Fattige i Norge

[Gjest Gjest]

Det er vel de færreste som ikke kan bli friskere eller komme seg ut i jobb senere, selv om det ser håpløst ut her og nå. Varig uføre har et tidsperspektiv på 7 år, dvs at sykdommen og funksjonsnedsettelsen er ment å vare i minst 7 år. Men man får jo selvsagt da trygd resten av livet om det er det man ønsker...!

[AnonymBruker]

Men... det finnes desverre mange som snylter på systemet. Som ikke vil jobbe fordi de kan få mer i uføretrygd. Det er sannheten, og selvom den er urettferdig så er det likevel sannheten. Derfor må man sette en grense ved et punkt, slik at disse som ønsker å snylte på systemet ikke gidder/klarer å gjøre det fordi det ikke lønner seg.

Mer i uføretrygd enn i jobb? Hvordan forklarer du det?

Uføretrygden er jo basert på hva man har hatt i tidligere arbeidsinntekt.

[Gjest Gjest]

Mer i uføretrygd enn i jobb? Hvordan forklarer du det?

Uføretrygden er jo basert på hva man har hatt i tidligere arbeidsinntekt.

Det stemmer ikke for alle. Det er vel ikke noe krav om at man må ha jobbet for å få uføretrygd? Uføretrygden baserer seg vel mere på hva man er i stand til å gjøre i fremtiden. Og de får vel minstepensjon...

[AnonymBruker]

Nei. Har man ikke jobbet tidligere så får man en minstesats. Blir du ufør før fyllte 26 år så får du et lite tillegg. Det du får i ufør har ingenting med mulig fremtidig arbeidsinntekt. Du tjener mer i et lavtlønnsyrke.

[Gjest Gjest]

Nei. Har man ikke jobbet tidligere så får man en minstesats. Blir du ufør før fyllte 26 år så får du et lite tillegg. Det du får i ufør har ingenting med mulig fremtidig arbeidsinntekt. Du tjener mer i et lavtlønnsyrke.

Er det noen som har sagt noe om fremtidig arbeidsinntekt? Du skal huske på det at uføretrygd baserer seg på ens arbeids - og inntektsevne, og den skal være nedsatt minst 50%, altså at inntekten er redusert med 50% i forhold til tidligere inntekt. Tidligere inntekt blir satt til et fast sats dersom man aldri har jobbet tidligere, og det blir da også dette beløpet uføregraden beregnes ut fra. Får du en deltidsjobb blir uføregraden redusert ut fra hva du har i inntekt nå mot den inntekten du hadde tidligere.

Det er heller ikke så enkelt at man blir ung ufør bare fordi alderen er under 26 år. Sykdommen skal bl.a være meget alvorlig, og den skal ha hindret en i å jobbe mer enn 50 %.

[AnonymBruker]

Jeg synes også det ser urettferdig ut, om man kun ser på tallene. Summen har alt innbakt; bostøtte, barnetrygd, uføretrygd og det hun tjener på å jobbe ved siden av. En stor del av dette faller snart bort, når datteren blir myndig.

Det er utrolig viktig å se på hele bildet her. Hvorfor de må bo så dyrt (kan være snakk om leilighet som er tilrettelagt for mennesker som sliter psykisk eller fysisk). Hva de faktisk må betale for - som kanskje er langt utenfor hva friske folk bruker penger på (behandling, medisiner, hjelpemidler, tilrettelagte aktiviteter). Eneforsørgere har det ikke nødvendigvis lett selv om de har en jobb, men tenk på alle utgiftene de slipper nettopp fordi de er friske. Det kan fort koste en liten formue å være syk, og det er slettes ikke alt som blir dekket. Det er mye man må betale for av egen lomme. Hva om barnet har det vondt, og det som har best effekt koster 500 kr pr time, og ikke faller under egenandelsordningen. Ville du betalt for det alikevel? Det ville jeg.

