For sant til å være godt

[O'hara]

Gratulerer Onyx!

[Vera Vinge]

Da har jeg testet igjen, og både jeg og mannen var enige om at streken var tydelig sterkere denne gangen. Betyr det at jeg kan senke skuldrene noe? Antar det? Og det betyr vel også at jeg bør avlyse rakfisklaget i helga.

[O'hara]

Rakfisk er vel ikke akkurat det du skal putte i deg om dagene nei...

Og, det følger vel med litt øl og slikt i slike lag??

Nei, kos deg heller med mannen du!

Gå på kino, og gå ut og spis sammen, vær litt romantisk, for om noen måneder er livet alt annet enn romantisk...

[-Englefjes-]

Dette var gode nyheter!

[Vera Vinge]

Rakfisk er vel ikke akkurat det du skal putte i deg om dagene nei...

Og, det følger vel med litt øl og slikt i slike lag??

Nei, kos deg heller med mannen du!

Gå på kino, og gå ut og spis sammen, vær litt romantisk, for om noen måneder er livet alt annet enn romantisk...

Nei, rakfisk er vel ingen slager da. Jeg drikker uansett ikke øl, og folk er vant til at jeg ikke alltid drikker i det hele tatt, så akkurat alkoholen skulle jeg klare å lure meg greit unna, men å ikke spise rakfisk i et rakfisklag vil nok vekke mer oppmerksomhet. Spesielt siden jeg skrøt så voldsomt av rakfisken i fjor, da jeg smakte det for første gang etter å ha vært litt skeptisk.

[Vera Vinge]

Jeg tror nok at man skal være under et voldsomt press og stress for at det skal føre til SA. Før i tiden visste man jo ikke så tidlig at man var gravid som vi gjør nå og hadde derfor ikke anledning til å "skåne" seg selv, men vil ikke tro at man hadde flere SAer da. Mulig jeg tar feil altså, men vil tro naturen har ordnet seg slik at foster ikke blir så påvirket av mors jobb.

Enig.

Joda, tvillingene kom ved planlagt keisersnitt for en drøy måned siden. Gikk helt greit, selv om jeg knapt tør si at snittet var planlagt og selv om det ikke hadde vært nødvendig tror jeg at jeg nok likevel ville valgt det (kan velge her nemlig). Heldigvis for meg er jentene mine ganske greie, men det er vel ikke til å legge skjul på at det er mer jobb med to enn med bare en.

Bra med grei fødsel/forløsning og greie piker. Det virker også så koselig for barnas skyld å være to, særlig etter hvert. Er de en- eller toeggede, forresten?

[Vera Vinge]

Dette var gode nyheter!

Jepp, føler meg roligere nå, selv om den store gleden ikke slipper løs før om noen uker. Nå får jeg bare fokusere på at det snart er jul og å legge meg tidlig, så går det nok bra mentalt sett. En del av meg tenker nok også at det nå er min tur til å ha flaks, samtidig som en annen del av meg har vanskelig for å se for seg at jeg kroppen min faktisk skal klare å holde på et lite liv. Men går altså foreløpig ikke rundt og er kjempeengstelig, men det kan også skyldes at jeg kobler hjertet litt ut her foreløpig siden det ennå er så tidlig (er 4+4 i dag).

[Vera Vinge]

Tenkte jeg skulle skrive noen ord, siden jeg nå sitter hjemme alene lørdagskveld. Måtte jo avlyse rakfisklaget jeg egentlig skulle på for å ikke bli fullstendig avslørt, og klarte ikke å finne noe annet fornuftig å gjøre i stedet. Dessuten greit med en kveld å hente seg inn igjen på etter gårsdagens natterangling.

