Tolkningssak

[Steinar40]

Tja. Jeg var 22 da jeg traff min eks. Nå er jeg som kjent 45. Older and wiser.

Jeg hadde null selvtillit da jeg var 22. Jeg hadde om mulig enda lavere selvtillit da jeg ble skilt. I dag har jeg god selvtillit og har kommet helt ut av det tykke skallet av sjenerthet jeg omga meg med.

Jeg har det veldig fint med meg selv, for meg selv. Helt selvstendig økonomi, noe som har tatt lang tid å bygge opp da den var totalt skakkjørt da jeg ble skilt. Det har tatt tid å se at jeg klarer dette og at jeg har det godt for meg selv.

Klart det er mange ting jeg savner ved et forhold, men hvorfor skal jeg degradere mitt gode liv inn i noe som er "bra nok" når jeg har det mer enn bra nok alene? Det er det jeg ikke forstår. Jeg leter ikke etter noe - eller jakter desperat etter menn. Jeg regner med at den dagen jeg er klar for det dukker det en passende kandidat opp som har det samme synet på livet som meg. I mellomtiden er livet for kort til å drikke dårlig rødvin og vente på noe man ikke vet om kommer.

Ja, dårlig selvtillit skaper nok fort mange uheldige parforhold, fordi den med dårlig selvtillit blir dominert av den andre parten.

Men jeg tror du skal være klar over at du kommer til å få store problemer med å finne noe perfekt parforhold. Du må nok være litt mer realistisk enn som så. Men en del minstekrav må man selvfølgelig ha, sånt som personkjemi, attraksjon, likeverdighet, gjensidighet, kommunikasjon, samarbeide, omtanke, respekt etc.

Får jeg dette så er det "bra nok"

[Steinar40]

Det blir for mange detaljer - det er en svært logisk grunn til at jeg inngikk det forholdet, og det er den samme logiske grunnen til at det ikke kunne fungere i lengden. Noe av det kunne jeg ikke vite som 22 åring, men noe av det så jeg da men jeg lyttet ikke til den indre stemmen som ropte og skrek av full hals. Når man har forlovet seg, planlagt bryllup og diverse annet så er det jo usjarmerende å ombestemme seg. Dessuten sa alle at det bare var bryllupsnerver. Den manglende selvtilliten gjorde at jeg slo meg til ro med det. Det var bra nok ...

Ja, det viser seg som regel å være dumt å ikke høre på magefølelsen.

Men når magefølelsen klager, så betyr det faktisk at det IKKE er bra nok.

[Gjest KateW]

Ja, perfekte øyeblikk - det blir ikke helt feil. Eller at man føler seg lykkelig i visse situasjoner. Men er dette virkelig helt nødvendig?

Øh, mener du det? Mener du at man skal gå rundt hele livet og være miserabel, for lykke er unødvendig? Vel, det virker som du er på god vei.

[Gjest KateW]

(rettet under)

Endret 4. august 2010 av KateW

[Gjest KateW]

Blondie, du skriver klokt! Måtte bare si det.

Og for meg er ikke det motsatte av "ikke bra nok" "bra nok". En mann skal være perfekt for meg, er han det, blir forholdet perfekt for meg også. Det betyr ikke at alt er honkey dorey hele tida, det er jo ræva kjedelig, perfekt kan godt inneholde uenighet, og diskusjoner og furting, men det er hvordan vi tar det og har det, som gjør det perfekt FOR OSS. Og det kan ingen andre forstå eller vite hva gjør, bare de to i parforholdet.

Og Steinar, når Blondie refererer til sitt forhold med en mann som trykket henne ned, var utro og lot henne gjøre arbeidet, så er ikke det en TYPISK mann. Men dersom du modellerer dine forhold etter det bildet, når du ikke sitter og sutrer på vent, så skjønner jeg at du er singel.

[Steinar40]

Øh, mener du det? Mener du at man skal gå rundt hele livet og være miserabel, for lykke er unødvendig? Vel, det virker som du er på god vei.

Lykke er bare en følelse man lager selv. Ofte uten noen rasjonell grunn.

Det er langt ifra det å være miserabel til det å føle seg lykkelig. Som regel vil det å føle seg fornøyd på generell basis være bra nok.

I hvert fall for mange mannfolk. Mange av dere kvinner virker derimot mer avhengige av denne lykkefølelsen(rusen).

[Steinar40]

Blondie, du skriver klokt! Måtte bare si det.

Og for meg er ikke det motsatte av "ikke bra nok" "bra nok". En mann skal være perfekt for meg, er han det, blir forholdet perfekt for meg også. Det betyr ikke at alt er honkey dorey hele tida, det er jo ræva kjedelig, perfekt kan godt inneholde uenighet, og diskusjoner og furting, men det er hvordan vi tar det og har det, som gjør det perfekt FOR OSS. Og det kan ingen andre forstå eller vite hva gjør, bare de to i parforholdet.