Er alle som jobber friske og har friske barn? Jeg kjenner da mange lavtlønnede og/eller eneforsørgere som er i jobb, men de er ikke alle friske og noen har syke barn. Ikke alle kvalifiserer til sosialstønad og de må dekke opp behandlinger selv, for seg eller ungene.

Forøvrig, når barnet fyller 18 vil det jo få dekket opp egne utgifter fra NAV selv hvis det faktisk er slik at h*n er kvalifisert for stønad (hvis ikke får h*n gjøre som annen ungdom, få seg en jobb eller utdanning).

[Gjest Gjest]

Man kan godt ha en alvorlig sykdom og likevel jobbe. Kjenner folk som har en sykdom og som gjerne jobber mer enn 100% om det trengs, men som mange blir uføretrygdet av og der legene - etter hva jeg har hørt - faktisk gjerne bygger på denne diagnosen for å søke de til uføretrygd.

Jeg mener mange er noen suttepaver..!

[Gjest Gjest]

Man har jo også folk som nekter å ta livsnødvendige eller helsefremmende medisiner, men som gjerne heller bruker naturmedisin om de i det hele tatt bruker noe....ikke rart det blir mange "syke folk".

[Gjest Consensio]

Man kan godt ha en alvorlig sykdom og likevel jobbe. Kjenner folk som har en sykdom og som gjerne jobber mer enn 100% om det trengs, men som mange blir uføretrygdet av og der legene - etter hva jeg har hørt - faktisk gjerne bygger på denne diagnosen for å søke de til uføretrygd.

Jeg mener mange er noen suttepaver..!

Vet ikke hvilken sykdom dette er snakk om, men jeg vil bare si at mange mennesker kan ha samme sykdom, men veldig ulikt sykdomsbilde.

For eksempel; jeg har fibromyalgi (i tillegg til andre ting) og klarer ikke å jobbe. Jeg klarer ikke gjøre det jeg har lyst til, klarer ikke kose meg, lever på smertestillende som gir meg bivirkninger til de grader. Jeg er barnløs fordi jeg ikke er kapabel til å ta vare på et barn når jeg selv lever i et smertehelvete (og jeg har hele mitt liv ønsket meg barn)

Ei annen jeg kjenner har også fibromyalgi, men hennes sykdomsbilde er helt anderledes. Hun merker smerter nå og da, men klarer å dempe de med smertestillende. Hun jobber 100% og har barn.

Så selvom noen med en spesifik sykdom jobber og er aktiv, så betyr ikke det at alle andre med den sykdommen klarer det samme

[AnonymBruker]

Jeg er ung ufør, 26 år gammel. Har aldri hatt en jobb og datt ut av skolen meget ung, til tross for mange tilltak fra skolen. Jeg VILLE tilbake, og så på det som en ny start etter hver ferie. Høstferie? Jammen, da starter jeg med blanke ark og NÅ skal jeg virkelig klare å gå på skolen som normalt! Varte max 1.5 uker hver gang. Jeg var skoleflink og fikk starte på a-fag uten fullført ungdomsskole da jeg ble søkt inn under særskilte vilkår. Skolen var super til å hjelpe, og faglig hadde jeg ingen problemer selv med å ha skippet 2 år med skolegang, men allerede første mnd begynte det å bli for mye for meg mentalt sett. Skolen var på plass, la ting til rette for meg igjen, men det fungerte bare ikke.

Psykolog, medisiner, attføring... Jeg har prøvd alt, og går til psykolog og på medisiner den dag i dag, men min psykiske lidelse kommer nok ikke til å la meg leve et normalt liv på mange, mange år, if ever. Første målet er å kunne leve et tilnærmet normalt liv, altså kunne ta vare på meg selv i hverdagen (lage mat, handle inn mat, gå på posten, kunne ta nødvendige tlf, osv), og der har jeg kommet et godt stykke på de siste 5 årene. Har mye igjen, men en dag skal jeg nå det målet.