Jeg driver nå og lager og pakker inn julegaver. Jeg opprettet jo en hobbyblogg i sommer, men etter hvert ble jeg litt redd for gjenkjennelse, bl.a. siden jeg har lagt flere ting til meg selv som jeg har fått litt paranoia for at kollegaer e.l. kan kjenne igjen, så der er grunnen til at jeg ikke har oppdatert den. Uansett, nå strikker jeg en sjokoladebrun vest til en venninne (denne, bare en kortere variant), etter at hun kom med anerkjennende kommentarer om den jeg lagde til meg selv i mørkeblått med gullknapper.

Jeg har ikke kommet så langt i produksjonen som planlagt, da jeg kun har ferdigstilt denne halsen i en ferskenfarge, til en annen venninne. Men planen videre er å strikkedenne halsen til to venninner, muligens i henholdsvis lysegrått og plomme (evt. får hun ene disse tøflene i stedet). De får antakeligvis også et par enkle, hjemmelagde øredobber også, vil jeg tro.

Så skal moren min få disse tøflene, antakeligvis i rødt (de skal jo ikke bare brukes i jula siden jeg velger rød, men hun liker gaver med en link til julekos). Det eneste problemet som gjenstår er da noe til bestemoren min. Hun blir helt rørt av at jeg har laget noe i det hele tatt, så det er nesten det samme hva det er, men det er jo morsomt å gi henne noe hun ikke har fått før. Tidligere har jeg bl.a. strikket og heklet sjal, tøfler og sokker, foruten puter eller duker jeg har sydd eller brodert. Men det blir hvertfall noe garnrelatert i år. Hva liker damer på 85 da? :klø: Hun er veldig glad i farger, så hun ville typisk elsket noe sånt. Men jeg syns ærlig talt det er litt kjedelig å strikke ting i to deler. Liker bedre å strikke sjal, jakke eller sånne ting, hvor jeg ikke må strikke enda en lik del, som ved sokker osv.

[Vera Vinge]

Ellers så sitter jeg og tenker litt på dette med tidlig ultralyd igjen. Jeg ville ikke vurdert det om jeg ikke hadde vært gjennom en spontanabort nylig. Selv om jeg som sagt ikke går rundt og ikke får sove av engstelse nå, sitter frykten fortsatt i meg. Og så var det litt spesielt at fosteret hadde vært dødt en tid før jeg fikk vite det, at det ble en slags ekstra belastning i det. Jeg merket jo ingenting før en uke etter, da jeg begynte å blø, og så tok det enda en uke før jeg fikk det hele konstatert. Nå er det den eneste erfaringen jeg har, og det er ille nok uansett, men min største frykt handler faktisk ikke om at jeg plutselig skal skjønne at en spontanabort er i full gang, men mer at jeg skal gå rundt og tro at alt er bra når det hele egentlig er over. De av dere som leser dette og som har opplevd en MA, skjønner kanskje hva jeg mener, selv om følelsen muligens er litt vanskelig å forklare. Det er altså der behovet for ultralyd kommer fra.

Samtidig er jeg ikke interessert i å komme for tidlig på ultralyd sånn at de ikke finner hjertelyd, og så må jeg gå i uvisse med tanken om det bare var for tidlig eller om hjerteslag som skulle vært der allerede har dødd ut. Det ideelle ville vært å få gjort det før jul, for da kunne vi tenke oss å si noe til foreldre og søsken i jula da jeg (bank i bordet) vil være 8-9 uker på vei. Samtidig tenker en del av meg at jeg kan klare å vente også, spesielt hvis symptomer fortsatt er der og jeg ikke har hatt noen spesielle problemer. Jeg får tenke litt på det.

Og så lurer jeg på hva jeg skal gjøre med denne ulvehungeren. Fortsetter dette, kan jeg fort ende opp som ei skikkelig dundre. Dvs. jeg holder meg mest til noen ekstra bananer og sånt, men litt plagsomt å være kjempesulten en halvtime etter en stor middag. Og så lukter vannet her plutselig så klor, at jeg er mer fristet av annen drikke. Jaja, alt hva man skal tåle, men det er også godt å kjenne det, som et eller annet tegn på at ting kanskje går riktig for seg. Men nå klarer jeg knapt å holde gluggene åpne, så tror jeg skal lalle.

