Fattige i Norge

[Larsern]

Ja, flytt på bygda der alle er enige om alt og der alle er i slekt med hverandre.

Og apropos jobb - det får man vel som oftest på bakgrunn av trynefaktor og slektskap ..på bygda!

Men jeg vet jo ikke hvor langt ut på bygda du mente...

Dersom man er trygdet på permanent basis så er man ikke så geografisk bundet til arbeidsmarkeder. Uansett så trenger man ikke flytte mange mil utenfor bykjernen for å omtrent halvere leiekostnadene. Har du forresten noen som helst erfaring med å bo andre steder enn i by?

[Larsern]

Jeg satt igjen med et stort spørsmål ang denne fyren. Hvorfor tar han seg ikke utdannelse?? Siden han synes alle jobber er så kjedelige, det er ikke for sent for han å ta fagbrev eller å ta høyskoleutdannelse.......

Kjedelig?

..og det krever forresten en arbeidsinnsats med langsiktig mål i motsetning til å motta penger fra NAV og bo hjemme hos foreldrene.

Endret 5. oktober 2010 av Larsern

[mousepad]

Så også nettopp prgrammet , men fokuserte ikke så mye på hvor mye disse menneskene har å leve for i måneden , men mer på det med hvordan NAV kan virke som et pasifiserende system som både leder og holder folk i fattigdom .

Næringsfolk , i møte med arbeidsledige som sier de ikke vil jobbe mer enn så og så mange timer for da lønner det seg ikke for dem , har visst dette i flere tiår , men syntes det er bra at flere også får øynene opp for dette .

[AnonymBruker]

Gang på gang har det vist seg at problemene ligger i helsetilstand. Psykiske problemer og nedsatt helse er den største grunnene til at mennesker ikke vil ha arbeid eller står uten arbeid. Å be denne gruppen om å flytte på seg til omså Svalbard, spise usunn mat, ikke vite om maten holder til neste utbetaling, ikke stille seg kritisk til noe i systemet - altså: å be et menneske om å kaste bort tanker som tilsier at vedkommende ikke kan tenke selv. Vedkommende kan ikke se sin egen situasjon nok, til å ha ansvar for om Svalbard vil duge eller ei...

Da er du egentlig ingenting... Så hvis det er så lett å ta seg en skjerpings. Hvor i dette ingentinget får man en følelse av å ha kontroll på noe? Gjennom NAV?

Når en ikke vet om en kan bo i leiligheten sin neste måned?

Når en ikke har råd til å slutte å gå på NAV?

Jeg synes det er syting, når en klager over mobiltelefoner. For noe tull! Men er det rett å kreve at en med psykiske lidelser (det kan være litt av hvert) bare skal kaste seg ut i arbeid?

I en slik situasjon kan en jo være nokså kald. Det er ditt liv, du bestemmer selv om du skal kaste deg ut i arbeidslivet og slite med de psykiske lidelsene. Men nå er det altså slik, at dette ikke er løsningen. For disse menneskene kommer ikke til å gjøre som overnevnt. De vil bli et atter samfunnsproblem, og verre er.

Skikkelig forebygging av psykiske lidelser må behandles. De må taes seriøst! Personer som har opplevd dette, kjent alvoret i sakene, vet hva det dreier seg om. Mennesker som alltid har penger, vet ikke hvordan det er å ikke ha penger.

Å ikke ha råd til BUSSTUREN til legen, er ikke en vanlig følelse til en som alltid har hatt penger.

[AnonymBruker]

Dersom man er trygdet på permanent basis så er man ikke så geografisk bundet til arbeidsmarkeder. Uansett så trenger man ikke flytte mange mil utenfor bykjernen for å omtrent halvere leiekostnadene. Har du forresten noen som helst erfaring med å bo andre steder enn i by?

Jeg har vært fattig både i byen og på bygda. Jeg flyttet faktisk ut av byen for å spare penger i husleie. Det eneste problemet var at for å få ett sted som både var billig og godtok at jeg ikke hadde depositum måtte vi så langt ute på bygda at man måtte ha bil, og man måtte kjenne noen for å ha noe håp om jobb. Og da får man en del utgifter man slipper i byen.