Jeg har etter mye kjemping hos NAV fått varig uføretrygd for ca. 2 år siden. Det var en hard kamp, for de er ikke glade i å la et så ungt menneske med psykiske lidelser få det. Etter enda mer kamp fikk jeg ung ufør (har en fantastisk familie som hjelper meg). Siden den gang har jeg blitt mye bedre, for med en gang økonomien føltes stabil (jeg vet jeg får et bestemt beløp hver mnd på en bestemt dato) så har jeg tatt et par store skritt fremover. De kreftene jeg brukte på å bekymre meg for økonomien kan jeg nå bruke til å bli bedre.

Jeg får ca 15k utbetalt i mnd, og det er varig uføretrygd + ung ufør.

[Gjest Gjest]

Bloggeren Ferfal fra Argentina beskriver veldig bra om fattigdom i Argentina. Jeg tar meg den frihet å kopiere et av hans innlegg:

Det grunnleggende for overlevelse.

Luft er viktig. Du vil dø uten den i 3 minutter, men det er plenty av luft. Å bo ute dreper også, men det er vanligvis mulig å flytte inn hos en venn eller en slektning eller tilbake til barnerommet. Vann er også viktig, men det er fortsatt nok billig vann. Men mat ...

Hvorfor bør du hamstre mat.

Mat er ikke så rikelig, er heller ikke billig. En venn som bor hjemme, kan drikke alt vannet han ønsker, bruke en seng eller sofa, puste all luften han ønsker, men mat ... en ny munn å mette er en belastning på budsjettet. Kombiner høy arbeidsledighet med inflasjon, og etter en stund har du folk som ikke har penger på slutten av måneden. Det er allerede en god del arbeidsledighet i USA. Du ønsker ikke å vite hva som skjer når a) arbeidsløsheten dobles b) inflasjonen tredobler prisene. Det var det som skjedde her (i Argentina).

Jeg er sikker på at jeg har nevnt dette før et par ganger allerede, men en av de tøffeste tingene jeg har sett her etter at krisen var et faktum var mennesker som spiser ut av søppelbøttene. Det er et bilde de fleste av oss har sett før, noen som ser ut som en boms dukker ned i en søppelcontainer og gumler på en gammel sandwich, men dette er annerledes.

Inntil da hadde jeg aldri sett hele familier sittende rundt en åpnet søppeldunk som om det var rundt middagsbordet. Mann, kone og et par små barn, alle magre, iført godt slitte, men rene klær, med gode manerer og snakket sakte seg imellom mens de spiste fra en svart søppelsekk. Når du ser at disse folkene ikke er så ulike din egen familie, mann det endrer perspektivet. Det er det samme som å se sultende barn. Det er en ting å se sultende barn fra andre siden av kloden, som snakker et annet språk, iført anderledes klær. Du vil selvfølgelig føle empati, men du føler likevel at det langt fra deg, det er fjernt. Selv om du bare se det på TV, om den magre ungen ser ut akkurat som den ungen som bor tvers over gaten, bærer en LA Lakers T-skjorte og roper "jeg er sulten!" på perfekt engelsk (norsk?) samtidig som han blir intervjuet av en reporter, det føles bare så jævla nært. Det var det som skjedde her (i Argentina) og fortsatt skjer, vi ble på en måte vant til det, og du kan se folk gå forbi sultne unger som tigger etter mat i de bedre bydelene, ignorerer dem fullstendig som om de var spøkelser. Du blir vant til å se folk tigge, det skjer i hver eneste storby, men du bare vet det når en mager liten gutt er tigger etter mat fordi han er sulten. Kan du klandre dem som haster forbi? Ikke egentlig. Jeg forstår hvor vanskelig det er å bare se på dem. Man kan si at sjelen knyter seg. Selv om de er sultne, gir du ikke disse barna penger. Du vet aldri om det er en voksen i nærheten som de arbeider for. Det jeg gjør er å kjøpe dem en sandwich og noe å drikke. I Capital distriktet det er nok av småbutikker så det tar bare ett minutt. Du trenger ikke redde verden, men du gjør noe bra for et barn som desperat trenger hjelp.