Endret 4. desember 2010 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Det har vært en rar uke. Jeg startet uka med å føle meg veldig viss på at astronaut-prosjektet hadde gått galt igjen. Jeg ble litt overrasket over dette, siden jeg følte at jeg før det hadde hatt de verste bekymringene under kontroll. Men det ble nok utløst av at jeg tilfeldigvis var vitne til en trussel/voldssituasjon. Jeg vil helst ikke si for mye om det, fordi det er litt spesielt (og dermed kanskje lett gjenkjennbart), men jeg befant meg altså i en situasjon hvor jeg en av få ganger i livet har vært ordentlig redd. Jeg ble nok litt overrasket over det selv, siden jeg alltid har tenkt at jeg er litt "tøff" på sånne ting, men jeg ble altså redd. Og jeg følte meg veldig sårbar. Dvs. jeg oppdaget ikke hvor stor påkjenningen hadde vært før etterpå, og da falt jeg helt sammen. Jeg innså at noe av grunnen til at jeg følte meg så sårbar, var det at jeg nå (forhåpentligvis) går med et lite liv i magen.

Jeg sov lite natta etter, selv om jeg trodde jeg hadde fått snakket meg greit gjennom det og var litt ferdig med det. Men jeg våknet da dagen etter med en helt bestemt følelse av at jeg hadde hatt en ny spontanabort av typen hvor fosteret bare dør uten at man merker det. Og jeg innser at det nok var utløst av begivenhetene fra dagen før. Det minnet meg nok om hvor skjørt det hele er, og hvor utsatt jeg på en måte føler meg etter det som skjedde tidligere i høst.

Men så har jeg blitt gradvis mer trøtt i løpet av uka, syns jeg. I dag var jeg helt zoombie på jobb, og jeg har begynt å glemme ting. Så jeg tar det som et godt tegn, og har roet meg noe. Jeg gikk også innom legekontoret en dag for å bestille første kontroll om noen uker. Jeg spurte da om hva de tenkte om blødningene jeg har hatt, og de tilbød meg da hastetime på dagen. Siden blødningene tross alt har gått over, syns jeg det var å overreagere, så jeg tok i mot en time i neste uke. Da regner jeg med at de måler hcg-stigning.

Og så har jeg andre tanker i hodet enn jobb og graviditet om dagen, selv om det kanskje ikke virker sånn når man leser de siste månedene i boka her. Har nok bare vært litt skrivelei.

[Gjest Willie]

Jeg kjenner følelsen og den er veldig lei. Jeg var å UL i uke sju og så da hjerte slå, og igjen i uke 13. Jeg tror det intervallet var ganske ok, selv om jeg gjerne skulle tittet inn hver dag. Det er noe med den uvissheten som er så vond, det er som en stor klump av frykt man egentlig ikke vil vedkjenne seg.

Jeg håper og tror at dette skal gå bra

[onyx]

Du har lov å anta at det går bra denne gangen. Mistet første gangen så da jeg ble gravid igjen var jeg veldig distansert til hele graviditeten. Tror nok jeg fortrengte den litt... Jeg husker ikke lengre hvorfor jeg bestilte legetime, men jeg fikk altså UL i uke 6 (legen min har UL app så hun bruker det til å bekrefte graviditet) og fikk da beskjed om at det var to.... DET var et sjokk og jeg kan ikke si at de 4 første månedene av graviditeten var så rosenrøde pga potensielle komplikasjoner. Ikke resten heller når jeg tenker meg om. Jeg har nemlig innsett at jeg er nok blant de få kvinner som virkelig hater å være gravid.

[O'hara]

Jeg ville bare si at jeg krysser fingrene for at det går bra denne gangen. Mener jeg har lest at sjansene for å miste en gang til etter en MA/SA er skrekkelig liten.

