kom av mitt lille drypp angående avstandsproblematikk kvelden før, som egentlig ikke var en særlig big deal og dessuten noe som var touchet innom tidligere, så tror jeg egentlig at han i løpet av den telefonsamtalen burde skjønt at jeg absolutt ikke var klar for å bryte kontakten. Jeg sa at jeg har tenkt på at jeg kanskje burde beskytte meg (mtp vanskeligheter/umuligheter vedrørende avstand), men at det ikke var hva jeg hadde lyst til. Og nå har han altså fått den sms'en. Og svarer ikke.

Men jeg vil tro på det; det vil aldri bli feil å si til noen hvor mye de betyr. Enten forsvinner vedkommende, og det var aldri meant to be, eller det gir en trygghet til å gå videre.

Eller?

Mao: Hvor lenge skal jeg vente? Jeg kan da ikke igjen sende tilsvarende melding? Eller?

"Er jeg lagt på is?"

"Vær så snill og si fra når du har tid og lyst til å snakke..."

"Jeg har en ny opplysning i saken Tornerosa & Mmannen!"

"Håper det går bra i nytt hus. Jeg savner deg."

"Hvordan er det med deg? Lurer veldig på hva du tenker på."

Fytte for et rotete innlegg.

Endret 4. november 2010 av Tornerosa

[Tornerosa]

Det er bare tre uker siden han kjøpte julegaver til ungene mine.

[Tornerosa]

Jeg har skaffet meg avtale med en gammel kompis i morgen, enten kino eller en liten bytur. Eller begge deler. Jeg kan ikke sitte her på kveldene, da er jeg redd for at det rakner for meg.

Og lørdag ettermiddag/kveld avtale med venninne, besøke. Da blir Mmann tema, hun er innsider på flere måter. Men veldig usikker på om hun kanskje ikke er litt innhabil. Uansett, hjelper meg gjennom helga. Så får jeg sove på dagtid lørdag og søndag.

Når søndagen er over må han da ha tatt kontakt?

[Emile]

Det er bare tre uker siden han kjøpte julegaver til ungene mine.

Oi..han har virket så seriøs helt fra begynnelsen. Han kan da ikke ha kjølnet så fort? Eller jo, det er vel mulig. Sier ikke at han har gjort det da.

Har dere muligheter for å prate i helgen? Håper det.

Uansett, bra du har skaffet deg avtaler.

[Tornerosa]

Det står ikke på mulighet, men jeg kommer ikke til å ta kontakt. Tror jeg.

Har ikke noe mer å si, det er ekko her, gir gjenlyd i veggene. Nå er det to døgn siden vi snakket på telefonen.

Pappa lurer på om det fortsatt er slik at han skal komme og være barnevakt mandag - tirsdag, det var den bilturen.

Gruer meg til i morgen, ny dag. Sånn er det bare.

[Cumulus]

Uffda, her var det litt for spennede lesning for tiden! Håper og tror at dette ordner seg. Det virker jo som han har veldig mye på seg for tiden, kanskje han bare må summe seg litt?? Jeg ville forresten gått for den med håper det går bra i nytt hus, savner deg.....

[Kosemose]

Du får så mange kloke innspill, så har egentlig ikke noe (nytt) å komme med, men må bare si at jeg føler så sinnsykt med deg. Alle disse tankene som spiser deg opp... alle mulige forklaringer og løsninger... Det er jo til å bli sprø av.

Jeg skjønner på en måte han også. Han høres helt på felgen ut, og når man er så presset trer beskyttermekanismer inn. Hvis han går rundt med dårlig samvittighet fordi han ikke har kapasitet til å sende sms så ofte som han ønsker, og som seg hør og bør i et nytt forhold, kan han komme dit at hele forholdet blir en negativ greie som overskygger deg og alt han liker ved deg. Og hvis det er så at han ikke har klart å forholde seg til deg på noen dager - ikke fordi du er deg, men fordi hodet hans er så fullt av andre ting, så sniker det seg garantert inn dårlig samvittighet som legger sten til byrden i det allerede sprengte hodet/skjemaet hans. Han har på en måte behandlet deg dårlig. Sett fra ditt perspektiv. Men sett fra hans er det ikke sikkert han har hatt noe valg. Ditt valg blir jo da om du skal være forståelsesfull og akseptere/godta slett behandling fordi du ser at han er i en unntakstilstand. Og det høres jo ut som om han er verdt å svelge en kamel eller to for og at du skjønner hvorfor han gjør som han gjør. Det er ikke fordi han er en slett person eller fordi du ikke er bra nok. Det er fordi omstendighetene gjør at han er i en unntakstilstand og når man er i en slik fase er forelskelse og slike ting underordnet. Da handler det om å overleve og om å beskytte seg. Tror jeg.

Jeg håper så veldig at du får mulighet til å formidle noen ting til ham, blant annet det at du ser at han ikke er flyttbar og at du er innstilt på å flytte hvis dere kommer dit at dere vil bo sammen. Jeg tror det kan være viktig at han vet at han ikke blir nødt til å velge mellom deg og barna hvis forholdet blir seriøst lenger fram.