Uføretrygdede kan rent økonomisk flytte til bygda siden de ikke trenger jobb, men jeg synes man bør godta at mennesker er sosiale vesener, og man må ha mulighet til noe kontakt med andre. Og flytter man til en fremmed bygd er det vanskelig eller i mange tilfeller umulig å komme inn på folk, spesielt dersom man ikke er i jobb/skole, og kanskje har ulike diagnoser som gjør sosialt samvær vanskelig, enten fysisk eller psykisk. Min erfaring er også at det er langt flere gratis aktiviteter i en storby, både selve pga aktivteten og reiseveien. Så jeg synes det er ganske umenneskelig å kreve full isolasjon av trygdede.

Og dere som sammenligner studenttida med fattigtilværelsen har jeg rett og slett problemer med å ta seriøst. Jeg har som sagt vært fattig i mange år, og pga ulike omstendigheter gått på sosialen i perioder. Jeg fikk de pengene jeg trengte hver måned, men det var en evig, ydmykende kamp, hvor jeg måtte stå på rettighetene mine, bruke penger på telefon og reiser til og fra kommunehuset for å klage på vedtak hver eneste måned. Den nedverdigende følelsen av å alltid måtte forklare situasjonen til en ny saksbehandler, som likevel var nok informert til å trekke frem ting man sa til forrige saksbehandler. Pga feilbehandlinger og behandlingstid på klager fikk man alltid pengene for seint, og det gikk også mye penger på å ringe kreditorer og trygle om oppdeling og utsettelse, og betale purre- eller inkassogebyrer når det var slutt på nåden.

Så fikk jeg en jobb, og økonomien løste seg, selv om det var mye etterslep på gjeld jeg hadde opparbeidet meg i den fattige perioden. Jeg har aldri vært så glad som da jeg fikk første lønnsslipp, 20k brutto er jo en forbannet formue. Men etter noen år valgte jeg å bli student. Nå har jeg mindre penger enn noen gang, både før og etter at faste utgifter er betalt, men jeg er lykkelig. Jeg gjør noe konstruktivt, ved å skaffe meg en utdannelse, og jeg slipper å forholde meg til Nav. Matbudsjettet mitt nå er en fjerdedel av det jeg hadde på sosialstønad, og heller ikke nå har jeg mulighet til å kjøpe klær, sko og annen luksus.

Men dette er så mye bedre enn å være fattig. Nå er dette en selvvalgt situasjon for 3 år, hvor jeg har ett mål, og fyller livet mitt med bra aktiviteter og mennesker. Dengang da var jeg i en situasjon jeg ikke hadde forårsaket selv, og som jeg ikke hadde mulighet til å velge meg ut av, og all tiden jeg hadde gikk med til å forholde meg til nedbrytende mennesker og systemer. Disse to situasjonene kan ikke sammenlignes en gang, så slutt å drit dere ut med å snakke om at det er synd på dere fattige studenter.

[Gjest Gjest]

Jeg har embetseksamen og kjøper møblene mine på fretex..kan faktisk få en fin bokhylle til 100 kr.

[Gjest Gjest]

Det er da ikke så sikkert at fattigdommen bare varer under studietudien. Man skal da også betale tilbake studielån. Kanskje helt opp mot pensjonsalder, og lønnsutviklingen er da ikke så bra for mange akademiker..Man får samme lønn og arbeidsoppgaver som de uten utdanning og også de som kommer fra utlandet uten utdanning, mens man da må sitte igjen med langt mindre i disponobel inntekt pr. måned. Man betaler faktisk tilbake med renter for å gi av sin kompetanse, for å hjelpe folk, og får ingenting tilbake.

Bortsett fra litt åndelig snobberi..og fattig blir man til pensjonisttilværelsen. (Og kom ikke her og snakk om at det kommer an på hvor flink man er - det gjelder også de med laud)

Jeg ville ALDRI rådet mine barn til å ta høyere utdanning.

[Katana]

Jeg har vært fattig både i byen og på bygda. Jeg flyttet faktisk ut av byen for å spare penger i husleie. Det eneste problemet var at for å få ett sted som både var billig og godtok at jeg ikke hadde depositum måtte vi så langt ute på bygda at man måtte ha bil, og man måtte kjenne noen for å ha noe håp om jobb. Og da får man en del utgifter man slipper i byen.

