Fattige i Norge

[Larsern]

Ja, jeg er enig. Det er ingen forskjell på hverken lønn eller arbeidsoppgaver uansett hvilken kompetanse man har..Faktisk er det de med lavest utdanning som setter dagsorden for arbeidsoppgaver for de blir jo så lett lei kjedelige arbeidsoppgaver, så da kan de med høyest kompetanse bruke tid på å arkivere og lignende. Så skyld ikke på lang saksbehandlingstid hos saksbehandlere.

?

[Larsern]

..Ikke vet du om hun røyker 2 om dagen eller 50 heller, det burde ikke være ulovlig å ta seg en røyk om man har lite penger.

Selvfølgelig bør ikke det være ulovlig, ikke er det det heller, men det er ikke det som er poenget. Poenget er at det er elendig prioritering, både økonomisk og helsemessig. Vi kan ikke nekte henne å kjøpe røyk, ikke om det så var det hele budsjettet hennes gikk til, men én plass må det være en grense for hvor det kan forventes at man tar ansvar for sitt eget liv og tar konsekvensene av valgene man tar.

[Troilltøva]

vell, man må da leve etter økonomien tenker jeg.

man MÅ ikke ha en leilighet til over 9000, og gjelder det og må flytte...så gjør man det da.

hvis de er fattige så er jeg enda mer fattig da tydeligvis, og det kan kanskje stemme. jeg vil ha mindre i mnd enn denne damen, og av og til mindre enn denne fyren. jeg har nettopp begynnt i en jobb hvor jeg jobber 50% og har også en bijobb ved siden av som er noen kvelder i mnd. jeg har da ca 8000 - 10 000 + - i mnd (inkl bostøtte på 1700,-), husleie og strøm på 4200,- , lån og forsikring på bil på 1400,- og telefonregning på alt fra 700-1000 kr. når det er betalt sitter jeg igjen med en snau sum som skal gå til klær, bensin og mat.

og kvitte seg med bilen er ikke et alternativ da jeg bor på landet, og er fullstendig avhengig av og ha bil for å komme meg til jobb. jeg jobber varierende noen ganger kveld og noen ganger dagtid, og derfor rekker ikke busstilbudene til her de tidspunktene jeg jobber.

jeg har lenge vært under regi av nav og ble MØKKLEI av hvordan ting var der, jeg kom inne i den "vonde sirkelen" som de beskriver i episoden der. jeg greier ikke jobbe 100% pga psykiske plager, men er ikke ufør av den grunn. til slutt ble jeg lei...rett og slett lei...jeg droppet ut av attføringen jeg var i, det skulle liksom være tilrettelagt men jeg opplevde og ikke få forståelse for min sykdom.

så jeg meldte meg arbeidsledig og skulle da leve på sosialhjelp. og fordi jeg brøt ut av attføringen fikk jeg mindre og leve for enn hva normen er.

og normen er på ca 4000 kr etter husleie og strøm er betalt som nav dekte. så hadde jeg 2200 utbetalt i mnd fra nav, og en bostøtte på 1200. så da hadde jeg 3400 og leve for! dette var i juletider også så ingen fikk julegaver fra meg i fjor da jeg ikke hadde råd.

jeg skulle nemlig straffes fordi jeg ville avslutte attføringen og skaffe meg jobb.

jeg drev og søkte rundt, skrev noen søknader og fikk avslag.

det gikk 4-5 mnd før jeg endelig fikk en jobb, som var en 100% stilling i enn godt betalt jobb. det var helt utenfor min jobberfaring men jeg ble sjeleglad for å få en jobb hvor jeg fikk godt betalt, noe jeg aldri hadde hatt før (15-18 000 utbetalt i mnd).

det som skjedde da var at siden jeg ikke tålte 100% i utganspunktet ble jeg sykemeldt i flere uker, det var bare et vikariat frem til sommeren og den siste tiden var jeg sykemeldt 50%. jeg skjønte at det mulighens ville bli sånn, men jeg skulle prøve for og prøve ihvertfall.