Jeg har mine tvil om at du noen gang kommer frem til målet når du leter etter en mann som er perfekt for deg.

Problemet er nemlig at ikke engang du vet hva det vil si i praksis, og da må det bli veldig vanskelig.

Og Steinar, når Blondie refererer til sitt forhold med en mann som trykket henne ned, var utro og lot henne gjøre arbeidet, så er ikke det en TYPISK mann. Men dersom du modellerer dine forhold etter det bildet, når du ikke sitter og sutrer på vent, så skjønner jeg at du er singel.

Slike forhold har det vært 12 av på dusinet i alle år, og det er sikkert mer enn nok av dem ennå, vil jeg tro.

Det betyr derimot IKKE at jeg ønsker et slikt forhold.

Men ei dame som ikke kan eller gidder å holde hjemmet i orden eller lage mat etc., det har ingen interesse for meg.

[Gjest KateW]

Personlig vil jeg si at jeg er lykkelig mellom 85 og 100 prosent av tida. Kan ikke se at det vil forandre seg nevneverdig i et forhold. Lykke er ikke en rus, det er når man er på plass i livet, på plass med seg selv, har det godt og trives med hverdagen. I tillegg kommer ekstreme glimt av lykkefølelse, som kommer når man får en klem av noen man er glad i, når man finner en bok man har letet etter på et antikvariat eller klarer kryssordet i Dagbladet. Poenget med å ha et godt liv, og å være lykkelig, er å se lykken i hverdagens øyeblikk.

Det er også det en mann som er perfekt FOR MEG handler om, (Milevid forskjell på det og noen som er perfekt, perfekte mennesker finnes ikke) mannen som er perfekt for meg, er det på tross av fotsopp, hår på ryggen eller morgengretten, han er det, fordi vi sammen opplever lykken i eksempelvis å holde kjeft sammen når man leser avisen lørdags formiddag.

Dersom man går og leter etter det perfekte, så finner man det ikke, men dersom man leter etter det som gjør øyeblikkene lykkelige, så finner man det perfekte.

Endret 4. august 2010 av KateW

[Steinar40]

Personlig vil jeg si at jeg er lykkelig mellom 85 og 100 prosent av tida. Kan ikke se at det vil forandre seg nevneverdig i et forhold. Lykke er ikke en rus, det er når man er på plass i livet, på plass med seg selv, har det godt og trives med hverdagen. I tillegg kommer ekstreme glimt av lykkefølelse, som kommer når man får en klem av noen man er glad i, når man finner en bok man har letet etter på et antikvariat eller klarer kryssordet i Dagbladet. Poenget med å ha et godt liv, og å være lykkelig, er å se lykken i hverdagens øyeblikk.

Det er også det en mann som er perfekt FOR MEG handler om, (Milevid forskjell på det og noen som er perfekt, perfekte mennesker finnes ikke) mannen som er perfekt for meg, er det på tross av fotsopp, hår på ryggen eller morgengretten, han er det, fordi vi sammen opplever lykken i eksempelvis å holde kjeft sammen når man leser avisen lørdags formiddag.

Dersom man går og leter etter det perfekte, så finner man det ikke, men dersom man leter etter det som gjør øyeblikkene lykkelige, så finner man det perfekte.

Ja, da bruker vi nok et noe ulikt begrepsapparat som vanlig

Det du kaller å være lykkelig, kaller jeg å være fornøyd eller tilfreds.

Min skala ser altså omtrent ut som noe sånt:

miserabel <--> fornøyd <--> lykkelig

Miserabel er da f.eks kjærlighetssorg, og lykkelig f.eks forelskelse. Etter min mening er målet å være mest mulig fornøyd eller tilfreds med livet sitt.

Språk og kommunikasjon er ikke alltid like lett når man ikke har det samme begrepsapparatet - noe som igjen medfører misforståelser.

Jeg bruker som sagt heller aldri begrepet "perfekt". I mine øyne finnes dette ikke i noen sammenheng. Når det gjelder dama for meg så er hun "den rette" for meg. Men ikke perfekt.

[Gjest Blondie65]

Du har hørt om de to som satt på pub og drakk øl?

Han ene var sur for han hadde et halvtomt glass. Han andre var fornøyd for han hadde et halv fullt glass.

Språk, Steinar40. Det skal ikke undervurderes! Den skalaen din forteller alt om deg. Den har alt for få trinn for å kunne beskrive meg og hvordan jeg føler.

Miserabel <--> misfornøyd <--> fornøyd <--> meget fornøyd <--> perfekt!