[Vera Vinge]

Tusen takk for støttende ord, jenter.

Og så føler jeg meg roligere nå, selv om jeg regner med at angstnivået vil stige igjen når legetimen nærmer seg. Men jeg er nok som onyx beskriver, litt distansert til graviditeten. Syns det er vanskelig å tenke eller si at jeg er gravid f.eks. Men går likevel heldigvis ikke rundt og er konstant engstelig nå. Og så går tiden fortere enn forrige gang, nå som jeg prøver å late som jeg ikke er gravid, og det er faktisk et pluss. Forrige gang syns jeg dagene sneglet seg av gårde i retning sikrere tider.

Og jeg har litt planer framover så jeg ikke bare skal ligge hjemme (og være trøtt) og vente. Var bl.a. på pianokonsert i går, og det var veldig fint. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke gjør det oftere, for det liker jeg kjempegodt.

I dag skal vi ut og julehandle litt, for så å dra til en kamerat og lage julemarsipan og spise sushi med ham og samboeren. I morgen derimot, må jeg legge inn en seriøs strikkeoffensiv. Pynte til jul kan vi vel også gjøre.

[Vera Vinge]

I natt var rar. Jeg har ikke tenkt på jobb hele helga, og så begynner jeg natt til mandag å legge planer i søvne. Helt urealistiske og ubrukelige planer selvsagt, siden det var i drømme. Men det var en natt hvor jeg sov og våknet om hverandre, noe som også resulterte i at jeg husket en hel roman med drømmer da jeg endelig stod opp. Eller en novellesamling med absurditeter.

Jeg er mao. ekstra trøtt. Og mer generelt ekstra følsom. Det har i det siste vært en merkelig greie i den ene vennegjengen min. Vi har snakket om å møtes en gang før jul, men siden så mange er travle har det foreløpig rent ut i sand. Så skjer det at gjengen deler seg i de single vs. de etablerte, hvor de single angriper resten for å ikke prioritere venner i førjulstiden. En heftig diskusjon over nettet settes i gang, og jeg gruer meg for hver nye oppdatering. Jeg føler meg hensatt til ungdomsårene, hvor slike krangler, eller hva man skal kalle det, ble etablert over en lav sko. Jeg syns vi er for voksne til sånt nå. Har man noe å si får man si det direkte til vedkommende, framfor å spre generell eder og galle, gjerne på en litt sarkastisk måte, til en hel gjeng med folk. Også utrolig at man ikke skjønner at mange har mye å styre med nå, og at julebord, familiemiddager og gavehandling gjerne går først. Dessuten har jeg allerede invitert hele denne gjengen på besøk om kun kort tid, så jeg vil nå si jeg bidrar til fellesskapet. Men akkurat det blir det nesten så jeg gruer meg til nå som vi er noen som får høre at vi ikke liker å være sammen med vennene våre.

Vanligvis ville jeg blåst av dette, men jeg merker at jeg reagerer mer følelsesmessig på ting nå for tiden. Jeg blir rett og slett lei meg for at man må falle ut mot folk på den måten, og jeg hadde ikke ventet det. Men det er klart, når både jeg og en av de andre er gravide uten at vi har proklamert det til alle ennå, og vi begge måtte melde avbud nylig fordi vi ikke orket enda en sen kveld, kan ting virke litt annerledes enn det faktisk er. Det er vel vanskelig å få forståelse for at man er trøtt/sliten når man ikke kan si grunnen (men så syns jeg vel jeg burde få litt ekstra slækk der siden jeg praktisk talt aldri er syk, og er en som alltid stiller og bidrar så sant jeg kan).