da jeg var ferdig med vikariatet der så bestemte jeg meg for å søke skole nå til høsten. jeg søkte på voksenopplæringen, jeg ville ta generell studiekompetanse for å kunne gå høgskole neste år. jeg ble realkompenasevurdert og kom inn på skole og det skulle være nettbasert samtidi som jeg hadde mulighet til og være på skolen og studere og å få hjelp om jeg trengte det. jeg var på 2 samlinger og ting begynte og komme i gang virket det som, jeg søkte også stipend/lån fra lånekassen og regnet med og få det i september en gang.

så får jeg plutselig en mail om at det var inntaksstopp pga mangel av nettlærere, men at jeg var på venteliste.

jeg hadde på det tidspunktet søkt om sosialstøtte fra nav frem til jeg fikk stipendet/lånet som jeg var helt sikker på at jeg skulle få fra lånekassen.

jeg ringte saksbehandleren på nytt og fortalte at jeg ikke var kommet inn på skole, men at jeg hadde fått en jobb ihvertfall, (50% jobben) men at jeg ikke ville få utbetalt lønn før i oktober.

jeg fikk avslag på søknaden, fordi jeg hadde i JULI mottatt en god sum. dvs. det var sykepengene som nav skyldte meg, fordi de hadde rotet vekk papirer så jeg fikk ikke sykepengene for litt i mai hele juni og halve juli, i juli. det ble jo en god sum, men da hang jeg også etter med regninger naturlig nok, betalte regninger for juli og la av penger til regninger som skulle komme i august og litt september.

nei jeg skulle prioritert annerledes mente de!

i tillegg ble det en del legebesøk da jeg fikk plager med øynene, var ofte hos legen og ofte på apoteke og handlet det jeg trengte der.

jeg måtte nesten krangle meg til penger, jeg var jo helt blakk..hva gjør man da liksom??

men hun vurderte søknaden på nytt og jeg fikk utbetalt enn snau sum som var datert fra 20. til 30 sept!

den snaue sumen har gått i regninger og litt i mat.

jeg har heldigvis foreldre som har hjulpet meg når det har vært nødvendig og hadde det ikke vært for dem så hadde jeg ikke greid meg.

jeg skjønner godt hva de snakker om i episoden her når de sier det med verdighet. man føler seg som en dritt rett og slett, man føler man ikke er verdig noen ting og da jeg begynte i den 100% jobben var det en enorm lettelse og en mestringsfølelse da jeg tjente nok penger. skuffelsen ble selvsagt stor da jeg ble sykemeldt.

man føler man er en byrde, selv om man vil jobbe...jeg skulle ønske jeg kunne vært i stand til og jobbe 100% uten problem og ikke bekymret meg over økonomien. men sånn er det da ikke. og ikke nok med at man føler seg som en dritt ovenfor sammunnet som dømmer i hytt og pine, så føler man seg dømt når man går på nav for å få hjelp. jeg har møtt de frekkeste saksbehandlere som har gitt meg sine personlige synspunkt og diskutert fordi jeg skulle heller ha vært ute i jobb enn og få penger av nav.

jeg gleder meg til den dagen jeg slipper og bekymre meg for om jeg vil klare denne og neste måned. hittill har jobb mengden vært varierende og uforutsigbar, men den kommer heldigvis til og være stabil en stund fremmover. selv om det egentli er for lite og leve av i mnd det også, så har jeg helsa og tenke på.

men det er ikke på noen måte og klage. jeg satt lenge og syntes synd i meg selv fordi jeg ikke greide og jobbe mer enn jeg greide, ikke var det lett og få en jobb som jeg kunne takle heller. men man må prøve og feile til man finner det som passer en har jeg funnet ut.