Uføretrygdede kan rent økonomisk flytte til bygda siden de ikke trenger jobb, men jeg synes man bør godta at mennesker er sosiale vesener, og man må ha mulighet til noe kontakt med andre. Og flytter man til en fremmed bygd er det vanskelig eller i mange tilfeller umulig å komme inn på folk, spesielt dersom man ikke er i jobb/skole, og kanskje har ulike diagnoser som gjør sosialt samvær vanskelig, enten fysisk eller psykisk. Min erfaring er også at det er langt flere gratis aktiviteter i en storby, både selve pga aktivteten og reiseveien. Så jeg synes det er ganske umenneskelig å kreve full isolasjon av trygdede.

Og dere som sammenligner studenttida med fattigtilværelsen har jeg rett og slett problemer med å ta seriøst. Jeg har som sagt vært fattig i mange år, og pga ulike omstendigheter gått på sosialen i perioder. Jeg fikk de pengene jeg trengte hver måned, men det var en evig, ydmykende kamp, hvor jeg måtte stå på rettighetene mine, bruke penger på telefon og reiser til og fra kommunehuset for å klage på vedtak hver eneste måned. Den nedverdigende følelsen av å alltid måtte forklare situasjonen til en ny saksbehandler, som likevel var nok informert til å trekke frem ting man sa til forrige saksbehandler. Pga feilbehandlinger og behandlingstid på klager fikk man alltid pengene for seint, og det gikk også mye penger på å ringe kreditorer og trygle om oppdeling og utsettelse, og betale purre- eller inkassogebyrer når det var slutt på nåden.

Så fikk jeg en jobb, og økonomien løste seg, selv om det var mye etterslep på gjeld jeg hadde opparbeidet meg i den fattige perioden. Jeg har aldri vært så glad som da jeg fikk første lønnsslipp, 20k brutto er jo en forbannet formue. Men etter noen år valgte jeg å bli student. Nå har jeg mindre penger enn noen gang, både før og etter at faste utgifter er betalt, men jeg er lykkelig. Jeg gjør noe konstruktivt, ved å skaffe meg en utdannelse, og jeg slipper å forholde meg til Nav. Matbudsjettet mitt nå er en fjerdedel av det jeg hadde på sosialstønad, og heller ikke nå har jeg mulighet til å kjøpe klær, sko og annen luksus.

Men dette er så mye bedre enn å være fattig. Nå er dette en selvvalgt situasjon for 3 år, hvor jeg har ett mål, og fyller livet mitt med bra aktiviteter og mennesker. Dengang da var jeg i en situasjon jeg ikke hadde forårsaket selv, og som jeg ikke hadde mulighet til å velge meg ut av, og all tiden jeg hadde gikk med til å forholde meg til nedbrytende mennesker og systemer. Disse to situasjonene kan ikke sammenlignes en gang, så slutt å drit dere ut med å snakke om at det er synd på dere fattige studenter.

Godt at du har kommet deg på bena etter det du har opplevd!

Jeg unner de som er syke, enten det er fysisk eller psykisk, det beste. Det er lett for en som er frisk å komme med gode (og i noen tilfeller mindre gode) råd, men først og fremst mener jeg man må lytte til den som har skoen på. Du kom deg ut av den situasjonen du var i, det er verre for de som er kronisk syke, og kanskje ikke øyner håp. Disse menneskene bør slippe å sloss mot systemet, og det siste de trenger, er dømmende holdninger fra medmennesker.

[Gjest DenFødteByråkrat]

Jeg bryr meg ikke om fattige i Norge. Jeg jobber for NAV, og stort sett syns jeg fattige er plagsomme, og dessuten kan de ofte skylde på seg selv, fordi de er late og sikkert kunne fått seg jobb, om de ikke kledte seg så slaskete og luktet vemmelig.