Hvis jeg var i dine sko, med den fortvilelse og desperasjon som ligger i det at man føler at noe veldig bra sklir vekk som sand gjennom fingrene, da tror jeg kanskje jeg ville skrevet et lite brev. Ikke 37 sider, men jeg tror jeg ville satset høyt og skrevet en liten overkommelig mail der jeg skrev noen sannheter fra mitt perspektiv. For eksempel at jeg liker ham så innmari godt og at jeg forstår at han har fokus andre steder nå, og at jeg skjønner at han må få stablet livet sitt på bena, men at jeg har god tid og kan vente. Også ville jeg skrevet noe om at "jeg har tenkt mye på dette med avstand, og har kommet fram til at det må være jeg og barna mine som flytter på oss, hvis det skulle bli aktuelt å leve sammen på sikt, noe som vil være helt i orden for meg". Så ville jeg skrevet at "jeg skjønner at du har mye du må ta stilling til og ordne med nå, og at det er lite energi og overskudd igjen til meg/oss. Derfor ønsker jeg at du fokuserer på det du må også gleder jeg meg til å se deg når ting har roet seg litt ned for deg". Eller noe i den duren.

Så tror jeg ikke jeg ville utbrodert noe mer. Ville avrundet med en liten dagligdags setning om meg og mitt (i en positiv og lett tone), også ville jeg skrevet at jeg tenker på ham, for å avrunde med "varm klem Tornerosa".

Sier ikke at å sende en slik mail er det lureste, men jeg tror det er slik jeg ville taklet situasjonen. Jeg tror ikke jeg ville orket at forholdet kanskje skulle bli avsluttet uten at jeg fikk fram mitt. Tror heller ikke det er så lurt å spørre ham direkte om han er i ferd med å avslutte forholdet. Tror det er lurere å bare si at du vet at han ikke har kapasitet til deg akkurat nå, men at du gleder deg til han har fått hodet over vannet slik at dere kan treffes. Jeg tror jeg ville formidlet gjennom linjene at jeg betrakter oss som i et forhold selv om han går gjennom en tøff periode som krever fullt fokus. Jeg ville ikke lagt i hendene på ham muligheten for at dere bare skal avblåse hele greia.

Så - det er mitt innspill. Skulle ønske det fantes en fasit, det gjør det jo ikke. Men du har en liten heiagjeng i ryggen her. Enten du gjør slik eller sånn.

Endret 5. november 2010 av Kosemose

[Gjest brutal_mann]

Jeg synes du lager problemer av noe som (ennå) ikke er et problem. Alle vet hvor mye og lite tid de har. Og rent rasjonelt så har flyttingen gitt han enda mindre tid enn hva han hadde. Det siste han da trenger er ei som "tilter i vinkel". Det handler om å tjore seg fast på bakken for solid kontakt, og så ta en ting om gangen over tid. Nyt øyeblikkene og ta ting over tid! Det er ingen grunn til å ha det så enormt travelt og få avgjort alle store spørsmål på et øyeblikk.

[Gjest Miss O'Hara]

Sier ikke at å sende en slik mail er det lureste, men jeg tror det er slik jeg ville taklet situasjonen. Jeg tror ikke jeg ville orket at forholdet kanskje skulle bli avsluttet uten at jeg fikk fram mitt. Tror heller ikke det er så lurt å spørre ham direkte om han er i ferd med å avslutte forholdet. Tror det er lurere å bare si at du vet at han ikke har kapasitet til deg akkurat nå, men at du gleder deg til han har fått hodet over vannet slik at dere kan treffes. Jeg tror jeg ville formidlet gjennom linjene at jeg betrakter oss som i et forhold selv om han går gjennom en tøff periode som krever fullt fokus. Jeg ville ikke lagt i hendene på ham muligheten for at dere bare skal avblåse hele greia.

Heier på Kosemose. Bøyer meg i støvet for klinkende klar fremstilling.

Noen poeng til b_m her og, det siste man trenger når man har stor (ekstrem, som i dette tilfellet) belastning, er dårlig samvittighet for en annen.

Det blir som om kjærsten eller jeg skulle blandet samvittighet inn i forholdet - det går ikke, livet består av gode og dårlige dager, vi velger å være sammen, så da får vi ta det kjipe og. Dette er deres kjipe. Gode og onde dager, heter det jo. Dere får bare følt på det litt tidlig.

heier veldig på en nøktern mail etter oppskrift fra Kosemose. Du skal få sagt ditt også.

[Tornerosa]

Snille dere.

Jeg sender ham en mail, det er hva jeg gjør. Jeg har hatt veldig lyst, men ikke turt. Det blir så uutholdelig å vente på respons. Men så er det et lite problem at jeg ikke vet om han har tilgang på nett, ettersom han nettopp har flyttet inn. Han har jo tilgang på jobben, men i dag henter han barn i barnehage, avslutter tidlig. Ikke sikkert han er innom pc i det hele tatt. Og hvis han ikke har tilgang på nett i hele helga... Jeg kan risikere at han ikke leser før mandag, og da skal jeg love at jeg har vært nevrotisk i noen timer! For han kan jo ha lest, men finner ingen grunn/mulighet til å svare...

Men jeg har vel lite å tape på det, egentlig. Kosemoses oppskrift høres bra ut, jeg skal prøve å begrense meg. Så får jeg bare prøve å overleve dagene fram til eventuell respons.

Det er så vondt å våkne, det er varmt, mykt og behagelig å sove, men så, idet bevisstheten kommer til seg selv, går det kniver gjennom kroppen, sylskarpe kniver og iskalde bølger som samler seg som en knute i magen, lik den bekymrings/grue-seg-knuten man gjerne har rett før en eksamen. Det liksom skjelver i hele bryst- og mageregionen, og armer og ben føles visne.

Jeg må på kontoret nå. Den andre er der, den på-tuppa-nevrotiske-stressa andre. Just what I need. Ett bør jeg være hjemme, jeg må pakke for ungene, så kjøre dem til flyplassen. Og så hjem igjen.

Skal jeg sende en slik mail med én gang? Først som sist? Eller vente i et par dager, gi ham en sjanse? (Surprise, jeg har allerede skrevet den mailen... )