jeg har 2 jobber jeg trives kjempegodt med, den ene bedre enn den andre. og det gir meg mye og ha en jobb jeg trives med, og den ene jobben er innenfor min utdanning også så er storfornøyd med det. og bare det og vite at jeg ikke er avhengig av nav for å greie meg er en stor lettelse i seg selv. ja jeg lever trangt! men jeg lever heller trangt en stund uten nav, enn og leve trangt med nav!!

dette ble lengre enn tenkt men

[Gjest Gjest]

Det er synd at de alltid finner så horribelt dårlige eksempler til sånne reportasjer. Det finnes da nok av folk som virkelig har dårlig råd? Jeg har vært i arbeidslivet i 25 år og aldri vært i nærheten av sånne summer utbetalt. Men har betalt ned gjeld, reist mye, og er da ikke i nærheten av å være fattig. Må si jeg bare måper når folk her mener de må snu på hver krone hvis de har under 10 000 i mnd etter utgifter. Jeg klarer meg veldig fint på 3000, resten kan spares eller brukes på reising eller annet.

Selvsagt kan man ha det greit økonomisk med lav inntekt om man ikke har f.eks studielåm å betale på. Det er blodig urettferdig at akademikere sitter igjen med MINDRE disponibelt i måneden å leve for enn de som aldri har tatt utdanning. Vi må jo bokstavelig talt betale for å gi av vår kompetanse vi, mens de uten utdanning sitter igjen med mer å leve for, for å ikke vite...Utdanning og kompetanse blir overhodet ikke vektlagt lønnsmessig, bare hvilke arbeidsoppgaver man har. Men da burde man også tenke på den kvaliteten de som har kompetanse faktisk har.

Men kan en forvente at Akadmikerforeningene egentlig...

[AnonymBruker]

Noen av dere ser å glemme at beløpet gjelder mor og datter. Når datteren blir 18 år så forsvinner barnetrygd, barnebidrag og skatteklasse 2. Det er en hel del kroner. Det er innbakt i det totale beløpet mor får.

Datteren må selvfølgelig søke om utvidet barnebidrag så lenge hun går på videregående. Dette må da dekke opp for en del av de kronene som mor mister.

Begge er syke så det går nok en del kroner til helse der.

Jeg synes faktisk ikke at netto utbetalt er så viktig. Viktigere er det man sitter igjen når faste utgifter er betalt. At det er dyrt å bo enkelte steder her i landet vet vi. Hvorfor de ikke velger å flytte vet vi ingenting om. Det kan være gode årsaker.

Jeg har rimelig grei inntekt på AAP, men jeg sliter med å klare meg. Alle utgifter er redusert så godt det lar seg gjøre. Det som velter alt er studielånet.

mvh lano

[AnonymBruker]

En ting som ikke ble nevnt i programmet er jo at denne moren garantert vil kunne få bostøtte igjen når hun ikke lenger har barnebidrag.

Mener å huske at hun sa hun fikk nærmere 5000kr i bostøtte, noe ala det samme som hun får i barnebidrag. Når hun mister så mye penger i bidrag, så vil absolutt hennes inntekt være såpass liten at hun igjen vil kunne få bostøtte, og da vil hun ligge på samme inntekt som i dag.

[AnonymBruker]

Noen av dere ser å glemme at beløpet gjelder mor og datter.

Mulig noen glemmer det, men mange her har jo vært obs på det.

Denne moren i dette programmet får jo mer utbetalt enn hva mange andre enslige mødre får. Enslige mødre som jobber fullt.

Har selv en venninne som jobber 100% og får utbetalt 13.oookr pr mnd og får barnetrygd i tillegg, mener hun sa at hun havnet på ca 16.oookr til sammen pr mnd.

Hun lever godt sier hun selv iallefall, får betalt alle regninger, har alltid mat på bordet, kan unne seg en tur på cafè eller kino en gang i blandt osv.