Hvis jeg beveger meg i retning misfornøyd prøver jeg så snart jeg kan å arbeide mot fornøyd. Når jeg når fornøyd arbeider jeg videre mot meget fornøyd og selvsagt fortsetter jeg da å arbeide mot perfekt.

Jeg var miserabel hver j... vinter tidligere. Dit tillater jeg meg aldri å komme igjen. Jeg var aldri lykkelig på den tiden.

I hele skalaområdet fornøyd <--> perfekt er jeg lykkelig. Selv om jeg altså arbeider meg bortover.

Endret 4. august 2010 av Blondie65

[Steinar40]

Du har hørt om de to som satt på pub og drakk øl?

Han ene var sur for han hadde et halvtomt glass. Han andre var fornøyd for han hadde et halv fullt glass.

Ja, det har med innstilling, forventninger og ikke minst humøret å gjøre

Språk, Steinar40. Det skal ikke undervurderes! Den skalaen din forteller alt om deg. Den har alt for få trinn for å kunne beskrive meg og hvordan jeg føler.

Miserabel <--> misfornøyd <--> fornøyd <--> meget fornøyd <--> perfekt!

Hvis jeg beveger meg i retning misfornøyd prøver jeg så snart jeg kan å arbeide mot fornøyd. Når jeg når fornøyd arbeider jeg videre mot meget fornøyd og selvsagt fortsetter jeg da å arbeide mot perfekt.

Jeg var miserabel hver j... vinter tidligere. Dit tillater jeg meg aldri å komme igjen. Jeg var aldri lykkelig på den tiden.

I hele skalaområdet fornøyd <--> perfekt er jeg lykkelig. Selv om jeg altså arbeider meg bortover.

Vel, nå sa vel ikke jeg at skalaen min ikke hadde mer detaljerte trinn?

Kan være mye enig i din skala jeg. Men man skal være litt forsiktig med å ha for store krav/forventninger til fornøydhet og lykke, mener jeg.

For hvis man har veldig store forventninger, så må man bare regne med at disse ikke alltid innfris, og dermed blir man faktisk misfornøyd istedet for å bli fornøyd! Er det smart?

[Gjest Blondie65]

Kan være mye enig i din skala jeg. Men man skal være litt forsiktig med å ha for store krav/forventninger til fornøydhet og lykke, mener jeg.

Hvis du mener at man ikke skal sette listen for høyt for å kalle seg lykkelig så er jeg enig. Men jeg forventer å være lykkelig og synes jeg har rett til det.

For hvis man har veldig store forventninger, så må man bare regne med at disse ikke alltid innfris, og dermed blir man faktisk misfornøyd istedet for å bli fornøyd! Er det smart?

JEG er min egen lykkes smed. Jeg kan ikke forvente at andre skal gjøre meg lykkelig eller vente at hvis A og B inntreffer blir jeg lykkelig, så derfor setter jeg meg her jeg og venter. Altså hvis en definerer ens liv ut fra hva andre kan gi en og ikke skaper sin egen lykke så havner en fort på miserabel. Hvis en er fornøyd med å være fornøyd uten å tilstrebe det lille ekstra som bringer en videre så kan det fort være at en tipper venstrover på skalaen før en aner.

Lasse Gustavson er et av mine store forbilder. Og da er vi tilbake til det halvfulle eller halvtomme ølglasset.

[Steinar40]

Hvis du mener at man ikke skal sette listen for høyt for å kalle seg lykkelig så er jeg enig. Men jeg forventer å være lykkelig og synes jeg har rett til det.

Ja, jeg tenker vel litt mer sånn at jeg er takknemlig så lenge jeg kan føle meg relativt fornøyd med livet. Det finnes ingen garanti for hvor lenge det kommer til å vare. Livet er et tilfeldighetenes spill, der menneskene spår, men gud rår.

JEG er min egen lykkes smed. Jeg kan ikke forvente at andre skal gjøre meg lykkelig eller vente at hvis A og B inntreffer blir jeg lykkelig, så derfor setter jeg meg her jeg og venter. Altså hvis en definerer ens liv ut fra hva andre kan gi en og ikke skaper sin egen lykke så havner en fort på miserabel. Hvis en er fornøyd med å være fornøyd uten å tilstrebe det lille ekstra som bringer en videre så kan det fort være at en tipper venstrover på skalaen før en aner.

Lasse Gustavson er et av mine store forbilder. Og da er vi tilbake til det halvfulle eller halvtomme ølglasset.

Jeg er enig i at alle voksne individer har ansvaret for seg selv og sitt eget liv. Men i et parforhold blir det allikevel litt annerledes fordi man da er avhengig av et annet individ og dennes ego og vilje. Dette blir det fort problemer av som du vet.

Klart man må bli imponert av slike som han Lasse Gustavson. Han må ha et psyke av stål. Noe ikke alle har dessverre. Og hvordan man hadde reagert i en slik situasjon, vil man helst ikke få oppleve.