Sult har ikke bare påvirket mennesker som har mistet alt som mennesker som lever i gatene, men også folk som pleide å være fattig / lavere middelklasse før krisen.

Vi var en gang bedt på middag over i en venns hus, det var noen andre inviterte som jeg ikke kjente. En kvinne sa komplimenter om maten, hvor bra den var. Når hun involverte seg i samtalen, syntes hun å snakke mest om mat også. Jeg har lest at folk involvert i katastrofer eller krig snakker ofte om maten de vil spise, se på bilder av mat i blader og forestille seg hvordan det er å spise den. Min bestemor opplevde den spanske borgerkrigen. Hun fortalte meg at hun kunne stirre inn i bakeriet fra fortauet og ønsket hun kunne spise hva hun så. De var bønder, men en bondegård alene gir ikke overflod av mat som noen mennesker synes å tro, spesielt ikke i dårlige tider, slik som resesjoner eller som i min bestemors tilfelle, borgerkrig.

Etter at vi hadde spist, spurte kvinnen sjenert huset eiere om hun kunne ta restene. De selvfølgelig sa ja, det er ikke stor forskjell mellom å gi restene til hunden eller å gi dem til en venn som nettopp hadde bedt om den. Når det er på grunn av en katastrofe, naturlige eller menneskeskapte, kan du i det minste fortelle deg selv at det ikke er din feil, slik at din verdighet blir spart. Når det er på grunn av fattigdom, må du i tillegg til sulten også legge ydmykelsen ved å ikke kunne forsørge familien din og deg selv, og dette kan godt være den verste delen. Du kan ikke skaffe familien mat, men andre kan. Det er en grusom eksempel på "survival of the fittest", men dette er hva som skjer når den økonomiske grensen for fattig / middelklasse / rike blir satt høyere, og endel mennesker vil rett og slett falle utenfor.

Mens de bare er et lite antall som rett og slett sulter i hjel, er det millioner som går sultne. Man antar at 9 millioner barn går sultne i Argentina. For de fleste av dem er skolemåltidet det eneste måltidet de spiser den dagen. Til middag har de te, og de går til sengs sultne og venter på neste dags måltid.

Selv blant middelklassen har mange ting endret seg. I en nasjon berømt for sin biff, kan få mennesker kjøpe biff til daglig. Fisk har alltid vært veldig dyrt og er ikke blitt noe billigere ettersom presidenten eier fiskeriene. Kylling pleide å være ganske billig, men ikke nå mer, og svinekjøtt er etter hvert blir dyrere og dyrere. Argentinere generelt spiser 19% mindre kjøtt enn i fjor, hovedsakelig på grunn av 75% økning i pris i løpet av samme periode.

På grunn av krisen og de politiske tiltak som er truffet av de venstreorienterte som styrer landet, så sulter en liten håndfull i hjel hver dag, millioner går sultende og enda flere har måttet endre sine matvaner, kjøpe rimeligere produkter, ofte av dårligere kvalitet. Du kan se dette hver dagen på supermarkedene. Hva som imponerer meg mest er gamle folk som kjøper poser med bein som pleide å bli solgt som hundemat, de kjøper disse for å gjøre stuinger, skrap av noe kjøtt eller fett de måtte ha igjen.

Dette er noen av de tingene jeg har lagt merke til. Noen er mer dramatiske enn andre, men det er ingen tvil om at mat er veldig viktig. Min hensikt her var å sette et ansikt på ernæringsproblemet, hvorfor det viktig og hvordan det kan endre livet ditt hvis du ikke tar det seriøst.

Vær forsiktige folk.

Ferfal.

http://ferfal.blogspot.com/