Før hun fikk barn så bodde hun dyrere, men så at det ikke fungerte etter at barnet kom, så hun flyttet til noe billigere.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke sett reportasjen, men uttaler meg på generelt grunnlag:

Hvorfor er det såpass mange som synes at syke skal måtte ha det så dårlig? Kan noen hjelpe for at de er blitt syk? Hvorfor skal disse menneskene straffes økonomisk i tillegg til at de lider av en sykdom?

Jeg mener absolutt det skal utvises en viss nøkternhet, jeg snakker ikke om at den syke skal leve et luksusliv (selv om jeg godt kunne unnet dem det!). Men det kan ikke være slik at dersom en kommer i det uføret at en blir ufør, så skal du måtte flytte, ikke unne deg noe, spise mat av dårligste sort, og ligge våken om natten fordi du ikke vet om du er i stand til å betale neste regning. Sykdom kan ramme hvem som helst av oss, INGEN vet hva morgendagen bringer. Sykdom gir nok bekymring og lidelse. Selv om en og annen kanskje (og jeg sier kanskje, for ettersom jeg har forstått, er det strenge kriterier for hvem som får trygd) skulle klare å lure til seg støtte, så er det store flertallet mennesker som er berettiget å få vår hjelp. Mange av disse menneskene har jobbet årevis før de er blitt syke, så de har betalt inn til fellesskapet, de også.

La de syke få ha det så bra som mulig, men lag gode ordninger for de som er i stand til å jobbe redusert.

[AnonymBruker]

Denne moren i dette programmet får jo mer utbetalt enn hva mange andre enslige mødre får. Enslige mødre som jobber fullt.

Hva man har i inntekt avhenger jo av type jobb og utdannelse. La oss si at denne moren har master i et eller annet. Jobbet tidligere. Ergo høy uførepensjon (50%). I tillegg så jobber hun innen faget sitt 50%.

Kan ikke sammenlignes med en som ikke har utdannelse eller kun et fagbrev fra videregående.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sett reportasjen, men uttaler meg på generelt grunnlag:

Hvorfor er det såpass mange som synes at syke skal måtte ha det så dårlig? Kan noen hjelpe for at de er blitt syk? Hvorfor skal disse menneskene straffes økonomisk i tillegg til at de lider av en sykdom?

Vet ikke om du har fått det med deg, men jeg og fler her er vel syke, arbeidsløse o.l.

Jeg har utbetalt 9000kr pr mnd, denne kvinnen får 23.000kr pr mnd. Forskjellen er at hun har en 17-18 år gammel jente og jeg er barnløs, men jeg tviler sterkt på at et barn må ha 14.000kr i måneden.

Jeg mener ikke at syke skal ha det dårlig, at de skal straffes, men om staten gir mer til de som er syke så vil flere bli syke...tro meg. Det går nemlig ann å lure systemet, få uførepensjon uten å være syk. Det kan ikke være lukrativt å få uførepensjon for da vil alle som ikke har lyst til å jobbe ha det.

Vi har jo det problemet allerede i dag, folk som snylter på systemet. En etter en blir jo tatt, men det er mange fler der ute som faktisk ikke trenger trygda og som kunne jobbet...problemet er at de få som kunne tenkt seg å jobbe vil tape penger på å gå ut i jobb. Da er det noe galt med systemet. Det kan vel ikke du heller nekte for?

Så vi, eller iallefall jeg, har full forståelse for de syke. Alltid leve på grensa, alltid snu på hver eneste krone, aldri ha råd til å gjøre noe som helst annet enn å bare overleve.

Men jeg har også full forståelse for staten og systemet, at de ikke bare kan øse ut med penger, skattebetalerenes penger, og et sted må de trekke en grense.

[Gjest Gjest]

Hvos man er syk så orker man vel ikke drive med så mye og trenger derfor ikke så mye penger!

[Gjest Gjest]

Hvos man er syk så orker man vel ikke drive med så mye og trenger derfor ikke så mye penger!