Uansett, kjedelig for andre å lese om dette, vil jeg tro. Og jeg blir litt flau av det hele fordi det er litt barnslig, selv om det ikke er jeg som har satt det i gang. Men jeg vil altså tro det handler mye om at det kanskje er litt sårt at alle er så opptatt med samboere, svigerfamilier og alt som hører med der, for ikke å snakke om at noen av oss har utvidet omgangskretsen siden vi nå har bodd i byen noen (få) år. Da forstår jeg også at det er kjedelig å føle seg lite prioritert, hvis man er singel og har bodd utenbys en stund, og må innse at folks liv har utviklet seg og man har fått div. vaner.

Vel, jeg får ta en (telefon)prat med de som er sure, og satse på at det løser seg. Jeg vil jo gjerne ha det hyggelig når vi først skal treffes igjen, og at det ikke blir sånn at man nesten kvier seg for å møtes fordi det er merkelig stemning.

[Vera Vinge]

Jeg burde egentlig vært ute og handlet bl.a. Robyn, som Herr V ønsker seg. Jeg er så i stuss på hva jeg skal kjøpe ellers til ham i år. Vi var egentlig innom tanken om å kjøpe en fellesgave til hverandre i år, nemlig ny lampe, men da jeg kom på det tror jeg han allerede hadde kjøpt noe til meg (jeg mistenker at det kan være denne kåpen i blå (avtagbar pelskant på hetta), som er passe feminin til å være så varm).

Uansett, så jeg lurer nå på å kjøpe en rekke med ting framfor én stor, som ofte tidligere. Tror fort det blir en rutete skjorte, ny skilue i tynn ull, en bok (muligens en korrespondentskildring) og så noe mer jeg ikke vet. Huff, jeg føler jeg har malt meg opp i et hjørne som ikke har begynt med dette før. Har kontroll på de andre gavene, men har latt den viktigste være igjen.

Når det gjelder lampen, så gjør vi det nok sånn med bursdagsgaver i stedet. Han har bursdag litt utpå nyåret og jeg en liten stund etter, så det kan gå greit å kjøpe lampe etter nyttår (og så kjøper vi nok en lite symbolsk gave til hverandre også). Vi har sett litt på Norhtern lightings Oslo wood, men jeg er veldig usikker. Det er hovedsaklig stålampe vi ser etter. Har også sett på stålampeversjonen av denne. Liker at den er som en skulptur. Liker også pendlene derfra. Vi har heller aldri brukt mye penger på lamper, og fikk det nå for oss at vi godt kan det for en gangs skyld. Hvertfall på noe som også gjør litt av seg. Men vi har absolutt ikke bestemt oss ennå.

[Vera Vinge]

Nå er jeg lei Per Sandberg og den latterlige sveisen hans. Dvs. håret får han ha for seg selv, og meningene også i og for seg. Men jeg syns det er helt sprøtt å foreslå at alle muslimer bør ta tydelig avstand fra terror, som en løsning på at mange muslimer hetses etter hendelser som den svenske selvmordsbombingen. Som om muslimer flest syns det å drepe uskyldige er en glimrende løsning. Og det ville være som om f.eks. norske menn skulle gå ut i gatene og si at de ikke tenner på barn, som et ledd i at mannlige barnehageansatte ikke trenger å være pedofile.

Jeg tror heller ikke sånt hjelper. Jeg tror de som hetser muslimer vil gjøre det uansett. Men det er klart, det er forsåvidt fint når muslimer er synlige i media uten at det handler om terror eller frykt for dette (og det handler jo mye om hva media velger å fokusere på også). Men jeg liker det ikke når noen nærmest insinuerer at hvis man ikke tar aktivt avstand fra noe, er man mot det. Som om utgangspunktet er å være for en kriminell handling.

Når det er sagt, er det ikke sånn at jeg har noe i mot muslimer som deltar i fakkeltog mot terror osv, det er mer oppfordringen i denne sammenhengen jeg reagerer på.