Jeg er jo enig i at vi skal ha noe for fattige, men de koster mye penger, og derfor er det så viktig at ikke alle får. Det er derfor jeg lar de sloss, det er jobben min, hindre folk i å få det de har krav på. Til å begynne med syns jeg det var vanskelig, for jeg følte meg på en måte forpliktet til å lete etter en måte jeg kunne betale ut penger på når folk var krevende, skar grimaser og fortalte om sine syke barn, men nå har jeg bare en autopilot jeg setter på, og da kommer jeg også hjem uten hodepine.

[AnonymBruker]

Som sagt; vi vet at dette ikke er en vedvarende situasjon.

Og som student får du faktisk 8900,- i mnd, tilgang til studentrabatter og studentboliger. Blir noe helt annet.

[Gjest strykebrett]

Og som student får du faktisk 8900,- i mnd, tilgang til studentrabatter og studentboliger. Blir noe helt annet.

Joda, men det er fortsatt vanskelig å syns synd på en dame som har 23000 i måneden, jeg har selv jobbet fulltis og fått mindre enn det i lengre perioder, så når hun får mer enn hva personer i fulltidsstilling har så syns jeg det er for teit å lage en reportasje om hvor trist økonomi hun dama har.

[AnonymBruker]

Joda, men det er fortsatt vanskelig å syns synd på en dame som har 23000 i måneden, jeg har selv jobbet fulltis og fått mindre enn det i lengre perioder, så når hun får mer enn hva personer i fulltidsstilling har så syns jeg det er for teit å lage en reportasje om hvor trist økonomi hun dama har.

Men for henne er det varig, for studenter er det ikke det.

[Gjest strykebrett]

Men for henne er det varig, for studenter er det ikke det.

Øh, men, det er jo fortsatt 23000 i mnåneden, mer enn en person som jobber på Rema el. lignenede har utbbetalt hver måned. Altså har hun VARIG myyye mer penger enn en student og også mer enn en lavtlønnet arbeider i 100% stilling.

[AnonymBruker]

Trodde det inte fantas nogen fattiga i norje etter unionsoppløsningen...

[Gjest Gjest]

Dersom man er trygdet på permanent basis så er man ikke så geografisk bundet til arbeidsmarkeder. Uansett så trenger man ikke flytte mange mil utenfor bykjernen for å omtrent halvere leiekostnadene. Har du forresten noen som helst erfaring med å bo andre steder enn i by?

Ja, jeg har erfaring med å bo andre steder enn by.....tror du jeg uttaler meg uten å ha erfaring? Til og med langt ute på bygda, på en lite sted, men de trodde de var verdens navle da.. Og selv om man er uføretrygdet for "evig tid" så finnes det faktisk de som kommer i jobb. "Evig tid" har jeg hørt bare er 5- 7 år...Det finnes visst også de med alvorlige handikapp som klarer å jobbe. Og når sant skal sies så hadde de et godt psykiatisk tilbud på bygda, med treff flere ganger i uken/måneden, men det fordrer jo at man viser seg ute blandt folk, men det er vel helst bygdefolket selv som gjemmer seg bak gardinene.....Men sosialkontorene har kanskje ikke så mange midler å dele ut - eller kanskje de har mer?? Tror de var nokså lei idealistisike byfolk som krever støtte for alt.

[AnonymBruker]

Øh, men, det er jo fortsatt 23000 i mnåneden, mer enn en person som jobber på Rema el. lignenede har utbbetalt hver måned. Altså har hun VARIG myyye mer penger enn en student og også mer enn en lavtlønnet arbeider i 100% stilling.

Den lavtlønnede har mulighet til å jobbe seg oppover, ta utdanning eller bytte stilling. Fremdeles noe annet

[AnonymBruker]

Den lavtlønnede har mulighet til å jobbe seg oppover, ta utdanning eller bytte stilling. Fremdeles noe annet

Det skal likevel noe til å jobbe seg opp til 23.000 utbetalt i måneden. For mange med lav utdanning er det en utopi å tjene så mye på 100% jobb. Da forstår jeg hvorfor mange synes det er greiere å bli uføretrygdet, egentlig.

[La Guapa]

joda, det er mulig å leve på Er jo selvfølgelig litt kjedelig å bare leve på nudler og macaroni, men jeg klarer meg jo

For 200 kroner har du knappe 6,50 pr dag....det er ikke nok til nudler engang jo....