Om du er syk, trenger du fortsatt økonomi til å bo, kunne kjøpe mat uten å snu og vende på kronene, du trenger økonomi til å betale behandlinger, og til å forsørge barna dine. Har du barn, vet du at de trenger å kunne leve mest mulig normalt, som alle andre barn. De trenger også å kunne komme seg på en ferie av og til, de som alle andre.

Det er mange forskjellige typer lidelser, det bedrer livskvaliteten for en syk å vite at den nærmeste familien har det bra, og at man kan finne på noe sammen i den grad sykdommen tillater det.

[Gjest Gjest]

Det er mange forskjellige typer lidelser, det bedrer livskvaliteten for en syk å vite at den nærmeste familien har det bra, og at man kan finne på noe sammen i den grad sykdommen tillater det.

Det er mange forskjellige lidelser ja..de letteste depresjoner gir jo livsvarig uføre. Den sprekeste og mest veltrente mann, med meget sterke meninger og psyke, var 100% uføretrygdet. Man han koste seg og drakk og røyka...

[Gjest Gjest]

Det er mange forskjellige lidelser ja..de letteste depresjoner gir jo livsvarig uføre. Den sprekeste og mest veltrente mann, med meget sterke meninger og psyke, var 100% uføretrygdet. Man han koste seg og drakk og røyka...

Det er håpløst å basere en diskusjon på vandrehistorier og sladder.

Hvem som får uføretrygd blir vurdert av leger (spesialister) og saksbehandlere med kompetanse innen det de jobber med. Jeg er ikke noen ekspert på dette temaet, men jeg vet at det skal mye til før noen får uføretrygd. Leger, og saksbehandlere ellers, vet mye mer enn det du og nabokjerringa gjør om en pasient. Jeg stoler mer på disse og den vurderingen de tar, enn på ondsinnede røverhistorier.

[Gjest strykebrett]

Jeg har ikke sett reportasjen, men uttaler meg på generelt grunnlag:

Hvorfor er det såpass mange som synes at syke skal måtte ha det så dårlig? Kan noen hjelpe for at de er blitt syk? Hvorfor skal disse menneskene straffes økonomisk i tillegg til at de lider av en sykdom?

Jeg mener absolutt det skal utvises en viss nøkternhet, jeg snakker ikke om at den syke skal leve et luksusliv (selv om jeg godt kunne unnet dem det!). Men det kan ikke være slik at dersom en kommer i det uføret at en blir ufør, så skal du måtte flytte, ikke unne deg noe, spise mat av dårligste sort, og ligge våken om natten fordi du ikke vet om du er i stand til å betale neste regning. Sykdom kan ramme hvem som helst av oss, INGEN vet hva morgendagen bringer. Sykdom gir nok bekymring og lidelse. Selv om en og annen kanskje (og jeg sier kanskje, for ettersom jeg har forstått, er det strenge kriterier for hvem som får trygd) skulle klare å lure til seg støtte, så er det store flertallet mennesker som er berettiget å få vår hjelp. Mange av disse menneskene har jobbet årevis før de er blitt syke, så de har betalt inn til fellesskapet, de også.

La de syke få ha det så bra som mulig, men lag gode ordninger for de som er i stand til å jobbe redusert.

Jeg mener på ingen måte at de syke skal ha det dårlig, men jeg syns det er utrolig bortsjkemt å klage på 23000 utbetalt i måneden, når det faktisk er mer enn det mange i 100% jobb har (som også kan være eneforsørgere).

[Gjest Bianca28]

Sitter og ser på "Spekter: Fattignorge" på Nrk, og kjenner jeg blir fryktelig provosert. Det lages en reportasje om en dame som fremstilles som en av Oslos fattige. Hun og hennes datter har 50% jobb og attføring og får utbetalt 20300,- per mnd. Det tilsvarer 243600,- i året ETTER skatt.. Kan noen fortelle meg når dette ble en lønn som tilsvarer å være fattig?!