[Vera Vinge]

Nå blir det kanskje vel mye håndarbeidsnakk her, men min siste bestemor-idé er en slik heklet juleduk. Jeg er ikke en veldig erfaren hekler, men hvor vanskelig kan det være? (Ingenting å si på selvtilliten mao. ) Det er sånt hun liker, selv om jeg på en måte syns det er en litt kjedelig gave. Jeg tenker på den store varianten forresten, sånn at hun kan ha den på avlastningsbordet sitt, og sette en julestjerne på.

Her i huset fins det for øvrig knapt en duk. Jeg/vi er ikke så glad i dill, og vi har uansett ikke mange passende flater å legge duker eller løpere på. Men det hadde i grunnen vært fint med en mørkerød duk i lin, evt. en løper (dvs. løpere er jeg forsiktig med, da det fort ser tantete ut - hadde vi hatt et avlangt spisebord kunne jeg evt. hatt det, men på vårt kvadratiske er det ikke så nydelig). Det minner meg også om at jeg må vaske den beige linduken vår, til storbesøk i helga. Typisk meg å oppdage en gammel flekk like før duken skal brukes, fordi dukene kun brukes et par ganger i året.

[Vera Vinge]

Så var jeg hos legen i dag. Jeg følte meg litt overengstelig som kom dit så tidlig, men valgte å skylde på legesekretæren som mente jeg burde komme innom for en sjekk da jeg fortalte om tidligere blødninger i dette svangerskapet og spontanabort for to måneder siden. Uansett, legen mente det hørtes helt uskyldig ut når jeg fortalte hva som hadde skjedd. Men hun ville ta blodprøver og måle hcg-stigning, men det virket mest som en ekstra sikkerhet, ikke fordi hun var bekymret. Hun mente egentlig det var rart at gravide ikke blødde enda oftere fordi svangerskap er blodfylte (eh...ja, hun sa det...). Og så sa hun noe om at fravær av smerter var et svært godt tegn, men det klarer jeg ikke å ta helt til meg, siden det hele var fullstendig smertefritt forrige gang...

Jaja, jeg føler meg uansett roligere, selv om jeg ikke får noe endelig svar på prøver før i neste uke. Hvis alt ser bra ut kommer vi ikke til å ta tidlig ultralyd. Legen sa også at det hadde dukket opp en hel industri som gjorde god business på engstelige gravide. Det er jo akkurat det at jeg er helt enig, og at jeg ikke er sikker på om all informasjon man som gravid i dag får tilgjengelig, og alle muligheter for å sjekke, er så bra. At det kan gi en slags illusjon av kontroll, som igjen kan gjøre en mer oppsatt på å kontrollere alt, noe som igjen kan gi engstelse når man innser at det meste i en graviditet er utenfor vår kontroll.

Da får jeg hvertfall erfart hvordan det er å være engstelig, noe som føles veldig fjernt for meg. Jeg har stort sett pleid å ta ting på sparket, og hatt som motto å ikke bekymre meg før jeg må. Dvs. jeg har hatt en del bekymringer knyttet til familie de siste årene, men det blir liksom noe annet, fordi det er helt reelle ting. Det er rarere å gå og engste seg for ting jeg ikke egentlig vet om er noe å engste meg for. Men det er vel sånn det er både med graviditet og det å få barn, at man oppdager nye reaksjoner og følelser hos en selv.

[O'hara]

Vel, om man er bekymret under graviditeten, så kan jeg fortelle at man blir ikke noe mindre bekymret når de kommer ut... Tanker som: spiser de nok? Har jeg nok melk? Puster h*n? Hva var den lyden? Har h*n det bra? Pass hodet!

Ja, mange slike små tanker...

Men nå har jo ikke jeg vært utfor det du har da.

Jeg vil tro at alt er i den skjønneste orden, og vil og si at dine tanker om deg selv som hysterisk er totalt bortkastet. Jeg vil tro at enhver som har mistet vil være nervøs for om det går bra neste gang. Helt normalt