[Larsern]

Jeg har vært fattig både i byen og på bygda. Jeg flyttet faktisk ut av byen for å spare penger i husleie. Det eneste problemet var at for å få ett sted som både var billig og godtok at jeg ikke hadde depositum måtte vi så langt ute på bygda at man måtte ha bil, og man måtte kjenne noen for å ha noe håp om jobb. Og da får man en del utgifter man slipper i byen.

Uføretrygdede kan rent økonomisk flytte til bygda siden de ikke trenger jobb, men jeg synes man bør godta at mennesker er sosiale vesener, og man må ha mulighet til noe kontakt med andre. Og flytter man til en fremmed bygd er det vanskelig eller i mange tilfeller umulig å komme inn på folk, spesielt dersom man ikke er i jobb/skole, og kanskje har ulike diagnoser som gjør sosialt samvær vanskelig, enten fysisk eller psykisk. Min erfaring er også at det er langt flere gratis aktiviteter i en storby, både selve pga aktivteten og reiseveien. Så jeg synes det er ganske umenneskelig å kreve full isolasjon av trygdede.

Og dere som sammenligner studenttida med fattigtilværelsen har jeg rett og slett problemer med å ta seriøst. Jeg har som sagt vært fattig i mange år, og pga ulike omstendigheter gått på sosialen i perioder. Jeg fikk de pengene jeg trengte hver måned, men det var en evig, ydmykende kamp, hvor jeg måtte stå på rettighetene mine, bruke penger på telefon og reiser til og fra kommunehuset for å klage på vedtak hver eneste måned. Den nedverdigende følelsen av å alltid måtte forklare situasjonen til en ny saksbehandler, som likevel var nok informert til å trekke frem ting man sa til forrige saksbehandler. Pga feilbehandlinger og behandlingstid på klager fikk man alltid pengene for seint, og det gikk også mye penger på å ringe kreditorer og trygle om oppdeling og utsettelse, og betale purre- eller inkassogebyrer når det var slutt på nåden.

Så fikk jeg en jobb, og økonomien løste seg, selv om det var mye etterslep på gjeld jeg hadde opparbeidet meg i den fattige perioden. Jeg har aldri vært så glad som da jeg fikk første lønnsslipp, 20k brutto er jo en forbannet formue. Men etter noen år valgte jeg å bli student. Nå har jeg mindre penger enn noen gang, både før og etter at faste utgifter er betalt, men jeg er lykkelig. Jeg gjør noe konstruktivt, ved å skaffe meg en utdannelse, og jeg slipper å forholde meg til Nav. Matbudsjettet mitt nå er en fjerdedel av det jeg hadde på sosialstønad, og heller ikke nå har jeg mulighet til å kjøpe klær, sko og annen luksus.

Men dette er så mye bedre enn å være fattig. Nå er dette en selvvalgt situasjon for 3 år, hvor jeg har ett mål, og fyller livet mitt med bra aktiviteter og mennesker. Dengang da var jeg i en situasjon jeg ikke hadde forårsaket selv, og som jeg ikke hadde mulighet til å velge meg ut av, og all tiden jeg hadde gikk med til å forholde meg til nedbrytende mennesker og systemer. Disse to situasjonene kan ikke sammenlignes en gang, så slutt å drit dere ut med å snakke om at det er synd på dere fattige studenter.

Hvordan uføretrygdede/arbeidsledige osv velger å disponere pengene sine legger jeg meg egentlig lite borti, saken er at de mottar nok penger til å leve, men enkelte gjør mer ut av pengene enn andre. Det bør ikke være slik at blant to trygdemottakere med like forutsetninger for økonomisk støtte, så har den med dårligst økonomisk sans rett til mer penger? Økonomisk sans kan eksempelvis være som tidligere nevnt livsstil eller bosted. Det skal ikke være en rettighet å ha krav på ferie hvert år, kjøretøy, datamaskin/tv eller eget rom til barna dersom man har barn, bare for å nevne noe.

[Mann-87]

Hun som fikk 20 000 kr i måneden, er det så lite da? Må hun bo i en leilighet som koster nesten 10 000 kr i måneden?