[AnonymBruker]

Hvordan kan du kalle en så krystallklar sak for en "tolkningsak". Dette er jo en sak med to streker under svaret. LØP!

[Steinar40]

Hvordan kan du kalle en så krystallklar sak for en "tolkningsak". Dette er jo en sak med to streker under svaret. LØP!

Ja, jeg er i hvert fall glad for at jeg ikke behøver å løpe i praksis.

[Gjest Kevlarsjäl]

Ja, jeg er i hvert fall glad for at jeg ikke behøver å løpe i praksis.

Men du er jo ikke villig til å løpe i teorien eller ordene heller.

Du har uttalt mange ganger at hun blir mer og mer historie ettersom hun unnlater å kontakte deg.

Det betyr at du står på stedet hvil og lar dama bestemme over ditt liv og lykke.

La meg male et bilde for deg:

Du sitter på en stein og ser på henne og spør om hun vil sitte på steinen. Hun svarer ikke, går sakte forbi deg og at du ser på henne gå ned i solnedgangen, lengre og lengre vekk helt til hun blir en bittelitten prikk. Du feller et par tårer og det spiller trist musikk i bakgrunnen. Du fortsetter å se den veien hun gikk, og håper snur. Vi hopper førti år fram i tid. Du sitter på steinen og kikker i samme retning. Og så dør du.

[Gjest Blondie65]

Klart man må bli imponert av slike som han Lasse Gustavson. Han må ha et psyke av stål. Noe ikke alle har dessverre. Og hvordan man hadde reagert i en slik situasjon, vil man helst ikke få oppleve.

Jeg tror det handler om en beslutning: Skal jeg gå til venstre eller skal jeg gå til høyre? Velger jeg å se livet mitt som et halvtomt glass, eller som et halvfullt? Vi vet hva han valgte. Han kunne like godt valgt motsatt.

Jeg tror han har hatt en hang til å velge "den lyse siden" i hele sitt liv. Den sterke psyken har han vel siden fått, for bekreftelse er noe han får hele tiden siden. Men snakk meg om å gjøre gull ut av gråstein!

[Steinar40]

Men du er jo ikke villig til å løpe i teorien eller ordene heller.

Du har uttalt mange ganger at hun blir mer og mer historie ettersom hun unnlater å kontakte deg.

Det betyr at du står på stedet hvil og lar dama bestemme over ditt liv og lykke.

La meg male et bilde for deg:

Du sitter på en stein og ser på henne og spør om hun vil sitte på steinen. Hun svarer ikke, går sakte forbi deg og at du ser på henne gå ned i solnedgangen, lengre og lengre vekk helt til hun blir en bittelitten prikk. Du feller et par tårer og det spiller trist musikk i bakgrunnen. Du fortsetter å se den veien hun gikk, og håper snur. Vi hopper førti år fram i tid. Du sitter på steinen og kikker i samme retning. Og så dør du.

Hvilket vakkert bilde! Fikk nesten tårer i øynene vettu hehe

Neida, det er ikke meningen at hun skal få bestemme over mitt liv og lykke. Velger hun at vi ikke skal ha noe mer med hverandre å gjøre, eller gjør så jeg må velge det, så blir det ingen mer kontakt eller tanker hennes vei ifra min side. Men ting tar tid. Det har ikke gått en uke ennå engang. Og du må huske på at jeg har kjent henne i mange år. Da trenger man litt tid til å bearbeide det hele først, før man kan gå videre. Jeg er vel ikke en sånn type som roper "next" med en gang. Noe hun også vet, uten at det spiller noen rolle her egentlig.

Får i hvert fall håpe for hennes del at hun ikke angrer etterpå når det er for sent.

Endret 4. august 2010 av Steinar40

[Steinar40]

Jeg tror det handler om en beslutning: Skal jeg gå til venstre eller skal jeg gå til høyre? Velger jeg å se livet mitt som et halvtomt glass, eller som et halvfullt? Vi vet hva han valgte. Han kunne like godt valgt motsatt.

Jeg tror han har hatt en hang til å velge "den lyse siden" i hele sitt liv. Den sterke psyken har han vel siden fått, for bekreftelse er noe han får hele tiden siden. Men snakk meg om å gjøre gull ut av gråstein!

Ja, som du sier så har han nok en medfødt/tillært personlighet som velger "den lyse siden". Og det er jo en stor fordel for ham selv. Alle andre er ikke like heldige og sterke sånn sett.

[Gjest Blondie65]

Jeg er vel ikke en sånn type som roper "next" med en gang. Noe hun også vet, uten at det spiller noen rolle her egentlig.

Det er det ingen som beskylder deg for. Du er vel heller den som sitter og venter på at noen andre skal rope "Next" dessverre.