(Jada, jeg vet at hun mistet mye penger pga det som vistes på slutten av programmet og dette er galt! Men starten på reportasjen provoserte meg enormt!!)

Fattig my ass! Det der er jo mer enn jeg får i lønn hver måned!!!! Hallooo

[Antlers]

Jeg mener på ingen måte at de syke skal ha det dårlig, men jeg syns det er utrolig bortsjkemt å klage på 23000 utbetalt i måneden, når det faktisk er mer enn det mange i 100% jobb har (som også kan være eneforsørgere).

Jeg synes også det ser urettferdig ut, om man kun ser på tallene. Summen har alt innbakt; bostøtte, barnetrygd, uføretrygd og det hun tjener på å jobbe ved siden av. En stor del av dette faller snart bort, når datteren blir myndig.

Det er utrolig viktig å se på hele bildet her. Hvorfor de må bo så dyrt (kan være snakk om leilighet som er tilrettelagt for mennesker som sliter psykisk eller fysisk). Hva de faktisk må betale for - som kanskje er langt utenfor hva friske folk bruker penger på (behandling, medisiner, hjelpemidler, tilrettelagte aktiviteter). Eneforsørgere har det ikke nødvendigvis lett selv om de har en jobb, men tenk på alle utgiftene de slipper nettopp fordi de er friske. Det kan fort koste en liten formue å være syk, og det er slettes ikke alt som blir dekket. Det er mye man må betale for av egen lomme. Hva om barnet har det vondt, og det som har best effekt koster 500 kr pr time, og ikke faller under egenandelsordningen. Ville du betalt for det alikevel? Det ville jeg.

[Gjest Gjest]

Det er håpløst å basere en diskusjon på vandrehistorier og sladder.

Hvem som får uføretrygd blir vurdert av leger (spesialister) og saksbehandlere med kompetanse innen det de jobber med. Jeg er ikke noen ekspert på dette temaet, men jeg vet at det skal mye til før noen får uføretrygd. Leger, og saksbehandlere ellers, vet mye mer enn det du og nabokjerringa gjør om en pasient. Jeg stoler mer på disse og den vurderingen de tar, enn på ondsinnede røverhistorier.

Jeg kjenner denne mannen ganske godt selv da.

[Gjest Gjest]

Jeg mener på ingen måte at de syke skal ha det dårlig, men jeg syns det er utrolig bortsjkemt å klage på 23000 utbetalt i måneden, når det faktisk er mer enn det mange i 100% jobb har (som også kan være eneforsørgere).

Nettopp. Akadmikere kan gjerne ha mindre utbetalt. Og må kanskje i tillegg betale studielån. Og er kanskje også aleneforsørgere.

[AnonymBruker]

Det er håpløst å basere en diskusjon på vandrehistorier og sladder.

Hvem som får uføretrygd blir vurdert av leger (spesialister) og saksbehandlere med kompetanse innen det de jobber med. Jeg er ikke noen ekspert på dette temaet, men jeg vet at det skal mye til før noen får uføretrygd. Leger, og saksbehandlere ellers, vet mye mer enn det du og nabokjerringa gjør om en pasient. Jeg stoler mer på disse og den vurderingen de tar, enn på ondsinnede røverhistorier.

Er helt enig med deg, leger og de kyndige har best peil og man skal ikke dømme en person, muligens om man bor sammen med personen og ser alt han/hun sliter med, men også da kan man ikke alltid vite alt.

Men... det finnes desverre mange som snylter på systemet. Som ikke vil jobbe fordi de kan få mer i uføretrygd. Det er sannheten, og selvom den er urettferdig så er det likevel sannheten. Derfor må man sette en grense ved et punkt, slik at disse som ønsker å snylte på systemet ikke gidder/klarer å gjøre det fordi det ikke lønner seg.